LH-1999-878

Instans:	Hålogaland lagmannsrett - Dom
Dato:	2000-05-12
Publisert:	LH-1999-00878
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Trygderetten - Hålogaland lagmannsrett LH-1999-00878. Slærfastsettelsen påkjært til Høyesterett, se HR-2000-00654.
Parter:	Ankende part: A, Øksfjord (Prosessfullmektig: Advokat Bernt Ole Rydningen, Alta). Ankemotpart: Staten v/Rikstrygdeverket, Oslo (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/adv.flm. Thomas Nordby, Oslo).
Forfatter:	Lagdommer Kjell Martin Haug, rettens formann. Lagdommer Synnøve Nordnes. Ekstraordinær lagdommer Willy Haugli. 4 meddommere
Lovhenvisninger:	Folketrygdloven (1997) §13-14, §13-3, §13-4, Tvistemålsloven (1915) §172, Trygderettsloven (1966) §21, §23

Saken gjelder lovligheten av kjennelse avsagt av Trygderetten. Det underliggende spørsmål er hvorvidt A har krav på å få godkjent en personskade som yrkesskade etter folketrygdloven §13-3.

A født *.*. 1933 var daglig leder av selskapet Dahl Industriservice AS frem til selskapet innstilte sin virksomhet 3 april 1997. A ble innvilget 100 % uførepensjon fra desember 1997.

Den 21 oktober 1997 sendte A melding om yrkesskade til trygdekontoret i Loppa kommune. Skadedato var angitt til 28 juli 1996. Loppa trygdekontor avslo å godkjenne skaden som yrkesskade under henvisning til fristbestemmelsen i folketrygdloven §13-14 fjerde ledd. A påklaget trygdekontorets vedtak til fylkestrygdekontoret i Finnmark. Fylkestrygdekontoret traffødt xx.xx.1998 vedtak med slik slutning:

«Trygdekontorets vedtak av 06.11.97 om avslag på dispensasjon fra meldefristen stadfestes.»

Fra fylkestrygdekontorets begrunnelse hitsettes:

«I utgangspunktet er meldefristen hva gjelder yrkesskade overskridet, all den tid det er gått 15 måneder fra skaden oppsto til melding ble levert trygdeetaten. Dersom «særlige grunner» gjør det rimelig, kan det imidlertid bestemmes at stønad skal gis, selv om fristen er oversittet.

Etter praksis kan dispensasjon fra meldefristen gis når følgende vilkår er oppfylt:

Ved påberopt arbeidsulykke når det er klarlagt som mest sannsynlig eller mest nærliggende at den påberopte skade har medisinsk årsakssammenheng med arbeidsulykken. Det er et ufravikelig krav for dispensasjon at begge ovenfornevnte vilkår er oppfylte.

- - - - - - -

Fylkestrygdekontoret finner det ikke mest sannsynlig eller mest nærliggende at det har funnet sted en arbeidsulykke med personskade til konsekvens. Det er således ikke sannsynliggjort i tilstrekkelig grad at det foreligger en medisinsk årsakssammenheng mellom påberopte hendelse og de problemer De har i dag i form av rygg/hofteplager.

I denne forbindelse er det vektlagt at De også forut for påberopte hendelse har vært i kontakt med helsevesenet grunnet uttalte ryggplager.

De var videre ikke i kontakt med lege før en god stund etter at påståtte hendelse oppsto for å få hjelp for Deres plager. I denne forbindelse har trygdekontoret rettet en forespørsel til kommunehelsetjenesten i Loppa, hvor det fremgår at De i perioden 28.07.96 til 31.12.96 kun var i kontakt med helsesenteret i Øksfjord ved en anledning, nærmere bestemt den 9.12.96.

Det er på denne bakgrunn etter fylkestrygdekontorets oppfatning ikke mest nærliggende å tro at Deres ryggplager hverken oppsto eller ble forverret som følge av den påberopte hendelse av 28.07.96.

Av momentene som nevnt ovenfor kan ikke fylkestrygdekontoret finne grunnlag for å dispensere fra meldefristen, jf. folketrygdloven §13-14.»

Fylkestrygdekontorets vedtak ble påanket til Trygderetten som 6 august 1998 avsa enstemmig kjennelse med slik slutning:

«Fylkestrygdekontorets vedtak av 17 mars 1998 stadfestes.»

Trygderetten unnlot å begrunne kjennelsen, jf trygderettsloven §21 tredje ledd.

A reiste 9 november 1999 søksmål mot Staten ved Rikstrygdeverket. Søksmålet ble i medhold av trygderettsloven §23 reist ved Hålogaland lagmannsrett. Det ble i stevningen nedlagt påstand om at As skade godkjennes som yrkesskade etter folketrygdloven §13-3. I tillegg ble det krevet saksomkostninger. Staten v/Rikstrygdeverket har tatt til gjenmæle og nedlagt påstand om frifinnelse og tilkjenning av saksomkostninger.

Ankeforhandling ble avholdt i Tromsø 13 og 14 april 2000. A møtte og forklarte seg. Rikstrygdeverket møtte ved juridisk konsulent Joakim Leganger. Det ble ført tre vitner. Bevisførsel forøvrig fremgår av rettsboken.

A har i hovedsak anført:

A ble 28 juli 1996 utsatt for en arbeidsulykke. Han er, som følge av denne arbeidsulykken, påført en ryggskade. Ulykken skjedde under arbeid med en stålbjelke i Dahl Industriservice AS verkstedlokale. Det var ingen andre tilstede da ulykken skjedde. A var jevnlig i kontakt med kommunelege Jesper Gram etter ulykken, i hovedsak over telefon. Dette er bekreftet av kommunelege Jesper Gram. As forklaring vedrørende hendelsesforløpet og den skade han ble påført underbygges av forklaringene fra de tidligere ansatte i Dahl Industriservice AS, B og C, og av forklaringen fra kommunelege Jesper Gram. Bevisførselen viser at A er en svært arbeidssom mann. Det taler mot at det er tale om en oppkonstruert hendelse.

A utferdiget den 11 september 1986 en egenmelding. Denne ble sendt til trygdekontoret. Han trodde at denne egenmeldingen ble registrert av trygdekontoret. A er likevel inneforstått med at fristen for å melde yrkesskade etter folketrygdloven §13-14 fjerde ledd er oversittet. Vilkårene for å dispensere for fristen etter §13-14 femte ledd er imidlertid oppfylt.

Trygdeetatens behandling av saken har vært summarisk. Etaten synes å ha lagt til grunn at det ikke har skjedd noen ulykke og har i liten grad lagt vekt på de opplysninger i saken som taler til As fordel. Man har i liten grad vært interessert i å gi dispensasjon etter folketrygdloven §13-14 femte ledd på tross av at det foreligger flere gode grunner for slik dispensasjon. I den forbindelse vises det til at A er en person med begrenset kompetanse når det gjelder de forskjellige trygdeordninger. A var svært syk i en lang periode etter ulykken. Han var sengeliggende i fjorten dager og, fra 9 desember 1996, 100 % sykmeldt. A var samtidig utsatt for belastninger i forbindelse med nedlegging av bedriften. Spåklige problemer i forholdet mellom A og legen, Jesper Gram, kan også ha medvirket til at fristen etter folketrygdloven §13-14 fjerde ledd ble oversittet. Kommunelege Gram gav ikke A god nok orientering om de rettigheter han hadde som følge av ulykken. Trygdeetaten har heller ikke gitt A den veiledning som man pliktet.

Lagmannsretten har, slik saken er opplyst, kompetanse til å treffe realitetsvedtak.

Det ble nedlagt slik påstand:

«Prinsipalt:

Saksøkers skade av 280796 godkjennes som yrkesskade etter folketrygdloven §13-3.

Subsidiært:

Trygderettens avgjørelse i sak 98-02017 oppheves.

For begge tilfeller tilkjennes saksøker saksomkostninger som ikke omfattes av den frie sakførsel.»

Staten v/Rikstrygdeverket har i hovedsak anført:

Lagmannsrettens kompetanse er begrenset til å prøve lovligheten av Trygderettens kjennelse. Lagmannsretten mangler følgelig kompetanse til å avsi dom i samsvar med As prinsipale påstand. Uttrykket «kan» i folketrygdloven §13-14 femte ledd innebærer at det tilligger forvaltningen å utøve et hensiktsmessighetsskjønn. Trygdemyndighetene har ikke prøvet alle sider av saken. Lagmannsretten mangler det nødvendige faktiske grunnlag for å treffe en realitetsavgjørelse. Det er under enhver omstendighet grunn til å vise tilbakeholdenhet med å treffe realitetsavgjørelse i saken.

Fristbestemmelsen i folketrygdloven §13-14 fjerde ledd har som formål å unngå bevisproblemer og unngå misbruk av systemet. Det vises i den forbindelse til Rikstrygdeverkets retningslinjer 10/97 s 142 og Karnovs kommentar til folketrygdloven s 2649. Det følger av folketrygdloven §13-14 femte ledd at dispensasjon fra fristbestemmelsen kan gis når det er «klart» at det foreligger en yrkesskade. Uttrykket «klart» ble inntatt i forbindelse med departementets behandling av utkast til ny folketrygdlov og må antas å innebære at tidligere praksis mht dispensasjon videreføres. Dersom det er klart at det foreligger en yrkesskade er også kravet til særlige grunner i §13-14 femte ledd oppfylt.

Lagmannsretten må - ved legalitetskontrollen - legge til grunn den faktiske situasjon da fylkestrygdekontoret traff sin avgjørelse. De bevis som er er fremlagt for lagmannsretten er i det vesentlige de samme som fylkestrygdekontoret baserte sin avgjørelse på.

Det fremgår av den legeerklæring som ble avgitt i forbindelse med søknad om uførepensjon at A hadde betydelige ryggproblemer også forut for det angivelige uhellet 28 juli 1996. Det er bemerkelsesverdig at As tidligere ansatte ikke husket dette. As lege, Jesper Gram, har i sine ulike erklæringer gitt stadig skiftende forklaringer. Dette illustrerer de bevisproblemer som gjør seg gjeldene og betydningen av at meldefristen i folketrygdloven §13-14 fjerde ledd overholdes. As ryggproblemer er typiske slitasjeskader.

Det er ikke tilstrekkelig klart at det foreligger en yrkesskade, jf folketrygdloven §13-14 femte ledd.

Det ble nedlagt slik påstand:

«1. Sak nr 99-878 A avvises for så vidt gjelder saksøkerens prinsipale påstand.

2. Forøvrig frifinnes Staten v/Rikstrygdeverket.

3. Staten v/Rikstrygdeverket tilkjennes saksomkostninger med tillegg av 12 % rente fra forfall til betaling skjer.»

Lagmannsretten bemerker:

Domstolenes prøvelsesadgang etter trygderettsloven §23 omfatter - som ved forvaltningsavgjørelser i sin alminnelighet - rettsanvendelsen, derunder rettsanvendelsesskjønn, det faktiske grunnlag for avgjørelsen og saksbehandlingen, men ikke forvaltningens frie skjønn (jf Ot.prp.nr.52 (1986-1987) s 7).

Det er et vilkår for rett til yrkesskadedekning at yrkesskaden er meldt til trygdeetaten innen ett år etter at arbeidsulykken skjedde, jf folketrygdloven §13-14 fjerde ledd. Det er enighet mellom partene om at A ikke har overholdt denne fristbestemmelsen. Den påberopte arbeidsulykke skal ha funnet sted 28 juli 1996, mens melding om yrkesskade ble gitt 21 oktober 1997.

Godkjenning av As skade som yrkesskade er følgelig betinget av dispensasjon etter folketrygdloven §13-14 femte ledd. Bestemmelsen lyder som følger:

«Selv om skademelding ikke er gitt innen meldefristen kan det gjøres unntak fra fristen når det er klart at forholdet er en yrkesskade og det foreligger særlige grunner til at melding ikke er gitt i rett tid.»

Det fremgår av ordlyden, jf også NOU 1990:20 s 607, at det i disse tilfellene stilles strengere krav til bevis for at det foreligger en yrkesskade enn ellers i yrkesskadetilfellene.

Begrepet yrkesskade er definert i folketrygdloven §13-3. Det fremgår av bestemmelsens første ledd at med yrkesskade menes en personskade, en sykdom eller et dødsfall som skyldes en arbeidsulykke som skjer mens medlemmet er yrkesskadedekket.

Det er på det rene at A har ryggplager. Bl.a. som følge av disse plagene er han 100 % uføretrygdet. Spørsmålet i forhold til folketrygdloven §13-3 er hvorvidt disse ryggplagene skyldes en arbeidsulykke; om de, som anført av A, har sin årsak i en arbeidsulykke 28 juli 1996.

As ryggproblemer synes å være av eldre dato enn det påberopte uhell 28 juli 1996. I legeerklæring/krav om uførepensjon av 24 januar 1997 skriver kommunelege Jesper Gram bl a følgende:

«Denne pasienten har 3 problemområder beskrevet i prioriteringsrekkefølge:

1) 1986 ramlet i verkstedet sitt og traff en stålkant med ryggen. Lå på gulvet i 2 timer uten at kunne bevege seg, søgte ikke lege. 1987; hofte- og ryggplager, rtg. av hoften ua.gradvis forverring av synptomene fra hofte og rygg. Fra 1994 så mye plaget at pas. ikke lengere greier at jobbe 8 timer i et tag, men må dele opp dagen og jobbe ut på kvelden. Er daglig leder og eier av bedriften og har sjøl kunnet legge tilrette dagen sin...»

Den beskrivelse kommunelege Gram gir av As rygg- og hofteproblemer i erklæringen inneholder ingen henvisning til et arbeidsuhell i 1996. Det er påfallende i lys av de erklæringer kommunelege Gram senere avgav. Det er også påfallende i lys av den omstendighet at As første konsultasjon med kommunelege Gram i anledning arbeidsuhellet 28 juli 1996, må ha funnet sted relativt kort tid forut for avgivelse av legeerklæringen 24 januar 1997.

I erklæring datert 25 april 1997 til advokat Leistad skriver kommunelege Gram følgende:

«Etter ønske fra A skal jeg hermed bekrefte følgende sjukehistorie:

28/7 96 ramler ovennevnte pasient i verkstedet og slår ryggen mot en bjelke på gulvet. Han kontakter meg 2 uker etter ulykken, etter at ligget i sengen uten at kunne røre seg. På konsultasjon 11/8 96 er pasienten veldig smerteforpint og greier ex. ikke at sitte. Pasienten sykemeldes og følger et sengeregime med smertestillende tabletter i totalt en måned etter ulykken.

Pasienten begynner på jobb med betydelige ryggplager.

I løbet av høsten må vi indse, at pasienten sin arbeidsevne forblir redusert i forhold til tidligere. Pasienten er 50 % sykemeldt og klarer bare kontorarbeide av kortere tids varighet.

8/1 97 tas et røntgen bilde av ryggen der viser feilstilling og betydelig bueledsartrose (gigt forandringer i ryggen). Et funn helt foreneligt med de symptomer pasienten har.»

Den beskrivelse kommunelege Gram gir av arbeidsuhellet i 1996 er til forveksling lik den beskrivelse han i erklæringen av 24 januar 1997 gav av uhellet i 1986. Forøvrig bemerkes at erklæringen naturlig må forstås slik at A den 11 august 1996 var til konsultasjon hos kommunelege Gram i anledning den påberopte skade.

Den 13 januar 1998 skrev kommunelege Gram ytterligere en erklæring til advokat Leistad. Foranledningen synes å ha vært at kommunehelsetjenesten i Loppa i brev til trygdekontoret av 16 desember 1997 opplyste at A - i perioden 28 juli 1996 til 31 desember 1996 - kun hadde vært i kontakt med helsesenteret i Øksfjord ved en anledning, nemlig 9 desember 1996. Fra kommunelege Grams brev hitsettes:

«Viser til brev fra Loppa Trygdekontor v. fung. trygdesjef Mauseth og klage over vedtak datert 021297.

Jeg må precisere, at jeg ikke undersøkte pas. i forbindelse med arbeidsulykken i sommeren 1996, da jeg som riktigt anført i ovennevnte korrespondanse, var i Danmark.

Jeg ble telefonisk orientert om A sit uheld, og fant senere på året ved undersøkelse at pas. sin tilstand var forverret i forhold til tidl. Pasienten har opplyst til meg, at han var undersøkt i sommeren 1996 av annen lege, som referert i mit første brev av 250497. I dag erkjender pasienten i telefonsamtale med undertegnede at han har husket feil og at han istedet etter uheldet gikk i seng i den tro at ryggsmerten ville forta seg over tid, som den tidl. hadde gjort.

I løbet av høsten innså pas. at smertene hadde forverret seg etter uheldet og at han ikke greide at jobbe som tidl. Høsten og vinteren 1996 var han og jeg hyppigt i kontakt over telefon eller i konsultasjon ang. den tilspissede situasjon....

Det sentrale punktet i dette spørgsmålet er om forverringen i pas. sine ryggplager etter uheldet på jobb 28/7 96, der forårsaket at pas. etterkvert måtte slutte som erhvervsaktiv, er som følge av en yrkesskade eller en tilfeldig forverring. Den tidsmessige korrelasjon er slående til fordel for en antakelse om at forverringen ble utløst av arbeidsulykken.»

De ulike erklæringer fra kommunelege Gram karaktererises av en viss mangel på konsistens. Det er vanskelig å forstå - og ikke egnet til å styrke tilliten til presisjonsnivået i erklæringene - at kommunelege Gram i erklæringen av 25 juli 1997 gir en relativt deltaljert beskrivelse av en konsultasjon 11 august 1996, en konsultasjon som senere viser seg ikke å ha funnet sted. Det er heller ikke egnet til å styrke tilliten at kommunelege Gram i den erklæring som ble avgitt i tilknytning til søknaden om uførepensjon beskriver en gradvis sykdomsutvikling med utgangspunkt i et arbeidsuhell i 1986, mens det i de senere erklæringer, avgitt i anledning søknaden om godkjenning av yrkesskade, gis en redegjørelse for As ryggplager som alene fokuserer på et uhell 28 juli 1996.

Sammenfatningsvis er det lagmannsrettens vurdering at disse erklæringene har begrenset bevisverdi.

Lagmannsretten har alene As forklaring å forholde seg til når det gjelder det påberopte arbeidsuhell den 28 juli 1996. A har ikke vært i kontakt med lege i nær tidsmessig tilknytning til uhellet. Det er ikke gitt melding til arbeidstilsynet. Lagmannsretten finner det ikke bevist at A, slik han har anført for lagmannsretten, sendte melding om ulykken til Loppa trygdekontor 11 september 1996. Det foreligger heller ikke andre omstendigheter egnet til å underbygge As forklaring vedrørende det påberopte arbeidsuhellet.

Enkelte av de opplysninger som A har gitt i forbindelse med uhellet 28 juli 1996 er ukorrekte. I melding om yrkesskade til Uni Storebrand Livsforsikring AS av 28 april 1997 opplyser A at han første gang oppsøkte lege, kommunelege Gram, i anledning uhellet 28 juli 1996. Opplysningen er feil. Kommunelege Gram var i Danmark frem til 15 september 1996 og det er på det rene at A ikke var i kontakt med Gram før relativt lang tid etter uhellet. Ifølge kommunelege Grams erklæring av 13 januar 1998 skal A, også det feilaktig, ha opplyst til ham at han kontaktet annen lege i anledning uhellet sommeren 1996. Slik mangel på presisjon er generelt egnet til å skape usikkerhet vedrørende saksforholdet.

Spørsmålet om A var utsatt for et arbeidsuhell 28 juli 1996 får imidlertid ikke avgjørende betydning for saken. Det er - i lys av As tidligere ryggproblemer slik de er beskrevet av kommunelege Gram i erklæring av 24 januar 1997 - under enhver omstendighet ikke klart at As ryggproblemer skyldes et arbeidsuhell 28 juli 1996. Det er da ikke grunnlag for å dispensere fra fristbestemmelsen i folketrygdloven §13-14 fjerde ledd.

Staten blir etter dette å frifinne.

A har tapt saken fullstendig. I medhold av hovedregelen i tvistemålsloven §172 pålegges han å erstatte motparten saksomkostninger. Unntaksregelen i tvistemålsloven §172 annet ledd er vurdert, men ikke funnet anvendelig. Regjeringsadvokaten v/ advokatfullmektig Thomas Nordby har på vegne av Staten inngitt en omkostningsoppgave på kr 52.246 hvorav kr 36.000 er prosessfullmektigens salær og kr 16.246 utlegg. Utgiftene anses nødvendig for å få saken betryggende utført. A har ikke protestert på den. Omkostningsoppgaven legges til grunn.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Staten v/Rikstrygdeverket frifinnes.

2. A dømmes til å betale saksomkostninger med kr 52.246 -kronerfemtitotusentohundreogførtiseks- med tillegg av 12% rente p.a. fra forfall tilbetaling skjer til Staten v/Rikstrygdeverket. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen.