LH-2000-313
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2000-11-24 |
| Publisert: | LH-2000-00313 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Ofoten herredsrett nr 99-00194 - Hålogaland lagmannsrett LH-2000-00313. Anke til Høyesterett nektet fremmet, se HR-2001-00382. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Statsadvokat Erik Thronæs) mot A (Forsvarer: Advokat Truls Dramer). Bistandsadvokat: Advokat Karen Forbrigd. |
| Forfatter: | Lagmann Arild O. Eidesen. Byrettsdommer Anne Aarsæther. Konstituert herredsrettsdommer Aksel-B, Berggren |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §195, Skadeserstatningsloven (1969) §3-1, §3-3, §3-5, §209, Straffeprosessloven (1981) §427, §434 |
Ofoten herredsrett avsa 29 november 1999 dom med slik slutning:
«1. A dømmes for overtredelse av strl §195, første ledd, 2. straffalternativ til fengsel i 1 -ett- år og 6 - seks - måneder. Til frådrag i straffen kommer 3 -tre- dager for utholdt varetekt.
2. A dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale erstatning for tap i fremtidig erverv med kr 250.000,- -to hundreogfemti tusen kroner 00/100 og oppreisningserstatning med kr, 75.000, - syttifem tusen kroner 00/100; i alt kr 325.000,- trehundreogtjuefemtusen kroner 00/100 til B.
3. A frifinnes for tiltalen for overtredelse av straffelovens §209.
4. Saksomkostninger idømmes ikke.»
A anket dommens punkt og 2.
Statsadvokatene i Nordland har 14 august 2000 i ny tiltalebeslutning satt ham under tiltale etter:
«straffeloven §195, første ledd 2. straffalternativ
for å ha han samleie med et barn under 14 år.
Grunnlaget for tiltalen er følgende forhold:
I perioden april - november 1993, på sin daværende bopel i X, førte han ved en eller flere anledninger sin penis inn i skjeden til B f. **.**.83.«
Ankeforhandling ble holdt i Bodø 20 - 24 november 2000. Lagretten ble forelagt et hovedspørsmål med grunnlag i tiltalebeslutningen, men slik at gjemingsbeskrivelsens formulering «på sin daværende bopel i X» ble endret til «på Bs bopel i X». Lagretten svarte nei på spørsmålet, og lagmannsretten har lagt denne kjennelsen til grunn. Etter dette vil tiltalte bli frifunnet for overtredelse av straffeloven §195 første ledd 2. straffalternativ.
Tiltalte har i medhold av straffeprosessloven §434 første ledd innbrakt fornærmedes krav om erstatning for tap i fremtidig erverv og oppreisningserstatning, pådømt ved pkt. 2 i herredsrettens dom, til ny realitetsbehandling i lagmannsretten. Krav om slik erstatning er også for lagmannsretten fremmet av påtalemyndigheten på fornærmedes vegne i medhold av straffeprosessloven §427. Aktor har etter at skyldspørsmålet ble avgjort opprettholdt begjæring om pådømmelse av erstatningskrav, som ble prosedert av fornærmedes bistandsadvokat. Det er lagt ned påstand om erstatning som tilkjent i herredsrettens dom pkt. 2. Tiltalte har lagt ned påstand om frifinnelse. Avgjørelsen treffes av de tre fagdommerne.
Erstatningskravet er basert på skadeserstatningsloven §3-3 jf §3-1 og §3-5 første ledd b. Som grunnlag for kravet anføres at tiltalte har begått overgrep som beskrevet i tiltalebeslutningen, selv om han etter en strafferettslig bevisbedømmelse er frifunnet for overtredelse av straffeloven.
Høyesterett har i Rt-1999-1363 lagt til grunn at det ikke kan oppstilles som noe vilkår for pådømmelse av borgerlige rettskrav at retten ved avgjørelsen av straffesaken har funnet det bevist at tiltalte har begått den eller de handlinger saken gjelder. Pådømmelse av erstatningskrav krever imidlertid at det foreligger klar sannsynlighetsovervekt for at tiltalte har begått handlingen, fordi det må stilles krav om kvalifisert sannsynlighetsovervekt for at retten skal kunne legge til grunn at det foreligger et så belastende faktum. Det vises til Rt-1999-s 1363, særlig s. 1379, med videre henvisninger.
I nærværende sak har det ikke funnet sted ytterligere bevisførsel etter at lagrettens kjennelse ble avsagt. Prosedyren omkring erstatningsspørsmålene har ikke tilført nye momenter av nevneverdig betydning.
Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å tilkjenne erstatning.
Fornærmedes forklaring om overgrep har gitt et tilforlatelig inntrykk, og man kan på ingen måte se bort fra at forklaringen er riktig. Lagmannsretten presiserer for å unngå misforståelser at man ikke av rettens bevisvurdering kan trekke den slutning at retten mener hun har fremsatt en uriktig anklage. Det er heller ikke treffende å beskrive utfallet av bevisbedømmelsen som et valg mellom hvem man skulle tro på. Spørsmålet er om det til tross for partenes motstridende forklaringer, foreligger klar sannsynlighetsovervekt for at overgrep er begått. Tiltalte har under hele saken benektet å ha hatt seksuell kontakt med fornærmede. Utover fornærmedes forklaring om overgrep er ledsagende bevismomenter som taler for at overgrep er begått, tildels avledede, sparsomme og ikke entydige. Fornærmedes ulike behandlere fant før det ble fortalt om overgrep ikke fyldestgjørende forklaring på det skadebildet hun frembød. Etter at hun fortalte om overgrep har behandlerne festet lit til hennes forklaring. Det er likevel fornærmedes forklaring som i det vesentlige måtte bære det resultat at overgrep er begått.
Etter en samlet vurdering av det mangesidige og kompliserte bildet som er tegnet av hennes oppvekstvilkår, hjemmeforhold med en vanskelig skilsmisse, nærmiljø, personlighet og konkrete opplevelser frem til hun fortalte om overgrep, er lagmannsretten kommet til at klar sannsynlighetsovervekt ikke foreligger.
Avgjørelsen om erstatningskravene er enstemmig.
Domsslutning:
1. A f. *.*..42 frifinnes for krav om straff.
2. A frifinnes for krav om erstatning.