LH-2000-350
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-01-22 |
| Publisert: | LH-2000-00350 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Hålogaland lagmannsrett LH-2000-00350. |
| Parter: | Ankende part: Guttorm Isaksen, (Prosessfullmektig: Advokat Hjallis Bakke) Ankemotpart: Kåfjord kommune, Olderdalen (Prosessfullmektig: Advokat Harald Pleym). |
| Forfatter: | Lagdommer Bård Gaarder |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §165, §166, §205, §211, §251, §252 |
Ankende part Guttorm Isaksen har krevd lagt fram som bevis i saken en uttalelse av 15. juni 1999 fra Kåfjord kommunes advokat Harald Pleym. Kommunen har motsatt seg dette.
Lagmannsretten traffødt xx.xx.2001 slik beslutning:
«Uttalelse av 15. juni 1999 fra advokat Harald Pleym legges innen 15. januar 2001 fram for saksforberedende dommer i lagmannsretten til avgjørelse av om det er deler av dokumentet - ut over det som allerede er lagt fram i saken - som Guttorm Isaksen kan kreve lagt fram som bevis.»
Om det saksforhold og de anførsler fra partene som ble lagt til grunn, vises til premissene i beslutningen.
Kåfjord kommune påkjærte 10. januar 2001 beslutningen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Saksforberedende dommer tok straks kjæremålet var mottatt kontakt med advokat Pleym, noe som resulterte i et supplerende prosesskrift av 10. januar 2001. Saksforberedende dommer skrev så - fremdeles 10. januar 2001 - bl.a til partene:
«Jeg viser til kjæremål og prosesskrift av i dag fra advokat Pleym.
I lagmannsrettens beslutning av 9. januar 2001 har jeg til dels misforstått advokat Pleyms standpunkt når det gjelder uttalelsen av 15. juni 1999. Jeg trodde Pleym mente at Isaksen hadde krav på å få se den del av uttalelsen som var lagt fram som bilag 4 til kommunens tilsvar til herredsretten, fordi det her var tale om faktiske opplysninger. I prosesskriftet av i dag presiserer imidlertid advokat Pleym at hans oppfatning har vært at hele uttalelsen var omfattet av reglene om advokaters taushetsplikt.
Dette innebærer at jeg vil se på min beslutning av 9. januar 2001 på nytt. Velger jeg ikke å opprettholde den, blir resultatet at det må avsies kjennelse som enten vil gå ut på at intet av det resterende av uttalelsen skal legges fram eller at alt eller deler av det resterende skal legges fram.»
Uttalelsen av 15. juni 1999 er delt i fire avsnitt. Avsnitt II, som har overskriften «Avskjedsgrunnlaget», er lagt fram i saken. Tvisten gjelder avsnittene III og IV, som har overskriftene «Saksbehandlingen» og «Juridisk vurdering». Avsnitt I, som lagmannsretten ikke kjenner overskriften på, synes ikke å være noe tvistetema.
Guttorm Isaksen har i prosesskrift av 18. januar 2001 gjort gjeldende at Kåfjord kommune skaper unødvendig uklarhet omkring hva advokat Pleyms uttalelse av 15. juni 1999 inneholder.
I avsnitt II er gjengitt opplysninger om hva partene kom fram med under drøftingsmøte 11. juni 1999. De samme opplysninger ble sendt Isaksens daværende juridiske rådgiver med advokat Pleyms brev av 16. juni 1999. Kommunen hadde selvsagt plikt til å la Isaksen få innsyn i disse opplysningene.
Isaksen forutsetter at avsnitt III gjelder advokat Pleyms fremstilling av de faktiske forhold vedrørende kommunens saksbehandling av avskjedssaken forut for kommunestyrets vedtak. Slike faktiske opplysninger er på ingen måte underlagt taushetsplikt. Lagmannsretten har i sin beslutning av 9. januar 2001 korrekt lagt til grunn at Kåfjord kommune ved å nekte innsyn, hindrer Isaksen i å kontrollere om alt faktisk materiale er lagt fram for kommunestyret. Kommunens holdning bidrar til å skape usikkerhet om den saksbehandling som har foregått, noe som forsterkes ved at saksforberedende dommer i lagmannsretten nektes å kontrollere innholdet i uttalelsen.
Kommunens standpunkt fremstår som et påskudd for å hindre innsyn i grunnlaget for avskjedsvedtaket.
Kåfjord kommune har i prosesskrift av 19. januar 2001 opprettholdt sin tidligere argumentasjon i saken. Det hevdes at Isaksens proseskrift av 18. januar 2001 ikke bringer nye momenter inn i argumentasjonen. Poenget er fortsatt at den del av uttalelsen som ikke er lagt fram, er advokatens rådgivning til sin klient om saksbehandlingen og det materielle rettslige grunnlaget for avskjed. Det må være åpenbart at verken domstolen eller Isaksen har rettslig grunnlag for å få innsyn i advokatens vurdering eksempelvis av prosessrisikoen m.v. i saken.
Det fastholdes at advokatens rådgivning om en saks ulike forhold, herunder saksbehandling og spørsmål for øvrig, er en del av beslutningsgrunnlaget for klienten - i dette tilfelle Kåfjord kommnestyre - som er unndratt innsyn fra alle andre enn klienten.
Lagmannsretten ser saken slik:
Etter tvistemålsloven §205 må retten ikke ta imot forklaring bl.a. fra advokater om noe som er betrodd dem i deres stilling. Taushetsplikten omfatter videre juridiske råd som advokaten gir sin klient. Advokatens taushetsplikt omfatter ikke opplysninger om faktiske forhold som ikke er betrodd ham i hans «egentlige» advokatvirksomhet. Om grensene for taushetsplikten vises til Schei, Tvistemålsloven II s. 692 flg. med videre henvisninger.
Skriftlige nedtegninger om forhold som er undergitt advokatens taushetsplikt, kan ikke kreves lagt fram i saken, se tvistemålsloven §251 nr 2.
I tvistemålsloven §252 annet og tredje ledd har man regler om hvordan domstolen skal forholde seg når et dokument delvis inneholder opplysninger som er undergitt taushetsplikt, og delvis opplysninger som kan kreves lagt fram. I lagmannsrettens beslutning av 9. januar 2001 er lagt til grunn at man hadde en situasjon der også deler av advokat Pleyms uttalelse i avsnittene III og IV kanskje kunne kreves lagt fram.
Avgjørelsen i Rt-1977-1383 er et eksempel på plikt til å legge fram deler av et dokument. Byretten hadde her besluttet at parten skulle legge fram for retten dokumentet, slik at den fikk avgjort i hvilket omfang dokumentet kunne brukes som bevis. Høyesteretts kjæremålsutvalg opprettholdt byrettens avgjørelse. Saken gjaldt ikke et dokument fra partens advokat.
Problemstillingen blir gjerne en noe annen når tvisten dreier seg om en uttalelse fra partens advokat. Reglene om advokaters taushetsplikt vil lett kunne bli uthulet om retten skal ha adgang til å kontrollere om et dokument fra advokaten også inneholder opplysninger som ikke er underlagt taushetsplikt. I en slik situasjon vil retten til vanlig være henvist til å stole på advokatens utsagn om at det som kreves lagt fram er taushetsbelagt materiale, se Schei, Tvistemålsloven II s. 778, der det bl.a. er vist til tvistemålsloven §211 annet ledd.
Advokat Pleym har på klar måte fastholdt at de deler av hans uttalelse av 15. juni 1999 som nektes lagt fram i sin helhet gjelder taushetsbelagte opplysninger. Lagmannsretten føler seg da henvist til å stole på at dette er korrekt.
Lagmannsrettens beslutning av 9. juni 2001 blir etter dette omgjort i medhold av tvistemålsloven §165 tredje ledd, og det blir truffet avgjørelse om at Isakens krav om at ytterligere deler av advokat Pleyms uttalelse av 15. juni 1999 skal legges fram som skriftlig bevis ikke blir tatt til følge.
Lagmannsrettens kjennelse er truffet av saksforberedende dommer alene i medhold av tvistemålsloven §166.
Slutning:
Guttorm Isaksens krav om at avsnittene III og IV i advokat Pleyms uttalelse av 15 juni 1999 - eller deler av disse avsnitt - skal legges fram som bevis i saken tas ikke til følge.