LH-2000-359

Instans:	Hålogaland lagmannsrett - Dom og kjennelse
Dato:	2000-12-19
Publisert:	LH-2000-00359
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Brønnøy herredsrett nr 99-173 - Hålogaland lagmannsrett LH-2000-00359.
Parter:	Ankende part: Torbjørn Lorentzen (Prosessfullmektig: Advokat Karl Inge Rotmo). Ankemotpart: Siemens AS (Prosessfullmektig: Advokat John Steen Holm).
Forfatter:	Lagdommer Inger Lyng. Lagdommer Peter M Sellæg. Byrettsdommer Bjarne Kjølmoen
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Arbeidsmiljøloven (1977) §60, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, §61, LOV-1980-05-23-§20, Fagopplæringsloven (1980), Opplæringslova (1998)

Saken gjelder oppsigelse i arbeidsforhold.

Torbjørn Lorentzen er født xx.xx.1947. Han har fagbrev som radio og TV-reparatør, og på 1970-tallet arbeidet han innen dette fagfeltet. I 1980 ble han ansatt ved Norsk Jernverk, der han blant annet arbeidet med vedlikehold og service på bedriftens datalinjer, terminalutstyr m.v. Ved nedleggingen av jernverket i 1989 ble den avdelingen som Lorentzen tilhørte, kjøpt opp av selskapet Solberg og Andersen AS, og han fikk ny stilling i det som senere ble kalt SAAS Prosess AS. Han ble ansatt som radio-/TV reperatør, men arbeidet som automatiker i selskapet. Denne virksomheten ble senere kjøpt opp av Siemens AS og inngikk som en del av Siemens-konsernet fra og med 1. januar 1998.

Virksomheten til Siemens var delt i divisjoner etter virksomhetsområder, og 17. desember 1997 aksepterte Lorentzen tilsetting som «svakstrømsmontør i Siemens AS - - - tilordnet divisjon Installasjon og Samferdsel, avdeling Mo». Etter intern enighet i Siemens ble Lorentzen samt 6 andre arbeidstakere fra divisjon Installasjon leid ut til divisjon Industri. Disse arbeidstakerne som ble kalt verkstedgruppen, hadde alle bakgrunn fra SAAS Prosess AS. Avtalen om utleie ble ikke nedfelt skriftlig. For Lorentzens vedkommende medførte oppkjøpet få endringer idet arbeidsstedet og arbeidsoppgavene i hovedsak var som da han var ansatt i SAAS Prosess AS.

Den 20. april 1998 ble det inngått en avtale mellom mellom NEKF (Norsk elektriker og kraftstasjonsforbund) og avdelingsledelsen i divisjonene til Siemens på Mo om at de sju tidligere SAAS-ansatte som var utleid, skulle ha et administrasjonstillegg på 6 kroner pr time i tillegg til tarifflønn. Avtalen gjaldt «automatiker/montør som er pålagt alt ansvar for administrativ oppfølging av løpende oppdrag og serviceavtaler. Instruks utarbeidet av S/I Mo».

Som følge av svake driftsresultater og mangel på oppdrag besluttet Industridivisjonen å redusere den interne utleieavtalen for verkstedgruppen med to personer. 15 mars 1999 ble utleieavtalen for Lorentzen og en annen arbeider, Jan Gurendal, oppsagt med virkning fra 1 juli 1999.

Også på Installasjonsdivisjonen var det lavere aktivitet og dårligere inntjening enn budsjettert. Det oppsto, som følge av redusert utleie til Industridivisjonen, behov for varig reduksjon av personellkapasiteten med to årsverk. De ansattes representanter ble orientert om dette i møte 16 mars 1999, og fra referatet siteres:

«Bedriftens vurdering er at såfremt problemet ikke kan løses gjennom alternative tiltak er det behov oppsigelse av to tilsatte. Kompetanse skal legges til grunn ved eventuelle oppsigelser. Oppsigelser må foretas innenfor den gruppen som er utleid til Divisjon Industri og som ikke har fagbrev som automatiker. Dette fordi disses kompetanse atskiller seg vesentlig fra den kompetanse som er nødvendig i Divisjon Installasjon Mo sin hovedvirksomhet. Automatikerne må unntas fordi disse representerer en kompetanse som Divisjon Industri ønsker å leie videre. I tillegg unntas Roger Johansen som besitter tung komptanse innenfor veiing som er et strategisk satingsområde i Divisjon Industri.»

Av referat fra møte 22 mars 1999 mellom tillitsvalgte og ledelsen fremgikk at bedriften ikke anså permittering som et aktuelt tiltak siden behovet for reduksjon var av varig karakter. Det var ikke funnet ledige stillinger i Siemens, og det heter i referatet:

«Bedriften mener derfor at reduksjon i personalkostnader må foretas i forhold til de som leieavtalen er sagt opp for. Dette fordi disse ikke besitter en kompetanse som Divisjon Industri kan gjøre seg nytte av fremover, samtidig som disse ikke har nødvendig kompetanse for å arbeide med installasjonsvirksomhet i Divisjon Installasjon.»

Bedriften foretok en kompetansevurdering av Lorentzen og avholdt 10 mai 1999 et møte for kartlegging av hans kvalifikasjoner med sikte på alternative muligheter for sysselsetting.

Av rapport fra dette møtet fremgikk følgende:

« Det ble deretter tatt en gjennomgang av TL's kompetanse/erfaring og følgende opplysninger ble gitt:

Formell kompetanse

Fagbrev som Radio og TV reparatør

Digitalkurs 1,2 og 3 gjennomført for ca 10 år siden.

Diverse produktkurs.

Erfaring

TL sier at han de siste 5 - 6 åra har arbeidet med bygging av PLS-tavler, styreskap. (Svakstrøm).

I perioden 89 - 93 besto arbeidet av service/vedlikehold på Norsk Jernverks MIP's datalinjer, samt service terminalutstyr.

I perioden 80 - 89 var han i arbeid på Norsk jernverk's terminalverksted. (Rep. av skrivere og dataterminaler.)

I perioden 70 - 80 arbeidet han som Radio/TV reparatør.

TL sier at han i dag følger seg «sterkest» på tavlebygging. Han har også en viss erfaring i testing av tavler/anlegg.

Er ellers åpen for ulike tilbud i Rana eller nærmiljøet.»

I brev 18 mai 1999 ble Torbjørn Lorentzen sagt opp fra sin stilling i Siemens AS. Oppsigelsen av Lorentzen ble i brev 1 juni 1999 begrunnet skriftlig. Etter å ha redegjort for bedriftsøkonomiske og markedsmessige forhold, herunder oppsigelsen av utleieavtalen for to ansattes vedkommende, het det:

«Redusert utleie til Divisjon Industri, Skip og Samferdsel/Mo skaper en overtallighet og dermed et behov for reduksjon i personellkapasitet i Divisjon Installasjon/Mo med 2 årsverk. I tillegg er det bedriftens vurdering at du ikke bestitter den nødvendige kompetanse for å utføre arbeid i Divisjon Installasjon/Mo.

Bedriften har vurdert alternativer til oppsigelse og har undersøkt muligheten for stillinger andre steder i Siemens. Du ble tilbudt å bli vurdert i forhold til ledig stilling i Divisjon Elektrovarme i Trondheim. Dette ble avslått fra din side. Øvrige aktuelle ledige stillinger er ikke funnet.

Bedriften kan derfor ikke se det eksisterer alternativer til oppsigelse.

Ved vurdering av hvem som måtte sies opp har bedriften foretatt en helhetlig vurdering der kompetanse har vært et sentralt moment. Kostnadene til opplæring som oppstår ved eventuelle omskolering til annen jobb i Divisjon Industri, Skip og Samferdsel/Mo, vil for din del være vesentlig større enn det bedriften med rimelighet kan påta seg. Det samme gjelder ved eventuell omskolering til jobb i Divisjon Installasjon/Mo.

Etter bedriftens oppfatning er det gjennomført en drøftingsrunde der EL&IT/Mo er gitt rikelig anledning til å bidra med løsningforslag. Det har etter bedriftens oppfatning ikke kommet relevante forslag fra klubben mht alternativer til oppsigelse. EL&IT/Mo har gjennom drøftingene heller ikke kommet med innsigelser på valget av hvem som må sies opp.»

Lorentzen hadde fremsatt krav om å få stå i stillingen og det ble holdt forhandlingsmøte 7 juni 1999. Forhandlingene førte ikke frem. 30. juli 1999 reiste Lorentzen søksmål ved Brønnøy herredsrett om oppsigelsens gyldighet.

En annen oppsagt, Jan B. Gurendal, reiste samtidig søksmål, men under hovedforhandling for Brønnøy herredsrett trakk Siemens AS oppsigelsen av Gurendal.

Brønnøy herredsrett avsa 8 mars 2000 dom med slik slutning:

«1. Siemens AS frifinnes for krav om å kjenne oppsigelsen av Torbjørn Lorentzen ugyldig, samt for dennes krav om erstatning.

2. Siemens AS dømmes til å betale erstatning til Jan B Gurendal med beløp stort kr 25.000 - koner tjuefemtusen - med tillegg av 12% forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.

3. Siemens AS dømmes til å erstatte Jan B Gurendal sakens omkostninger med beløp stort kr 61.500,- - kroner sekstientusenfemhundre 00/100 - med tillegg av 12% forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.

4. I saken mellom Torbjørn Lorentzen og Siemens AS bærer hver av partene sine egne omkostninger.

5. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker.»

Herredsretten avsa videre kjennelse for at Lorentzen skulle stå i stilling inntil rettskraftig avgjørelse forelå i hovedsaken.

Om saksforholdet for øvrig og partenes anførsler for herredsretten vises til dommen.

Torbjørn Lorentzen har i rett tid påanket herredsrettens dom. Siemens AS har tatt til motmæle. Ankeforhandling fant sted i Mosjøen 22, 23 og 24 november 2000. Torbjørn Lorentzen møtte og ga forklaring. I tillegg ble det avhørt 9 vitner og foretatt dokumentasjoner slik det fremgår av rettsboken. Under saksforberedelsen for lagmannsretten hadde partene gjort nærmere undersøkelser om krav og muligheter for å oppnå fagbrev innen elektrofag. Bevisførselen for lagmannsretten har i noen grad dreid seg om dette. For øvrig står saken i samme stilling som for herredsretten.

Torbjørn Lorentzen har i det vesentlige anført:

Lorentzen har ansiennitet fra Norsk Jernverk fra 1980. Ved oppsplitting og nedleggelse av jernverket, gikk han over i SAAS prosess. Hans stillingsbetegnelse var automatiker. Siemens AS kjøpte opp SAAS prosess med samtlige ansatte.

De tidligere SAAS-ansatte ble plassert dels i Divisjon Industri, dels i Divisjon Installasjon. For Lorentzens del medførte oppkjøpet at han og de øvrige i verkstedgruppen organisatorisk ble plassert i Divisjon Installasjon og leid ut til Industri. Lorentzen jobbet i realiteten som før, på sin tidligere arbeidsplass og med de samme oppgavene. Hans stillingsbetegnelse i Siemens var svakstrømsmontør. Siemens synes å ha forutsatt at han var autorisert.

Fusjonen mellom SAAS prosess og Siemens ble problematisk. Det skapte også uklare ansvarsforhold at ordningen med utleie av montører ikke ble nedfelt i en skriftlig avtale.

Siemens har begrunnet oppsigelsen med at bedriften ikke har oppnådd de forutsatte økonomiske resultater og at nedbemanning ble nødvendig for å dimensjonere bedriften etter oppdragsmengde. Det bestrides ikke at bedriften i en slik situasjon kan si opp ansatte, men i avgjørelsen av hvem som må gå, ble det ikke foretatt en seriøs vurdering.

Lorentzen har meget lang ansiennitet og relevant praksis. Bedriften har ensidig foretatt kartlegging av hans kompetanse og har ikke hatt tilstrekkelig innsikt i hva hans praksis har bestått i. Det er feilaktig lagt til grunn at han ikke har drevet med instrumentering. Bedriften har således lagt føringer når det gjelder krav til relevant praksis og teorikunnskaper for å få fagbrev.

Det har ikke vært foretatt en seriøs vurdering av etterutdanningsmulighetene. Lorentzen har betydelig realkompetanse og teorikunnskaper. Dokumentasjon innhentet fra Godkjenningssentralen viser at Lorentzen kunne fått fagbrev innen elektrofag uten etterutdanning og tilleggspraksis av et slikt omfang som bedriften har lagt til grunn. Hvis bedriften hadde fanget dette opp og satt i gang et opplæringsprogram i samråd med Lorentzen, ville det ikke vært nødvendig å si ham opp.

Bedriften har ansvar for egne forutsetninger. Når disse viser seg ikke å holde stikk, må konsekvensen bli at oppsigelsen av Lorentzen er ugyldig.

Bedriften har foretatt et uriktig lønnsnedslag på 6 kroner pr time da Lorentzen ble flyttet fra Industri til Installasjon. Avtalen om administrasjonstillegg for de tidligere SAAS-ansatte ble inngått som tillegg til tariffavtale og kan ikke ensidig endres av Siemens.

Lorentzen har krav på kompensasjon for ikke-økonomisk skade. Han ble holdt utenfor bedriftens overlegninger og befant seg i et informasjonsvakuum. Han følte seg psykisk utmattet. Kommunikasjonen med ledelsen manglet fullstendig. Han ble utsatt for en urimelig beordring til ett nytt arbeidssted og uten forvarsel fratatt sin PC.

Lorentzen har arbeidet i oppsigelsestiden og bedriften har hatt inntekter av han. Dette viser at bedriften har hatt bruk for hans arbeidskraft. Det foreligger ikke grunnlag for fratreden nå.

Det er lagt ned slik påstand:

«1. Oppsigelsen av Torbjørn Lorentzen kjennes ugyldig.

2. Siemens AS betaler erstatning til Torbjørn Lorentzen utmålt etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 75 000, med tillegg av forsinkelsesrente fastsatt i medhold av forsinkelsesrenteloven §3 første ledd, 1. punktum, fra forfall til betaling skjer.

3. Siemens AS dekker Torbjørn Lorentzens saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett, med tillegg av forsinkelsesrente fastsatt i medhold av forsinkelsesrenteloven §3 første ledd, 1. punktum, fra forfall til betaling skjer.»

I sak om midlertidig avgjørelse:

Torbjørn Lorentzen har rett til å stå i sin stilling inntil det foreligger rettskraftig avgjørelse.

Siemens AS har i det vesentlige anført:

Selskapet har høye krav til resultat og stiller strenge krav til lønnsomhet for alle sine avdelinger. Avdelinger som ikke driver godt, står i fare for å bli nedlagt.

Det er ubestridt at de økonomiske resultater var svake og at ordretilgangen hadde sviktet. Det var således grunnlag for nedbemanning på divisjon Industri. Delvis avvikling av utleieavtalen medførte overkapasitet i divisjon Installasjon. Tilgangen på arbeidsoppdrag hadde vist en fallende tendens over tid. Arbeidstakere hadde vært permittert. Man sto imidlertid overfor en situasjonen med varig og betydelig arbeidsmangel. Bedriften hadde saklig grunn til oppsigelse.

Den utvelgelse som bedriften foretok, var ikke lovstridig. Ansiennitetsfortrinnet gjelder bare under ellers like vilkår. Lorentzen manglet relevant faglig kompetanse. Han hadde ikke fagbrev verken i gruppe S (svakstrømsmontør), i gruppe L (elektromontør) eller som Telekommunikasjonsmontør. Han var derfor avskåret fra å utføre selvstendig arbeid. Divisjonen hadde ikke behov for ufaglært arbeidskraft. Det ville medføre uforholdsmessige oppofrelser, både økomomisk og personellmessig, å bringe Lorentzen opp på det faglige nivå det kunne vært behov for. Samtlige øvrige montører i Divisjon Installasjon hadde fagbrev.

Saksbehandlingen har vært forsvarlig og skikkelig. Det må da vises tilbakeholdenhet med å sette bedriftens skjønnsmessige vurderinger til side.

Før man bestemte seg for oppsigelse, hadde bedriften undersøkt mulighetene for at Lorentzen kunne avlegge fagprøve i faggruppe L (elektriker). Bedriften la til grunn at Lorentzen måtte ha en læretid med relevant praksis på miniumum 18 måneder. Han manglet også betydelige teoretiske kunnskaper. Man fikk opplyst at fristen for oppmelding gikk ut 31 desember 1997. Det er mulig at læretiden ville blitt noe kortere for fagbrev i gruppe S. Ut fra arbeidsmarkedssituasjonen var det ikke behov for arbeidstakere med fagbrev som svakstrømsmontør.

Siemens har lojalt fulgt pålegg om at Lorentzen skulle stå i stilling. Hvis oppsigelsen blir opprettholdt også i ankeinstansen, kan det ikke ses noen grunn til at han fortsatt skal stå i stilling.

Det er lagt ned slik påstand:

«I. Oppsigelsessaken

1. Herredsrettens dom punkt 1 stadfestes.

2. Siemens AS tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.

II. Fratredelsesbegjæringen.

1. Torbjørn Lorentzen fratrer sin stilling ved Siemens AS, avd. Mo, fra den tid lagmannsretten bestemmer.»

Lagmannsretten skal bemerke:

Oppsigelsen

Arbeidsmiljøloven (lov 4 februar 1977 nr 4) har bestemmelser som verner arbeidstakeren mot usaklig oppsigelse. Den sentrale bestemmelse i oppsigelsesvernet er §60 nr 1 som fastsetter at arbeidstakeren ikke kan sies opp uten at det er saklig begrunnet i virksomhetens, arbeidsgiverens eller arbeidstakerens forhold. Gjennom kravet om at oppsigelsen skal være saklig begrunnet, oppstilles det en rettsregel som i første rekke retter seg mot arbeidsgiveren og som han er forpliktet til å etterkomme.

Når oppsigelsen skyldes driftsinnskrekning eller rasjonaliseringstiltak, følger det videre av §60 nr 2 at oppsigelsen ikke er saklig, når arbeidsgiveren har annet passende arbeid å tilby arbeidstakeren. Bestemmelsen gir også anvisning på at det skal foretas en avveining mellom virksomhetens behov og de ulemper oppsigelsen påfører den enkelte arbeidstaker.

Domstolenes oppgave er å prøve om regelen er riktig anvendt i det konkrete tilfellet. Detter innebærer at «domstolene kan prøve om oppsigelsen bygger på et riktig og fyldelstgjørende faktisk grunnlag, om den begrunnelse som ligger til grunn bygger på relevante argumenter, om vurderingen har tilstrekkelig bredde, således også om avveiningen omfattet de rimelighetteshensyn som gjør seg gjeldende i forhold til arbeidstakeren», jf. avgjørelsen i Rt-1984-1058.

Oppsigelsen av Lorentzen er begrunnet i bedriftsøkonomiske forhold, redusert lønnsomhet og svikt i ordretilgang samt han mangler den formelle og reelle kompetanse bedriften har behov for. Bedriften har ment at det ikke innenfor en akseptabel tids- og kostnadsramme er mulig for Lorentzen å tilegne seg relevant kompetanse. Lorentzen har fått tilbud om montasjearbeid ved Siemens avdeling i Trondheim, men dette tilbudet har han avslått.

På oppsigelsestiden hadde de aktuelle divisjonene i Siemens, Industri og Installasjon, hatt hatt en negativ økonomisk utvikling over tid. Divisjon Industri hadde hatt et negativt driftsresultat i 1997/98. Divisjon Installasjon hadde hatt betydelig lavere fortjenestemargin enn den som konsernledelsen hadde fastsatt, og utviklingen var negativ også på installasjonssiden. Det var nødvendig å vurdere driften med sikte på økt lønnsomhet da det var fare for nedleggelse dersom driftsresultatene ikke ble bedre.

Det er ubestridt at Siemens avdelinger på Mo var i en slik økonomisk situasjon at det var grunnlag for bemanningsreduksjon. Lorentzen har heller ikke bestridt at det var grunnlag for å redusere omfanget av den interne avtale om utleie av personer fra divisjon Installasjon til divisjon Industri. Han har også aksepert at det var han og Gurendal som ble tilbakeført til divisjon Installasjon, men han har ikke kunnet godta oppsigelsen.

Lorentzen har bedriftsansiennitet fra 1980, og han har klart lengre ansiennitet enn de fleste andre ansatte i Siemens Mo. Ut fra en ren ansiennitetsbetraktning, jf. hovedavtalen §9-12, er det således andre ansatte bør sies opp før ham. Hovedavtalens bestemmelser om at ansiennitetsprinsippet skal legges til grunn ved oppsigelse på grunn av driftsinnskrenkninger er imidlertid ikke unntaksfri. Ansiennitet kan fravikes når det foreligger «saklig grunn», og i dette tilfellet har bedriften begrunnet fraviket med at Lorentsen ikke har de ønskede og nødvendige kvalifikasjoner sett i forhold til bedriftens behov.

Det sentrale spørsmål i saken er om bedriftens vurdering av Lorentzens kvalifikasjoner er korrekt.

Lagmannsretten finner ikke holdepunkter for at bedriftens standpunkt er uriktig når den fremholder at Lorentzens fagbrev som radio- og TV-reparatør, ikke gir ham muligheter for å utføre selvstendig arbeid innen den virksomhet som Siemens AS driver på Mo. Lorentsen har verken fagbrev som svakstrømsmontør (gruppe S), som installatør (gruppe L) eller som telekommunikasjonsmontør. Etter det opplyste har samtlige ansatte i divisjon Installasjon, med unntak av Lorentzen og en lærling som var i ferd med å avlegge fagprøve, fagbrev som installatør (gruppe L), og lagmannsretten forstår det slik at denne type fagbrev har vært og er nødvendig for å utføre selvstendige arbeidsoppgaver innen divisjonen.

Lagmannsretten finner heller ikke holdepunkt for at bedriftens standpunkt er uriktig når den fremholder at Lorentzen må tilegne seg teori og praksis av ikke ubetydelig omfang før han kan få det nødvendige fagbrevet. Før bedriften gikk til oppsigelse hadde den vurdert Lorentzens muligheter for å få fagbrev som installatør/elektriker uten å gjennomføre fullstendig skolegang/læretid. På bakgrunn av de opplysninger man mottok fra de offentlige skolemyndighetene som har ansvaret for fagopplæring, la bedriften til grunn at Lorentzen manglet noe teori og at hans praksis ikke var tilstrekkelig relevant. Bedriften la til grunn at det var nødvendig med en relevant praksistid på 18 måneder.

I forbindelse med ankesaken har de offentlige skolemyndighetene ved Godkjenningssentralen foretatt en vurdering av Lorentzens realkompetanse opp mot de krav som stilles ved VK 1 Elektro og VK 2 Elektrikerfaget. Utfallet av denne vurderingen er at han mangler noe teori. Myndighetene har ikke foretatt noen nærmere vurdering av i hvilken grad Lorentzens praksis er relevant for fagprøven i elektrikerfaget og hvor lang tilleggspraksis det kan være tale om. Det kom imidlertid klart frem i lagmannsretten at en slik vurdering er meget konkret og at den bygger på attester og utfyllende opplysninger om arbeidsoppgaver, utførelse med videre. Med grunnlag i en slik vurdering av praksis kan vedkommende fremstille seg til fagprøve uten læreforhold og skole, jf. opplæringsloven (lov 17. juli 1998 nr 61) §3-5. Hvorvidt vedkommende vil bestå fagprøven er et annet spørsmål.

Lagmannsretten legger til grunn at Lorentzen mangler såvel teori som praksis før han kan fremstille seg til fagprøven. Bedriften har anslått at han vil trenge 18 måneders praksis før han kan fremstille seg til fagprøve, og lagmannsretten finner ikke holdepunkt for at dette anslaget er uriktig.

Opplæringsloven avløste fagopplæringsloven (lov 23. mai 1980 nr 13) som i §20 hadde hatt regler om at fagarbeidere med praksis kunne avlegge fagprøve/svenneprøve utenom læreforhold. Ved overgang til ny lov ble det gitt overgangsregler for å melde seg opp og avlegge prøve etter gammel ordning. Det synes å ha hersket betydelig usikkerhet i Nordland fylke med hensyn til hvordan man skulle forholde seg til disse reglene, men det synes klart at man fra departementets side ikke tenkte seg at det skulle være adgang til oppmelding til fagprøve/svenneprøve etter 31. desember 1997.

For øvrig hadde ikke Lorentzen på noe tidspunkt før oppsigelsessaken kom opp, tatt skritt for å skaffe seg fagbrev som installatør/elektriker. Lagmannsretten fikk inntrykk av at han ikke hadde sett noe behov for å skaffe seg slikt fagbrev, og det er da ikke grunn til å gå inn på hvorvidt han kunne fått fagbrev med grunnlag i overgangsreglene.

Slik saken foreligger, må lagmannsretten legge til grunn at Lorentzen på oppsigelsestidpunktet ikke hadde fagbrev som installatør/elektriker, og at han ikke kunne fremstille seg for fagprøve før han hadde 18 måneders relevant praksis. På dette tidspunktet hadde bedriften overtallighet av ansatte i divisjon Installasjon, og samtlige av de andre ansatte hadde eller var i ferd med å skaffe seg fagbrev.

Bedriften hadde vinteren og våren 1999 jevnlig kontakt med de tillitsvalgte vedrørende sviktende inntjening og nødvendige kostnadsreduksjoner. Det gikk 2 måneder fra den interne avtalen om utleie av Lorentzen til divisjon Industri ble sagt opp og til han ble oppsagt. I denne tiden var det en rekke møter mellom bedriften og de tillitsvalgte, hvor det ble reist spørsmål om alternative tiltak til oppsigelse og kartlegging av faglige kvalifikasjoner og sosiale forhold. Det kan reises spørsmål om ikke bedriften før 10. mai 1999 burde tatt direkte kontakt med Lorentzen og orientert ham om situasjonen, men lagmannsretten kan ikke se at det er forhold ved saksbehandlingen viser at beslutningen om oppsigelsen ble truffet på et uriktig eller utilfredsstillende grunnlag. Bedriften synes å ha vært vel kjent med Lorentzens faglige bakgrunn og hvilke følger oppsigelsen kunne få for ham.

En økonomisk forsvarlig drift er en forutsetning for at en bedrift skal kunne opprettholde virksomheten. Det må foretas en løpende vurdering av arbeidsstyrkens kvalifikasjoner sett i forhold til de krav som markedet stiller til bedriften og dens varer og tjenester. Dette kan medføre at man i tilfelle av driftsinnskrenkninger må se bort fra bedriftsansiennitet, og legge avgjørende vekt på om vedkommende har de kvalifikasjoner som er nødvendige for at virksomheten skal kunne opprettholdes.

I den foreliggende sak må det legges til grunn at Lorentzens manglende fagbrev gjorde at han ikke kunne nyttes til selvstendig arbeid i divisjon Installasjon, og at han bare kunne være hjelpearbeider. Et fagbrev kunne han tidligst oppnå etter 18 måneders praksis. I en situasjon hvor inntjeningen var synkende og overtalligheten klar, hadde bedriften et klart behov for å beholde de arbeidstakerene som hadde fagbrev og som kunne nyttes til selvstendig arbeid. En oppsigelse ville ramme Lorentzen, men det kan vanskelig ses at han ble rammet i større grad enn andre i hans alder og med samme bakgrunn.

Ut fra en samlet vurdering har lagmannsretten kommet til at bedriftens oppsigelse av Lorentzen var saklig begrunnet.

Administrasjonstillegget

I forbindelse med overtakelse av SAAS prosess ble det holdt forhandlinger mellom ledelsen i Siemens, divisjon Industri og Installasjon og de tillitsvalgte om avlønning for de 7 i verkstedgruppen. Det ble avtalt at de tidligere SAAS antasatte skulle ha et administrasjonstillegg til avtalefestet timelønn på kr 6 pr time, gjeldende 20 april 1998. Da Lorentzen ved oppsigelse av utleieavtalen ble overført til divisjon Installasjon, stoppet bedriften utbetaling av adminstrasjonstillegget.

Etter lagmannsrettens syn hadde bedriften ikke adgang til ensidig å endre den inngåtte avtalen om administrasjonstillegg. Avtalen var inngått som tillegg til tariffavtale og må derfor sies opp for eventuell reforhandlling etter de prosedyrer som gjelder for kollektive avtaler i arbeidslivet. Inntil slik oppsigelse er foretatt, vil Lorentzen ha krav på avtalefestet tillegg til tarifflønn.

Utbetaling av tillegg opphørte 1 juli 1999. Lorentzen var sagt opp med fratreden 30 september. Han har derfor krav på etterbetaling av administrasjonstillegg i denne perioden. Med arbeidstid på 37,5 timer/uke og tillegg av renter settes kravet samlet til 4.500 kroner.

Fratreden.

Rettens flertall - rettens formann, lagdommer Sellæg, kontormedarbeider Dahl, direktør Dahlberg og personalsjef Jakobsen - er kommet til at Lorentzen nå bør fratre stillingen hos Siemens.

Lovens hovedregel er at oppsagt arbeidstaker har rett til å stå i stillingen inntil sak om oppsigelsens gyldighet er endelig avgjort, jf. arbeidsmiljøloven §61 nr 3. Når oppsigelsen er begrunnet i bedriftens forhold, bør det som regel ikke avsies kjennelse for at arbeidstakeren skal fratre under behandlingen, jf. blant annet kjennelse inntatt i Rt-1987-1151.

Lorentzen har nå stått i stilling hos Siemens i mer enn ett år etter at han ble oppsagt. Lagmannsretten har enstemmig, og i likhet med herredsretten, kommet til at oppsigelsen var saklig. På denne bakgrunn fremstår det som urimelig at Lorentzen kan stå i stillingen også etter lagmannsrettens dom. Selv om Siemens har hatt arbeid å sette han til i den aktuelle periode, har dette i begrenset grad vært fakturerbart arbeid. Etter flertallets syn har bedriften nå et berettiget krav på å få foretatt den påkrevde reduksjon av arbeidsstokken. Det vises i den forbindelse til at bedriften har en foretatt en ytterligere nedbemanning på Mo i tiden etter oppsigelsen av Lorentzen, og at man har sett seg nødt til å gå til permittering av ansatte med fagbrev. Fristen for fratreden settes til 2 uker fra forkynnelse av dommen.

Mindretallet - byrettsrettsdommer Kjølmoen og telegrafist Mjøen Eilertsen - er kommet til at Lorentzen bør stå i stillingen inntil endelig avgjørelse av oppsigelsessaken. Mindretallet har lagt avgjørende vekt på at retten til å stå i stilling skal være hovedregelen. Selv om dette kan medføre ulemper for bedriften kan disse ikke anses å ha et slikt omfang at det er urimelig for arbeidsgiver om Lorentzen fortsatt står i stilling til oppsigelsessaken er rettskraftig avgjort.

Saksomkostninger.

Lorentzen har vunnet frem med sitt krav på administrasjonstillegg, men for øvrig har anken vært forgjeves. I likhet med herredsretten har lagmannsretten kommet til at oppsigelsen er saklig og i motsetning til herredsretten har lagmannsretten kommet til at han skal fratre sin stilling. Ankesaken må anses dels vunnet, dels tapt, jf. tvistemålsloven §180 jf. §174. Det er imidlertid bare i tvistepunkt av liten betydning - administrasojnstillegget - at Lorentzen har vunnet frem. I medhold av tvistemålsloven §180 jf. §174 annet ledd pålegges Torbjørn Lorentzen å dekke motpartens omkostninger i ankesaken.

I herredsrettens omkostningsavgjørelse gjøres ingen endring.

Saksomkostningene for lagmannsretten er i følge omkostningsoppgave fra advokat Steen Holm til kr 98.181 hvorav kr 80.000 er salær. Kravet der Lorentzen har fått medhold, utgjør en meget begrenset del av det samlede salær. Det foretas derfor ikke reduksjon i salæret på dette grunnlag.

Avgjørelsen er enstemmig på alle punkt med unntak av spørsmålet om fratreden.

Domsslutning:

1. Siemens AS frifinnes for kravet om at oppsigelsen av Torbjørn Lorentzen skal kjennes ugyldig.

2. Siemens AS tilpliktes å betale administrasjonstillegg med tillegg av renter på i alt 4.500 - firetusenfemhundre - kroner til Torbjørn Lorentzen.

3. Torbjørn Lorentzen betaler til Siemens AS 98.181 - nittiåttetusenetthundreogåttien - kroner i saksomkostninger for lagmannsretten.

4. Hver av partene bærer sine omkostninger for herredsretten.

5. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen.

Slutning i kjennelse:

Torbjørn Lorentzen skal fratre sin stilling i Siemens AS senest 2 - to - uker etter forkynnelse av dommen.