LH-2000-668 RG-2001-1098
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2001-03-13 |
| Publisert: | LH-2000-00668 RG-2001-1098 (152-2001) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Trondenes herredsrett nr. 99-00584 - Hålogaland lagmannsrett LH-2000-00668. |
| Parter: | Ankende part: Hans Ingebrigtsen (Prosessfullmektig: Advokat Elisabeth S. Grannes, LO). Ankemotpart: Auto Marin Personbiler AS (Prosessfullmektig: Advokat Svein Kr. Arntzen). |
| Forfatter: | Lagdommer Kjell Martin Haug. Lagdommer Bård Gaarder. Byrettsdommer Carl Christian Collin Hansen. 4 meddommere |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §57, §60, Tvistemålsloven (1915) §174, §176, §180, Sysselsettingsloven (1947) §35, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, §62, Permitteringslønnsloven (1988) |
Saken gjelder erstatning etter ugyldig oppsigelse m v.
Hans Ingebrigtsen er født xx.xx.1944. Han er utdannet bilelektriker. Fra 1968 til mai 1998 var han ansatt ved selskapet Bilco AS bilverksted i Harstad. Verkstedet ble 1 mai 1998 overtatt av Auto Marin Personbiler AS. Auto Marin Personbiler AS overtok også arbeidsgiveransvaret for de ansatte. Ingebrigtsen ble 13 februar 1999 permittert fra sin stilling ved verkstedet. Han var permittert til 7 juni 1999 da han ble inntatt i arbeid igjen. Med unntak av to ukers ferie og tre dager i juni, arbeidet han frem til 6 september 1999 da han på ny ble permittert. Ingebrigtsen tok 9 november 1999 ut stevning mot Auto Marin Personbiler AS for Trondenes herredsrett. I stevningen ble gjort gjeldende at permitteringen fra 6 september 1999 i realiteten må ansees som en oppsigelse. Det ble videre gjort gjeldende at det ikke forelå saklig grunn til å permittere Ingebrigtsen fra 13 februar til 6 juni 1999. Det ble krevd erstatning etter rettens skjønn. Auto Marin Personbiler AS bestred i tilsvar 14 desember 1999 erstatningsansvar. Trondenes herredsrett avsa 6 juni 2000 dom med slik domsslutning:
«1. Automarin Personbiler AS dømmes til å betale Hans Ingebrigtsen erstatning med kr 133.780 med tillegg av 12% forsinkelsesrente regnet fra forfall og til betaling skjer. Beløpet forfaller til betaling 14 dager etter dommens forkynnelse.
2. Hver av partene dekker sine saksomkostninger.»
Herredsrettens flertall fant ikke at utvelgelsen av Ingebrigtsen til permittering i februar 1999 var usaklig, men kom enstemmig til at han i realiteten ble oppsagt høsten 1999. Etter flertallets oppfatning var denne realoppsigelsen ikke usaklig, men den samlede rett fant erstatningsgrunnlag i det forhold at oppsigelsen var formuriktig. Herredsretten tilkjente lønn i oppsigelsestid (fire måneder), ikke erstatning for økonomisk tap utover dette, men derimot oppreisning for tort og svie.
Hva gjelder saksforholdet for øvrig og partenes anførsler for herredsretten vises til herredsrettens dom.
Hans Ingebrigtsen har i rett tid påanket herredsrettens dom. Han har krevd seg tilkjent erstatning utmålt etter rettens skjønn og saksomkostninger. Auto Marin Personbiler AS har i aksessorisk motanke krevd seg frifunnet og tilkjent saksomkostninger. Ankeforhandling ble avholdt i Tromsø 20 og 21 februar 2001. Det ble gitt partsforklaring og avhørt 4 vitner. Saken står i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for herredsretten.
Hans Ingebrigtsen har i hovedsak anført:
Auto Marin Personbiler AS (AMP) hadde saklig grunn til å permittere en av verkstedets fire ansatte i tiden 13 februar til 6 juni 1999.
Utgangspunktet er at utvelgelsen skjer på grunnlag av ansiennitet, jf hovedavtalen §8-1. Hovedavtalens bestemmelser om permittering legges i rettspraksis til grunn også for bedrifter som ikke er bundet av avtalen. Under enhver omstendighet har AMP basert sin behandling av saken på hovedavtalens bestemmelser, og må vurderes på grunnlag av disse.
Det var usaklig å permittere Hans Ingebrigtsen. Valget stod mellom han og Jan Karstein Olsen. Ingebrigtsen hadde lengst ansiennitet. Han er bilelektriker, men utfører også bilmekaniske oppgaver. Ingebrigtsen var ikke faglig akterutseilt. Arbeidsoppgavene hans er ikke bortfalt, men fordelt på de øvrige ansatte. Jan Karstein Olsen var en av tre mekanikere på verkstedet. Han var ikke uunnværlig. Det illustreres ved oppsigelsen av ham høsten 1998. Oppsigelsen skjedde etter en faglig vurdering, herunder en vurdering av Olsens kvalifikasjoner sammenholdt med Ingebrigtsens. Oppsigelsen ble trukket tilbake fordi AMP hadde begått saksbehandlingsfeil. Når AMP valgte å permittere Ingebrigtsen skyldtes det at man nettopp hadde trukket oppsigelsen av Olsen, og derfor mente at Olsen ikke kunne permitteres. Oppsigelsessaken var ikke et saklig moment ved vurdering av hvem som skulle permitteres, og i alle fall ikke et moment av slik tyngde at det kan begrunne at det ses bort fra en forskjell i ansiennitet på 14 år.
AMP har utvist uforsvarlig skjønn, og plikter å erstatte Ingebrigtsen tap av lønn i perioden 13 februar til 6 juni 1999.
Permitteringen av Hans Ingebrigtsen fra 6 september 1999 var i realiteten en skjult oppsigelse, og representerte en illojal omgåelse av oppsigelsesvernet.
En arbeidsgiver plikter å velge oppsigelse fremfor permittering dersom det ikke er grunn til å regne med at det vil være tilstrekkelig med arbeid i rimelig nær fremtid, jf RG-1986-98. Helt fra høsten 1998, da Jan Karstein Olsen ble oppsagt, ønsket AMP å redusere bemanningen på verkstedet. Oppsigelsen av Olsen ble trukket tilbake som følge av saksbehandlingsfeil, ikke endrede bemanningsbehov. Permitteringsvarsel ble gitt umiddelbart etter at oppsigelsen var trukket. Den etterfølgende utvikling viser at det ikke var behov for mer enn tre ansatte ved verkstedet, og at situasjonen var varig.
Permittering kan etter hovedavtalen §8-1 nr 2 som utgangspunkt ikke vare lenger enn seks måneder. Det er flere ting som tyder på at AMP anså Ingebrigtsen som sammenhengende permittert fra 13 februar 1999. Det forhold at han ble tatt inn i arbeid sommeren 1999 skyldtes andre arbeidstakeres fravær, ikke økning i arbeidsmengden, jf Hovedavtalen §8-3 nr 7.
Det avvises at Ingebrigtsen i møte med avdelingens leder, Aagaard-Nilsen, 16 august 1999 gav uttrykk for at han selv ville si opp. Tvert om uttalte Aagaard-Nilsen at Ingebrigtsen ikke ville bli tatt inn i arbeid igjen. Ingebrigtsens underskrift på protokollen fra møtet innebar ingen erkjennelse av at det forelå en permitteringssituasjon. I brev 16 august 1999 opplyste AMP at Ingebrigtsen ville bli innkalt til møte om permitteringen varte utover 2 måneder. Det skjedde ikke. Formålet med den erklæring som ble utferdiget til arbeidskontoret var kun å dokumentere krav på dagpenger. Det er uten betydning, og heller ikke tidligere påberopt av AMP, at selskapet i erklæringen opplyste at permitteringen gjaldt frem til 6 desember 1999. Ingebrigtsen er aldri tilbudt å komme tilbake. Det bestrides at Ingebrigtsen selv må anses å ha sagt opp sin stilling ved å levere nøklene til lokalene 12 november 1999. Ingebrigtsen har fra første stund understreket at han ønsket å komme tilbake, dersom arbeidsgiveren frivillig ønsket ham tilbake.
Det foreligger en formuriktig oppsigelse. Denne er ugyldig, jf arbeidsmiljøloven §57 nr 1 og 2. Herredsretten tar feil når den legger til grunn at oppsigelsen er saklig. Det er et vilkår for å anse en oppsigelse som saklig at arbeidsgiveren har vurdert spørsmålet om oppsigelse. AMP har ikke foretatt noen slik vurdering. Retten kan ikke foreta vurderingen i arbeidsgivers sted, jf Rt-1999-184. Oppsigelsen er usaklig i forhold til arbeidsmiljøloven §60 nr 2. Ingebrigtsen hadde lengst ansiennitet. AMP hadde passende arbeidsoppgaver. Det ble foretatt nyansettelse samtidig som Ingebrigtsen måtte slutte. Den nyansatte hadde ikke vesentlig annen kompetanse enn Ingebrigtsen. Ingebrigtsen ble ikke tilbudt, og har ikke avslått tilbud om å lære feilsøkingssystemet Vadis. Han var heller ikke umotivert. Dersom AMP hadde gjennomført drøftelser ville man fått dette avklart. Det foreligger en remplasseringsoppsigelse, jf Fanebust «Oppsigelse i arbeidsforhold» s 133-134. AMP foretok ingen interesseavveining slik det kreves etter arbeidsmiljøloven §60 nr 2. En slik interesseavveining ville uansett falt ut i Ingebrigtsens favør.
Subsidiært anføres at permittering fra 6 september 1999 var usaklig med hensyn til utvelgelse og lengde. Dersom retten kommer til at Ingebrigtsen ikke er sagt opp må han anses som fortsatt permittert. Permittering av slik lengde vil være usaklig.
Det kreves erstatning med hjemmel i arbeidsmiljøloven §57 nr 2 fjerde ledd, subsidiært med hjemmel i arbeidsmiljøloven §62 annet ledd. Vurderingsgrunnlaget er det samme etter disse bestemmelsene. Atter subsidiært kreves erstatning på culpagrunnlag for usaklig permittering.
Ingebrigtsens tap for tiden 13 februar til 6 juni 1999 utgjør kr 64.558 og for tiden 6 september 1999 til 1 mars 2001 kr 345.969. Det er ikke grunnlag for fradrag for mottatte dagpenger. Ingebrigtsen er forpliktet til å tilbakebetale disse både etter sysselsettingsloven §35 og særskilt erklæring. I tillegg kreves erstatning for fremtidig økonomisk tap. Det er vanskelig for Ingebrigtsen å få annet arbeid i overskuelig fremtid. Ytterligere kreves erstatning for ikke-økonomiske tap - tort og svie. Erstatningen for tort og svie antas å burde fastsettes til omlag kr 100.000.
Det er nedlagt slik påstand:
1. Auto Marin Personbiler AS dømmes til innen 14 dager å betale Hans Ingebrigtsen erstatning med et beløp fastsatt etter rettens skjønn, med tilegg av 12% forsinkelsesrente regnet fra beløpets forfallstidspunkt og til betaling skjer.
2. Auto Marin Personbiler AS dømmes til innen 14 dager å betale sakens omkostninger for herredsretten og lagmannsretten, med tillegg av 12% forsinkelsesrente regnet fra beløpets forfallstidspunkt og til betaling skjer.
Auto Marin Personbiler AS har i hovedsak anført:
Med hensyn til den rettslige situasjon ved valg mellom oppsigelse og permittering er vist til RG-1985-128, RG-1991-1194, NAD-1988-1102 og Karnovs kommentar til lov om lønnsplikt under permittering note 4. Det er situasjonen på det tidspunkt beslutningen tas som må legges til grunn, ikke den etterfølgende utvikling.
Vedrørende ansiennitetsprinsippets stilling ved permittering og oppsigelse er vist til Fanebust «Oppsigelse i arbeidsforhold» s 177 og 182, Rt-1986-879, NAD-1984 - 85 s 312, ARD-1997-201 og Hålogaland lagmannsretts dom av 19 desember 2000 i sak LH-2000-00359. Arbeidsgiver har ikke plikt til å følge ansiennitetsprinsippet uten at det foreligger særskilt grunnlag for det. Skal prinsippet fravikes må det påvises saklig grunn. Arbeidsgiveren antas å stå noe friere i sine vurderinger ved permittering enn ved oppsigelse. AMP var ikke bundet av Hovedavtalen. Man er likevel enig i at det må foretas en saklig vurdering ved utvelgelsen.
AMP hadde saklig grunn til å permittere Hans Ingebrigtsen fremfor Jan Karstein Olsen fra 13 februar 1999. AMP slutter seg hva gjelder dette spørsmål til herredrettens bevisvurdering og rettsanvendelse, jf dommen side 11 og 12. Vurderingstemaet er hvorvidt AMP har foretatt en fornuftig vurdering ved valget av hvem som skulle permitteres. Av forhandlingsprotokollene fremgår at AMP foretok en egnethetsvurdering. Ingebrigtsen kunne ikke utføre Olsens arbeidsoppgaver. Olsen på sin side kunne utføre Ingebrigtsens oppgaver. AMP var tvunget til å permittere Ingebrigtsen. Det skyldtes i første rekke at Olsen, i motsetning til Ingebrigtsen, kunne utføre tyngre mekaniske oppgaver. Virksomheten ved verkstedet omfatter en rekke slike oppgaver. Den tillitsvalgte uttrykte forståelse for AMPs synspunkter. Fellesforbundet, som krevde rullerende permittering, synes å ha akseptert at Ingebrigtsen ble permittert. Etter at AMP hadde avslått rullerende permittering hørte man ikke mer fra Fellesforbundet. Gitt at permitteringen var usaklig aksepteres motpartens tapsberegning, dog slik at det må gjøres fradrag for utbetalt arbeidsledighetstrygd, jf Oslo byretts dom av 9 oktober 1991 inntatt i RG-1992-712.
Permitteringen fra 6 september 1999 reiser to hovedspørsmål; hvorvidt det var forsvarlig å permittere fremfor å gå til oppsigelse, og hvorvidt det var saklig å permittere Hans Ingebrigtsen.
Arbeidsgiveren må gis vid adgang til selv å vurdere karakteren av den situasjon som er oppstått og hvilke tiltak som er nødvendige, permittering eller oppsigelse. AMP trengte mer enn ett år for å vurdere utviklingen og behovet for arbeidskraft. I lys av situasjonen høsten 1999 var AMP berettiget til å foreta permittering fra 6 september 1999. Bedriften gikk frem på korrekt måte. Ingebrigtsen bekreftet ved sin påtegning i protokollen 16 august 1999 at det var tale om en permittering. Med hensyn til spørsmålet om permitteringen, som utløp 6 desember 1999, var langvarig vises til Hovedavtalen §8-1 nr 2. Ingebrigtsen må anses permittert fra 6 september 1999, ikke sagt opp. Herredsretten tok feil når den fant at AMP i realiteten avviklet arbeidsforholdet. Ingebrigtsen avsluttet selv arbeidsforholdet da han innleverte nøklene til verkstedet 12 november 1999. AMP hadde saklig grunn til å permittere Ingebrigtsen fremfor andre ved avdelingen.
For det tilfelle at Ingebrigtsen anses oppsagt fra 6 september 1999 anføres at oppsigelsen er saklig. Det vises i den forbindelse til herredsrettens bemerkninger, jf dommen side 13 - 16 som man slutter seg til. Ingebrigtsen gjorde et valg allerede da Andrè Ryeng fikk opplæring som systemansvarlig, mens Bilco AS drev verkstedet. Da Ryeng sa opp sommeren 1999 måtte det ansettes ny systemansvarlig. Det var et ufravikelig krav fra Volvo. Det var naturlig å tenke på Ingebrigtsen i denne forbindelse. Spørsmålet om ansettelse av ny systemansvarlig ble tatt opp med han. Ingebrigtsen var imidlertid hverken interessert i eller motivert for jobben. Med hensyn til valget mellom Ingebrigtsen og Olsen vises til anførslene over.
Dersom permitteringen av Hans Ingebrigtsen var saklig har han ikke krav på erstatning. Dersom han i realiteten ble sagt opp høsten 1999 har han krav på lønn i oppsigelsestiden. Med hensyn til fradrag for arbeidsledighetstrygd er vist til RG-1992-712, jf over. Den erstatning på kr 60.000 for tort og svie som er utmålt av herredsretten er for høy. Det er i den forbindelse vist til RG-1990-588, RG-1999-1194 og RG-1991-1283. Det er høyst usikkert om Ingebrigtsen påføres noe fremtidig tap. Han er svært aktuell i forbindelse med en stilling hos Leonhard Nilsen AS på Svalbard. Arbeidsmarkedet er godt, i alle fall om Ingebrigtsen er villig til å flytte.
Vedrørende saksomkostningsspørsmålet vises til at AMP har fremsatt et tilbud om minnelig oppgjør på kr 220.000. Det er nedlagt slik påstand:
1. Auto Marin Personbiler AS frifinnes.
2. Hans Ingebrigtsen dømmes til å betale sakens omkostninger for begge retter.
Lagmannsretten skal bemerke:
Det er enighet mellom partene om at AMP var berettiget til å permittere en av de ansatte ved verkstedet i Harstad fra 13 februar til 6 juni 1999, og at valget stod mellom Hans Ingebrigtsen og Jan Karstein Olsen.
Arbeidsgivers adgang til å permittere arbeidstakere er ikke direkte hjemlet i lov, men bygger på tariffavtaler, individuelle avtaler og sedvanerett. Innenfor sitt område gir Hovedavtalen mellom LO og NHO nærmere regler om permitteringsadgangen. Lagmannsretten mener som Jakhelln «Oversikt over arbeidsretten» s 273 og Gjone/Aagaard «Bedriftens personalhåndbok» s 170, at Hovedavtalens bestemmelser må antas å gi uttrykk for de regler som sedvanligvis gjelder ved permittering. Dette synes også å være partenes oppfatning.
Hovedavtalen §8-1 nr 3 bygger på at ansiennitet skal følges ved permittering. Når saklig grunn foreligger kan ansienniteten fravikes. Lagmannsretten antar som Gjone/Aagaard «Bedriftens personalhåndbok »s 171 at arbeidsgiver står noe friere i så henseende ved permittering enn ved oppsigelse. Kravet om saklig grunn innebærer likevel at det må foretas en nærmere vurdering og avveiing. I protokoll fra forhandlingsmøte 19 februar 1999, under gjengivelse av AMPs synspunkter, er opplyst følgende: «Jan Karstein har vi trukket tilbake en oppsigelse på. Vi kan derfor ikke permittere ham selv om han har kortere ansiennitet enn Hans.» Dette forstås slik at AMP anså seg avskåret fra å permittere Olsen. Sett i sammenheng innebærer det at de vurderinger det er vist til vedrørende hensynet til kompetanse, bedrift og kunder i protokollene av 28 januar 1999 og 19 februar 1999 må antas å knytte seg til valget mellom å permittere Ingebrigtsen eller en av de øvrige ansatte ved verkstedet, systemansvarlig Andrè Ryeng eller verksmester Edvin Johansen. Noen sammenligning av Ingebrigtsens og Olsens kvalifikasjoner i relasjon til spørsmålet om permittering synes ikke foretatt.
Lagmannsretten ser at det kunne ført til reaksjoner dersom AMP hadde valgt å permittere Olsen umiddelbart etter å ha trukket tilbake oppsigelsen av ham. Eventuelle vanskeligheter i den forbindelse, som i tilfelle ville hatt sin årsak i AMPs behandling av oppsigelsessaken, kan imidlertid ikke anses å ha medført en styrking av Olsens vern ved permittering på bekostning av Ingebrigtsen. I den forbindelse pekes forøvrig på at forskjellen i ansiennitet var betydelig; Ingebrigtsen hadde 31 års ansiennitet, Olsen 17 år.
De hensyn AMP ellers har vist til har begrenset vekt, og gav ikke saklig grunn til å fravike ansienniteten ved permittering 13 februar 1999. Bevisførselen gir ikke grunnlag for å anta at omfanget av tyngre bilmekaniske oppgaver ved verkstedet overstiger hva de øvrige ansatte ved verkstedet verksmester Johansen og systemansvarlig Ryen, som begge utfører slikt arbeid, ville maktet å ta seg av om Olsen var blitt permittert. Heller ikke det forhold at Olsen, i motsetning til Ingebrigtsen, kan fungere som verksmesterens stedfortreder talte med særlig vekt i favør av Olsen. Dersom verksmesteren på grunn av sykdom eller andre omstendigheter i permitteringstiden var blitt forhindret fra å utføre sine arbeidsoppgaver, ville man uansett kunne tatt Olsen inn i arbeid igjen.
Ingebrigtsen har valgt å fremme sitt økonomiske krav i anledning permitteringen som et erstatningskrav, basert på culpa ansvar. Lagmannsretten finner at vilkårene for å tilkjenne erstatning er oppfylt. AMP har unnlatt å foreta en slik nærmere vurdering og avveiing som kreves for å fravike ansiennitetsrekken. De ansvarlige ved bedriften har opptrådt uaktsomt. De hensyn AMP har vist til under hovedforhandlingen gav ikke saklig grunnlag for å fravike ansiennitetsrekken. Kravet til årsakssammenheng er derved oppfylt. Erstatningen fastsettes skjønnsmessig til kr 32.000, tilsvarende halvparten av Ingebrigtsens krav. Ved fastsettelsen er det tatt hensyn til at AMP ville hatt adgang til å gjennomføre rullerende permittering, jf Hovedavtalen §8-1 nr 3. Denne ville omfattet Ingebrigtsen og Olsen. Det legges til grunn at arbeidsledighetstrygd vil bli krevd refundert i samsvar med bestemmelsene på utbetalingstidspunktet.
Slik saken er presentert er det ikke nødvendig å ta stilling til om Ingebrigtsen kunne fremmet kravet som et vederlagskrav, eller om usaklig permittering medfører at arbeidsgivers plikt til å betale lønn etter arbeidsavtalen bortfaller.
Lagmannsretten mener, som herredsretten, at permitteringen av Ingebrigtsen fra 6 september 1999 må anses som en oppsigelse. Adgangen til å foreta permittering bygger på en forutsetning om at de omstendigheter som begrunner tiltaket er av forbigående karakter, jf i den forbindelse Hovedavtalen §8-1 nr 2 hvoretter arbeidsgiver ikke ensidig kan gjennomføre permittering i lengre tid enn 6 måneder. Lagmannsretten er enig med AMP i at arbeidsgiveren må gis vid adgang til å vurdere karakteren av den situasjon som er oppstått, og hvilke tiltak som er nødvendige. Arbeidsgiverens beslutning må vurderes ut fra situasjonen når beslutningen treffes. Den etterfølgende utvikling kan likevel, etter omstendighetene, være egnet til å belyse forsvarligheten av det skjønn som er utøvet.
Vurdert på grunnlag av situasjonen på permitteringstidspunktet, var det ikke grunn til å anta at AMP ville kunne gjeninnta Ingebrigtsen i stillingen i overskuelig fremtid. AMP overtok verkstedet 1 mai 1998. I oktober 1998 ble Ingebrigtsens kollega Jan Karstein Olsen oppsagt. Oppsigelsesgrunnen var «rasjonalisering/omorganisering på verkstedet utifra økonomiske hensyn». Oppsigelsen ble trukket tilbake i januar 1999, angivelig som følge av mangelfull saksbehandling fra AMPs side. Kort tid senere mottok Ingebrigtsen permitteringsvarsel. I permitteringsvarselet er opplyst at permitteringen skyldes «for høy bemanning i forhold til arbeidstilgangen». Fra 7 juni 1999 til 6 september 1999 var Ingebrigtsen tilbake i arbeid. Etter bevisførselen legges til grunn at dette skyldtes bemanningsbehov som følge av ferieavvikling ved verkstedet og at en av de ansatte fratrådte sin stilling i perioden, ikke endring i tilgangen på arbeidsoppgaver. Dette illustreres forøvrig ved at Ingebrigtsen ble permittert igjen straks ferieavviklingen var avsluttet og den ledige stillingen besatt. I permitteringsvarselet av 16 august 1999 er ikke angitt noe om permitteringens varighet utover at Ingebrigtsen ville bli kalt inn til møte dersom permitteringtiden varte utover 2 måneder. Som ny anførsel for lagmannsretten har AMP anført at permitteringen utløp 6 desember 1999 som angitt i melding til arbeidskontoret. Lagmannsretten finner ikke å kunne tillegge meldingen noen vekt. Det er ikke opplyst om forhold som, vurdert på grunnlag av situasjonen på beslutningstidspunktet, tilsa at det ville være behov for å ta Ingebrigtsen tilbake i arbeid i overskuelig fremtid. Tilgangen på arbeid ved verkstedet har utviklet seg positivt siden høsten 1999. På tross av den positive utvikling gir verkstedet fortsatt ikke beskjeftigelse for mer enn tre ansatte. I lys av dette må det ha vært rimelig klart for ledelsen at man stod overfor et varig misforhold mellom arbeidstilgang og bemanning. I en slik situasjon var det ikke forsvarlig eller berettiget å løse problemet vedrørende bemanningssituasjonen ved permittering, jf RG-1986-98. Det er da ikke nødvendig å ta stilling til hvorvidt AMP i møte 16 august 1999 gav Ingebrigtsen beskjed om at han ikke ville bli gjeninntatt i arbeidet.
Fra AMPs side er det anført at Ingebrigtsen selv må anses å ha brakt arbeidsforholdet til opphør da han innleverte nøklene til verkstedet 12 november 1999. Anførselen, som er ny for lagmannsretten, kan åpenbart ikke føre frem.
Lagmannsretten er etter dette kommet til at Ingebrigtsen må anses oppsagt fra 6 september 1999. Oppsigelsen fylte ikke formkravene i arbeidsmiljøloven §57 nr 1 og 2. Arbeidsmiljøloven §57 nr 2 fjerde ledd gir hjemmel for å tilkjenne erstatning dersom en oppsigelse er ugyldig på grunn av uriktig form. Erstatning kan tilkjennes selv om arbeidstakeren, som Ingebrigtsen, unnlater å kreve dom for ugyldighet. Vilkåret for å tilkjenne erstatning er til stede. I Ot.prop.nr.50 (1993-94) s 236 legges til grunn at det ikke er nødvendig for retten, som ledd i erstatningsutmåling etter arbeidsmiljøloven §57 nr 2 fjerde ledd, å foreta en realitetsvurdering av hele oppsigelsessaken. Lagmannsretten anser det likevel nødvendig, som ledd i erstatningsutmålingen, å knytte enkelte bemerkninger til AMPs behandling av saken, herunder til spørsmålet om det forelå saklig grunn til å bringe arbeidsforholdet til opphør.
Hans Ingebrigtsen var 55 år da oppsigelsen fant sted, og hadde vært ansatt i virksomheten fra 1968. Oppsigelsen var begrunnet i virksomhetens forhold; det var en mann for mye, ved verkstedet. Sommeren 1999 sluttet en av de ansatte, Andrè Ryeng, ved verkstedet. Ryeng er bilmekaniker, og var såkalt systemansvarlig. Som systemansvarlig hadde Ryeng fått opplæring i bruk av systemet Vadis, et databasert system som anvendes ved arbeid på nyere personbiler av merke Volvo. Det er uomtvistet i saken at den som skulle ansettes i Ryengs sted måtte beherske Vadis, eller gjennom opplæring settes i stand til å beherske det. Den som ble ansatt til erstatning for Ryeng var Frode Bergvik. Bergvik (26 år) er mekaniker, og ble ansatt kort tid etter at Ryeng sluttet. Bergvik overtok Ryengs funksjon som systemansvarlig.
Det følger av arbeidsmiljøloven §60 nr 2 at oppsigelse på grunn av bedriftsinnskrenking eller rasjonalisering ikke kan anses å ha saklig grunn «dersom arbeidsgiveren har annet passende arbeid i virksomheten å tilby arbeidstakeren». Poenget med bestemmelsen er at arbeidsgiveren har plikt til å omplassere vedkommende hvis det er «en passende ledig stilling eller et udekket arbeidsbehov», jf Friberg m fl «Arbeidsmiljøloven» 1998 s 453. Det anses klart at ledelsen ved bedriften, allerede forut for at Ryeng sa opp sin stilling, var på det rene med at bemanningen ved verkstedet var for høy, og at man kunne bli tvunget til å gå til oppsigelse. Da Ryeng sa opp sin stilling pliktet AMP å vurdere, og eventuelt gjennomføre en omfordeling av arbeidsoppgaver blant de gjenværende ansatte slik at man unngikk oppsigelse. Bevisførselen gir ikke holdepunkter for å anta at Ingebrigtsen ville være ute av stand til å overta Ryengs arbeidsoppgaver. Vitnet Oddbjørn Labråten, opplæringsansvarlig i Volvo personbiler, opplyste i sin forklaring at systemet Vadis er utviklet med sikte på verkstedansatte uten databakgrunn. Heller ikke de øvrige vitneforklaringene vedrørende opplæring i og bruk av Vadis gir grunnlag for å anta at Ingebrigtsen ville hatt vesentlige problemer med å lære å bruke systemet. AMP erkjenner forøvrig at det var naturlig å vurdere hvorvidt Ingebrigtsen skulle gis opplæring i bruk av Vadis slik at han kunne etterfølge Ryeng som systemansvarlig. Det er anført at Ingebrigtsen ble forespurt, men at han gav uttrykk for ikke å være interessert i å overta Ryengs oppgaver, og at han heller ikke var motivert for opplæring i bruk av Vadis. Ingebrigtsen bestrider å være blitt forespurt. Det har etter lagmannsrettens vurdering formodningen mot seg at Ingebrigtsen skulle avslå et tilbud fra bedriften om å overta Ryengs arbeidsoppgaver, og i alle fall dersom tilbudet ble presentert i sammenheng med et mulig alternativ i form av oppsigelse. Under enhver omstendighet anser lagmannsretten at den bevistvil som foreligger må gå ut over AMP.
Lagmannsretten legger etter dette til grunn at bemanningssituasjonen ved verkstedet høsten 1999 ikke gav saklig grunnlag for oppsigelse av Ingebrigtsen i kombinasjon med nyansettelse av Frode Bergvik. Problemet kunne vært løst ved omfordeling av arbeidsoppgaver innen eksisterende arbeidsstokk, uten å ansette Bergvik. Det er ikke vist til andre forhold som gav grunnlag for å gå til oppsigelse.
Av arbeidsmiljøloven §57 nr 2 fjerde ledd 2. punktum, jf også arbeidsmiljøloven §62, går det frem at erstatningen skal fastsettes til det beløp retten finner rimelig under hensyn til det økonomiske tap og forholdene forøvrig. Bestemmelsen åpner for erstatning også om arbeidstaker ikke er påført noe økonomisk tap. Det økonomiske tap danner likevel utgangspunktet ved utmåling av erstatning, jf Fanebust «Oppsigelse i arbeidsforhold» 1995 s 368. Påregnelighetsbetraktninger har en sentral plass ved erstatningsutmålingen, jf Rt-1997-1506. Lagmannsretten mener at det måtte være påregnelig at Ingebrigtsen etter en viss tid skaffet seg annet arbeid som eliminerte hans økonomiske tap. Ved utmålingen av erstatning for økonomisk tap tas utgangspunkt i en slik periode som etter omstendighetene settes til et og et halvt år. Sett i sammenheng med de opplysninger som forøvrig foreligger om inntektsforhold og partenes forhold fastsettes erstatning for økonomisk tap til kr 300.000. Det er ikke grunnlag for å tilkjenne erstatning for fremtidig tap i inntekt utover det som forutsetningsvis følger av denne fastsettelsen. Lagmannsretten legger til grunn at utbetalt arbeidsledighetstrygd vil bli krevd tilbakebetalt i samsvar med de bestemmelser som gjaldt på utbetalingstidspunktet, jf i den forbindelse Ingebrigtsens erklæring av 1 november 1999. AMP har opptrådt klanderverdig ved behandling av saken. Arbeidsforholdet ble avsluttet uten at arbeidsgivers plikter etter arbeidsmiljøloven §60 nr 2 synes iaktatt, og uten at arbeidsmiljølovens formregler er fulgt. For Ingebrigtsen, som har arbeidet ved verkstedet den vesentlige delen av sitt yrkesaktive liv, måtte oppsigelsen og den måte den ble gjennomført på, føles som en tung belastning. Det bør derfor utmåles erstatning for ikke-økonomisk tap. Erstatningen fastsettes skjønnsmessig til kr 100.000. Samlet tilkjennes etter dette Hans Ingebrigtsen en erstatning på kr 432.000.
Hovedanken har ført frem. Hans Ingebrigtsen har slik påstanden er formulert krevd seg tilkjent erstatning utmålt etter rettens skjønn. Det krav som er fremsatt på bakgrunn av permitteringen fra 13 februar til 7 juni 1999 kan likevel forstås som krav om et bestemt beløp. Kravet har ikke fullt ut ført frem. Lagmannsretten finner det da riktigst å betrakte saken som dels vunnet, dels tapt for herredsretten og i hovedanken, jf tvistemålsloven §174. De vesentlige utgifter både for herredsretten og i hovedanken er voldt ved de tvistepunkter hvori AMP har tapt saken. AMP pålegges i medhold av tvistemålsloven §174 annet ledd siste alternativ å erstatte Hans Ingebrigtsen fulle sakomkostninger for herredsretten og i hovedanken. Motanken har ikke ført frem. AMP må i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd ilegges saksomkostninger i motanken. Saksomkostningene fastsettes i samsvar med inngitt omkostningsoppgave til kr 56.600 for herredsretten. Herav utgjør prosessfullmektigens salær kr 46.000 og utgifter forøvrig kr 10.600. Omkostningene for lagmannsretten fastsettes under ett for anke og motanke til kr 64.900 hvorav prosessfullmektigens salær utgjør kr 52.000 og øvrige utgifter kr 12.900. Omkostningene anses å ha vært nødvendige for å få saken betryggende utført, jf tvistemålsloven §176.
Domsslutning:
1. Auto Marin Personbiler AS dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale Hans Ingebrigtsen erstatning med 432.000 - firehundreogtrettitotusen - kroner med tillegg av forsinkelsesrente i medhold av forsinkelsesrenteloven §3 første ledd, fra forfall og til betaling skjer.
2. Auto Marin Personbiler AS dømmes til innen 2 - to - uker å betale sakens omkostninger for herredsretten og lagmannsretten med 121.500 - etthundreogtjueentusen - kroner med tillegg av forsinkelsesrente i medhold av forsinkelsesrenteloven §3 første ledd, fra forfall og til betaling skjer.