LH-2000-93

Instans:	Hålogaland lagmannsrett - Dom
Dato:	2000-09-04
Publisert:	LH-2000-00093
Stikkord:	Unndragelse av bomidler
Sammendrag:
Saksgang:	Lofoten herredsrett nr. 98-338 A - Hålogaland lagmannsrett LH-2000-00093. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2000-01491, se også HR-2000-01492.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Jens Blix-Nilsen). Ankemotpart: Bs arvinger v/C, D, og E, (Prosessfullmektig: Advokat Odd A Drevland).
Forfatter:	Aage Thor Falkanger. Harald Haugene. Astrid Vale
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §176, §180

Saken gjelder spørsmål om unndragelse av midler fra et dødsbo.

B, født xx.xx.1891, bodde på eiendommen - - - på Leknes inntil han døde 5 februar 1984. Han var ugift, etterlot seg ingen livsarvinger og hadde ikke opprettet testament. Hans åtte søsken og/eller deres livsarvinger - de fleste av dem boende i Canada og USA - arvet derfor alt han etterlot seg.

Arvingene ga A - barnebarn av Bs søster, F - fullmakt til å forestå privat skifte av boet. A fikk til dette bistand av advokat Jac Johansen, som den 17 oktober 1984 sendte arvingene et forslag til utlodning. Forslaget ble akseptert.

Utlodningen viste at B etterlot seg 395.478 kr i aktiva, hvorav eiendommen - - - utgjorde 240.000 kr og resten var innskudd i ti banker samt i Nord-Norges Salgslag og Stamsund Samvirkelag. Passiva var på 37.320 kr, inkludert adv Jac Johansens salær på 10.000 kr og 20.000 kr avsatt til gravstøtte og pass av Bs grav.

As halvsøster, G, og hennes ektemann, H, skrev den 23 september 1985 en erklæring som vedrørte arveoppgjøret. I erklæringen fremholdes det at ekteparet kort tid etter Bs død, var inne i hans hus sammen med A og hans kone, I. På loftet skal de ifølge erklæringen ha funnet en kiste med penger. Det ble også funnet verdipapirer andre steder i huset. De skal ha blitt enige om å møtes senere på kvelden hos A, for å undersøke kistens innhold nærmere. Ved opptelling senere på kvelden fant de 205.000 kr eller 210.000 kr. Beløpet ble nedtegnet på en kvittering, som alle fire skrev under på. Kvitteringen ble gitt til A. I følge den skriftlige erklæringen virket det som om det var mindre penger ved denne anledning enn da de åpnet kisten på loftet. Hovedpoenget i erklæringen er imidlertid at de opptelte pengene ikke var tatt med i booppgjøret. Den originale erklæringen ble samme høst gitt til advokat Egil Tjønndal på Leknes til forvaring. De beholdt en kopi selv.

As og Gs felles mor, J, døde i oktober 1996. Ca ett år senere sendte G og H en kopi av erklæringen til C, som er datter av Bs bror, K.

A ble senere konfrontert med saken, men avviste ethvert kjennskap til den.

Arvingene etter B v/C, D og E tok 21 august 1998 ut stevning ved Lofoten herredsrett mot A med påstand om tilbakebetaling. A tok til motmæle.

Lofoten herredsrett avsa 4 november 1999 dom med slik slutning:

«1. A dømmes til å betale til de øvrige i Bs dødsbo v/C og D, kr 210.000,- med tillegg av 12% renter fra 21. september 1998 til betaling skjer.

2. Partene bærer sine egne saksomkostninger.»

Om saksforhold og anførsler for herredsretten vises til dommen.

A erklærte anke mot dommen den 2 desember 1999. Arvingene etter B innga i rett tid anketilsvar og motanke. Ankeforhandling ble holdt 24 og 25 august 2000 i Bodø. A, C og D avga partsforklaring. Det ble forøvrig ført vitner og fremlagt dokumentasjon slik rettsboken viser.

A gjorde i hovedtrekk gjeldende:

Herredsretten har tatt feil når den fremholder at det mest sannsynlige faktum skal legges til grunn. A er beskyldt for å ha begått straffbare handlinger, og det må - selv i en sivil sak - kreves sterk eller klar sannsynlighetsovervekt, før noe slikt kan legges til grunn. Det vises til Skoghøy, Tvistemål side 664.

De sentrale bevis i saken er på den ene siden A og Is forklaring og på den andre siden forklaringen til G og H. Begge fremstår som troverdige, og det er vanskelig å vite hvem som snakker sant. Lagmannsretten trenger imidlertid ikke å ta standpunkt til dette. Usikkerheten er i seg selv tilstrekkelig til at anken må tas til følge.

Den skriftlige erklæringen fra ekteparet G og H gjør ikke deres vitneprov mer troverdig. Det finnes heller ikke andre objektive funn som underbygger deres forklaring. Erklæringen og vitneprovene er beheftet med vesentlige svakheter. For det første ville A - dersom han hadde kriminelle tanker - sannsynligvis ha oppsøkt huset til B alene. Det har videre formodningen mot seg at han ville ha underslått pengene dersom han visste at ekteparet G og H hadde kjennskap til dem. Det skaper uklarhet at pengene og kvitteringen ble overlatt til A, til tross for at G og H allerede hadde mistanke til han. Det hadde vært mer naturlig å telle opp pengene med en gang de ble funnet. En naturlig reaksjon fra G og H ville dessuten ha vært å si fra til A eller andre om sin mistanke.

Erklæringen ble satt opp halvannet år etter den angivelige hendelsen. Det er påfallende at en slik nøyaktig beskrivelse kan gis så lang tid etterpå. Det er videre påfallende at man ventet så lang tid med offentliggjørelsen, uten at forholdet tidligere ble tatt opp med A eller D. J har heller ikke sagt noe til noen.

Bevisføringen har ikke frembragt noe godt motiv for ekteparet G og H til å rette falske beskyldninger mot A, men det er - slik forholdene ligger an - ikke avgjørende. Det er ikke kunnet påvist forhold som tyder på at A ikke er troverdig. Dette gjelder også omstendighetene rundt de 20.000 kr, som A mottok til å pleie Bs grav. At han har blandet disse midlene med egne, kan ikke rokke ved hans pålitelighet, all den tid han rent faktisk har sørget for pleie av graven. Han har dessuten tilbakebetalt 20.000 kr til boet. Det vises også til at advokat Jac Johansen har gitt uttrykk for at A virket pålitelig.

Det er ikke bevist at B hadde spesielt mye penger. Ryktet på bygda kan lagmannsretten ikke bygge på. Det er heller ikke bevist at B var skeptisk til å plasserer penger i bank.

Bevisføringen omkring A og Is økonomi har ikke tydet på at de har hatt andre inntektskilder utover de som er kjente og oppgitte.

Det er under enhver omstendighet ikke bevist at A tok mer enn 210.000 kr, slik det gjøres gjeldende i motanken.

A la ned slik påstand:

1. A frifinnes.

2. A tilkjennes saksomkostninger for både herredsrett og lagmannsrett.

Arvingene etter B gjorde i hovedtrekk gjeldende:

Det er i tilstrekkelig grad bevist at A har unndratt midler fra Bs dødsbo. Ekteparet G og H har forklart seg under ansvar både i herredsretten og lagmannsretten. De har ingen økonomiske interesser av betydning i saken. De har heller ingen andre utenforliggende motiver for å rette beskyldninger mot A. Den skriftlige erklæringen styrker deres vitneprov.

As håndtering av de 20.000 kr som var avsatt til pleie av Bs grav, viser at han ikke er pålitelig.

Bevisføringen rundt A og Is økonomiske disposisjoner viser at han må ha hatt tilgang til andre midler enn deres kjente og oppgitte inntekter. Deres forbruk og investeringer ville ikke ha vært mulig ellers.

Videre har bevisføringen avdekket at B hadde større formue enn booppgjøret fra 1984 tilsier. Han var svært nøktern og måteholden, og han var i inntektsgivende arbeid nesten helt frem til den dagen han døde. Hans plassering av midler i mange banker viser hans skepsis til bankvesenet, hvilket forklarer at han oppbevarte store kontantmengder hjemme hos seg selv.

Det må legges til grunn at det befant seg mer enn 210.000 kr i kisten, da ekteparet A og I og ekteparet G og H fant den på loftet. Det fremgår av Hs vitneprov og erklæringen fra 1985 at hans umiddelbare reaksjon var at det minst måtte være en million kr i kisten.

Det ble lagt ned slik påstand:

1. I motanken:

A dømmes til å betale Bs arvinger v/C, D og E en sum oppad begrenses til en million kr med tillegg av 12% rente fra 4 mai 1998 og frem til betaling skjer.

2. Til anken - for ankemotparten subsidiær påstand:

Lofoten herredsretts dom stadfestes.

3. I begge tilfelle:

Bs arvinger v/C, D og E tilkjennes saksomkostninger for såvel herredsrett som lagmannsrett.

Lagmannsretten skal bemerke:

Det alminnelige utgangspunkt i sivile saker er at det mest sannsynlige faktum skal legges til grunn. I saker som den foreliggende må det imidlertid gjøres unntak fra dette. Arvingene etter B gjør gjeldende at A har unndradd betydelige midler fra boet. A beskyldes således for å ha foretatt moralsk sett en meget klanderverdig og dertil straffbar handling. Et slikt saksforhold kan bare legges til grunn dersom det foreligger sterk sannsynlighetsvekt for det, jfr Skoghøy, Tvistemål side 664.

Lagmannsretten er kommet til at det foreligger slik sterk sannsynlighetsovervekt for at A unndro 210.000 kr fra boet.

Vitneprovene til G og H sammenholdt med den skriftlige erklæringen fra 1985, etterlater liten tvil om at ekteparet G og H og ekteparet A og I møttes på - - - kort tid etter Bs død. Det samme gjelder at de der fant en kiste med penger, og at de senere telte opp 205.000 eller 210.000 kr hjemme hos A.

Ekteparet G og H avga meget troverdige forklaringer for lagmannsretten. De redegjorde detaljert for hva som skjedde i forbindelse med funnet av pengene. Deres vitneprov har meget god støtte i den skriftlige erklæringen som de nedtegnet 23 september 1985 og deponerte hos advokat Tjønndal noe senere. Det er ikke egnet til å svekke erklæringens beviskraft at den er skrevet ca halvannet år etter hendelsen.

At ekteparet G og H skulle ha tatt funnet av kisten ut av luften, nedtegnet den i en skriftlig erklæring, deponert den hos advokat, for ca 13 år senere å bruke den mot A, kan så godt som utelukkes. Hverken G eller H hadde noe motiv for å gå frem på en slik måte. Det er ikke holdepunkter for at det eksisterte et dårlig forhold mellom ekteparet G og H på den ene siden og ekteparet A og I på den andre i tiden forut for nedtegnelsen og deponeringen av erklæringen. Tvert i mot er det grunnlag for å anta at de hadde et alminnelig godt nabo- og slektsforhold. G og H var bl a sommeren 1984 faddere for A og Is yngste barn. Det kan også nevnes at de to eldste barna til A og I sommeren 1985 - da henholdsvis 10 og 14 år gamle - var med G og H på ferie. Ekteparet G og H har heller ingen økonomiske motiver for å forklare seg uriktig. Deres arvelodd etter B er meget beskjeden. De har da heller ikke stilt seg bak søksmålet.

Ekteparet G og H vitneprov og troverdigheten av erklæringen svekkes ikke av at de ventet ca 13 år med å bekjentgjøre historien. Da de oppdaget at midlene var holdt utenfor, fortalte de Gs mor hva de hadde opplevd. Hun ba dem om å vente med å fortelle andre om det inntrufne til hun var død. Hun var også moren til A, og hun ønsket ikke å oppleve den opprivende familiekonflikten som en offentliggjørelse ville medføre. Ekteparet G og H ble på denne måten satt i et etisk dilemma, hvor de måtte veie hensynet til moren på den ene siden mot hensynet til de øvrige arvinger og sannheten på den andre. De valgte å la hensynet til moren veie tyngst, men bare i hennes levetid.

Lagmannsretten trenger etter dette ikke å gå inn på As generelle pålitelighet. Men det skal bemerkes at hans håndtering av de 20.000 kr som var avsatt til pass av Bs grav, er egnet til å tegne et bilde av en person som ikke har evnet å skille i tilstrekkelig grad mellom egne og andres midler. Det er ingen tvil om at han har brukt pengene til private formål. Det er mulig at han har skjøttet graven med andre midler, men slik sammenblanding er under enhver omstendighet kritikkverdig.

Det er for avgjørelsen av anken ikke nødvendig å gå nærmere inn på Bs og ekteparet A og Is økonomi. Om dette henvises til behandlingen av motanken nedenfor.

Det må legges til grunn at ekteparene G og H og A og I i fellesskap telte opp tilsammen 210.000 kr etter B. Av disse ble 5.000 kr funnet i kjøleskapet, mens resten utgjorde penger fra kisten på loftet.

A må etter dette betale arvingene 210.000 kr. Forsinkelsesrente løper fra 21 september 1998, slik herredsretten har fastsatt.

Lagmannsretten går så over til å behandle motanken.

På bakgrunn av bevisføringen må det legges til grunn at det befant seg mer penger i kisten enn 205.000 kr, samt at det andre steder i huset befant seg verdipapirer, og at A har unndratt pengene og verdipapirene fra boet. Lagmannsretten bygger sin bevisvurdering på flere momenter. Bakteppet for bevisvurderingen er at lagmannsretten allerede har funnet klar sannsynlighetsovervekt for at A har unndratt 210.000 kr fra boet.

Særlig viktig er Hs meget troverdige vitneprov. Han forklarte at de åpnet kisten på loftet ved å bryte opp låsen. I kisten - som var på størrelse med ca fire skoesker - lå det pengesedler helt opp til randen. Pengene var plassert i bunter med et slags plasttrekk rundt hver bunt. Buntene lå helt tett inntil hverandre, slik at det ikke var nevneverdig luft imellom. Opptellingen senere på kvelden viste at det dreiet seg om hundre- og tusenkronersedler. A tok opp den ene bunten og holdt den frem. Bunten så ifølge H ut som en brunost med en høyde på ca 10 cm. Sedlene var tettpakket i bunten. Han så ikke hva som lå under bunten i kisten, men han kunne se at de andre buntene i øverste plan så likedanne ut. Allerede denne observasjonen fra Hs side trekker i retning av at det befant seg betydelig mer enn 205.000 kr i kisten. H skrev da også i erklæringen fra 1985 at han syntes det var mindre penger på bordet hjemme hos A senere på kvelden, enn det han hadde sett i kisten på loftet. Da de åpnet kisten hjemme hos B, hadde han sagt til A at «her må det minst være en million kroner». H fastholdt dette i sin vitneforklaring.

Den skriftlige erklæringen tyder på at det også befant seg verdipapirer i kisten. H forklarte imidlertid at dette var misvisende, idet han bare hadde sett verdipapirer andre steder i huset. Det dreiet seg for det meste om ihendehaverobligasjoner. Han la ikke merke til hvor mye de lød på eller om de fortsatt var gyldige. Slik saken er opplyst, kan lagmannsretten ikke legge særlig vekt på funnet av verdipapirene.

Lagmannsretten finner det påtagelig at A før opptellingen tok pengene ut av kisten, fjernet plastomslagene og strødde sedlene utover bordet hjemme hos seg selv. Det naturlige ville ha vært å la pengene ligge urørt i kisten til opptellingen skulle begynne. Handlingen tyder på at han ønsket å gi ekteparet G og H et dårligere grunnlag for å sammenligne mengden penger med funnet på loftet noen timer tidligere.

Det har videre sterk formodning for seg at B etterlot seg betydelige større verdier en booppgjøret gjenspeiler. Bevisføringen har vist at han var yrkesaktiv - som fisker, bonde og snekker - hele sitt voksne liv. Først de siste ukene før døden inntraff, innstilte han aktiviteten. For sine arbeidsytelser tok han alltid betalt. Han hadde ingen forsørgelsesbyrder, levde meget sparsommelig og ga nær sagt aldri bort gaver. Det er ikke sannsynlig at en slik mann bare skulle etterlate seg totalt 395.478 kr i aktiva, hvorav eiendommen utgjorde 240.000. Lagmannsretten finner å være på trygg grunn når den fastslår at han må ha vært betydelig mer bemidlet enn funnet av de opptelte pengene i kisten tilsa.

Det er ikke påfallende at B oppbevarte så mye penger i huset sitt. Bevisføringen har vist at han - p g a tap i forbindelse med bankkrisen på 20-tallet - var skeptisk til å plassere penger i bank. Denne skepsisen reflekteres ved at de bankinnskudd han faktisk foretok, ble gjort i ti forskjellige banker.

Bevisføringen rundt A og Is privatøkonomi har ikke gitt noe helt entydig bilde. Til det har dokumentasjonen vært for ufullstendig. Men lagmannsretten sitter igjen med det inntrykk, at deres beskjedne inntekt i årene fra 1984 og fremover ikke kan ha vært tilstrekkelig til å finansiere det forbruk og de investeringer som de foretok i samme tidsrom. Det gjelder selv om de fleste investeringene direkte ble finansiert gjennom lån. Slike lån skal betjenes, og det har formodningen mot seg at deres inntekter strakk til i så måte. Forholdene rundt ekteparet A og Is privatøkonomi er imidlertid ikke tillagt stor vekt i bevisvurderingen.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at A unndro penger fra kisten som ble funnet på loftet. Dette skjedde før opptelling ble foretatt senere samme kveld. Det er imidlertid vanskelig å fastslå hvor mye penger det har dreiet seg om, noe drøftelsen ovenfor vil ha vist. Lagmannsretten finner at den må utøve en viss forsiktighet ved fastsettelsen av beløpet. As tilbakebetalingsplikt må begrenses til et beløp som lagmannsretten er trygg på ble unndratt. Beløpet settes derfor til 200.000 kr.

Arvingene har krevd forsinkelsesrente fra 4 mai 1998, men det finnes ikke dokumentasjon på at tilbakesøkningskravet forfalt da. Forsinkelsesrente må derfor - som i hovedanken - løpe fra én måned etter stevning ble sendt, dvs 21 september 1998.

Anken til A har etter dette vært forgjeves, og han skal etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd erstatte motpartens saksomkostninger for lagmannsretten. Det foreligger ikke særlige omstendigheter som kan frita ham for erstatningsplikten.

For motanken får tvistemålsloven §180 annet ledd jfr §172 anvendelse. A dømmes i motanken til å betale 200.000 kr. At påstanden lød på «en sum oppad begrenset til en million kr», medfører ikke i seg selv at saken er annet enn fullstendig tapt for hans vedkommende. Påstanden må anses å gi anvisning på utmåling etter rettens skjønn, og saken anses da for fullstendig tapt, selv om ikke hele beløpet tas til følge, jfr Schei, Tvistemålsloven side 560. Saken er imidlertid av andre grunner ikke fullstendig tapt for A. Arvingene etter B la ned påstand om forsinkelsesrente fra 4 mai 1998, mens lagmannsretten er kommet til at slike renter først løp fra 21 september 1998. Dette er tilstrekkelig til at saken ikke er tapt fullstendig. Partene skal da etter hovedregelen i tvistemålsloven §174 første ledd, bære sine egne omkostninger. Lagmannsretten finner imidlertid at unntaksregelen i §174 annet ledd, må anvendes. A har i motanken bare vunnet frem på tvistepunkter av liten betydning. Han pålegges derfor å erstatte motpartens omkostninger.

Advokat Drevland har på vegne av arvingene etter B levert inn omkostningsoppgave på 78.200 kr. Med det resultat lagmannsretten er kommet til, er det ikke nødvendig å skille mellom anken og motanken. Omkostningene anses å ha vært nødvendige for å få saken betryggende utført, jfr tvistemålsloven §176.

Hensett til lagmannsrettens materielle resultat, har A dels vunnet dels tapt saken for herredsretten. Også for herredsretten la nemlig arvingene etter B ned påstand om forsinkelsesrente fra 4 mai 1998. Partene skal da etter hovedregelen i tvistemålsloven §174 første ledd bære sine egne omkostninger for herredsretten. Unntaksregelen i tvistemålsloven §174 annet ledd må imidlertid anvendes, da det bare er på tvistepunkter av liten betydning A har vunnet frem.

Advokat Drevland la for herredsretten frem omkostningsoppgave på 58.090 kr. Omkostningene anses for å ha vært nødvendige for å få saken betryggende utført, jfr tvistemålsloven §176.

Lagmannsretten finner det mest hensiktsmessig å avsi en felles slutning for anken og motanken forsåvidt gjelder det materielle resultat.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1. A dømmes til å betale arvingene etter B v/C, D og E 410.000 - firehundreogtitusen - kr med tillegg av 12% rente fra 21 september 1998 og frem til betaling skjer.

2. A dømmes til å betale arvingene etter B v/C, D og E 78.200 - syttiåttetusentohundre - kr i saksomkostninger for lagmannsretten innen 2 -to - uker fra dommens forkynnelse.

3. A dømmes til å betale arvingene etter B v/C, D og E 58.090 - femtiåttetusenognitti - kr i saksomkostninger for herredsretten innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse.