LH-2001-287

Instans:	Hålogaland lagmannsrett - Dom
Dato:	2001-12-11
Publisert:	LH-2001-00287
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Trondenes herredsrett nr 00-00146 - Hålogaland lagmannsrett LH-2001-00287. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2002-00251.
Parter:	Ankende part: A, (Prosessfullmektig: Advokat Steinar Winther Christensen). Ankemotpart: Norsk Pasientskadeserstatning (Prosessfullmektig: Advokat Jan M Haugen).
Forfatter:	Lagdommer Aage Thor Falkanger. Lagdommer Inger Lyng. Justitiarius Anne Cathrine Frøstrup
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §172, §180

Saken gjelder krav om erstatning som følge av angivelig feilbehandling ved Harstad sykehus.

A, født *.*. 1947, ble skadet ved en trafikkulykke 29 august 1978. Han fikk brudd i leddskålen i venstre hofte. Bruddstedet ble operert ved Harstad sykehus, men han hadde etter dette plager som følge av henfall av lårbenshode. I 1979 fikk han derfor operert inn et kunstig ledd (Gerards dobbel kopprotese) ved Harstad sykehus. Bortsett fra at venstre ben var blitt 3 cm kortere enn det høyre, fungerte protesen rimelig bra i de følgende år. Han var i fullt arbeid som selger frem til 1987, og som assurandør i Forenede frem til 1992.

På grunn av tiltagende plager med hoften i form av smerter og nedsatt gangfunksjon, ble han 17 juni 1992 reoperert ved Harstad sykehus. Det viste seg at protesen som ble innsatt i 1979, hadde vandret oppover i bekkenet. Den ble nå erstattet med Charnley totalprotese. A ble 1 oktober 1992 friskmeldt etter reoperasjonen.

Den 15 mars 1995 ble A sykmeldt på nytt. A oppsøkte da Harstad sykehus, som ikke anbefalte en ny reoperasjon av hoften. A tok etter dette kontakt med privatklinikken Volvat i Oslo, som heller ikke anbefalte ny reoperasjon.

A ble innvilget 75% uførepensjon med virkning fra 1 mars 1996, og senere 100% med virkning fra 1 august 1997.

I skademeldingsskjema til Norsk pasientskadeserstatning datert 30 mai 1997, krevde A erstatning for benlengdeforskjellen etter innsetting av den venstresidige hofteprotesen ved Harstad sykehus 17 juni 1992. Norsk pasientskadeserstatning v/sekretariatet fattet 16 desember 1997 slikt vedtak:

«A har krav på erstatning fra Norsk Pasientskadeserstatning (forutsatt at tapet overstiger kr 5.000,-).

Sekretariatet la i samsvar med rådgivende lege Tore Bjørling til grunn at A var blitt 35% medisinsk ufør. Videre ble det lagt til grunn at en adekvat operasjon ville ha medført en uføregrad på 25%. Behandlingsskaden ble således antatt å ha ført til 10% medisinsk uførhet.

På vegne av A fremmet advokat Torgeir Knudsen 24 februar 1998 krav til Norsk Pasientskadeserstatning om utmåling av erstatning for As inntektstap. Norsk Pasientskadeserstatning meddelte 10 mars 1998 advokat Knudsen at man ikke fant det tilstrekkelig sannsynliggjort at As ervervsmessig uførhet skyldtes den sykehuspåførte skaden. A tok da kontakt med overlege Nils Andersson ved Sentralsjukehuset i Møre og Romsdal for å få en vurdering av skaden, behandlingen og erstatningssaken. I skriv av 16 juli 1998 til advokat Knudsen fremholdt Andersson at den ulike benlengden burde ha vært korrigert i 1992, og at A nå burde vurderes med tanke på reoperasjon.

Norsk pasientskadeserstatning fattet 30 september 1998 endelig vedtak om at A ikke hadde krav på erstatning. Det heter i vedtaket blant annet:

«Etter som vi ikke kan se at den sykehusrelaterte skaden er årsaken til pasientens ervervsmessige invaliditet, legges det videre til grunn at inntektstapet han har hatt ikke kan anses erstatningsmessig».

A ba etter dette om at saken skulle oversendes Pasientskadenemnda.

Den 19 mai 1999 ble A operert ved Regionsykehuset i Tromsø. Operasjonen synes så langt å ha vært vellykket.

Pasientskadenemnda fattet 26 juni 1999 slikt vedtak:

«A har utover dekning av advokatutgifter med kr 10.000,- ikke krav på erstatning fra Norsk pasientskadeserstatning.»

A tok 21 mars 2000 ut stevning til Trondenes herredsrett. Norsk pasientskadeserstatning tok til motmæle. As anførsler i stevningen og under hovedforhandlingen i herredsretten gikk ut på at han var feilbehandlet i 1992, og at han hadde ervervsmessig tap som følge av dette.

Trondenes herredsrett avsa 16 januar 2001 dom slik domsslutning:

«1. Norsk pasientskadeserstatning frifinnes.

2. Hver av partene dekker sine saksomkostninger.»

Om saksforholdet og partenes anførsler for herredsretten vises til herredsrettens dom.

A har i rett tid påanket herredsrettens dom. Norsk pasientskadeserstatning har tatt til motmæle. Ankeforhandling ble avholdt i 13 og 14 november 2001 i Tromsø. Om bevisførselen vises til rettsboken.

A gjorde i hovedtrekk gjeldende:

Norsk pasientskadeserstatning er ikke et objektivt organ. Nemnda er heller ikke mer kompetent på dette området enn domstolene. Lagmannsretten bør derfor ikke være tilbakeholden når den overprøver nemndas vedtak.

Prinsipalt anføres at A ble feilbehandlet ved Harstad sykehus i 1992, og at dette har ledet til ervervstap. Norsk pasientskadeserstatnings ansvarsvedtak av 16 desember 1997 gjelder ikke bare benlengdeforskjellen, slik norsk pasientskadeserstatning nå hevder. Den bindende ansvarserkjennelsen i vedtaket gjelder alle de skader som operasjonen i 1992 førte til, dvs instabiliteten i hoften, smerter og benlengdeforskjell. Dette følger av de vurderinger som ble gjort i vedtaket, særlig ved at det vises til Pasientskadenemndas rådgivende lege dr Bjørangs uttalelse om at A etter inngrepet har en hofteprotese med en del funksjonsinnskrenkninger, lette smerter og lett instabilitet. A bemerker for øvrig at Bjørang tar feil når han omtaler smertene og instabiliteten som lett. Poenget er imidlertid at det er funksjonsinnskrenkningene som har ført til at A er falt ut av arbeidslivet.

Hvis ansvarsvedtaket skulle ha vært fortolket slik at det bare omfattet benlengdeforskjellen, ville A i realiteten mistet muligheten til å påklage vedtaket, og dermed havnet i en fallgrube. Bare dersom vedtaket uttrykkelig hadde gitt tilkjenne at andre skader enn benlengdeforskjellen falt utenfor, kunne det ha vært forstått så snevert som Norsk pasientskadeserstatning gjør. Det er for øvrig ikke grunnlag for anta at den saksbehandler som håndterte saken, hadde i tankene at ansvarsvedtaket bare gjaldt benlengdeforskjellen. At den rettsoppnevnte sakkyndige, overlege Benum, mener at As plager ikke skyldtes benlengdeforskjellen, er ikke relevant sålenge det foreligger en erkjennelse.

Subsidiært anføres - som ny anførsel for lagmannretten - at A ble feilbehandlet ved Harstad sykehus i 1995. På grunn av store smerter gjorde A i 1995 store anstrengelser for å bli reoperert i hoften. Ved Harstad sykehus ble han imidlertid avvist. Det må - i mangel av journalnotater fra Harstad sykehus - legges til grunn at A ga sterkt uttrykk for at han gjerne ville bli reoperert, jf Rt-1989-674. Han burde da - hensett til hans medisinske tilstand - ha blitt reoperert, eventuelt henvist til et annet sykehus. Det vises her til at den rettsoppnevnte sakkyndige, overlege Benum, har gitt uttrykk for dette i sin tilleggsrapport av 15 oktober 2001 og i sin forklaring for retten. Det samme ga overlege Andersson uttrykk for i 1998. Pasientskadenemndas ansatte rådgivende lege, overlege Walløe, har gitt uttrykk for et annet syn, men dette har mindre tyngde enn Benum og Anderssons oppfatninger. Walløe arbeider ikke til daglig med dette fagfeltet.

Dersom A hadde blitt henvist, f eks til Regionsykehuset i Tromsø, ville han sannsynligvis ha blitt frisk, slik han senere ble i 1999. A har således fått inadekvat behandling ved Harstad sykehus i 1995. Det foreligger derfor ansvarsgrunnlag.

Når det gjelder selve erstatningsutmålingen, må det legges til grunn at A ville ha beholdt jobben i Forenede forsikring (senere Gjensidige) dersom behandlingen hadde vært adekvat. Han er i dag frisk, men han har mistet sitt arbeid. Hensett til hans alder og manglende utdanning, vil det ikke være sannsynlig at han får nytt arbeid.

Erstatningen skal dekke det ervervstapet han har hatt, regnet frem til 1 januar 2002, samt hans tap i fremtidig erverv. Det må herunder tas hensyn til ventetid for operasjon og rekonvalisenstid. Det må videre legges til grunn at A ville ha stått i sin stilling frem til fylte 65 år, og at han ville ha hatt en rekke fordeler i tillegg til lønnen, slik som fri bil, fri mobiltelefon og dekning av endel utgifter til fast telefon.

A la ned slik påstand:

«1. Norsk pasientskadeserstatning betaler til A erstatning for lidt inntektstap for årene 1996 til 2001 begrenset oppad til 900.000 kroner.

2. Norsk pasientskadeserstatning betaler til A erstatning for tap i fremtidig erverv begrenset oppad til 900.000 kroner.»

Norsk pasientskadeserstatning gjorde i hovedtrekk gjeldende:

Norsk pasientskadeserstatning er et nøytralt organ, besatt av personer med lang erfaring og høy kompetanse på området. Dette tilsier at lagmannsretten viser en viss tilbakeholdenhet når den overprøver nemndas avgjørelser.

As manglende ervervsevne skyldes ikke reoperasjonen i 1992. Vedtaket av 16 desember 1997 er ikke en erkjennelse av annet enn at benlengdeforskjellen skyldtes operasjonen. Selve benlengdeforskjellen har ikke resultert i noe ervervsmessig tap for A. Overlege Benum mener også at feilbehandlingen refererer seg til benlengdeforskjellen, mens den ervervsmessige uførheten skyldes grunnlidelsen fra 1978.

As instabilitet i hoften har ikke noe med benlengdeforskjellen å gjøre. Instabilitet er generelt sett en påregnelig risiko ved denne typen operasjoner. Det er ikke grunnlag for å si at instabiliteten i As tilfelle skyldes feilbehandling.

A ble heller ikke i 1995 utsatt for inadekvat behandling. Ved vurderingen av om A burde ha blitt reoperert eller henvist til annet sykehus i 1995, må det tas høyde for de ulike oppfatninger som gjorde/gjør seg gjeldende blant meget kompetente fagpersoner. Overlege Valle ved Harstad sykehus og overlege Jaer ved Volvat mente den gang at reoperasjon ikke var tilrådelig. Så sent som i 1997 var dr Vebostad enig i at reoperasjon ikke var tilrådelig, og av hans journalnotat fremgår det at A var enig. Overlege Walløe har i dag gitt uttrykk for det samme syn. Overlege Benum er ikke så entydig i sin uttalelse som A vil ha det til. Han tar viktige forbehold, blant annet at pasienten ønsker reoperasjon. Det er ikke noe som tyder på at A har øvet sterkt påtrykk på Harstad sykehus for å bli reoperert. Benum ga dessuten i retten uttrykk for at det er rom for forskjellig vurderinger når det er tale om så kompliserte kirurgiske inngrep.

At overlege Andersson i 1998 tilrådet operasjon, må ses på bakgrunn av at det da var tegn til løsning i hoften, noe det ikke hadde vært tidligere. Det må videre legges vekt på at den vellykkede operasjonen i Tromsø i 1999 var eksperimentell, og at det ble brukt en metode som i liten grad brukes ellers.

Når det gjelder eventuell erstatningsutmåling, må det legges vekt på at A har en restervervsevne.

Norsk pasientskadeserstatning la ned slik påstand:

«1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Norsk pasientskadeserstatning tilkjennes sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett med tillegg av morarenter fra forfall til betaling skjer.»

Lagmannsretten skal bemerke:

Etter reglene for midlertidig ordning med pasientskadeserstatning for somatiske sykehus/poliklinikker §2 har pasienten krav på erstatning som følge av fysisk skade forårsaket av blant annet «behandling», med mindre tilfellet faller inn under begrensningen i §3. I §3 heter det:

«Erstatning gis likevel ikke ... når skade skyldes behandling, og den behandlingsmåte som ble brukt ut fra etterfølgende vurdering fremstår som adekvat.»

For lagmannsretten er spørsmålet om det i henhold til disse reglene foreligger ansvarsgrunnlag for Norsk pasientskadeserstatning, og i tilfelle om A har hatt noe ervervsmessig tap som følge av de handlinger det foreligger ansvarsgrunnlag for.

For så vidt gjelder reoperasjonen i 1992 ved Harstad sykehus, vil lagmannsretten først ta stilling til hva Norsk pasientskadeserstatning i sitt vedtak av 16 desember 1997 erkjente ansvar for. Det er da naturlig å ta utgangspunkt i As skademelding til Norsk pasientskadeserstatning av 30 mai 1997. I denne skademeldingen anføres at det venstre benet er 3 cm kortere enn det andre, og at denne forskjellen burde ha vært utlignet ved reoperasjonen i 1992. At andre feil skulle ha vært begått, nevnes ikke. Etter lagmannsrettens syn holder Norsk pasientskadeserstatning seg i sitt påfølgende vedtak til anførslene i klagen. I sin vurdering av saken drøfter sekretariatet bare benlengdeforskjellen. Det heter under overskriften «sekretariatets vurderinger» blant annet følgende:

«Utfra foreliggende dokumenter i saken, herunder uttalelse fra rådgivende lege, legger sekretariatet til grunn at en benlengdeforskjell på 3 cm. ligger utenfor hva kan aksepteres etter innsetting av en hofteprotese den 17.02.92. Det var indikasjon for operativ behandling, men de kliniske vurderingene preoperativt var ikke adekvate. En forlengelse av benlengdeforskjellen på ca2 cm. under inngrepet ville sannsynligvis bedret gangfunksjonen. Inngrepet ble ikke adekvat utført, idet acetabularprotesen ble satt for høyt. Sekretariatet legger til grunn at du således er påført en fysisk skade forårsaket av operasjonen den 17.06.92, som omfattes av regelens §2.»

Det kan på denne bakgrunn konkluderes med at Norsk pasientskadeserstatnings ansvarserkjennelse bare gjaldt benlengdeforskjellen, og ikke instabiliteten i hoften.

Lagmannsretten kan heller ikke se at det var grunnlag for ansvar for instabiliteten. Lagmannsretten støtter seg her til overlege Benum, som i sin sakkyndighetsrapport av 12 desember 2000 må forstås slik at det ikke var benlengdeforskjellen som forårsaket hofteproblemene til A. Benums forklaring i retten underbygger dette. I rapporten fremholdt Benum også følgende:

«Alt i alt må det konkluderes med at det må regnes som en påregnelig risiko at det kan oppstå instabilitet i en hofte etter reoperasjon med innsettelse av ny total protese ved en slik tilstand som her forelå.»

Det må etter dette legges til grunn at bare benlengdeforskjellen var et resultat av inadekvat behandling. As plager med instabilitet i hoften skyldtes selve skaden fra 1978, og ikke behandlingen ved Harstad sykehus.

Slik lagmannsretten ser det, medførte ikke benlengdeforskjellen noe ervervsmessig tap for A. Det er her tilstrekkelig å sitere fra overlege Benums rapport, hvor han blant annet uttaler følgende:

«Ved operasjonen i 1992 ble det valgt å foreta en innstøping av en protese i nivå med den defekt som hadde oppstått i bekkenet på grunn av vandring av den først innsatte protese. Dette medførte en fortsatt forkortning av venstre ben på 3 cm, men dette har neppe hatt vesentlig betydning for utvikling av arbeidsuførhet. En slik forkortning kan kompenseres med oppbygg på skoen og i As arbeidssituasjon skulle benforkortningen ikke gi arbeidsuførhet. Hva som imidlertid først og fremst har gitt arbeidsuførhet er svakhet i hoften samt tendens til instabilitet (sublukasjoner) som medførte stadig smerter under gange og også problemer under bilkjøring.»

A har etter dette ikke noe krav på erstatning som følge av reoperasjonen ved Harstad sykehus i 1992.

Lagmannsretten går så over til å behandle As anførsel om at han i 1995 skulle ha vært reoperert ved Harstad sykehus eller henvist til annet sykehus. I mangel av presise journalnotater ved Harstad sykehus må det legges til grunn at A - slik han fremholdt i retten - uttrykte ønske om reoperasjon.

Lagmannsretten finner dette spørsmålet noe vanskeligere enn det forrige. Årsaken er særlig at overlege Benum i sin tilleggsuttalelse av 15 oktober 2001 fremholder følgende:

«Hvis det anses som godtgjort at det høsten 1995 forelå betydelige plager fra As hofte på grunn av instabilitet, og dette var meddelt legene ved Harstad sykehus, forelå det ut fra undertegnedes vurdering grunnlag for å tilrå reoperasjon på dette tidspunkt, eller i det minste grunnlag for henvisning til annet sykehus med henblikk på vurdering for slik operasjon. Dette under forutsetning av at A hadde sagt seg interessert i en slik vurdering etter en orientering om mulige resultater og komplikasjoner.

Sannsynligheten for et vellykket resultat ved en reoperasjon i 1995 eller 1996 skulle være om lag den samme som ved reoperasjon i 1999.»

I sin muntlige redegjørelse for retten fremholdt Benum at en reoperasjon ville ha innebåret meget krevende kirurgi, og at en ny protese sannsynligvis ville - med den metoden han tenkte på (beninnpakking) - ha vart i ca 10 år. Da måtte det foretas ny operasjon, som ville ha blitt enda vanskeligere enn forrige. Benum fremholdt derfor at det ikke er med lett hjerte man går til en slik operasjon. Likevel mente han at det var grunnlag for å tilrå reoperasjon, forutsatt at det forelå sterk invalidisering, og at pasienten selv - etter å ha vært informert om alle risiki - ønsket slik operasjon. Benum fremholdt imidlertid at man her var på et område hvor det blant kompetente fagfolk var grunnlag for forskjellige vurderinger.

At det - som Benum fremholdt - var grunnlag for flere vurderinger, underbygges av de vurderingene som faktisk ble foretatt av kompetente kirurger i 1995. Overlege Valle - som foretok operasjonen i 1992 - mente at ny operasjon ikke var tilrådelig i 1995. Også ortoped Ørnulf Jaer ved Volvat - som undersøkte A i 1995 - stilte seg negativ til ny operasjonen. I journalnotat fra Jaer av 7 august 1995 heter det om ny operasjon:

«Noen ny operasjon vil være tildels vanskelig og usikker med hensyn til resultat. Det skal bli vanskelig å få utliknet den store benlengden, så med mindre det kommer en løsning av protesen er han sannsynligvis best tjent med å la den sitte i fred. Og noen annen form for operativ behandling er det ikke.»

I forbindelse med at A sendte inn skademelding i 1997, uttalte overlege Asle Vebostad ved kirurgisk avdeling ved Harstad sykehus blant annet følgende:

«Han var innom meg for et par uker siden, men diktater er ikke skrevet ennå, og jeg viste ikke da at det var foranledning til klagesak. Det fremkom da at han hadde vært på privatklinikk i Oslo, hvor man angivelig hadde sagt at siste operasjon ikke var helt bra gjennomført. Vi så bilder som viser at han har en noe opprykket hofte, men ikke sikre tegn til løsning. Derimot kan det se ut som femurprotesen ikke bunner skikkelig i leddskålen og det er vel en viss mulighet for at han har et empingement av bløtdelen som helst ligger til grunn for dette. Jeg var da enig med det utsagnet han har hørt i Oslo, om at man neppe skal gjøre revisjon av denne hoften, så lenge det ikke er tegn til løsning. Han har jo allerede 3 operasjonssår i denne hofteregionen, og det er ikke bare spøk å skulle operere ham på ny når man ikke har sikker god grunn til det. Han hadde selv samme standpunkt. Han halter en del og har nok en hofte som ikke fungerer helt bra.»

Først i 1998 ble det gjort en annen vurdering. Overlege Nils Andersson ved Sentralsjukehuset i Møre og Romsdal skrev i brev av 16 juli 1998 til As daværende advokat, Torgeir Knudsen, blant annet følgende:

«Jeg ser av tidligere uttalelser at man ikke har funnet indikasjon for re-operasjon. Imidlertid synes jeg at med den foreliggende dårlige funksjonen og den store graden av invaliditet, bør han vurderes med tanke på dette. Jeg har diskutert dette med pasienten og forklart ham at han løper en viss risiko ved en ny operasjon, men han er selv innstilt på dette, og jeg har derfor i dag tillatt meg å sende en henvisning til overlege Winge ved Regionsykehuset i Tromsø for å vurdere evt. proteserevisjon.»

Det fremgår imidlertid av Anderssons brev at indikasjonene for reoperasjon var blitt sterkere enn i 1995. Mens det i 1995 ikke fantes tegn til løsning, fant Andersson i 1998 at det var slike tegn. Med en slik indikasjon er det klart at terskelen for å reoperere ble lavere enn den var tidligere.

Seksjonsoverlege Walløe ved Ullevål sykehus, som er ansatt rådgiver for Norsk pasientskadeserstatning, uttalte i sin vitneforklaring at det ville ha vært stor risiko for komplikasjoner ved en reoperasjon i 1995. Han mente at en reoperasjon med mer enn 50% sannsynlighet ville ha ført til enten infeksjon, nerveskade eller fortsatt instabilitet, eller en kombinasjon av disse. Som kirurg ville han derfor ikke ha tilrådet reoperasjon i 1995. Overlege Benum mente på sin side at det var 70-80% sannsynlighet for at reoperasjon ville ha blitt vellykket. Han understreket imidlertid at dette overslaget berodde på et skjønn, og at forskjellen mellom hans egen og Walløes vurdering var mindre enn prosenttallene kunne gi inntrykk av.

Det er på det rene at operasjonen som ble foretatt ved Regionsykehuset i Tromsø i 1999, foreløpig synes vellykket. Lagmannsretten vil imidlertid bemerke at operasjonen i Tromsø ble gjennomført ved bruk av eksperimentell protese, en såkalt piratkopi, som på dette tidspunkt ikke hadde vært gjenstand for endelige vurderinger etter vitenskapelige metoder. Det ble således brukt en annen metode enn den overlege Benum ville ha brukt.

Hensett til overlege Benums forutsetninger for å anbefale reoperasjon, til at han såpass klart åpner for andre vurderinger enn hans egne og til at kompetente kirurger både i 1995 og senere har gitt uttrykk for reoperasjon ikke var tilrådelig, finner lagmannsretten at det ikke var inadekvat av Harstad sykehus i 1995 å unnlate reoperasjon eller henvisning av A til et annet sykehus. Slik lagmannsretten ser det, berørte spørsmålet om reoperasjon et meget krevende medisinsk felt, hvor utviklingen skjer fort og hvor vanskelig avveininger må foretas - uten at det finnes klare svar på hva som var fagmedisinsk riktig. De vurderinger som ble gjort ved Harstad sykehus, og den behandlingsmetode som ble brukt, fremstår som adekvat sett i forhold til den kunnskap og de oppfatninger som da gjorde seg gjeldende innenfor fagmedisinen, jf §3 bokstav d.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at Norsk pasientskadeserstatning skal frifinnes. Herredsrettens dom - slutningens punkt 1 - stadfestes derfor.

A har - med det materielle resultat lagmannsretten er kommet til - tapt saken fullstendig. Etter hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd skal A da erstatte motpartens saksomkostninger for herredsretten. Lagmannsretten finner imidlertid at unntaksbestemmelsen i §172 annet ledd må anvendes. Saken var så tvilsom at A hadde «fyldesgjørende grunn» til å la den komme for retten. Herredsrettens dom - slutningens punkt 2 - stadfestes derfor.

Etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd skal A - som forgjeves har anvendt anke - pålegges å dekke motpartens saksomkostninger for lagmannsretten. Det foreligger imidlertid særlige omstendigheter som gir grunnlag for å frita A for erstatningsplikten. Kompetente fagpersoner har til en viss grad gitt uttrykk for ulike vurderinger for så vidt gjelder hva som i 1995 var riktig faglig behandling. Det har vært vanskelig for lagmannsretten under slike omstendigheter å ta stilling til om behandlingen ved Harstad sykehus var adekvat eller inadekvat. Lagmannsretten viser også til at behandlingen i 1995 først ble tema gjennom den oppnevnte sakkyndiges erklæring for herredsretten. Behandlingen i 1995 var således ikke tema i herredsretten, og det var - på bakgrunn av erklæringen - grunn til å få spørsmålet prøvet i lagmannsretten. Partene dekker derfor sine egne omkostninger for lagmannsretten.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Partene dekker sine egne omkostninger for lagmannsretten.