LH-2001-326
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2001-09-27 |
| Publisert: | LH-2001-00326 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Salten herredsrett nr 01-00047 - Hålogaland lagmannsrett LH-2001-00326. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Politiinspektør Tone Vangen) mot A (Forsvarer: Advokat Hilde G. Guldbakke). |
| Forfatter: | Lagdommer Nils Asbjørn Engstad, rettens formann. Lagdommer Synnøve Nordnes. E.o. lagdommer Knut Sundquist. 4 meddommere |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §270, §271, §271a, Straffeprosessloven (1981) §436 |
Statsadvokatene i Nordland tok ut tiltale mot A 4. desember 2000 til fellelse etter:
«I Straffeloven §270 første ledd nr 1, jf §271
for i hensikt å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning ved å fremkalle, styrke eller utnytte en villfarelse, rettsstridig å ha forledet noen til en handling som voldte tap eller fare for tap for ham eller den han handlet for, i det bedrageriet anses som grovt, særlig fordi handlingen har voldt betydelig økonomisk skade.
Grunnlaget for tiltalen er følgende forhold:
I perioden fra 1 februar 1997 til og med 30 november 1999 i Fauske, har han forledet ansatte i trygdeetaten til å anvise til utbetaling til ham uførepensjon med til sammen kr 134.913,- som han ikke hadde krav på, ved at han fortiet at han var i arbeid og i perioden hadde en samlet lønnsinntekt på kr 365.383,- og derved ikke hadde krav på 100% uførepensjon. Han utsatte således staten for tap eller fare for tap for det beløp han urettmessig fikk utbetalt».
Salten herredsrett avsa 7. mars 2001 dom med slik domsslutning:
«A, født *.*. 51, dømmes for overtredelse av strl §271a, jf §270 første ledd nr 1 og §270, til en straff av fengsel i 60 - seksti - dager som gjøres betinget med en prøvetid på 2 - to - år.»
Statsadvokatene i Nordland anket 22. mars 2001 over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet.
Hålogaland lagmannsrett besluttet 30. mars 2001 å henvise anken til ankeforhandling.
Statsadvokatene i Nordland tok 11. april 2001 ut ny tiltale for lagmannsretten, identisk med tiltalen for herredsretten.
Ankeforhandling ble holdt i Bodø i dag. Tiltalte møtte og ga forklaring. Det ble avhørt ett vitne, og foretatt dokumentasjon slik rettsboken viser.
Aktor la ned påstand om at tiltalte dømmes i samsvar med tiltalebeslutningen til en straff av 45 dager fengsel, og at tiltalte idømmes saksomkostninger fastsatt etter rettens skjønn.
Forsvarer la ned påstand om at tiltalte bedømmes på mildeste måte.
Lagmannsretten vil bemerke:
Tiltalte er 50 år, og har i sitt yrkesaktive liv bl a arbeidet som reparatør til sjøs, bilmekaniker og vaktmester. Mens han bodde i Finnmark, ble han i 1986 påført skader etter å ha blitt påkjørt av en snøscooter. Han ble sykemeldt som følge av ulykken, og søkte i 1990 om uførepensjon. Behandlingen av søknaden ble stilt i bero i det trygdemyndighetene først ville forsøke attføring og rehabilitering. I 1994 ble tiltalte etter vedtak fra Trygdeetatens fylkeskontor i Finnmark, tilstått uførepensjon regnet etter en uføregrad på 100% med virkning fra 1. august 1990. Etter et kortere opphold i Ballangen, flyttet tiltalte til Fauske i desember 1995. I januar 1997 begynte han å arbeide som vaktmesterassistent på Samvirkelaget på Fauske, hvor han hele tiden etter dette har arbeidet, nå som ekspeditør.
Saken gjelder tidsrommet fra 1. februar 1997 til og med 30. november 1999. Det er uomtvistet at tiltalte i løpet av denne perioden mottok lønnsutbetalinger fra sin arbeidsgiver med totalt kr 365.383, fordelt med kr 117.300 i 1997, kr 135.800 i 1998, og kr 112.283 i 1999. Samtidig fikk han utbetalt 100% uførepensjon i hele perioden, noe han på grunn av sin lønnsinntekt ikke hadde krav på etter regelverket på området. Lagmannsretten legger til grunn som bevist at han i perioden fikk utbetalt i uførepensjon kr 134 913,- mer enn han hadde krav på. Det er utvilsomt at tiltalte i hele perioden unnlot å melde fra til trygdekontoret om sin lønnsinntekt. Disse forhold er ikke omtvistet, og er erkjent av tiltalte. Tiltalte har forklart at han unnlot å melde fra fordi han ikke var kjent med grensene for hvor mye man kan tjene uten at uførepensjonen blir redusert. Han har også forklart at han har hatt store psykiske problemer, særlig i perioden han bodde i Finnmark.
Lagmannsretten finner det ikke tvilsomt at tiltalte var klar over at han i denne perioden fikk utbetalt mer i uførepensjon enn han var berettiget til. Lagmannsretten finner det heller ikke tvilsomt at tiltalte var klar over at han overfor trygdemyndighetene holdt tilbake opplysninger om sitt arbeids- og inntektsforhold som han pliktet å gi. Ut fra hans egen forklaring legger lagmannsretten til grunn at tiltalte var vel kjent med at formålet med uførepensjon er å kompensere for inntektsbortfall. Det er ikke tvilsomt at han har mottatt brev av 4. januar 1994 fra Trygdeetatens fylkeskontor i Finnmark, hvor det er opplyst at alle endringer i trygdesituasjonen skal meldes til trygdekontoret. I samme brev er det opplyst om hvor mye han kan tjene pr. år før saken gjøres til gjenstand for ny vurdering. De samme opplysninger er inntatt i pensjonsbrevet tiltalte fikk tilsendt 21. mai 1996 fra Folketrygden. Det er heller ikke tvilsomt at tiltalte har mottatt dette brevet. Lagmannsretten fester ikke lit til tiltaltes forklaring om at han var ukjent med disse opplysningene. Etter lagmannsrettens syn er det gitt grundig informasjon om reglene fra trygdeetatens side. Det forhold at tiltalte over en periode på om lag 2 1/2 år både mottok uførepensjon og var i inntektsgivende arbeid, tilsier at det ikke kan dreie seg om en tilfeldig misforståelse. Tiltalte har beskrevet sin økonomiske situasjon i denne perioden som dårlig, og lagmannsretten finner det ikke tvilsomt at hans unnlatelse av å informere trygdekontoret om situasjonen var motivert av økonomisk vinning.
Lagmannsretten finner det således utvilsomt at tiltalte forsettlig og i vinnings hensikt, ved å fortie at han var i inntektsgivende arbeid, forledet ansatte i trygdeetaten til å anvise ham kr 134.913,- mer i uførepensjon enn han hadde krav på. Staten ble ved dette utsatt for tap eller fare for tap for det beløp han urettmessig fikk utbetalt. Lagmannsretten finner etter dette at både de subjektive og objektive vilkår for straffefellelse etter tiltalen er tilstede, og han domfelles i samsvar med denne. Beløpets størrelse gjør at bedrageriet må anses som grovt.
Tiltalte er tidligere ustraffet. Etter rettspraksis skal det reageres med ubetinget fengselsstraff av ikke ubetydelig lengde for trygdebedrageri av slik størrelsesorden som her. Lagmannsretten legger i skjerpende retning vekt på beløpets samlede størrelse, og at bedrageriet har pågått over lang tid. Det er gått om lag to år siden forholdet ble avdekket av trygdemyndighetene. Tiltalte kan ikke bebreides for tidsforløpet, men lagmannsretten finner likevel ikke at den tid som har gått kan tillegges vesentlig vekt i formildende retning.
Ut fra trygdeetatens rutiner og tilgang på opplysninger, legger lagmannsretten til grunn at forholdet kunne vært avdekket av trygdemyndighetene ett år tidligere. Det kan være grunnlag for å reise kritikk mot trygdeetaten for at forholdet ikke ble avdekket tidligere, men lagmannsretten finner ikke å kunne tillegge dette forhold noen tyngde i formildende retning.
Etter lagmannsrettens syn er det særlig sett ut fra beløpets størrelse ikke grunnlag for å gjøre noen del av straffen betinget, jf Rt-1998-174.
Lagmannsretten finner etter dette at straffen passende kan settes til fengsel i 45 dager.
Herredsrettens dom er påanket av påtalemyndigheten. Saksomkostninger idømmes ikke, jf straffeprosessloven §436 annet ledd.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
A, født *.*..51, dømmes for overtredelse av straffeloven §270 første ledd nr. 1 jf §271, til en straff av fengsel i 45 - førtifem - dager.