LH-2001-719
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Dom og kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2002-05-06 |
| Publisert: | LH-2001-00719 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Nord-Troms tingrett nr 99-001706 - Hålogaland lagmannsrett LH-2001-00719 og LH-2001-00720. (Se tidligere behandling av sak; LH-1999-00863 og HR-2000-00114). |
| Parter: | Kjærende part : 1. Kvaløy Reinbeitedistrikt, 2. Per Lars Kitti, 3. Elsa Kåsa Granath. (Prosessfullmektig: Advokat Svein Kr Arntzen). Anke- og kjæremotpart: Staten v/Landbruksdepartementet. (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Wenche Elizabeth Arntzen). |
| Forfatter: | Lagdommer Kjell Martin Haug, rettens formann. Lagdommer Kari Mjølhus. Ekstraordinær lagdommer Knut Sundquist |
| Lovhenvisninger: | Reindriftsloven (1978) §16, §24, §32, Grunnloven (1814) §105, Tvistemålsloven (1915) §100, §172, §174, §178, §180, §213, Reindriftsloven (1933) §17, §24, Forvaltningsloven (1967) §36, Skadeserstatningsloven (1969) §5-1, §19, §20, §34, §3, §5, §8, LOV-1996-02-23-7 |
Saken gjelder krav om erstatning etter avlivning av ulovlig beitende, umerket rein mv.
Etter forutgående pålegg om utdrivning i medhold av reindriftsloven §24 tredje ledd og forsøk på utdrivning, traff reindriftsagronomen i Troms reinbeiteområde 25. juni 1997 vedtak om avlivning av ulovlig beitende, umerket rein som befant på seg på Sommarøy og Hillesøy i Tromsø kommune. Avlivning av i alt 12 okserein ble gjennomført 3. og 4. juli 1997. Kvaløy reinbeitedistrikt påklaget vedtaket 11. juli 1997. Klagen, som ble behandlet av Reindriftssjefen, førte ikke frem.
Den 26. juni 2000 traff reindriftsagronomen i Troms reinbeiteområde på ny vedtak om avlivning av ulovlig beitende, umerket rein som befant seg på Sommarøy og Hillesøy. Vedtaket ble truffet uten forutgående forsøk på utdrivning fra reindriftsforvaltningens side. Vedtaket ble ikke påklaget. Avlivning av i alt 6 rein ble gjennomført i juli 2000.
Områdestyret for Troms reinbeiteområde traffødt xx.xx.1999 vedtak om offentlig kontrollert samling og telling av rein i Kvaløy reinbeitedistrikt. Reinbeitedistriktet ble i vedtaket pålagt å gjennomføre samling av rein for telling og kontroll med merking innen 1. august s.å. Det ble videre vedtatt å gjennomføre tvangstiltak for samling av rein i distriktet for slik kontroll, dersom pålegget ikke ble overholdt. Vedtaket ble påklaget til Reindriftsstyret som i vedtak 7. oktober 1999 opprettholdt områdestyrets vedtak. Etter forutgående varsel fremmet områdestyret 24. august 1999 begjæring om tvangsfullbyrdelse av vedtaket av 11. juni 1999. Nord-Troms namsrett avsa 21. oktober 1999 kjennelse med slik slutning:
1. Begjæringen om tvangsmessig samling av rein for offentlig telling og kontroll med merking tas til følge overfor Kvaløy reinbeitedistrikt, Per Lars Kitti og Elsa Kåsa Granath.
2. Kvaløy reinbeitedistrikt ved lederen, Per Lars Kitti, Per Lars Kitti og Elsa Kåsa Granath tilpliktes, innen to uker fra kjennelsens forkynnelse, å erstatte staten ved Landbruksdepartementet sakens omkostninger med kr 18.340,-.
Kvaløy reinbeitedistrikt og Per Lars Kitti og Elsa Kåsa Granath påkjærte namsrettens kjennelse til Hålogaland lagmannsrett som 16. desember 1999 ( LH-1999-00863) avsa kjennelse med slik slutning:
1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. Kvaløy reinbeitedistrikt v/ Per Lars Kitti, Per Lars Kitti og Elsa Kåsa Granath betaler in solidum til staten v/ Landbruksdepartementet 2 500 - totusenfemhundre - kroner i saksomkostninger, innen 2 - to - uker fra kjennelsens forkynnelse.
Kvaløy reinbeitedistrikt, Per Lars Kitti og Elsa Kåsa Granath påkjærte lagmannsrettens kjennelse videre til Høyesteretts kjæremålsutvalg som 9. mars 2000 ( HR-2000-00114) avsa kjennelse med slik slutning:
1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves og hjemvises til ny behandling ved lagmannsretten.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler staten v/ Landbruksdepartementet til Kvaløy reinbeitedistrikt, Per Lars Kitti og Elsa Kåsa Granath i fellesskap 8 500 - åttetusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.
Den 28. august 2000 fattet Reindriftssjefen vedtak om offentlig kontrollert telling av rein i Kvaløy reinbeitedistrikt. Kitti og Granath påklaget vedtaket til Landbruksdepartementet som ikke tok klagen til følge.
Kvaløy reinbeitedistrikt, Per Lars Kitti og Elsa Kåsa Granath tok 4. november 1999 ut stevning mot Staten v/Landbruksdepartementet ved Nord-Troms tingrett (da Nord-Troms herredsrett). I stevningen ble det nedlagt slik påstand:
1. Reindriftsforvaltningens vedtak om avvisning av Kvaløy rbd. klage av 11. juli 1997 er ugyldig.
2. Staten v/ Landbruksdepartementet plikter å betale til Kvaløy rbd. salgssummen for reindsdyrkjøtt utbetalt etter nedskytingen av rein på Sommarøy og Hillesøy i Tromsø kommune sommeren 1997 med tillegg av 12% p.a. renter fra oppgjør ble mottatt og til betaling finner sted.
3. Områdestyrets vedtak av 11. juni 1999 i sak 12/99 er ugyldig.
4. Staten v/ Landbruksdepartementet dømmes til å betale sakens omkostninger.
Staten v/Landbruksdepartementet tok til gjenmæle for tingretten. Nord-Troms tingrett avsa 28. mai 2001 dom og kjennelse med slik slutning:
Slutning i kjennelse:
1. Saken avvises for så vidt gjelder pkt 1 og 3 i saksøkernes påstand.
Slutning i dom:
1. Staten v/ Landbruksdepartementet dømmes til, innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse, å betale kr 28.016,- - tjueåttetusenogsekten - til distriktsfondet i Kvaløy reinbeitedistrikt til fri (vanlig) disposisjon for distriktsstyret, med tillegg av 12% rente p.a. av kr 18.545,- - attentusenfemhundreogførtifem - fra 15.07.97 til betaling skjer, og 12% rente p.a. av kr 9.471,- - nitusenfirehundreogsyttien - fra 15.07.00 til betaling skjer.
2. Staten v/ Landbruksdepartementet frifinnes for øvrig.
Felles:
1. Partene dekker sine egne saksomkostninger.
Vedrørende saksforholdet forøvrig og partenes anførsler for tingretten, vises til tingrettens dom og kjennelse.
Kvaløy reinbeitedistrikt, Per Lars Kitti og Elsa Kåsa Granath har rettidig påkjært tingrettens kjennelse om avvisning av søksmålet forsåvidt gjaldt påstandens punkt 1 og 3 og påanket dommen forsåvidt gjelder avgjørelsen av kravet om erstatning for avlivede rein og erstatning av saksomkostninger i forvaltningssak. Staten v/Landbruksdepartementet har inngitt aksessorisk motanke vedrørende erstatningskravet.
Lagmannsretten besluttet 30. august 2001 at det skulle holdes muntlige forhandlinger om kjæremålet, og at behandlingen av anke/motanke og kjæremål skulle forenes til felles behandling. Hovedforhandling ble avholdt i Tromsø 9. og 10. april 2001. For de ankende parter møtte Per Lars Kitti. Det ble ikke gitt partsforklaringer. Reindriftsagronom Sveinung Rundberg, som overvar forhandlingene i medhold av tvistemålsloven §213 annet ledd, forklarte seg som eneste vitne for lagmannsretten. Vedrørende bevisførselen forøvrig vises til rettsboken.
Kvaløy reinbeitedistrikt m.fl. har i hovedsak anført:
Avlivning av rein.
Det bestrides at reindriftsagronomen hadde adgang til å vedta avlivning av rein i medhold av reindriftsloven §16 tredje ledd, en bestemmelse det forøvrig ikke er vist til i vedtaket fra 1997.
Reindriftsloven §16 tredje ledd 1. punktum er en ordensregel, ingen regel om økonomisk straff, jf. Ot.prp.nr.28 (1994-1995) s. 48. Bestemmelsen må ses i forhold til grunnloven §105. Verken bestemmelsens ordlyd eller forarbeidene er til hinder for at reineieren beholder eiendomsretten til umerket/mangelfullt merket rein dersom det er enighet om det innad i distriktet. Av NOU 2001:35 «Forslag til endringer i reindriftsloven» s. 162 fremgår at reindriftslovutvalget anerkjenner reineierens eiendomsrett til umerket rein. Omsetning av umerket rein skal etter reindriftsloven §16 tredje ledd 2. punktum skje etter nærmere bestemmelser gitt av Reindriftsstyret. Slike bestemmelser var ikke gitt da vedtakene om avlivning ble truffet. Forskrift om merking mv. av tamrein av 12. juni 1984 er gitt av Landbruksdepartementet, ikke av Reindriftsstyret, og får derfor ikke anvendelse. Under enhver omstendighet følger det av forskriftens §12 at kompetansen til å omsette umerket rein tilligger distriktsstyret. Forskriftens §12 bygger dessuten på en forutsetning om at lovlig omsetning kan finne sted. Denne forutsetning var ikke oppfylt, og det bør da godtas at avlivning ikke ble iverksatt. En eventuell overprøving av distriktsstyrets vedtak må i tilfelle foretas av områdestyret, ikke av reindriftsagronomen. Det forhold at reinene befant seg utenfor distriktet har ingen betydning for kompetansespørsmålet all den tid man vet hvilket distrikt de tilhørte. Det foreligger en materiell kompetansemangel som medfører automatisk ugyldighet. Det skal betales erstatning til reineierne, alternativt til distriktsfondet dersom eierforholdene ikke kan anses klarlagt. Reindriftsloven §16 tredje ledd 2. punktum er en spesialregel, og går foran den generelle regel i reindriftsloven §32. Uttrykket «utenfor reinbeiteområde» i §16 tredje ledd siste punktum henspeiler på ikke-samisk reindrift, jf reindriftsloven §5.
Reindriftsloven §24 om fjerning av ulovlig beitende rein er i det vesentlige en videreføring av §78 og §94 i reindriftsloven av 12. mai 1933, jf. Ot.prp.nr.28 (1994-1995) s. 62. Samfunnsutviklingen tilsier at bestemmelsene ikke bør tolkes like strengt i dag som under den tidligere reindriftslov. Rein på ulovlig beite skal som hovedregel fjernes, jf reindriftsloven §24 første ledd. Forsømmer eieren sin plikt etter første ledd, skal det gis pålegg om utdrivning. Det var av dyrevernmessige hensyn umulig å foreta utdrivning av reinene fra Sommarøy og Hillesøy, iallfall innenfor de frister som ble satt. Det er et vilkår for å foreta avlivning eller realisasjon etter §24 sjuende ledd at utdrivning er forsøkt, jf. Hålogaland lagmannsretts dom av 2. oktober 1997 i sak LH-1996-00275. Videre er det et vilkår at det er satt frist for å bringe forholdet i orden. Reineieren skal ha mulighet for å drive ut reinen. Dersom det hadde blitt satt lengre frister, ville man kanskje hatt mulighet for å drive ut reinen, eller den ville trukket bort av seg selv. Plikten til å fjerne ulovlig beitende rein etter reindriftsloven §24 første ledd kan ikke forstås som en plikt til å foreta avlivning i en situasjon der det ikke er mulig å drive ut reinen for reineierne. Avlivning er ment som en sanksjon. I dette tilfelle var situasjonen fastlåst. Reinene kunne verken drives ut eller lovlig omsettes. Man pliktet da å avvente situasjonen. Vilkårene for å foreta avlivning i medhold av §24 var etter dette ikke til stede verken i 1997 eller i 2000.
Reindriftsagronomens vedtak er dessuten ugyldige på grunn av saksbehandlingsfeil. Reindriftsagronomen feiltolket reindriftsloven §24 ved at han la til grunn at bestemmelsen ikke gir rom for skjønn. Det er verken utøvd hensiktsmessighetsskjønn ved vedtaket om å pålegge utdrivning eller ved avlivningsvedtakene. Det ble også begått feil ved klagebehandlingen i 1997. Klagen ble behandlet av Reindriftssjefen, ikke av Landbruksdepartementet som ville vært det riktige. Reindriftssjefen avviste dessuten klagen uten realitetsbehandling. Det samme skjedde i 1998. Dette var årsaken til at vedtaket 26. juni 2000 ikke ble påklaget. Samlet knyttet det seg så stor tvil til vedtakene at det i seg selv medfører ugyldighet, jf Rt-1981-745 (Isene).
Vedtakene om avlivning må uansett settes til side som urimelige. Det er vist til læren om myndighetsmisbruk. I den forbindelse er vist til Gauldal tingretts dom av 21. januar 2002 i sak 244 /2001. Reinbeitedistriktet kan ikke klandres for at reinene trakk til Sommarøy og Hillesøy. At reinene var umerkede betyr ikke at de ikke voktes. Det er heller ikke riktig at det til enhver tid er mye rein på sørsiden av Kvaløy. Reinene forvolder ingen skade på Sommarøy eller Hillesøy, iallfall har man ikke mottatt noen erstatningskrav. Generelt behandles Kvaløy reinbeitedistrikt strengere enn andre distrikter.
Konsekvensen er etter dette at staten må erstatte reineierne eller distriktet det tap avlivningene har ført til. Herunder må tre rein som forsvant, sannsynligvis som følge av nedskytingen, erstattes.
Det bestrides at det er tale om rettsstridig reindrift som ikke nyter erstatningsrettslig vern. Reindriftsloven §19 om meldeplikt er i hovedsak begrunnet i hensynet til støtteordninger og andre økonomiske virkemidler, jf. Ot.prp.nr.9 (1976-1977) s. 60. Problemet med umerket rein må ses i sammenheng med at Kaldfjordeidet fungerer som en flaskehals i distriktet; distriktet er i praksis delt i to. Det er nødvendig med tiltak for å avhjelpe problemene, hvilket igjen innebærer kostnader. Reinbeitedistriktet og reineierne hadde ingen handlingsalternativer, og kan ikke anses å ha medvirket til tapet.
Saksomkostninger i forvaltningssak.
Staten frafalt områdestyrets vedtak av 11. juni 1999 om samling av rein etter at Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 9. mars 2000 ( HR-2000-00114) forelå. Det foreligger da en endring til klagernes gunst, og det sentrale vilkår for erstatning av saksomkostninger er oppfylt, jf. forvaltningsloven §36. Det er ingen forutsetning at det påklagede vedtak skal være ugyldig. Utgiftene som beløp seg til kr 25 500, er vesentlige. Det foreligger ikke særlige forhold som taler mot at saksomkostningskravet dekkes. Klagerne hadde ingen innvirkning på de feil som ble begått i forbindelse med tvangsvedtaket, og kan ikke klandres. Det var forøvrig mangler knyttet til vedtaket utover de personelle mangler.
Det er nedlagt slik påstand:
Ankesaken:
1.
Prinsipalt:
Staten v/ Landbruksdepartementet dømmes til å betale til fordeling mellom Per Lars Kitti og Elsa Kåsa Granath inntil kr 105.000 med tillegg av forsinkelsesrenter 12% p.a. av kr 75.000 fra 15. juli 1997 og av kr 30.000 fra 15. juli 2000 og til betaling finner sted.
Subsidiært:
Staten v/ Landbruksdepartementet plikter å innbetale til Kvaløy rbd sitt distriktsfond til fri (vanlig) disposisjon for Kvaløy rbd v/ distriktsstyret et beløp oppad begrenset til kr 105.000 med tillegg av forsinkelsesrenter 12% p.a. av kr 75.000 fra 15. juli 1997 og av kr 30.000 fra 15. juli 2000 og til betaling skjer.
2. Staten v/ Landbruksdepartementet dømmes til å betale Kvaløy rbd kr 25.500 med tillegg av forsinkelsesrenter 12% p.a. fra 17. april 2000 og til betaling finner sted.
Kjæremålet.
Kjæremålet frafalles.
I begge saker:
Staten v/ Landbruksdepartementet dømmes til å betale sakens omkostninger for begge retter.
Staten v/Landbruksdepartementet har i hovedsak anført:
Avlivning av rein.
Reindriftsagronomens vedtak om avlivning av rein i 1997 og 2000 er gyldige. Vedtakene er hjemlet både i reindriftsloven §16 tredje ledd som gir et lovbundet hjemmelsgrunnlag og §24 sjuende ledd. Etter sistnevnte bestemmelse skal forvaltningen foreta en skjønnsmessig avveining. Det ble gjort både i 1997 og 2000.
Avlivning av reinene var en nødvendig konsekvens av at de var umerkede, og tilhørte fellesskapet. Fellesskapet kan ikke eie rein, jf. reindriftsloven §3 og bestemmelsene om reinmerker i kapitel IV. At det i vedtaket 25. juni 1997 ikke er vist til reindriftsloven §16 tredje ledd, er uten betydning for adgangen til å forankre vedtaket i bestemmelsen, jf Eckhoff/Smith «Forvaltningsrett» 6. utgave s. 573. Reindriftsloven §16 tredje ledd er en videreføring av reindriftsloven av 12. mai 1933 §24. Etter reindriftsloven av 1933 §24 tillå kompetansen til å forestå omsetning av umerket rein lappefogden (som tilsvarer reindriftsagronomen i dag). Det er ikke opp til det enkelte distrikt eller de enkelte reineiere å bestemme om reindriftsloven §16 tredje ledd får anvendelse. Det er ikke grunnlag for relativisering av bestemmelsen. Umerket rein krenker fellesskapets interesser. Det er derfor naturlig at verdien tilfaller fellessskapet. Hvis distriktet ikke opptrer i samsvar med reindriftsloven §16 tredje ledd, er det et forvaltningsansvar å se til at så skjer. Det illustreres av forskrift om umerket rein fastsatt av Reindriftsstyret 5. september 2000 §2 tredje ledd, hvoretter områdestyret av eget tiltak kan treffe vedtak om slakting og salg av umerket rein, dersom distriktstyret unnlater å sørge for det. Den omstendighet at man før forskriften ikke hadde regler gitt av reindriftsstyret betød ikke at loven ikke skulle håndheves. I mangel av regler fastsatt av Reindriftsstyret kom loven, supplert med merkeforskriften §12, direkte til anvendelse Merkeforskriften supplerer og presiserer omsetningspålegget i loven. Når det i merkeforskriften §12 tales om «tillitsmannsutvalgets ansvar» siktes det til økonomisk ansvar. Verken reindriftsloven §16 eller forskriftens §12 angir hvem som skal forestå den faktiske gjennomføring. Før forskrift om umerket rein av 5. september 2000 tillå den subsidiære kompetansen reindriftsagronomen. Det følger naturlig av den interne organisering av reindriftsforvaltningen. Det forhold at reindriftsagronomen har kompetanse til å treffe vedtak om avlivning og omsetning etter reindriftsloven §24 sjuende ledd taler i lys av av sammenhengen mellom bestemmelsene for at han har slik kompetanse også etter §16 tredje ledd.
De ankende parters anførsel om myndighetsmisbruk og saksbehandlingsfeil er kun av betydning for vedtak undergitt forvaltningens skjønn, ikke for lovbundne vedtak.
Reindriftsloven §24 sjuende ledd bygger på normalsituasjonen, nemlig at det det er tale om merket rein som tilhører en reineier. Det er to kumulative vilkår for å foreta avlivning. Tingretten tolket det første vilkåret, at utdrivning av ulovlig beitende rein ikke lar seg gjennomføre, for strengt. De ankende parter har erkjent at det ikke var praktisk mulig å drive reinene ut verken i 1997 eller 2000. Det er ikke et vilkår for avlivning av ulovlig beitende rein etter reindriftsloven §24 sjuende ledd at utdrivning lar seg gjennomføre eller at reinen lovlig kan omsettes der den befinner seg. Det bestrides at vokteplikten er svekket de senere år, jf. bl.a. Rt-1986-403, Rt. 1988 126 og Rt-1990-33. Vedtakene om å avlive reinene skyldtes at reineiere og distrikt ikke overholdt sine plikter. Ved fornuftig organisering av reindriften på sørsiden av Kvaløy, ville man unngått at rein trekker over til Sommarøy og Hillesøy. Vedtakene var ikke urimelige. De ble truffet etter at reindriftsforvaltningen hadde tatt problemene opp med Kvaløy reinbeitedistrikt og reineierne, og forsøkt å legge til rette for løsning av problemene, jf Innst.O.nr.98 (1976-1977) s. 8.
Det forhold at vedtaket om avlivning ble effektuert før klagefristen utløp må ses på bakgrunn av at det hastet med å gjennomføre vedtaket, jf. Hålogaland lagmannsretts dom av 10. februar 1997 (skal vel være 2. oktober 1997, Lovdatas anm.) i sak LH-1996-00275 A. I denne saken, i motsetning til i Hålogaland lagmannsretts sak LH-1996-00275 A, er det enighet om at reinene ikke lot seg drive bort.
Avlivningsvedtakene er ikke utslag av myndighetsmisbruk. De er ikke spesielt inngripende. Avlivning og omsetning av rein er et normalt ledd i reindrift, og muliggjorde i dette tilfelle økonomisk utbytte av reinene. Det var ingen saksbehandlingsfeil at Reindriftssjefen som sentral reindriftsforvaltning, behandlet klagen over den lokale forvaltnings, reindriftsagronomens, vedtak. Klagen over vedtaket i 1997 ble realitetsbehandlet av Reindriftssjefen. Vedtaket var effektuert da klagen ble behandlet, og anvendelse av uttrykket «avvises» kan uansett ikke medføre at reindriftsagronomens vedtak blir ugyldig.
Det er ikke dokumentert økonomiske tap utover netto salgsproveny. Rein som ikke bringes i slakteanlegg, kan ikke selges som slakt. Reinene på sørsiden av Kvaløy utnyttes ikke økonomisk. Det kan ikke kreves erstatning basert på en forutsetning om fortsatt ulovlig beite på Sommarøy og Hillesøy. Reinene befant seg på ulovlig beite, og måtte bort straks. Det foreligger ikke adekvat årsakssammenheng. Under enhver omstendighet skyldes et eventuelt tap vedvarende brudd på drive- og vokteplikten fra reineiernes side, jf. skadeserstatningsloven §5-1.
Det er enighet om at salgsprovenyet skal på reindriftsfond. Uenigheten knytter seg til vilkårene. Umerket rein utenfor reinbeiteområdet tilfaller næringen som sådan. Distriktet har intet rettskrav på å få tilført midlene. Staten har imidlertid «ex gratia» tilbudt at midlene tilføres distriktet til bruk til felles tiltak på vilkår som fremgår av prosesskrift til Nord-Troms tingrett av 18. februar 2000. Bakgrunnen er at reindriftsforvaltningen vil sikre at midlene virkelig kommer distriktet til gode. De vilkår som er stilt følger av forskrift om reindriftsfond. Så lenge vilkårene ikke er oppfylt, har distriktet ikke krav på å få overført midlene. Reindriftsloven §16 tredje ledd if., hvoretter inntekten av umerket rein utenfor reinbeiteområde skal anvendes til formål i reindriftsnæringen, må tas på ordet. Det er behov for klare avgrensningskriterier. Det er ingen plikt til å opprette distriktsfond, jf. Innst.O.nr.98 (1976-1977) s. 8 -9. Uttalelsen på s. 9 første spalte første avsnitt må ses gå bakgrunn av forvaltningens ansvar for å føre en viss kontroll med bruken av midlene. Reglene om bruk av reindriftsfond forutsetter organisering av reinbeitedistriktet, at det avholdes årsmøte, velges et styre, herunder formann og utarbeides budsjett mv. Så lenge distriktet ikke dokumenterer at det drives og administreres overenstemmende med reindriftsloven §8, har distriktet ikke dokumentert rett til å råde over midlene, og det foreligger heller ingen plikt til å betale morarenter.
Saksomkostninger i forvaltningssak.
Områdestyrets vedtak om tvangstelling av rein hadde dobbel begrunnelse; at pålegg om offentlig kontrollert telling av rein ikke var overholdt og at distriktet og reineierne hadde unnlatt å inngi melding om reindrift. Høyesteretts kjæremålsutvalg underkjente kun den ene delen av tvangsvedtaket. Av prosessøkonomiske grunner fant staten det likevel mest hensiktsmessig å treffe nytt vedtak. Det ble truffet av Reindriftssjefen 18. august 2000. De ankende parters klage til Landbruksdepartementet ble ikke tatt til følge. Departementets vedtak innebar ingen endring av det materielle rettsforhold, og det er da ikke grunnlag for erstatning av saksomkostninger.
Det foreligger uansett særlige forhold som tilsier at saksomkostninger ikke kan tilkjennes, jf. det som er anført vedrørende mangelfull utøvelse av reindriften. Alternativt må saksomkostningskravet anses bortfalt etter skadeserstatningsloven §5-1.
Det er nedlagt slik påstand:
Anke og motanke:
1. Staten v/ Landbruksdepartementet frifinnes.
2. Staten v/ Landbruksdepartementet tilkjennes saksomkostninger.
Kjæremål:
1. Herredsrettens kjennelse stadfestes.
2. Staten v/ Landbruksdepartementet tilkjennes saksomkostninger.
Lagmannsretten skal bemerke:
Avlivning av rein.
Av reindriftsloven §20 første ledd 1. punktum følger at innehaver av driftsenhet innenfor reindriften og øvrige reineiere i driftsenhet plikter å sørge for at reindriften utøves på faglig forsvarlig måte i samsvar med gjeldende lov og forskrift. Reindriftsloven med tilhørende forskrifter pålegger reineierne en rekke plikter som ledd i utøvelse av næringen. Sentral i denne forbindelse er vokteplikten, jf reindriftsloven §20 første ledd 2. punktum . Vedrørende bestemmelsen vises til Ot.prp.nr.9 (1976-1977) s. 66 hvor det uttales:
I denne paragraf blir det uttrykkelig slått fast at enhver reineier er pliktig til å sørge for at hans rein til enhver tid voktes på skikkelig måte og har en forsvarlig tamhetsgrad og til i særdeleshet å påse at reinen holdes innenfor det område hvor den lovlig kan være på den tid det er tale om. Dette er bestemmelser av helt fundamental betydning for en skikkelig reindrift og en forutsetning for et godt og sikkert resultat av driften. Dessuten er overholdelse av bestemmelsen avgjørende for et gjensidig godt forhold mellom reindriften på den ene siden og andre næringer og interesser på den annen side.
Reindriftsloven §16, sammenholdt med forskrift om merking m.v. av tamrein av 12. juni 1984, pålegger reineierne plikt til å merke rein. Etter reindriftsloven §19 sammenholdt med forskrift om melding om reindrift av 28. juni 1993 plikter reineierne hvert år å gi melding om reindrift til reinbeitedistriktet inneholdende bl.a. oversikt over antall rein av ulike kategorier. Distriktsstyret har tilsvarende meldeplikt overfor områdestyret. Ytterligere vises til reindriftsloven §8 tredje ledd hvoretter distriktsstyret plikter å føre fortegnelse over distriktets reineiere og antall rein. Av bestemmelsen følger videre at distriktsstyret skal påse at reindriften i distriktet foregår i samsvar med gjeldende lover og forskrifter, og kan påby og iverksette samling, merking, skilling og telling av rein dersom reineierne ikke blir enige, og selv gjennomfører slike tiltak. Det vises i den forbindelse også til forskrift om telling av rein av 29 august 1997.
På grunnlag av vitneforklaringen fra reindriftsagronom Sveinung Rundberg og de skriftlige beviser i saken, legger lagmannsretten til grunn at Kvaløy reinbeitedistrikt og reineierne i distriktet, Per Lars Kitti og Elsa Kåsa Granath, gjennom år har unnlatt å oppfylle de plikter som det er redegjort for over.
Kvaløy reinbeitedistrikt omfatter områder på Kvaløy både nord for og syd for Kaldfjordeidet. Eidet er smalt, det krysses av offentlig veg, og det representerer en flaskehals dersom reinene skal drives fra sydsiden av eidet til distriktets slakteanlegg i Finnvikdalen nord for eidet. I praksis synes reineierne i distriktet å ha innrettet seg slik at rein som befinner seg nord for Kaldfjordeidet utnyttes som ledd i en faglig forsvarlig reindrift; de voktes, merkes og slaktes. Rein som befinner seg syd for Kaldfjordeidet utnyttes ikke. De verken voktes, merkes eller telles, og det skjer ikke organisert slakteuttak fra denne delen av bestanden. Det har igjen ført til at innslaget av voksne okserein i bestanden syd for Kaldfjordeidet er større enn det som gjennomgående vil være tilfelle i en bestand som er gjenstand for slakteuttak. Voksne okserein er mindre sky enn simler og kalver, og vil dersom de ikke voktes kunne representere et problem for omgivelsene ved at de trekker til innmark, vegkanter og befolkede områder. Bevisførselen har vist at det iallfall fra midten av -90 tallet har vært et årvisst problem at rein fra bestanden syd for Kaldfjordeidet har trukket over til Sommarøy og Hillesøy og inn på innmark og i hager. Sommarøy og Hillesøy er forbundet med Kvaløy med broer, men ligger utenfor reinbeiteområdet. Reindriftsforvaltningen v/reindriftsagronomen i Troms har ved gjentatte anledninger tatt problemet med ulovlig beitende rein på Sommarøy og Hillesøy opp med Kvaløy reinbeitedistrikt og reindriftsutøverne i distriktet, herunder krevd at det iverksettes tiltak for bedre organisering av driften, bl.a samling, merking og slakting av rein. Forholdet ble tatt opp med Kvaløy reinbeitedistrikt både i 1994, 1995 og 1996 uten at bevisførselen gir holdepunkter for å anta at det fra distriktets eller reineiernes side ble gjort noe for å løse problemene knyttet til de rein som befinner seg syd for Kaldfjordeidet. Reinbeitedistriktet og reineierne har heller ikke vist vilje til å ta i mot bistand fra forvaltningens side for å løse problemene.
De rein som ble avlivet etter reindriftsagronomens vedtak i 1997 og 2000 tilhørte den bestand som holder til syd for Kaldfjordeidet, og som ikke utnyttes som ledd i den organiserte reindriften i Kvaløy reinbeitedistrikt. Dersom avlivning ikke hadde skjedd ville reinene enten holdt seg på Sommarøy og Hillesøy, eller de ville med tiden trukket tilbake til Kvaløy og området syd for Kaldfjordeidet. Uansett gir bevisførselen ikke holdepunkter for å anta at reinene på noe tidspunkt ville blitt drevet til slakteanlegget i Finnvikdalen nord for Kaldfjordeidet for samling, telling, merking og slakting, og derved blitt del av den bestand som utnyttes økonomisk som ledd i reindriften. Det er heller ikke sannsynliggjort at det økonomiske utbyttet, dersom reinene likevel var blitt drevet til slakteanlegget i Finnvikdalen for slakting, ville oversteget utbyttet ved den avlivning som ble gjennomført av reindriftsforvaltningen. Det foreligger etter dette intet økonomisk tap som kan gi grunnlag for erstatning.
Under enhver omstendighet er det ikke årsakssammenheng mellom det påberopte økonomiske tap og det ansvarsgrunnlag som er anført av reinbeitedistrikt og reineiere. De rein som ble avlivet befant seg på ulovlig beite på Sommarøy og Hillesøy. Det var ikke mulig å drive de bort, og det er enighet om at de heller ikke kunne slaktes utenfor slakteanlegget i Finnvikdalen, og lovlig omsettes som tamreinslakt, jf forskrift om hygiene i slakterier mv for rein og oppdrettsvilt. Reinene, der de befant seg, representerte derfor ingen økonomisk verdi for eierne. Reinene kunne ikke forbli på ulovlig beite inntil de eventuelt trakk bort av seg selv, slik Kvaløy reinbeitedistrikt og reineierne i realiteten anfører. De måtte fjernes straks. Når de da, slik partene er enige om, ikke kunne drives bort, måtte de avlives på stedet. Det er således ikke avlivningene som har ført til et eventuelt økonomisk tap, men den omstendighet at reinene hadde beveget seg inn i et område der de ikke lovlig kunne beite, et område som de ikke lot seg drive ut av, og der det heller ikke var mulig for reineeierne å foreta slakting med derpå følgende lovlig omsetning av kjøttet. Ved at reindriftsforvaltningen innhentet dispensasjon for avlivning av reinene som villrein, oppnådde man at kjøttet lovlig kunne omsettes. Etter bevisførselen legger lagmannsretten forøvrig til grunn at problemene med at rein trekker til Sommarøy og Hillesøy skyldes at reindriften på Kvaløy, syd for Kaldfjordeidet, ikke drives på faglig forsvarlig måte, under iakttagelse av de regler som gjelder for reindriftsutøvelsen. Et eventuelt økonomisk tap for reineierne skyldes derved deres egne unnlatelser, jf. skadeserstatningsloven §5-1.
Det er etter dette ikke nødvendig å ta stilling til spørsmålet om gyldigheten av reindriftsagronomens vedtak. Foranlediget av partenes anførsler vil lagmannsretten likevel knytte enkelte bemerkninger til de spørsmål saken reiser på dette punkt. Det anses klart at reindriftsagronomen i medhold av reindriftsloven §24 sjuende ledd hadde kompetanse til å treffe vedtak om avlivning av reinene. Begge vedtak ble truffet etter en skjønnsmessig vurdering, og etter at reindriftsagronomen hadde utferdiget pålegg om fjerning av reinene. Det forhold at det i 2000 ikke ble gjort forsøk på utdrivning fra forvaltningens side før avlivning skjedde har etter lagmannsrettens oppfatning ingen betydning for gyldigheten av vedtaket. Reindriftsloven §24 sjuende ledd kan ikke forstås slik at forvaltningen må foreta forsøk på utdrivning av ulovlig beitende rein før avlivning, når partene, som i denne saken, er enige om at utdrivning ikke er mulig. Vedtakene om avlivning var ikke utslag av myndighetsmisbruk eller usaklig forskjellsbehandling. Det vises til det som ovenfor er sagt om årsaken til problemene, og det forhold at avlivningene muliggjorde et økonomisk utbytte av reinene som ellers ikke ville materialisert seg. Lagmannsretten kan heller ikke se at det er omstendigheter knyttet til klagebehandlingen som kan få betydning for gyldigheten av vedtaket 25. juni 1997.
Det gjenstår etter dette å ta stilling til spørsmålet om disponering av inntektene etter avlivning av reinene. Salgsinntektene i 1997 etter fradrag for utgifter utgjorde kr 18 545,50 . Salgsinntektene i 2000 utgjorde kr 9 471. Foranlediget av anførslene fra Kvaløy reinbeitedistrikt og reineierne bemerkes at lagmannsretten ikke finner bevismessige holdepunkter for at utbyttet ble redusert som følge av manglende fagmessig nedskyting eller behandling av slakt. Det er heller ikke ført bevis for at det har gått tapt rein utover de som ble avlivet. Nettoutbytte ved avlivning av ulovlig beitende rein tilfaller som utgangspunkt eieren, jf. reindriftsloven §24 sjuende ledd, hvoretter avlivning eller realisasjon av ulovlig beitende rein skjer for eierens regning. I denne saken suppleres bestemmelsen av reindriftsloven §16 tredje ledd 1. punktum, hvoretter reineierens eiendomsrett til rein som ikke er merket på foreskrevet måte, og således ikke er identifiserbar, eller som ikke er merket innen den fastsatte frist faller bort og overføres umiddelbart til fellesskapet. De rein denne saken gjelder var umerket. Fristen for merking var utløpt. Reindriftsloven §16 tredje ledd 1. punktum må etter lagmannsrettens oppfatning tas på ordet. Støtte for dette syn mener lagmannsretten å finne i Rt-1960-925 hvor Høyesterett uttalte at reindriftsloven av 12. mai 1933 §24 sammenholdt med §17 klart viste at nettoutbytte ved salg av umerket rein alltid skal tas til inntekt for reindriftsfondene, og at ingen, hvor ikke særlige forhold eller en særlig hjemmel er til stede, har rett til å tilegne seg nettoutbyttet. Regelen i reindriftsloven §16 tredje ledd 1. punktum var ment som en videreføring av gjeldende rett etter reindriftsloven av 1933. Det foreligger ikke i denne saken slike særlige forhold eller slik særlig hjemmel at det kan lede til at reindriftsutøverne beholdt eiendomsretten til tross for at reinene ikke var merket innen fastsatt frist. Nettoutbyttet ved avlivning av reinene må derfor gå til reindriftsfond. Staten må derfor frifinnes for det prinsipale krav under påstandens punkt 1.
Hovedregelen er at utbytte ved realisasjon av umerket rein går til vedkommende distriktsfond, jf. reindriftsloven §16 tredje ledd 2. punktum . Dersom distriktsfond ikke er opprettet eller reinens tilhørighet finnes tvilsom kan områdestyret bestemme at verdien skal tilfalle områdefondet, jf. reindriftsloven §16 tredje ledd 3. punktum. Reindriftsloven §16 tredje ledd siste punktum som gjelder umerket rein utenfor reindriftsområde får ikke anvendelse. Bestemmelsen gjelder rein som ikke kan anses å høre hjemme i reinbeiteområde, jf. i den forbindelse §16 tredje ledd slik bestemmelsen lød før den ble endret ved lov 23. februar 1996 nr 7. De rein som er avlivet må anses å ha vært hjemmehørende i reinbeiteområde. Reinenes tilhørighet var ikke tvilsom. Det er etter bevisførselen uklart hvorvidt distriktsfond var opprettet før avlivning skjedde. Hvis ikke, kan områdestyret i medhold av reindriftsloven §16 tredje ledd 3. punktum bestemme at verdien skal tilfalle områdefondet, og kan også stille krav om at Kvaløy reinbeitedistrikt organiserer seg og driver sin virksomhet i samsvar med lov og forskrifter før midlene eventuelt stilles til distriktsstyrets disposisjon. Spørsmålet om distriktsfond var opprettet er uansett ikke avgjørende for saken. Av reindriftsloven §32 første ledd, jf. forskrift om reindriftsfond av 14. februar 1992 §1 følger at det for hvert reindriftsområde skal opprettes et reindriftsfond felles for området eller for flere distrikter i fellesskap eller for enkelt distrikt. Hovedregelen antas å være at det opprettes særskilt fond for hvert distrikt, jf. Innst.O.nr.98 (1976-1977) s. 8-9. Av innstillingen fremgår at felles fond for et helt område bare bør praktiseres i områder hvor det vil være upraktisk med distriktsfonds, spesielt i enmannsdistrikter og distrikter med uordnet reindrift. I Ot.prp.nr.9 (1976-1977) s. 65 forutsettes at områdestyrene skal ha vesentlig innflytelse når det gjelder disponering av fondets midler. Dette er fulgt opp i forskrift om reindriftsfond av 14. februar 1992 §1 annet ledd 1. punktum hvor det fastslås at reindriftsfond opprettes av områdestyret og i §4 hvor det fastslås at fondets midler disponeres av områdestyret. Det tilligger etter dette områdestyret å avgjøre hvorvidt det skal opprettes distriktsfond, og å disponere distriktsfondets midler. På grunnlag av forklaringen fra reindriftsagronom Sveinung Rundberg forstår lagmannsretten det slik at områdestyret for Troms i forhold til reinbeitedistrikter med organisert virksomhet i praksis overlater til distriktsstyret å disponere distriktsfondets midler. Kvaløy reinbeitedistrikt har ikke dokumentert at distriktet er organisert og drives i samsvar med de krav som stilles i lov og forskrifter, jf. reindriftsloven §8 første ledd, jf. forskrift om valg av tillitsmannsutvalg (distriktsstyre) og dets arbeidsoppgaver og arbeidsform (reinbeitedistriktene) §6 og §8 og forskrift om regnskapsføring av reindriftsfond og reinbeitedistriktenes regnskap §1 og §9. Lagmannsretten mener at den kompetanse områdestyret er tillagt ved disponering av reindriftsfond etter reindriftsloven §32 og forskrift om reindriftsfond §4 innebærer at distriktsstyret ikke kan kreve at midlene stilles til distriktets disposisjon til fri anvendelse, slik distriktet i praksis gjør ved den subsidiære påstand under påstandens punkt 1. I alle fall er områdestyret i kraft av den kompetanse som tilligger styret etter de nevnte bestemmelser berettiget til å stille krav om at distriktet i årsmøte utarbeider budsjett for bruk av midlene som igjen kan forelegges områdestyret for godkjenning før midlene stilles til distriktets disposisjon, slik det er gjort i prosesskrift av 18. februar 2000. Staten må etter dette frifinnes også på dette punkt.
Krav om saksomkostninger i forvaltningssak.
Etter at Høyesteretts kjæremålsutvalg i kjennelse 9. mars 2000 fastslo at områdestyret ikke hadde hjemmel til å pålegge samling, telling og merking av rein i medhold av reindriftsloven §34 annet ledd, traff Reindriftsjefen 28. august 2000 vedtak, hvorved Per Lars Kitti og Elsa Kåsa Granath ble pålagt å fremstille sine reinflokker til offentlig kontrollert telling, jf. reindriftsloven §19 jf. forskrift om telling av rein av 29 august 1997 §2. I det vesentlige var begrunnelsen for Reindriftsjefens vedtak den samme som for områdestyrets tidligere vedtak; at reindriftsforvaltningen manglet sikre oppgaver over antall rein på Kvaløy og at reineierne i distriktet ikke hadde levert tilfredstillende melding om reindrift. Reindriftsjefens vedtak ble påklaget til Landbruksdepartementet som i vedtak 15. mars 2001 forkastet klagen. Selv om områdestyrets vedtak i praksis ble avløst av et nytt vedtak, truffet av kompetent myndighet, må områdestyrets vedtak anses «endret til gunst for» partene, jf. Lovavdelingens uttalelse jnr 3551/88E gjengitt i Matheson/Woxholth «Lovavdelingens uttalelser. Supplementsutgave» s. 208.
Gjenstand for prøving er forvaltningens avslag på Kvaløy reinbeitedistrikts krav om dekning av saksomkostninger i anledning klagen over områdestyrets vedtak. Avslaget er ikke dokumentert. På bakgrunn av partenes anførsler for lagmannsretten legges likevel til grunn at det foreligger et avslag, og at dette i det vesentlige er begrunnet overenstemmende med statens anførsler for lagmannsretten.
Når et vedtak etter klage er endret til gunst for en part, har parten som utgangspunktet et rettskrav på dekning av saksomkostninger etter forvaltningsloven §36 første ledd. Lagmannsretten antar på den bakgrunn at den har kompetanse til å treffe realitetsavgjørelse i saken, slik også partene har lagt til grunn. Foranledningen til områdestyrets vedtak var, som redegjort for over, at Kvaløy reinbeitedistrikt og reineierne i distriktet, Per Lars Kitti og Elsa Kåsa Granath, gjennom flere år hadde unnlatt å oppfylle forpliktelser som følger av reindriftsloven og tilhørende forskrifter, herunder plikt til årlig å gi melding om reindriften inneholdende bl.a oversikt over antall rein av ulike kategorier og plikten til å gjennomføre samling, merking, skilling og telling av rein. Under disse omstendigheter var det nødvendig for reindriftsforvaltningen å gripe inn med pålegg om samling, telling og merking av rein. I lys av de omstendigheter som gjorde vedtaket nødvendig, mener lagmannsretten at det ikke vil være rimelig at staten må dekke den del av de samlede utgifter som må antas å knytte seg til angrepet på det materielle grunnlag for vedtaket, og at kravet til «særlige grunner» i forvaltningsloven §36 første ledd er oppfylt for disse utgifters vedkommende. De utgifter reinbeitedistriktet har hatt i den forbindelse må det forøvrig antas å ha hatt nytte av også i forbindelse med den senere behandling av Reindriftsjefens vedtak. Derimot mener lagmannsretten at staten må erstatte den del av utgiftene i klagesaken som knytter seg til spørsmålet om områdestyrets kompetanse. Skjønnsmessig antas nødvendige omkostninger i den forbindelse å beløpe seg til kr 5.000.
Kjæremål over avvisningskjennelse.
Kvaløy reinbeitedistrikt, Per Lars Kitti og Elsa Kåsa Granath har trukket kjæremålet. Saken blir etter dette å heve, jf. tvistemålsloven §100.
Saksomkostninger.
Anken fra Per Lars Kitti og Elsa Kåsa Granath har ikke ført frem. I samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 må de betale saksomkostninger i hovedanken til staten v/Landbruksdepartementet. Anken fra Kvaløy reinbeitedistrikt har delvis ført frem ved at Kvaløy reinbeitedistrikt for lagmannsretten tilkjennes saksomkostninger i klagesak for forvaltningen med kr 5.000. Lagmannsretten mener likevel at Kvaløy reinbeitedistrikt må betale saksomkostninger for lagmannsretten idet reinbeitedistriktet bare kan kan anses å ha vunnet frem i tvistepunkter av liten betydning, jf tvistemålsloven §180 annet ledd, jf. §174 annet ledd. Statens motanke har ført frem. I samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §172, jf. §180 annet ledd tilkjennes staten saksomkostninger for lagmannsretten i motanken.
Per Lars Kitti og Elsa Kåsa Granath har med det resultat lagmannsretten er kommet til tapt saken for herredsretten. I samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd må de betale saksomkostninger for herredsretten. Unntaksregelen i §172 annet ledd er vurdert, men ikke funnet anvendelig. For Kvaløy reinbeitedistrikt må saken anses dels vunnet dels tapt for herredsretten. Kvaløy reinbeitedistrikt har imidlertid bare vunnet fram på et tvistepunkt av mindre betydning. Det beløp Kvaløy reinbeitedistrikt tilkjennes ligger forøvrig innenfor rammen av det forlikstilbud staten fremsatte i brev fra Regjeringsadvokaten av 21. desember 2000. Kvaløy reinbeitedistrikt må etter dette, i samsvar med tvistemålsloven §174 annet ledd, betale saksomkostninger til staten også for herredsretten.
I samsvar med inngitt omkostningsoppgave fra Regjeringsadvokaten fastsettes saksomkostningene for herredsretten til kr 45.021 og for lagmannsretten til kr 44.915. Omkostningene anses å ha vært nødvendig for å få saken betryggende utført.
Kvaløy reinbeitedistrikt er alene ansvarlig for de omkostninger som knytter seg til kravet om erstatning for saksomkostninger i forvaltningsak. Skjønnsmessig fastsettes disse til kr 7.000 for herredsretten og kr 7.000 for lagmannsretten. Forøvrig er Kvaløy reinbeitedistrikt, Per Lars Kitti og Elsa Kåsa Granath solidarisk ansvarlig for saksomkostningene idet de ikke overstiger hva hver enkelt måtte utredet om det ikke hadde vært prosessfellesskap, jf. tvistemålsloven §178 annet ledd. Lagmannsretten kan ikke se at motanken har medført økte omkostninger. Saksomkostningene for lagmannsretten blir derfor i sin helhet å belaste i hovedanken.
Kjennelse og dom er enstemmig.
Slutning:
I kjæremål.
Saken heves.
I ankesak.
1. Staten v/Landbruksdepartementet dømmes til å betale 5.000 - femtusen - kroner med tillegg av 12 - tolv - prosent morarente fra 17. april 2000 til betaling skjer til Kvaløy reinbeitedistrikt.
2. Forøvrig frifinnes staten v/Landbruksdepartementet.
3. I saksomkostninger for tingretten betaler Kvaløy reinbeitedistrikt, Per Lars Kitti og Elsa Kåsa Granath 45.021 - førtifemtusenog tjueen - kroner hvorav Kvaløy reinbeitedistrikt er ansvarlig for det hele beløp, og Per Lars Kitti og Elsa Kåsa Granath er solidarisk ansvarlig med Kvaløy reinbeitedistrikt for 38.021 - trettiåttetusenog tjueen - kroner.
4. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Kvaløy reinbeitedistrikt, Per Lars Kitti og Elsa Kåsa Granath 44.915 - førtifiretusennihundreogfemten - kroner hvorav Kvaløy reinbeitedistrikt er ansvarlig for det hele beløp, og Per Lars Kitti og Elsa Kåsa Granath er solidarisk ansvarlig med Kvaløy reinbeitedistrikt for 37.915 - trettisyvtusennihundreogfemten - kroner.
5. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.