LH-2001-863
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Kjennelse og dom |
|---|---|
| Dato: | 2002-05-14 |
| Publisert: | LH-2001-00863 |
| Stikkord: | Trygderett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Trygderetten - Hålogaland lagmannsrett LH-2001-00863. |
| Parter: | Saksøker: A (Prosessfullmektig: Advokat Håkon Elvenes). Saksøkt: Staten ved Rikstrygdeverket (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten ved advokatfullmektig Thomas Naalsund). |
| Forfatter: | Lagdommer Peter M. Sellæg. Lagdommer Kari Mjølhus. Ekstraordinær lagdommer Gaute Gregusson |
| Lovhenvisninger: | Folketrygdloven (1997) §22-13, Tvistemålsloven (1915) §148a, §172, §482, Skattebetalingsloven (1952) §48, Folketrygdloven (1966) §14-1, §14-2, §14-9, Trygderettsloven (1966) §23, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, §13-14, §13-1, §13-2, §13-5, §22-14, §26-2, EMK (1999) |
Saken gjelder tvist om virkningstidspunkt for tilståelse av uførepensjon.
A som er født *.*. 1936, arbeidet i september 1977 som styrmann for X AS.
I skademelding til Rikstrygdeverket, datert 7. november 1977, opplyste X As at A var blitt skadet 23. september 1977 i forbindelse med vedlikeholdsarbeider på fartøyet MS Y. Han hadde falt fra en leider og ned på dekket. A hadde oppsøkt lege 3. oktober 1977, og blitt sykemeldt.
Skaden ble registrert som yrkesskade, og det fremgår av trygdekontorets påtegning på skademeldingen at A var sykemeldt fra 3. oktober 1977 til 2. oktober 1978. Videre fremgår det av påtegningen at behandlende lege var «O. Nilsen/G. Jakobsen, Storgt 8, 9000 Tromsø».
Den 2. oktober 1989 søkte A om uførepensjon. I søknaden var alkoholmisbruk oppgitt som årsaken til arbeidsuførheten. Tromsø trygdekontor og trygdemyndighetene i Troms innvilget søknaden. A ble gitt full uførepensjon (100% uføregrad) med virkning fra 1. juli 1989.
A fremsatte i august 1991 krav om yrkesskadefordeler knyttet til uførepensjonen. Han mente at årsaken til uførheten var yrkesskaden fra 1977.
Fylkestrygdekontoret i Troms avslo kravet ved vedtak av 27. november 1992, men A anket avgjørelsen.
Den 25. april 1995 traff fylkestrygdekontoret vedtak om at ervervsuførheten «anses forsårsaket med 20% av yrkesskade og 80% av annen sykdom». Det tidligere fastsatte uføretidspunktet ble endret fra juli 1989 til januar 1978. Fylkestrygdekontoret viste i den forbindelse til at A i januar 1978 første gang var innlagt i behandlingshjem for alkoholplager.
A opprettholdt imidlertid anken.
Trygderettens ankeutvalg traffødt xx.xx.1996 kjennelse med slik slutning:
Anken nektes fremmet.
Den 4. juni 1997 fremsatte advokat Håkon Elvenes på vegne av A «ny søknad om uførepensjon etter særbestemmelsene ved yrkesskade». Det ble fremholdt at yrkesskaden høsten 1977 måtte ses som den viktigste årsak til As uførhet.
Fylkestrygdekontoret i Troms avslo søknaden 5. juni 1998, men etter anke traff fylkestrygdekontoret 25. oktober 1999 slikt vedtak:
Fylkestrygdekontorets vedtak av 05.06.98 omgjøres. Hovedårsaken til den ankende parts uførhet skyldes yrkesskaden i 1977. Uføretidspunktet for særfordelene i uførepensjonen er 01.01.78, og virkningstidspunktet er 01.07.89.
Advokat Elvenes opplyste i brev av 24. november 1999 at anken ble opprettholdt. Det ble fremholdt at «virkningstidspunktet må settes til 01.01.78 eventuelt ett annet tidspunkt mellom dette tidspunktet og 01.07.89» og at A måtte tilkjennes saksomkostninger.
Trygderetten avsa 23. mars 2001 kjennelse med slik slutning:
1. Fylkestrygdekontorets vedtak av 25. oktober 1999 stadfestes når det gjelder virkningstidspunktet.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
A har i stevning til Hålogaland lagmannsrett rettidig reist søksmål om lovligheten av Trygderettens kjennelse, jfr trygderettsloven §23. Staten ved Rikstrygdeverket har i tilsvar tatt til motmæle.
Hovedforhandling ble holdt i Tromsø 7. mai 2002. A møtte og ga forklaring. Staten møtte ved saksbehandler Trude Hagen ved Fylkestrygdekontoret i Troms, som tilstedeværende vitne. Hun ga imidlertid ikke forklaring. Det ble avhørt to vitner og foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboka.
A har i hovedsak anført:
A har krav på ytelser fra skadetidspunktet som var 23. september 1977, jfr folketrygdloven av 1997 §13-5. Krav om yrkesskadedekning ble satt frem gjennom arbeidsgiverens skademelding, jfr folketrygdloven av 1997 §13-14. Formålet med skademeldingen er å sikre den skadedes rettigheter etter folketrygdloven og det foreligger en etablert praksis for at krav om yrkesskadeytelser fremsettes ved skademeldingen.
Den saksbehandlingen av skademeldingen som trygdemyndigheten foretok, var ikke egnet til å ivareta As rettigheter etter folketrygdloven. Hvis skademeldingen hadde blitt behandlet uten ugrunnet opphold ville man konkludert med at det forelå en yrkesskade og det ville blitt sendt melding til A om dette. Trygdemyndighetene skulle tatt et initiativ overfor A og fått klargjort om det var grunnlag for uføretrygd. Folketrygdloven av 1966 §14-1 påla trygdemyndighetene å gi den trygdede veiledning om rettigheter og plikter. Trygdemyndighetene hadde også plikt til å klarlegge forhold som hadde betydning for trygdesaken. Ved utløpet av sykeperioden fikk ikke A noen veiledning om sine rettigheter, til tross for at han stilte spørsmål om hva som skulle skje. Trygdemyndighetene sørget ikke for at det ble fylt ut kravsskjema.
Det er gode muligheter for at en riktig behandling av skademeldingen ville ført til at A hadde fått uførepensjon med yrkesskadefordel i 1978.
Trygderettens regelanvendelse er uriktig. As sak er ikke vurdert ut fra etablert praksis etter folketrygdloven av 1966. Hans krav ble siste gang fremmet i juni 1997. Man skal anvende det gunstigste regelsettet for A da kravet som man ikke har fått avgjørelse på, ble fremmet ved skademeldingen i 1977.
Dersom trygderettens kjennelse ikke kjennes ugyldig vil A oppfatte det slik at han har fått en vilkårlig og usaklig behandling. Han har tapt 11 - 12 årsinntekter og han er ført ut i en vanskelig livssituasjon.
Det vil være urimelig om ikke virkningstidspunktet for As uførepensjon settes i samsvar med uføretidspunktet. Saksbehandlingen i forbindelse med yrkesskaden var ikke grundig. Det gikk 12 år fra skademeldingen til uførepensjon var gjenstand for behandling. Det gikk ytterligere 10 år før A fikk gjennomslag for at det var en yrkesskadeytelse. Videre må det legges vekt på at skademeldingen i 1977 kan anses som en søknad om uføretrygd.
Folketrygdloven av 1966 §14-9 femte ledd må få anvendelse i forhold til A og hans sak. Folketrygdloven av 1997 §22-14 er imidlertid langt på vei sammenfallende med den tidligere lov §14-9 femte ledd og lovvalget har ikke så stor betydning. Begge bestemmelsene angir hva som skjer ved svikt fra trygdens organer og dette er årsaken til at et medlem ikke får behandlet saken sin. Er det gjort feil kan medlemmet få ytelsen fra det tidspunktet vedkommende ville fått den dersom feilen ikke var begått.
Virkningstidspunktet for As uførepensjon må settes til 1. oktober 1978. Trygdemyndighetene begikk saksbehandlingsfeil etter at skademeldingen ble inngitt, og i henhold til trygdepraksis skal det legges stor vekt på å få rett faktisk forhold lagt til grunn i yrkesskadesaker.
Lagmannsretten må avsi realitetsdom i forhold til A. Tvisten gjelder om han skal få sine trygdeytelser fra 1978 eller 1989. Den er et godt eksempel på tilfeller hvor domstolene bør avsi realitetsdom. Behandlingen av saken har pågått lenge. To ganger har Trygderetten behandlet As anke med negativt utfall for A og uten begrunnelse. Dette tilsier at man nå blir ferdig med saken. Artikkel 6 i den europeiske menneskerettighetskonvensjon tilsier også at det avsies en realitetsdom.
Det er lagt ned slik påstand:
Prinsipalt:
A etterbetales uføretrygd etter særreglene for yrkesskade med virkningstidspunkt 1. oktober 1978.
Subsidiært:
Trygderettens kjennelse kjennes ugyldig.
I begge tilfeller
A tilkjennes saksomkostninger.
Staten ved Rikstrygdeverket har i hovedsak anført:
Det beror på en misforståelse at det er et nødvendig sammenfall mellom uføretidspunkt og virkningstidspunkt. Uføretidspunktet er tidspunktet hvor vilkårene for ytelsen foreligger, mens virkningstidspunktet er tidspunktet for når man faktisk får utbetaling av ytelsen. Virkningstidspunktet tar utgangspunktet i kravsfremsettelsen, men man kan gå tilbake i tid. Folketrygdloven av 1997 §22-13 omhandler de tilfeller hvor kravet ikke tidligere er fremsatt. §22-14 omhandler de tilfeller hvor kravet er fremsatt tidligere, men avslått. I sistnevnte tilfelle kan man gå tilbake til tidspunktet da det opprinnelige kravet ble fremsatt.
Det foreligger ikke trygderettspraksis for at melding om yrkesskade er å anse som krav om ytelse. Det har vært egne preklusjonsregler om yrkesskadefordelene og i forhold til disse reglene har skademeldingen vært ansett tilstrekkelig. Meldingen har imidlertid ingen betydning for virkningstidspunktet for den enkelte ytelse. I forhold til uførepensjon er det avgjørende når krav om uførepensjon er fremsatt.
I As sak ble skademeldingen sendt inn. Skaden ble godkjent som yrkesskade, og sendt Rikstrygdeverket. Trygdemyndighetene har aldri bestridt at det forelå en yrkesskade. Det har derimot vært spørsmål om det forelå årsakssammenheng mellom yrkesskaden og As uførhet. Ved fylkestrygdekontorets vedtak av 25. oktober 1999 er A gitt 100% uførepensjon med yrkesskadekompensasjon med virkning fra juli 1989 (tre måneder før A fremsatte krav om uførepensjon). Folketrygdloven åpner ikke for noe ytterligere.
A kan ikke kreve realitetsdom. Dette krever særskilt hjemmel og noen slik hjemmel foreligger ikke i denne saken. Det vises til avgjørelsen i Rt-2001-995. As prinsipale påstand må avvises.
For å få krav på utbetaling av ytelser etter folketrygdloven må man fremme krav. Dette følger av folketrygdloven av 1997 §22-13 og er i samsvar med tidligere rett.
Folketrygdloven av 1966 §14-2 fastslo at krav om ytelser skulle fremsettes for trygdekontoret på bostedet. Før trygdemyndighetene kunne gjøre noe, måtte de gjøres oppmerksom på at vedkommende ønsket å fremmet sine rettigheter. Vedkommende måtte fremme krav på en bestemt ytelse dersom han skulle få rett til ytelsen. I helt spesielle tilfeller kunne det imidlertid tenkes at en søknad om en ytelse også måtte anses som søknad om en annen ytelse.
I den foreliggende sak fremsatte A ikke noe formelt krav før i oktober 1989. Skademeldingen som arbeidsgiveren innga i oktober 1977, var ikke et krav, men en orientering til trygdemyndighetene om at det kunne foreligge yrkesskadedekning. Skademeldingen ga ikke trygdemyndighetene oppfordring til å igangsette noen sak om uførepensjon. Det foreligger ingen trygdepraksis som A synes å anføre.
Skademeldingen har ingen betydning for virkningstidspunkter for uførepensjonen. Virkningstidspunktet følger av folketrygdloven av 1997 §22-13. Skademeldingen kan ikke anses som et krav i forhold til bestemmelsen i §22-13 tredje ledd. Heller ikke §22-14 kan gi grunnlag for å fastsette virkningstidspunktet til oktober 1978. Det finnes ingen ulovfestede unntak som supplerer folketrygdlovens bestemmelser.
Skaden fra 1977 ble godkjent som yrkesskade, og det er ikke godtgjort at trygdemyndighetenes saksbehandling var feilaktig. Det er ikke noe som tilsier at trygdemyndighetene skal ha unnlatt å gi A veileding eller unnlatt å opplyse saken i forbindelse med avslutningen av As sykepengeperiode.
Det krav som A har fremsatt, må avgjøres på grunnlag av folketrygdloven av 1997. Kravet ble satt frem etter lovens ikraftreden. Dette har imidlertid ingen betydning for utfallet av saken da loven av 1966 gir anvisning på samme løsning som loven av 1997. Også etter loven av 1966 måtte man fremsette et krav om ytelse for at virkningstidspunktet skulle bli aktualisert. Det gjaldt også i forhold til yrkesskadefordel.
Det er lagt ned slik påstand:
1. Saksøkers påstand punkt 1 avvises.
2. Staten ved Rikstrygdeverket frifinnes.
3. Staten ved Rikstrygdeverket tilkjennes saksomkostninger med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall og til betaling skjer.
Lagmannsretten ser slik på saken:
1. Lov om folketrygd av 17. juni 1966 nr 12 ble avløst av ny lov om folketrygd av 28. februar 1997 nr 19. Den nye loven trådte i kraft 1. mai 1997. Samtidig ble den tidligere loven opphevet.
Overgangsbestemmelsen i folketrygdloven av 1997 §26-2 første ledd 2. punktum innebærer at «(k)rav som er satt fram før lovens ikraftsettelse, avgjøres etter den tidligere lov dersom dette er til gunst for vedkommende».
A har for lagmannsretten gitt uttrykk for at hans krav om at virkningstidspunktet for hans uførepensjon skal settes til 1. oktober 1978, skal bedømmes etter reglene i folketrygdloven av 1966. Han har imidlertid ikke fremholdt at bedømmelsen av hans krav skulle være forskjellig etter loven av 1966 og loven av 1997.
Nærværende sak har sin bakgrunn i advokat Elvenes' brev av 4. juni 1997 til Tromsø trygdekontor hvor han fremsatte «ny søknad om uførepensjon etter særbestemmelsene ved yrkesskade». Trygderettens ankeutvalg hadde omlag halvannet år tidligere tatt stilling til As krav om yrkesskadefordeler knyttet til uførepensjonen. Søknaden som ble fremsatt etter ikrafttreden av folketrygdloven av 1997, ledet til en ny sak og kravet fra A må vurderes i forhold til reglene i folketrygdloven av 1997.
For ordens skyld vil lagmannsretten imidlertid bemerke at retten forstår bestemmelsene om virkningstidspunktet for uførepensjon i den tidligere og den nye folketrygdloven slik, at løsningen vil bli den samme etter begge lovene. Selv om det aktuelle kravet om virkningstidspunkt hadde vært fremsatt før ikraftreden av loven av 1997, ville det ikke vært til gunst for A at saken ble avgjort etter den tidligere loven.
2. Det fremgår av folketrygdloven av 1997 §22-13 første ledd at for å få en ytelse må den som har rett til ytelsen, sette frem et krav. Dette var også ordningen etter loven av 1966. I forarbeidene til 1966-loven (Ot.prp.nr.17 (1965-1966) side 60) var det uttalt at «(f)orutsetningen for at pensjon m.v. skal utbetales fra og med den kalendermåned retten til ytelse oppsto er at den trygdede har meldt sitt krav på ytelse innen en rimelig frist». En ordning hvor den trygdede måtte fremsatte krav, var også forutsatt i flere av paragrafene i lovens kapittel 14 som omhandlet utbetaling av ytelser.
En ytelse som uførepensjon, kan gis for opptil tre måneder før den måneden da kravet blir satt frem, dersom vilkårene var oppfylt i denne tiden, se folketrygdloven av 1997 §22-13 tredje ledd. Dersom ytelsen skal gis for et tidsrom mer enn tre måneder før kravet ble satt frem, må vilkårene i paragrafens siste ledd være oppfylt. Det heter her:
En ytelse kan gis for opptil tre år før kravet ble satt fram, dersom den som har rett til ytelsen, åpenbart ikke har vært i stand til å sette fram krav tidligere. Det samme gjelder dersom vedkommende ikke har satt fram krav tidligere fordi trygdens organer har gitt misvisende opplysninger. - - -
Bestemmelsene samsvarer med folketrygdloven av 1966 §14-9 fjerde ledd.
Folketrygdloven av 1997 §22-14 fjerde ledd omhandler det tilfellet at man tidligere har fremmet krav, men at dette har blitt avslått. Bestemmelsen lyder:
Dersom den som har rett til en ytelse, helt eller delvis har fått avslått et krav om ytelsen på grunn av feil som trygdens organer har gjort, skal ytelsen gis fra det tidspunktet den skulle ha vært gitt hvis kravet var blitt godtatt første gang det ble fremsatt. Det samme gjelder hvis avslaget skyldes ufullstendige eller misvisende opplysninger fra andre enn den som har rett til ytelsen.
Bestemmelsen samsvarer med §14-9 femte ledd i folketrygdloven av 1966.
Virkningstidspunktet for utbetaling av en ytelse vil således i ethvert tilfelle knyttes til tidspunktet da kravet på ytelsen ble fremsatt. I den foreliggende saken fremsatte A krav om uførepensjon i oktober 1989. Det er med grunnlag i denne søknaden om uførepensjon at trygdemyndighetene har satt virkningstidspunktet for utbetaling av uførepensjonen til juli 1989, jf. folketrygdloven §22-13 tredje ledd.
Skademeldingen som hans arbeidsgiver innga i oktober 1978, var en melding til trygdemyndighetene om hva som hadde hendt om bord på MS Y. Den skaden som A hadde fått etter fallet, ble registert og godkjent som en yrkesskade. Skadetilfellet ble registert som yrkesskade, og da det senere ble spørsmål om uførhet tok trygdemyndighetene stilling til om det forelå årsakssammenheng. Ut fra det foreliggende må meldingen anses å ha blitt behandlet i samsvar med vanlig praksis, og lagmannsretten finner ingen holdepunkt for at trygdemyndighetene behandlet skademeldingen på en uriktig måte.
Formålet med folketrygdens yrkesskadedekning er å gi særfordeler utover folketrygdens stønadssystem, jf. folketrygdloven av 1997 §13-1. Særfordelene i forhold til de enkelte ytelser er angitt i §13-2. Skademeldingen har betydning for om man kan få yrkesskadedekning, men selv om det foreligger yrkesskadedekning må det fremsettes krav om den enkelte ytelse.
Lagmannsretten finner ikke at skademeldingen fra 1977 kan anses som et krav fra A om uførepensjon. Skademeldingen var ikke utferdiget etter initiativ fra A. Den var ikke undertegnet av A og den inneholdt ikke de opplysninger som var nødvendige for at trygdemyndighetene kunne ta stilling til et spørsmål om uførepensjon. Trygdemyndighetene har da heller aldri ansett en skademelding som krav om uførepensjon.
Det kan heller ikke ses at det forelå omstendigheter som tilsa at trygdemyndighetene i 1977 eller 1978 skulle tatt et initiativ overfor A og klargjort om det var grunnlag for å tilstå ham uførepensjon. Etter det opplyste var det vanlig praksis på 1970-tallet at langtidssykemeldte på slutten av sykeperioden ble gjort kjent med vilkårene for attføring og at de selv måtte fremme krav om slike ytelser. Retten har merket seg at A mener at han ved utløpet av sykeperioden i oktober 1978 overfor trygdemyndighetene stilte spørsmål om hva som skulle skje i fremtiden, og at han da ble henvist til sin behandlende lege, men retten finner ingen holdepunkt for at trygdemyndighetene ikke ga A den vanlige orientering om rettigheter og plikter. A medga da også at det i forhold til den behandlende lege hadde vært tale om noen papirer og etter lagmannsrettens syn underbygger dette at A var gitt den vanlige orienteringen. For ordens skyld bemerkes at den behandlende legen ikke var en del av trygdens organer, og at eventuelle misforståelser mellom A og legen om mulige ytelser fra folketrygden, ikke kan anføres i forhold til trygdemyndighetene.
A fremsatte ikke noe krav om uførepensjon før i 1989, men lagmannsretten kan ikke se at dette skyldtes saksbehandlingsfeil fra trygdemyndighetenes side i form av manglende veiledning eller unnlatt saksopplysning i 1978. For øvrig bemerkes at opplysningene om A s bakgrunn og årsakene til hans uførhet (alkoholmisbruk) var påført søknaden før han underskrev den. Dersom han på dette tidspunktet (1989) mente at yrkesskaden fra 1977 var årsaken til hans uførhet og at han skulle vært tilstått uførepensjon 11 år tidligere ville det vært naturlig om dette hadde vært nevnt i søknaden.
Bestemmelsene i folketrygdloven §22-13 og §22-14 kan ikke gi grunnlag for As krav om at virkningstidspunktet for hans uførepensjon skal settes til 1. oktober 1978. Det er heller ingen andre regler som kan gi grunnlag for kravet. Ut fra det foreliggende finner lagmannsretten ikke at det er grunnlag for å sette virkningspunktet tidligere enn juli 1989.
Lagmannsretten har etter dette kommet til samme resultat som Trygderetten. Staten ved Rikstrygdeverket blir derfor å frifinne.
3. Høyesterett har i kjennelsen inntatt i Rt-2001-995 tatt stilling til om domstolene ved prøvelse av et forvaltningsvedtak har kompetanse ikke bare til å avgjøre om vedtaket er gyldig, men også til å gi dom for det underliggende materielle kravet. Saken gjaldt hvorvidt en person som hadde fått innvilget 50% uførepensjon, under domstolsprøvelsen kunne kreve dom for at han hadde rett til 100% uførepensjon.
I kjennelsen ga Høyesterett uttrykk for følgende:
Etter min mening er det ikke grunnlag i tradisjonell norsk rett for en generell regel om at domstolene ved lovbundne forvaltningsvedtak kan gi dom for realiteten. Jeg vil ikke utelukke at domstolene bør ha adgang til å gi realitetsdom i særlige tilfeller, for eksempel der noe annet vil være unødig formalisme eller hvis et forvaltningsorgan mot formodning ikke innretter seg lojalt etter en domstolsavgjørelse. Men den klare hovedregel er den motsatte: domstolenes kontroll med forvaltningen er innskrenket til en legalitetskontroll. Dom på positivt vedtak krever særskilt hjemmel, jf. tvistemålsloven §482 og skattebetalingsloven §48 nr 6.
I vår sak finner jeg det klart at det ikke er adgang til å kreve realitetsavgjørelse. Det dreier seg ved uførepensjon nettopp om den type faglige skjønn under rettsanvendelsen der domstolene bør begrense seg til sin vanlige rolle. Til dette kommer at en dom i overensstemmelse med den kjærende parts påstand ville innebære at lagmannsretten i første hånd måtte avgjøre kravet til «hensiktsmessig attføring» var oppfylt i Bs tilfelle.
Lagmannsretten kan ikke se at As påstand om dom for realiteten kommer i en annen stilling enn påstanden fra B. Rett nok kan det hevdes at spørsmålet om størrelsen av uførepensjon i større grad knytter seg til et faglig skjønn enn spørsmålet om virkningstidspunktet for en uførepensjon, men dette gir likevel ikke grunnlag for å fravike hovedregelen om at domstolenes kontroll med forvaltningen er innskrenket og at dom på positivt vedtak krever særskilt hjemmel.
Det kan heller ikke ses at artikkel 6 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon tilsier at det bør gis dom for realiteten. Forholdet til menneskerettighetskonvensjonen ble vurdert at Høyesterett i den nevnte kjennelsen og retten fant at et krav om realitetsavgjørelse ikke fulgte av konvensjonen.
Etter dette blir påstanden punkt 1 å avvise.
4. A har tapt saken fullstendig og omkostningsavgjørelsen skal treffes med grunnlag i tvistemålsloven §172. Hovedregelen er at A skal dekke motpartens saksomkostninger. Lagmannsretten har vurdert om det er grunnlag for å nytte unntakene i paragrafens annet ledd, men kan ikke se at så er tilfellet. A må således dekke motpartens saksomkostninger.
Staten ved Rikstrygdeverket har krevet omkostninger med kr 34.420,- hvorav kr 26.000,- er salær. Lagmannsretten finner omkostningene nødvendige, og omkostninger tilkjennes i samsvar med oppgaven.
Det er krevd forsinkelsesrente for omkostningskravet, og slike tilkjennes i samsvar med tvistemålsloven §148a.
5. Kjennelsen og dommen er enstemmig.
Slutning i kjennelse:
Punkt 1 i påstanden fra A avvises.
Domsslutning:
1. Staten ved Rikstrygdeverket frifinnes.
2. A betaler til Staten ved Rikstrygdeverket saksomkostninger for lagmannsretten med 34.420 - trettifiretusenfirehundreogtjue - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen, med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente fastsatt i medhold av forsinkelsesrenteloven §3 første ledd fra utløpet av betalingsfristen til betaling skjer.