LH-2001-888
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2002-02-07 |
| Publisert: | LH-2001-00888 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Nord-Troms herredsrett nr 01-00623 - Hålogaland lagmannsrett LH-2001-00888. Anke til Høyesterett fremmet til behandling, deretter forkastet, se HR-2002-00362. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Førstestatsadvokat Monica Hansen Nylund) mot A, (Forsvarer: Advokat Tore Pedersen). |
| Forfatter: | Førstelagmann Arild O. Eidesen, formann. Ekstraordinær lagdommer Knut Sundquist. Sorenskriver Harald Jølle. 4 i lagretteutvalg |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §132a, §229, §162, §227, §228, §390a, §62, Veitrafikkloven (1965) §31, §3, §5, Straffeprosessloven (1981) §321, §325, §348 |
Nord-Troms herredsrett avsa 17. august 2001 dom med slik domsslutning:
«1. A fnr. *.*.76- - - frifinnes for overtredelse av straffeloven §132a.
2. A fnr. *.*.76- - - dømmes for overtredelse av straffeloven §229 1. straffalternativ til en straff av fengsel i 45 (førtifem) dager.
3. A fnr. *.*.76- - - dømmes til innen (to) uker fra dommens forkynnelse å betale erstatning til B f. *.*.80 med kr 12.255 (tolvtusentohundreogfemtifem).»
Statsadvokatene i Troms og Finnmark har anket over bevisførselen under skyldspørsmålet forsåvidt A er frifunnet for overtredelse av straffeloven §132a, domsslutningens pkt 1. For øvrig er herredsrettens dom rettskraftig.
Hålogaland lagmannsrett besluttet 5 oktober 2001 å fremme anken, jf straffeprosessloven §321 tredje ledd jfr §325.
Ved tiltalebeslutning 17 oktober 2001 satte Statsadvokatene i Troms og Finnmark A under tiltale ved Hålogaland lagmannsrett for overtredelse av
«Straffeloven §132a,
for å ha motarbeidet rettsvesenet ved trusler eller annen rettsstridig adferd overfor en aktør.
Grunnlag er følgende forhold:
Lørdag 6. januar 2001 ca kl. 18.00 i Tromsø, ringte han til B og uttalte: «jeg tror bare du skal droppe anmeldelsen ellers kommer det til å gå deg ille», eller lignende.»
Ankeforhandling ble holdt i Tromsø 5 februar 2002. Tiltalte møtte og ga forklaring. Det ble avhørt 4 vitner, og foretatt dokumentasjon som rettsboken viser.
Lagretten ble forelagt et hovedspørsmål med slik ordlyd:
«Er tiltalte A skyldig i å ha motarbeidet rettsvesenet ved trusler overfor en aktør, og adferden er egnet til å påvirke aktøren til å foreta eller unnlate en handling i forbindelse med en straffesak, ved å ha forholdt seg slik:
Lørdag 6 januar 2001 ca kl. 18.00 i Tromsø, ringte han til B og uttalte: «jeg tror bare du skal droppe anmeldelsen ellers kommer det til å gå deg ille», eller lignende.»
Tiltalebeslutningens alternativ «annen rettsstridig adferd» ble ikke tatt med i spørsmålsskriftet.
Lagretten fant tiltalte skyldig, og lagmannsretten har lagt lagrettens kjennelse til grunn.
A skal derfor dømmes for overtredelse av straffeloven §132a. I tillegg skal utmåles straff for det forhold han er rettskraftig domfelt for ved herredsrettens dom, jfr straffeprosessloven §348 første ledd.
Aktor har lagt ned påstand om fengsel i 5 måneder. Straffen for overtredelsen av straffeloven §229 1. straffalternativ bør være 60 dager fengsel, ikke 45 som i herredsrettens dom. Straffen for å true fornærmede for å få ham til å trekke anmeldelsen av dette forholdet, bør være strengere, slik at samlet straff blir 5 måneder.
Formålet med den nye straffeloven §132a er å beskytte rettslivets aktører - herunder anmeldere - for derved å verne rettssystemet. Stortingets Justiskomite pekte i sin innstilling om bestemmelsen spesielt på det altfor lave straffenivået som praktiseres i forhold til tiltale for ulike former for motarbeiding av rettsvesenet. Det vises til Innst.O.nr.78 (1999-2000) s. 12,1.
Almennpreventive hensyn gjør det nødvendig å synliggjøre at motarbeiding av rettsvesenet er samfunnsskadelig og må straffes strengt. Ved trusler fremsatt for å hindre straffeforfølgelse av forbrytelser som i seg selv ville gi relativt begrensede straffereaksjoner, er det nødvendig å reagere strengere sammenlignet med straffen for det forhold som søkes motarbeidet, enn ved de mer alvorlige forbrytelser.
Forsvareren har bedt tiltalte ansett på mildeste måte. 45 dager fengsel for overtredelse av straffeloven §229 1. straffalternativ er under henvisning til herredsrettens domsgrunner, ikke for lavt. Selv om reaksjonsnivået ved trusler mot anmelder er skjerpet ved straffeloven §132a, er bakgrunnen for denne bestemmelsen reaksjonsbehovet i forhold til langt alvorligere forbrytelser enn i denne saken.
Vurderingen av reaksjonsbehov og straffverdighet må ta utgangspunkt i det konkrete saksforholdet - hvor alvorlig var legemsbeskadigelsen, og hvor alvorlig er trusselen, i forhold til legemsbeskadigelsen og i forhold til trusselens innhold og situasjonen omkring fremsettelsen. Det må også ses hen til rettstilstanden før innføringen av straffeloven §132a. Tiltaltes telefonsamtale ville tidligere antakelig ikke ha resultert i noen form for selvstendig tiltale, og hvis tiltale var blitt reist, ville reaksjonen etter straffeloven §390a eller §227 ha blitt begrenset. Dette må få betydning for vurderingen av hvor stort sprang i retning straffeskjerpelse som straffeloven §132a gir grunnlag for i denne saken.
Lagmannsretten skal bemerke:
A f. *.*. 76 er lastebilsjåfør, med inntekt ca kr 260.000 pr år. For tiden er han sykemeldt på grunn av magesår. Han har ikke formue. Han er ugift og uten forsørgelsesbyrde. Tiltalte er domfelt en gang i 1995 (for overtredelse av straffeloven §162 første jf femte ledd m.m.) og bøtelagt i 1998 (for overtredelse av vegtrafikkloven §31 første ledd jf §5 første ledd og §3). Han er ikke tidligere straffet for legemskrenkelser, trusler eller lignende.
Med grunnlag i herredsrettens fellende dom vedrørende straffeloven §229 1. straffalternativ, lagrettens kjennelse og bevisførselen for lagmannsretten, legges følgende faktum til grunn som bevist utover rimelig tvil:
Nyttårsnatten 1. januar 2001 rundt kl. 0350 møtte tiltalte og fornærmede B f. *.*. 80 hverandre på Stortorget i Tromsø. De kjente ikke hverandre fra tidligere og hadde ikke noe uoppgjort seg imellom. Begge var beruset. De vekslet noen ord, og tiltalte sa at han bodde i - - -. Fornærmede protesterte, han hadde aldri sett tiltalte der. Protesten førte til at tiltalte tok tak i jakken til fornærmede, rykket ham mot seg og skallet ham i ansiktet. Fornærmede ble truffet i munnregionen og brakk en tann i overmunnen. Han blødde og fikk kraftig hodepine. Ikke på noe tidspunkt forsøkte han å slå tiltalte.
Fornærmede anmeldte forholdet 4 januar 2001. Tiltalte ble kjent med anmeldelsen 5 januar - uvisst hvorledes. Av sin venn C, som var arbeidskollega med fornærmede, fikk han opplyst fornærmedes mobiltelefonnr., og ringte ham lørdag 6 januar 2001. Samtalen var kort. Tiltalte ga kontant uttrykk for at fornærmede ikke ville komme noen vei i en rettssak fordi tiltalte hadde ordnet seg vitner - tiltalte har medgitt at sa han hadde vitner på at fornærmede slo først, uten faktisk å ha dekning for dette - at «jeg tror bare du skal droppe anmeldelsen ellers kommer det til å gå deg ille» eller lignende, og at fornærmede måtte trekke anmeldelsen.
Fornærmede ble opprørt og engstelig og ringte kort etter til politiet om hendelsen. Der ble han oppfordret til å ringe igjen hvis henvendelsen ble gjentatt. Det ble den ikke. Anmeldelse ble inngitt 18 januar. Tiltalte ble avhørt 30 januar. De to har bare møtt hverandre den ene gangen på Stortorget, og bare hatt en samtale utover dette, i telefonen lørdag 6 februar 2001 kl. 1800.
Fornærmede tenkte et kort øyeblikk om han skulle trekke anmeldelsen, men så aldri dette som noe nødvendig handlingsvalg. I ettertid var han engstelig en periode. Nå synes han det hele var leie hendelser, men føler seg trygg og bærer ikke nag til tiltalte.
Fornærmede oppfattet den gang, ifølge herredsrettens dom, at han risikerte juling hvis han ikke trakk anmeldelsen tilbake. Dette kom ikke tilsvarende klart frem i lagmannsretten. Tiltalte benektet å ha truet, men er domfelt for å ha uttalt «ellers kommer det til å gå deg ille». Hensett til den legemsbeskadigelse som var foranledning til trusselen, legges til grunn at det er tale om en trussel om fysisk vold.
Trussel om «juling» ville i utgangspunktet ikke kunne rammes av straffeloven §227, idet uspesifisert «juling» måtte henføres under straffeloven §228 første ledd, og således ikke kunne medføre fengsel i 6 måneder, jf Bratholm/Matningsdal Straffeloven med kommentar, anden del s. 538. Forholdet ville i såfall kunne pådømmes i medhold av straffeloven §390a, som ikke stiller tilsvarende krav til den straffbare handling som det trues med.
Så meget om de faktiske forhold, og om de tidligere aktuelle trusselbestemmelser. Den fremsatte trussel i denne saken skal vurderes i forhold til straffeloven §132a som ikke opererer med tilsvarende skille i krav til den straffbare handling.
§132a setter straff for motarbeiding av rettsvesenet, og verner det offentliges interesse i at aktørene i straffesaker ikke blir utsatt for trusler og represalier. Bakgrunn for bestemmelsen var en henvendelse fra riksadvokaten til Justisdepartementet under henvisning til at bruk av trusler og vold mot vitner og andre aktører i straffesaker er et økende problem. Det gjelder særlig i alvorlige narkotikasaker og i saker om MC-kriminalitet. Det vises til Ot.prp.nr.40 (1999-2000) s. 76,1.
I proposisjonen gir Justisdepartementet uttrykk for at straffenivået generelt sett er for lavt i de aktuelle sakene, proposisjonen side 78. Departementet uttaler videre at:
«Grunnen til at påtalemyndigheten ikke legger ned påstand om vesentlig strengere straff kan være at det erfaringsmessig er vanskelig å få domstolene til å høyne straffenivået i store sprang.»
I Innst.O.nr.78 (1999-2000) skriver Stortingets Justiskomite:
«Komiteen ser meget alvorlig på opplysningen fra riksadvokaten om at bruk av trusler og vold mot vitner og andre aktører i straffesaker er et økende problem. Selv om trusler og annen plagsom eller hensynsløs atferd etter omstendighetene i dag vil kunne straffes etter §227 eller §390a, mener komiteen at dette på langt nær er tilstrekkelig for å kunne forebygge og bekjempe denne utviklingen. Komiteen vil spesielt peke på det altfor lave straffenivået som praktiseres i forhold til pådømmelse etter disse bestemmelsene.»
Lagmannsrettens saksforhold faller inn under straffeloven §132a, men ligger ikke i kjernen av det problemområdet som ga foranledning til bestemmelsen.
Forarbeidenes sterke betoning av behovet for å verne det offentliges interesse i at aktørene i straffesaker ikke blir utsatt for trusler og represalier, og den klare kritikken av straffenivået ved tidligere anvendelse av straffeloven §227 og §390a, gir likevel anvisning på en vesentlig skjerpelse av reaksjonen mot forsøk på å true en anmelder til å trekke en anmeldelse også ved saksforhold som det foreliggende.
Straffen settes til fengsel i 90 dager, og omfatter det forhold tiltalte er endelig domfelt for ved herredsrettens dom, jf straffeprosessloven §348 første ledd. Straffeloven §62 første ledd er gitt anvendelse.
Lovforarbeidenes føringer om straffeskjerpelse er sammenholdt med de faktiske forhold i saken. En ordinær legemsbeskadigelse ble anmeldt, etterfulgt av en enkeltstående, uspesifisert telefontrussel i forsøk på å få anmeldelsen trukket. Anmeldelsen ble ikke trukket, og fornærmede er vel kommet over ubehaget ved telefontrusselen. Slik lagmannsretten ser det, representerer 90 dager ubetinget fengsel for disse forhold et stort sprang i forhold til tidligere rettstilstand.
Dommen er enstemmig.
Saksomkostninger finnes etter omstendighetene ikke å burde idømmes.
Domsslutning:
A f. *.*..76 dømmes for overtredelse av straffeloven §132a samt for det forhold som er rettskraftig avgjort ved Nord-Troms herredsretts dom av 17. august 2001, sammenholdt med straffeloven §62 første ledd, til en straff av fengsel i 90 - nitti - dager.