LH-2001-988
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2002-03-12 |
| Publisert: | LH-2001-00988 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Ofoten herredsrett nr 01-00097 - Hålogaland lagmannsrett LH-2001-00988. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2002-00671. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn Aug Krane ved adv flm Inge Erlend Grøndalen). Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Kjell M Øymo). |
| Forfatter: | Lagdommer Inger Lyng. Lagdommer Bjørnar E Stokkan. Ekstraordinær lagdommer Knut Sundquist |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §44 |
A, født i 1950 og B, født i 1969, var samboere fra 1992 til 1997. De har en datter sammen, C, født *.*. 1994. Datteren bor hos moren. A har fire barn fra to tidligere ekteskap. B har et særkullsbarn.
Etter samlivsbruddet hadde A jevnlig samvær med datteren uten at partene hadde etablert en fast ordning. Partene ble etter hvert uenige om samvær. A reiste høsten 1999 søksmål for Ofoten herredsrett til fastsettelse av samværsrett. A hadde fra oktober 1999 ikke hatt samvær med datteren.
Partene inngikk 6 april 2000 rettsforlik om samvær hver fjerde helg og sommer-samvær. Forliket forutsatte at en tredjeperson skulle være tilstede ved overlevering av barnet. Den person partene hadde pekt ut, trakk seg imidlertid etter ett samvær og det viste seg vanskelig å finne andre løsninger. Samværene ble likevel gjennomført frem til oktober 2000. Ordningen skulle revurderes pr 31 oktober 2000 og ble ikke forlenget. A har ikke hatt samvær med datteren etter oktober 2000.
Den 16 februar 2001 reiste A søksmål og begjærte midlertidig forføyning ved Ofoten herredsrett (nå tingrett) for å bli tilkjent samvær. B tok til motmæle og nedla påstand om at faren ikke skulle tilkjennes samværsrett.
Ofoten herredsrett oppnevnte psykolog Stig Hjalmar Trones som sakkyndig. Den sakkyndige konkluderte i sin rapport av 14 juni 2001 med at det i den aktuelle situasjon ikke var tilrådelig at faren fikk samvær med datteren. Den 31 juli 2001 avsa Ofoten herredsrett dom med slik domsslutning:
1. A tilkjennes for tiden ikke samværsrett med C, født *.*. 1994.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
A har rettidig påanket herredsrettens dom og B har tatt til motmæle. Hovedforhandling ble holdt i Tromsø 20 og 21 februar 2002. Partene møtte med sine prosessfullmektiger og forklarte seg. Det ble avhørt 7 vitner og foretatt dokumentasjoner slik det fremgår av rettsboka. Psykolog Trones, som var reoppnevnt for lagmannsretten, fulgte forhandlingene og avga sin forklaring etter at den øvrige bevisførsel var avsluttet.
A har i det vesentlige gjort gjeldende:
Barn og foreldre har rett til samvær med hverandre. Det er ikke holdepunkter for at kontakten mellom far og datter er skadelig for barnet. Hun er glad i og knyttet til sin far. Det er ikke dokumentert at hun er redd faren. At barnets kontakt med faren gir negative reaksjoner hos moren er ikke tilstrekkelig for å avskjære barnet kontakt med faren. Det vil være skadelig for barnet om hun får adoptere morens følelser.
A kan fremstå som brautende og snarsint, men det har ikke gått utover C. Hans egen situasjon er vesentlig endret, han har samboer, gode boforhold og mye å by sin datter. Vitner har tegnet et positivt bilde både av A som person og den kontakt han har med sine to eldste barn. Ved at C ikke får ha kontakt med faren, mister hun også kontakt med øvrig familie på farssiden.
C fungerer godt og hennes utvikling har vært positiv i forhold til det som ble beskrevet for herredsretten. Hun har blitt eldre og mer robust, og hun kan tåle at det er litt spetakkel mellom foreldrene. Barnevernet kan bidra for å begrense foreldrenes kontakt med hverandre.
Det er lagt ned slik påstand:
1. A tilkjennes samvær med C, født *.*. 1994, etter rettens skjønn.
2. Det offentlige og A tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.
B har i det vesentlige gjort gjeldende:
Avgjørelsen av samværsrett skal rette seg etter det som er best for C. Det skal særlige grunner til for å nekte samvær, og nærværende sak er et ekstremt unntakstilfelle. Den sakkyndige har ikke anbefalt samvær.
As personlighetsavvik er manifeste og lar seg ikke endre. Han handler ikke rasjonelt og benekter faktiske kjennsgjerninger. Han stiller seg uforstående til at hans bilkjøring, hans alvorlige trusler og negative omtale av moren skremmer barnet. Han har flere ganger overhøvlet moren og vært truende mens C har vært tilstede. B har forsøkt å skjerme C, men i visse situasjoner har dette vært umulig.
B har fått politibeskyttelse i form av besøksforbud og hemmelig telefon-nummer. De gangene hun har møtt A, måtte andre være tilstede.
B prøvde å innrette seg på at samvær kunne gjennomføres. Det har vært noen samvær, men samvær ble umulig på grunn av de store problemer hans fremferd skapte. C er redd for faren og vil ikke ha kontakt. A har, takket være egen truende opptreden, ikke samvær med sine to døtre fra annet ekteskap. Mønsteret har gjentatt seg i forhold til B og C.
Det går nå godt med C og hennes positive utvikling kan tilskrives at hun ikke lenger trenger å være redd for at faren vil gjøre alvor av sine trusler mot moren. C er sårbar og det kan ikke tas sjanser på hennes bekostning.
Det er lagt ned slik påstand:
1. Punkt 1 i herredsrettens dom stadfestes.
2. A dømmes til å erstatte B og det offentlige sakens omkostninger for begge retter.
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten og skal bemerke:
Etter barneloven §44 har barnet rett til samvær med begge foreldrene selv om de lever hver for seg. Etter bestemmelsens tredje ledd 3. punktum skal avgjørelsen om samvær først og fremst rette seg etter det som er best for barnet. Foreldrenes ønsker og syn på samvær må fra tid til annen vike for barnets lovfestede rett til samvær. Det vises i den forbindelse til avgjørelse inntatt i Rt-1991-1148. Bare hvis utøvelse av samværsretten «med rimelig grad av sannsynlighet» vil være uheldig for barnet, skal samværsrett nektes, jf Rt-1976-1497. Det fremgår av samme avgjørelse at motvilje mot samvær hos den barnet bor sammen med, grunnet på motsetninger mellom foreldrene, engstelse for barnet eller lignende, ikke vil hindre samværsrett.
Den sakkyndige avga for herredsretten en fyldig og omfattende erklæring der begge parters og barnets forhold ble grundig belyst. I store trekk har den sakkyndige, med de modifikasjoner som fremgår nedenfor, fastholdt sine vurderinger for lagmannsretten.
Lagmannsretten finner det klart at det har vært og fortsatt er store og dyptgripende motsetninger mellom foreldrene. Det fremstår som like klart at årsakene til at konfliktene har oppstått og har vært vedlikeholdt, kan tilskrives begge parter. Den sakkyndige har beskrevet trekk ved partenes personlighet, deres forutsetninger for å distansere seg og til å legge ting bak seg. Partene synes å være fastlåst i sin oppfatning av motparten. Ingen av partene har vært, og er fortsatt ikke, istand til å si noe positivt om den andre part.
Partene har ikke klart å holde fokus på hvordan konflikten har vært skadelig for barnet. Små bagateller, som overlevering av julegaver til C, synes å ha blitt dramatisert og brukt av partene i kampen mellom dem. Det fremstår således som symptomatisk at A, til tross for de store problemer foreldrekonflikten har skapt for C, fortsatt krever vanlig samværsrett. B har på sin side stått fast på at det ikke skal være noen kontakt mellom far og datter. Hun vil således ikke tillate at datteren ringer faren hjemmefra.
Lagmannsretten ser ikke bort fra at det har forekommet tilfeller av trakassering, særlig fra A overfor B. Det er dokumentert tekstmeldinger med truende innhold. B har fortalt at A, da han skulle levere C etter samvær, kastet en bag mot henne, at det har vært nærgående kjøring med bil osv. Begge parter har inngitt flere politianmeldelser mot hverandre. Med unntak for et forhold som fant sted i 1999, og som A har blitt domfelt for, har anmeldelsene ikke ført til strafforfølgning.
Forholdene skriver seg stort sett fra perioder da samvær har vært praktisert og synes å ha blitt utløst når partene har hatt kontakt i forbindelse med samvær, eller at A har blitt nektet kontakt med datteren.
Den sakkyndige anbefalte i sin rapport av 14 juni 2001 til Ofoten herredsrett at «Far får ikke samvær med C slik hennes situasjon er.» C hadde vist tegn på følelsesmessig skjevutvikling. Hun var også preget av å være i en lojalitetskonflikt. Hun hadde medfølelse med faren, samtidig som hun måtte forholde seg til morens angst for ham. Den sakkyndige la vekt på at det i den foreliggende situasjon var så viktig å stabilisere C og trygge henne at samværet måtte utgå.
C hadde i sin samtale med den sakkyndige fokus både på moren og faren. Det var i følge den sakkyndige ikke holdepunkter for at C, på sine egne premisser, var redd for faren og avviste ham. Hun målbar imidlertid også at «pappa måtte bli snill» for at hun skulle ha kontakt med ham. Moren har på sin side sterkt fremhevet at C er redd for faren og at hun ikke vil ha kontakt med ham. Den sakkyndige fant det bekymringsfullt at moren har holdt C fast i morens oppfatning av faren. Han har påpekt at C ikke syntes å være trygt «forankret» noe sted.
Den sakkyndige vektla overfor lagmannsretten at C hadde signalisert opptatthet av faren. Det var således «trasig» for C at faren var blitt borte. Når hun avskjæres kontakt med sin far, vil hun også miste kontakten med farens to eldste barn og deres familier, som hun tidligere har hatt mye kontakt med.
Med støtte i uttalelser fra den sakkyndige legger lagmannsretten til grunn at faren var en sentral person for C i hennes første leveår, han er utvilsomt svært glad i henne og vil henne vel. C har på sin side vært glad i faren og er det fortsatt, selv om hun ikke har fått lov til å uttrykke disse følelsene. Det er ikke holdepunkter for at det er selve samværssituasjonen som er skadelig for C.
I den sakkyndiges rapport til herredsretten heter det: «Jeg har stor forståelse for ivaretakelse av en minimumskontakt, men jeg ser dessverre ikke praktiske muligheter for det.» I sin redegjørelse for lagmannsretten har den sakkyndige utdypet dette. Slik lagmannsretten forsto Trones, mente han at et visst samvær burde kunne gjennomføres, så sant dette kunne skje i forsvarlige rammer.
Siden saken ble behandlet i herredsretten er As livssituasjon vesentlig endret i positiv retning. Han har siden høsten 2001 hatt samboer, han har stabile inntektsforhold i form av uføretrygd, han driver hobbyfiske fra egen båt og har nok å fylle tiden med. Hans endrede livssituasjon har medført at hans bitterhet overfor B er avdempet.
Mange av de negative opptrinn som har forekommet, kan knyttes til overleveringssituasjoner i forbindelse med samvær. Det er sterkt å beklage at C har vært til stede under mange av de opptrinn som har vært mellom foreldrene uten at de voksne synes å ha innsett betydningen av å skjerme henne i slike situasjoner.
Både fordi det ikke har vært samvær siden oktober 2000 og fordi det fortsatt er grunn til å frykte at foreldrekonflikten vil vanskeliggjøre samværene, er det nødvendig både å begrense og regulere samværene i større grad enn det som er vanlig i denne type saker. Utfordringen vil derfor være å finne frem til en samværsordning som best mulig imøtekommer barnets behov både for å ha og beholde en stabil og god hjemmesituasjon hos moren og hennes rett til kontakt med faren.
De ytre forhold ligger godt til rette for at det kan introduseres en samværsordning igjen. A har gode boligforhold, plass og ressurser til å ha C på besøk. Avstanden mellom partenes bosteder er overkommelige. C går på skole og i fritidshjem. Erfaringsmessig har problemene vært særlig store i de situasjoner der det har vært direkte kontakt mellom A og B i forbindelse med samvær. For at en samværsordning skal lykkes, må den legges opp slik at kontakt mellom foreldrene unngås.
Lagmannsretten har kommet til at det frem til og med juli måned 2002 skal være ett samvær hver måned. Samværene skal være dagsamvær av seks timers varighet. Samværene skal finne sted på den andre fredag i hver måned, slik at C hentes av faren kl 14 00 og leveres tilbake kl 20 00 av ham på nærmere angitt sted.
Fra og med august 2002 skal det være samvær med overnatting den andre helg i hver kalendermåned. C skal hentes av A fredag kl 14 00 og bringes tilbake mandag morgen til skolestart.
Partene skal ikke ha direkte kontakt i forbindelse med samvær. Alle henvendelser om samvær skal gå gjennom barnevernet i X kommune ved barne-vernkurator D. D, som kjenner sakens parter og som også C er fortrolig med, har sagt seg villig til å ivareta denne rollen. Henting og tilbakelevering av barnet må skje på nøytral grunn, fortrinnsvis på skolen/skolefritidshjemmet. Senest dagen før hvert samvær skal finne sted, skal A ta kontakt med D, som vil forestå videre tilrettelegging av samværet, herunder bestemme de nærmere detaljer for overlevering og tilbakelevering. Barnevernkurator D kan involvere skolen hvis hun finner det fornuftig.
Hvis samvær må avlyses på grunn av sykdom, må dette omgående dokumenteres med legeattest. Samvær kan ikke flyttes eller omberammes. Samvær som av en eller annen grunn ikke blir gjennomført, går ut og kan ikke tas igjen senere.
Lagmannsretten er kommet til at overgangsordningen med begrenset samvær bør vare frem til og med august 2003. Etter denne overgangsperioden bør samværsretten gis innhold og omfang i tråd med vanlig samværsrett.
Etter omstendighetene finner lagmannsretten at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. A skal fra april 2002 ha samvær med datteren C en ettermiddag hver måned fra kl 14 00 til kl 20 00.
2. A skal fra og med august 2002 ha samværsrett med C en helg hver måned fra fredag kl 14 00 til mandag morgen ved skolestart.
3. Fra 1 september 2003 skal A ha vanlig samværsrett med sin datter C, en ettermiddag i uken fra kl 16 00 til kl 20 00, annenhver helg (weekend) fra fredag kl 16 00 til søndag kl 19 00, hver nyttårshelg fra 29 desember kl 16 00 til 1 januar kl 19 00, annenhver vinter- og påskeferie og 14 dager om sommeren.
4. Saksomkostninger tilkjennes ikke.