LOD-1997-50-5
| Instans: | Kristiansands namsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-11-27 |
| Publisert: | LOD-1997-50-5 |
| Stikkord: | (Norlex-dommen), Immaterialrett, Katalogvern, Midlertidig forføyning |
| Sammendrag: | Saken gjaldt kopiering av lovsamlingen fra Lovdata (Norlex) CD fra 1996. Namsretten kom under tvil til at lovsamlingen var vernet etter Åndsverkloven § 43 (katalogregelen).
Avgjørelsen ble ikke tatt videre inn for domstolene og har derfor blitt stående som "gjeldende rett". I nyere tid har publisering av høyesterettsavgjørelser ført til en mer omfattende rettslig behandling av tilsvarende spørsmål om databasevern, se Rettspraksis-saken. |
| Saksgang: | |
| Parter: | Stiftelsen Lovdata (advokat Harald Arentz Brænd) mot [A] (Bent Gill Johannessen) |
| Forfatter: | Erik E Holmen |
| Lovhenvisninger: | Åndsverkloven (1961) §9, §43, Tvistemålsloven (1915) §172, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §3-4 |
Saken gjelder krav om midlertidig forføyning for å stanse salg, markedsføring og produksjon av [A]s produkt «Norsk Lovsamling for Windows», som ble hevdet å krenke Lovdatas rettigheter i kompaktplaten med norske rettskilder, NorLex.
Retten bemerket bl a:
Retten legger følgende faktum til grunn:
Sommeren 1996 bestilte og mottok [A] Lovdatas produkt NorLex CD 1996. Dette produktet er en CD som inneholder Norges Lover med fotnoter, til sammen 713 lover, og annet rettsstoff, blant annet høyesterettspraksis og rettsavgjørelser inntatt i Rettens Gang. CDen koster 8.000 kroner. CDen kan benyttes på kjøpernes dataanlegg slik at lovtekster mv. kan leses på dataskjermen. [A] returnerte CDen etter en uke og ble ikke fakturert. På denne tiden begynte [A] å produsere sin egen CD, Norsk Lovsamling for Windows, som inneholder 693 lover uten fotnoter, men ikke annet rettsstoff. Etter [A]s partsforklaring legger retten til grunn at hans produkt er rettet mot jurister og markedsført som sådan for salg bla. hos bokhandlere. [A] har allerede mottatt bestillinger fra bokhandlere.
Om fremstillingsmåte står påstand mot påstand ... [A] forklarte i retten at han kjøpte to eksemplarer av lovsamlingen Norges Lover 1685-1995, skar ut boksidene med barberkniv og scannet inn teksten, 50 sider ad gangen, på egen datadiskett. Han gav deretter datamaskinen kommando om å slette fotnotene. Etter bevisførselen finner retten det mest sannsynlig at [A] kopierte innholdet i NorLex CD 1996 inn på egen diskett og fjernet fotnoter og annet lovstoff. Layout ble endret. Diskettinnholdet ble deretter videreformidlet til CD av en produsent. Lovdata har sannsynliggjort denne kopieringsmåte ved deres bevisførsel. Lovdata har tilstrekkelig grad bevist at flere ordfeil og utelatelser gjør seg gjeldende i begge CD produkter. Dette er feil som ikke er identiske med de trykkfeil som står i Norges Lover 1685-1995. [A] har forklart at han under scanningen fant flere feil i sistnevnte kilde han da konfererte med NorLex CD 1996, som kunne parallellkjøres på dataskjermen. Han rettet da feilene på samme måte som Lovdata hadde gjort i sitt CD produkt idet han stolte på at Lovdatas retting var riktig. Retten fester ikke lit til [A]s forklaring hva angår dette. Lovdata har bla. påvist at en parentes er malplassert mellom to ord i en setning i en lovregel i begge CD produkter. Videre at paragraftegn ved en feil er utelatt ved en rekke lovhenvisninger i begge CD produkter. Dette er ikke situasjonen i Norges Lover 1685-1995. [A] er ikke jurist. Retten legger likevel til grunn at han ikke ville ha rettet feilene på en åpenbart uriktig måte hvis han hadde benyttet scanning og samtidig konferanse med NorLex CD 1996 på skjermen. Retten viser også til at ajourføringsstatus er identisk på begge [produkter]; den siste loven i begge produkter er lov av 2. februar 1996 nr. 6 om endringer i kringkastingsloven. Denne loven står som kjent ikke i Norges Lover 1685-l995.
[A] har forklart at han valgte samme ajourføringsstatus som Lovdata med bla. den begrunnelse at han ikke ville lage et «bedre produkt» og at han senere skulle selge oppdateringer. Retten legger til grunn at likheten i ajourføringsstatus skyldes at [A] kopierte innholdet fra Lovdatas CD produkt. [A] har innrømmet at han hadde utstyr til å kopiere NorLex CD 1996 til egen diskett. Retten legger til grunn at det var denne fremgangsmåte han benyttet, ikke scanning. Direktekopiering er en raskere og mindre arbeidskrevende løsning enn scanning med konferanse mot Lovdatas CD.
Retten finner det mest sannsynlig at [A] har mottatt bestillingsark og generelle avtalevilkår før han mottok CDen fra Lovdata. Lovdata har fast rutine med utsendelse av bestillingsark og avtalevilkår. Hver av CDene er nummerert. Retten finner det sannsynlig at Lovdata makulerte bestillingsarket etter at [A] returnerte CDen. Det fremgår av § 2 i avtalevilkårene bl.a. at «CD-ROM ikke må kopieres». Videre: «Utnyttelse av tekst fra systemet til forlagsvirksomhet, kommersiell distribusjon, kommersiell drift av søkbare databaser eller kommersiell opplæringsvirksomhet krever særskilt avtale».
[A]s CD produkt inneholder 693 lover av de 713 lovene som står i Lovdatas produkt. De lovene som ikke er medtatt er lover «uten innhold». Fotnotene ble utelatt fordi [A] mente mottakerne av hans produkt ikke hadde interesse av disse og fordi [A] var i tvil om fotnotene var vernet etter loven. Via produsent ble innholdet i [A]s diskett overført til CDer, hittil 1000 eksemplarer, som igjen er markedsført under navnet Norsk Lovsamling for Windows. Prisen pr. CD er 298 kroner. [A] er under politietterforskning for dette forholdet. Han ble pågrepet og løslatt etter avhør. Datautstyret, originalCD'en og de 1.000 kopier er beslaglagt av politiet etter samtykke fra [A].
De rettslige spørsmål blir etter dette om Lovdata har sannsynliggjort at de har et krav på at [A]s virksomhet stanses og om det foreligger en sikringsgrunn.
Åndsverklovens § 9 sier at bla. lover er uten vern etter åndsverkloven. Regelen antas begrunnet med at lover henvender seg til almenheten og at det ville ha vært uholdbart hvis retten til å fremstille eksemplarer av dem eller til å gjøre dem kjent for offentligheten skulle forbeholdes lovgiveren som har frembrakt lovene. Samfunnet har en interesse i at flest mulig gjør seg kjent med lover og forskrifter. Datautstyr er tilgjengelig for en stadig større del av befolkningen og antas hensiktsmessig for spredning av kunnskap om lover. Lovdata har gjennom en årrekke samlet inn, systematisert og redigert de vedtatte lovene, og annet rettsstoff, og distribuerer/selger kopier av nevnte via lovbøker og CD. Lovendringer er fortløpende innarbeidet slik at brukerne slipper å lete gjennom endringslover for å finne gjeldende rett. Lovene er påført fotnoter for å lette tilgjengeligheten til lovstoffet. Lovdatas arbeider nyter stor tillit i markedet. Teksten i Norges Lover 1687-1995 er levert av Lovdata. Denne boken benyttes av nær alle profesjonelle lovanvendere i Norge. Lovanvendere benytter også flittig Lovdatas CD produkter for å finne lovstoff. Retten er enig med [A] i at Lovdata ikke har enerett til å spre kopier av lover og annet lovstoff. Dette følger direkte av åndsverklovens § 9, jfr. ovenfor. Retten legger likevel til grunn at Lovdata ved sin innsamling, systematisering og ikke minst ajourføring av lovene og det andre rettsstoffet skapte et tekstgrunnlag som ikke andre fritt kan kopiere, jfr. åndsverklovens § 43. Dette arbeidet har krevd flere årsverk og kostet mye penger. Retten har kommet til at åndsverklovens § 9 ikke kan tolkes dithen at denne type sammenstillinger /lovsamling frembragt av andre, her Lovdata, fritt kan kopieres og utgis i andres navn. Faktum i nærværende sak er dog at [A] kun har plagiert det store flertall av lovene, uten fotnoter og annet rettsstoff, dvs. en del av Lovdatas produkt. Retten har likevel, dog under tvil, kommet til at [A] på en ulovlig måte har benyttet seg av en vesentlig del av Lovdatas arbeid og sammenstillende tekstgrunnlag, jfr. åndsverklovens § 43. Uten at det er nødvendig for å begrunne resultatet skal retten også bemerke at en utgivelse av et rent plagiat av Norges Lover 1687-1995 sannsynligvis også ville ha vært ulovlig. Det dreier seg også her om et bearbeidet og sammenstillet produkt som nyter vern. Det er lovteksten som vedtas og offentlig kunngjøres som er den egentlige primærkilden for lovgiverens syn, ikke den senere av andre bearbeidede tekst. Retten har også kommet til at [A] har brutt avtalen [A] inngikk med Lovdata ved bestillingen. [A] kopierte CDen uten tillatelse. Etter resultatet i saken finner ikke retten tilstrekkelig grunn til å vurdere om [A]s aktivitet er i strid med markedsføringsloven.
Retten har derfor kommet til at Lovdata har sannsynliggjort at de har krav på salgs-, produksjons- og markedsføringsstans av [A]s produkt Norsk Lovsamling for Windows.
Retten har også kommet til at det foreligger en sikringsgrunn. Fortsatt aktivitet fra [A]s side innebærer en vesentlig vanskeliggjøring av Lovdatas forfølgning og gjennomføring av kravet. Midlertidig forføyning er nødvendig. Saken har en strafferettslig og en sivilrettslig side. Retten er ikke enig med [A] i at politiets beslag av datautstyret og produktene gjør midlertidig forføyning unødvendig. Det er på det nåværende tidspunkt ikke avklart hvorvidt påtalemyndigheten vil kreve inndragning eller frigi beslaget. Hensett [til] de interesser som står på spill har derfor Lovdata krav på midlertidig forføyning. Retten har ikke funnet grunn til å sette sikkerhetsstillelse som vilkår for arresten. Retten legger til grunn at Lovdata er søkegod. Retten har dog kommet til at det bør settes søksmålsfrist, jfr. tvfbl. § 15-8, 3. ledd. Retten kan ikke se at saksøkte har prosedert på dette. Etter en totalvurdering av sakens karakter og rettsforholdet mellom partene finner retten likevel å sette et slikt vilkår. Fristen settes til en måned etter at nærværende kjennelse er rettskraftig.
Om saksomkostningsspørsmålet skal retten bemerke: Lovdata har krevet dekket 23.885,50 kroner for saksomkostninger, inkludert utgifter og gebyr. [A] har krevet dekket 8.000 kroner. Ved nærværende etterfølgende behandling av saken står retten helt fritt i forhold til resultatet i den kjennelsen som ble avsagt den 20. oktober 1996. Avgjørelsen om saksomkostninger må treffes som om saken ikke hadde vært avgjort tidligere, jfr. tvangsfullbyrdelseslovens § 3-4 og Falkanger, Flock og Waaler: «Tvangsfullbyrdelse med kommentarer», 2. utg. 1995, bind I side 123. Lovdata fikk medhold i sitt krav om midlertidig forføyning, dog i noe mindre omfang enn som påstått i den opprinnelige begjæringen ... Retten ser det likevel slik at Lovdata har vunnet frem på den måte at [A] må anses for å ha tapt saken fullstendig. Tvistemålslovens § 172 får således anvendelse, jfr. henvisningen til tvistemålslovens kapittel 13 i tvangsfullbyrdelseslovens § 3-4. Saksutfallet har budt på tvil av en slik styrke at partene må bære egne omkostninger ved saken, jfr. tvistemålslovens § 172, 2. ledd.