RG-1935-1

Instans:	Trondheim overrett - Dom
Dato:	1933-06-26
Publisert:	RG-1935-1 (1 1935)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Ankesak 38/1932.
Parter:	Den ankende part: Dr. Erling Brustad, Oslo. (Advokat Knut Dybwad, Oslo.) Motpart: Ringebu Trygdekasse. (Overrettssakfører Paul Mørch, Oslo.)
Forfatter:	Overrettsdommerne Fjærli (rettsformann), Eriksen, Munthe
Lovhenvisninger:	Trustloven (1926) §54, Tvistemålsloven (1915) §54, §16, §21, Trustloven (1926), LOV-1930-06-06-§15, Syketrygdloven (1930) §15, Syketrygdloven (1930)

Sør-Gudbrandsdal herredsrett avsa 13. januar 1932 dom med sådan slutning:

«Saksøkte, Ringebu Trygdekasse, frifinnes for dr. Erling Brustads søksmål. Hver part bærer sine omkostninger.

Ved ankeerklæring av 24 februar 1932 har dr. Brustad bragt denne dom inn for Trondheim overrett, hvor den ankende part har nedlagt sådan påstand: «1. At herredsrettens dom opheves. 2. At Ringebu Trygdekasse er forpliktet til å refundere sine medlemmer for behandling av dr. Erling Brustad på like fot med de øvrige praktiserende leger. 3. At Ringebu Trygdekasse tilpliktes å betale dr. Erling Brustad erstatning for skade forvoldt ham ved at Trygdekassen har nektet å godtgjøre, sine medlemmer for behandling av dr. Erling Brustad, såvelsom sykepenger efter hans anvisning/og ved å kunngjøre dette forhold

Side:2

for kassens medlemmer. 4. At Ringebu Trygdekasse tilpliktes å betale dr. Erling Brustad sakens omkostninger for herredsretten og overretten.»

Motparten har påstått stadfestelse av herredsrettens dom, frifinnelse og tilkjennelse av omkostninger for herredsrett og overrett.

Partenes forklaringer foreligger for overretten i erklæringer fra partene, og disse erklæringer er gjensidig vedtatt.

Om sakens gjenstand og nærmere omstendigheter henvises til begrunnelsen for herredsrettens dom.

Under prosedyren for overretten har den ankende part bl.a. fremhevet, at det frie legevalg er lovens principp, og at innskrenkning deri alene kan skje på den måte som loven gir anvisning på, nemlig ved at der avsluttes kontrakt med et visst antall leger. Når sådan kontrakt foreligger kan R.T.V. avgjøre om der fremdeles skal være fritt legevalg, når en del leger står utenfor kontrakten. Men når kontrakt ikke foreligger således som tilfeldet er i denne sak, har R.T.V. ikke en sådan adgang, og da kan enda mindre den enkelte trygdekasse ta sig en sådan myndighet ved å nekte å gi kassens medlemmer refusjon for behandling hos enkelte leger.

Den ankende part mener at dette lovens standpunkt fremgår med full tydelighet såvel av selve lovteksten som av lovens forarbeider.

I den her foreliggende sak er stillingen den at R.T.V. ingen innskrenkning har besluttet eller godkjent med hensyn til det legevalg som trygdekassens medlemmer hadde krav på Tvert imot har R.T.V. uttrykkelig henstillet til trygdekassen å refundere kassens medlemmer for behandling hos dr. Brustad. Den ankende part mener derfor at det er helt lovstridig, når kassen har nektet å yde sådan refusjon.

Side:3

Dessuten mener den ankende part at kassens optreden også kommer i strid med §21 i trustloven av 12. mars 1926, fordi kassens optreden må betegnes som erhvervsmessig boikott.

Motparten anfører at beslutningen vedkommende den ankende parts praksis er truffet efter direktiv i R.T.V's rundskrivelse nr. 2, hvor det fremheves at legene ikke har noget rettskrav på å få praktisere for kassen, hverken under refusjonssystemet eller kontraktssystemet. Følgelig må kassen ha full adgang til å begrense antallet av de leger, som medlemmene kan henvende sig til. Motparten gjør videre gjeldende at der i denne sak ikke foreligger de i Tl. §54 fastsatte betingelser for å kreve fastsettelsesdom: den fornødne rettslige interesse påståes ikke å være tilstede.

Dommer Fjærli avgav sådant votum:

Det må erkjennes at denne sak har en meget stor betydning for legestanden. Hvis nemlig trygdekassens standpunkt er lovens standpunkt, betyr det et meget alvorlig skår i den rett til praksis som erhverves ved bestått medicinsk embedseksamen. Når nemlig en lege blir avskåret fra å praktisere for stedets trygdekasese, vil det si at han på forhånd blir unddratt søkning fra den halvpart av befolkningen som står som medlemmer av trygdekassen. (Sml. her oplysningen fra Ringebu Trygdekasses forretningsfører i skrivelse av 20/6 1932 om at «kassens medlemsantall... med bipersoner antas å utgjøre ikke så lite over halvparten av bygdens befolkning og ganske sikkert den mest legesøkende del.»). Et slikt inngrep i adgangen til fri konkurranse mellem praktiserende leger kan man ikke anta tilstedelig uten særdeles tydelig lovbestemmelse derom. Og selv om adgangen måtte være tilstede, forekommer det ikke meget sannsynlig at myndigheten til å stenge en lege ute fra den levevei som han

Side:4

har utdannet sig for, skulde være henlagt til de lokale trygdekasser. Man kan ikke vente at avgjørelsen hos disse vil bli ensartet.

Man kan ikke herimot anføre at legen jo har fri adgang til praksis for andre enn kassens medlemmer og at det derfor ikke er gjort noget inngrep i hans rettighet til å ernære sig. Ti i dobbelt henseende vil nemlig utelukkelse fra å få praksis blandt trygdekassens medlemmer stenge ham ute fra konkurransen: Først som alt nevnt den omstendighet at han da kun får adgang til å henvende sig til halvparten av publikum. Men dernest vil utelukkelsen lett få noget infamerende ved sig. Den øvrige del av publikum vil lett komme til å anse den lege som rammes av utelukkelsen, for en mindreverdig eller uduelig lege fordi trygdekassen ikke vil betro ham sine medlemmer. Og dette forhold kan lett komme til å virke helt ødeleggende på hans praksis.

Når det nu forelinger et konkret tilfelle av, en sådan utelukkelse, synes det lite tvilsomt at den utelukkede lege ikke bare har en faktisk, men også en rettslig interesse av å få fastslått om denne utelukkelse er rettmessig eller ei. Det kan således ikke erkjennes at der kan hentes nogen innvending mot søksmålet fra Tl. §54, så meget mere som spørsmålet om utelukkelsens réttmessighet præjudicielt må avgjøres i og med at erstatningspåstanden prøves, hvad også herredsretten har gjort.

Når man ser hen til spørsmålets almindelige betydning for legestanden, vil man forstå at sykeforsikringens principp «fritt legevalg», ikke bare er fastslått av hensyn til trygdekassens medlemmer, men også for å stille de praktiserende leger mest mulig på like fot. Det kan ikke under prosedyren sees bestridt at princippet «fritt legevalg» har vært det herskende i sykeforsikringen under de tidligere loves herredømme.

Side:5

Ved siste revisjon av loven om dette emne, blev den eldre lov sterkt omarbeidet, og man fikk inn i den nye lov av 6. juni 1930 to såkalte «systemer», refusjonssystemet. og kontraktssystemet.

Det er på det rene, at refusjonssystemet gjelder i Ringebu. Dette svarer nærmest til den oprindelige ordning, bare med den forskjell at et trygdet medlem må finne sig i å bære en mindre del av legeutgiftene selv, mens størstedelen «refunderes» medlemmet av kassen.

Kontraktsystemet, som ikke gjelder for Ringebu Trygdekasse, består i at der sluttes speciell kontrakt med et visst antall leger i distriktet, og gjennem kollektiv kontrakt vil da alle et distrikts leger få anledning til å praktisere for kassen. Det vil her nærmest bero på legene selv om de vil utelukke en kollega, hvorom det neppe vil bli tale uten meget alvorlige grunner.

Når imidlertid under refusjonssystemet en kasse nekter å refundere et medlems legeutgifter til visse leger, så ligger heri et krav om adgang for den enkelte kasse til å godkjenne eller autorisere kasseleger. Det er om spørsmålet hvorvidt en trygdekasse har en sådan autorisasjonsrett, tvisten i denne sak egentlig står.

Som det fremgår av bemerkningene foran er dette en overordentlig vidtrekkende rett, som man ikke kan anta er tillagt den lokale trygdekasse uten at loven her med utvilsom tydelighet har ment å utstyre kassen med en sådan beføielse. Formodningen er avgjort imot at en trygdekasse kan være tillagt en sådan myndighet alene av den grunn at den ikke i nogen henseende er utstyrt med den sakkyndighet som må ansees fornøden for å kunne vrake og velge leger. Hertil kommer også at en sådan autorisasjon i tilfelle burde skje efter ensartede regler for hele riket; men da blir ikke de lokale kasser særlig skikket til å utføre et sådant hverv.

Side:6

Ser man nu på lovens bestemmelser, så faller det først i ørnene, at en trygdekasse ikke på egen hånd har adgang til å avslutte endelig kontrakt med legene. Først kreves at kontrakten skal være godkjent av Rikstrygdeverket, og dettes avgjørelse kan videre innbringes for departementet, (loven av 6. juni 1930 §15, 2, tredje ledd). Man har altså under kontraktssystemet en kontrollerende centralinstans, og dertil endog enslags ankeinstans. Dette gir jo en betydelig grad av betryggelse for legene og garanterer ensartet praksis i riket.

For refusjonssystemet kan man ikke se at loven inneholder nogen bestemmelse som kan fortolkes således at den lokale kasse har en autorisasjonsrett overfor leger. Lovens §26 har en bestemmelse om at departementet kan frata en lege rett til å praktisere for en trygdekasse, når der foreligger visse misligheter fra legens side.

Fra kassens side bygges der her på en anmerkning til §26 i en utgave av loven om syketrygd, som angies utgitt av Rikstrygdeverket, og hvor der refereres en bemerkning av Stortingets socialkomite om at den «går ut fra at bestemmelsen i nuværende paragraf (eventuelt sammenholdt med andre paragrafer) ikke hjemler legene noget rettskrav på å praktisere for kassen.» Hertil føies så i vedkommende anmerkning den bemerkning at «legene hverken under refusjons- eller kontraktssystemet har noget rettskrav på å få kassepraksis. Det vil derfor ikke av hensyn til legene være nogen rettslig hindring for at trygdekassen med centralstyrets godkjennelse ordner sig med et bestemt antall kasseleger, svarende til kassens rimelige behov.»

I anvendelse på §26 kan komiteens uttalelse være riktig nok, nemlig når det foreligger misligheter fra en lege. Men når denne uttalelse søkes gjort til en generell regel, da savner det hjemmel i loven; meget mere viser

Side:7

loven at det ikke kan ha vært dens mening å innføre en sådan generell regel. Ti den har ingen bestemmelser truffet for å gjøre en sådan autorisasjonsrett betryggende gjennem et kontrollerende centralorgan eller gjennem appelinstans, således som den har gjort for kontrakter med leger. Det lar sig heller ikke gjøre å innføre en autorisasjonsrett av den rekkevidde som her omhandlet, alene gjennem en tvilsom lovfortolkning, bygget på en mere eller mindre tilfeldig ytring i en innstilling fra en stortingskomité.

Man må også være opmerksom på at en sådan autorisasjonsrett i virkeligheten vil undergrave og opheve kontraktssystemet; ti kan den enkelte kasse uten videre autorisere, blir jo kontrakt helt overflødig. Denne kan sekvens viser at man her er kommet utenom lovens ramme.

Jeg kommer således til det resultat at Ringebu Trygdekasse ingen rett hadde til å utelukke den ankende part fra å praktisere for trygdekassens medlemmer gjennem å nekte refusjon av medlemmenes legeutgifter hos denne lege.

Det blir efter dette resultat ikke nødvendig å undersøke om trustloven kan anvendes på tilfellet.

Det er åpenbart at denne rettsstridige optreden fra kassens side har påført legen tap, både positivt tap i praksis og derved at han blev tvunget til å opgi forsøket på å oparbeide sig en levevei som lege i Fåvang.

Den ankende part har selv anslått sitt tap til minst 3.000 kroner. Den del av tapet som følger av at legen blev nødt til å opgi den påbegynte oparbeidelse av praksis, er meget vanskelig å vurdere; dette tap kan være betydelig. Jeg finner skjønnsmessig å kunne anslå den ankende parts hele tap til det beløp han selv opgir, 3.000 kr. Jeg antar ikke der foreligger grunn til å fravike lovens

Side:8

hovedregel om tilkjennelse av saksomkostninger. Jeg voterer for at disse for herredsrett og overrett tilsammen ansettes til 800 kroner.

Dommer Eriksen bemerket:

Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten og henviser til dens begrunnelse, idet jeg skal tilføie:

Den ankende parts påstand i punkt 2 går ut på at trygdekassen skal kjennes forpliktet til å refundere sine medlemmer for behandling av dr. Brustad på like fot med de øvrige praktiserende leger. Den ankende part støtter sin påstand på den adgang til fastsettelsessøksmål som nevnes i Tl. §54. Det må også innrømmes at hans stilling som praktiserende lege i Ringebu i sterk grad vil påvirkes av om hans patienter får refusjon hos Trygdekassen. Hvis de får det, kan han påregne sterkere søkning enn ellers, og efter trygdekasselovens §16 vil han få et direkte krav på kassen for skyssgodtgjørelse for reiser til patientene. Om den fornødne rettslige interesse er tilstede kan dog være noget tvilsomt fordi en dom i denne sak ikke vil være bindende mellem trygdekassen og medlemmene, som står utenfor saken. Jeg anser det dog unødvendig å avgjøre dette, idet jeg antar at den ankende part ikke kan ha adgang til å gjøre medlemmenes rett gjeldende gjennem søksmål. Han har ingen bemyndigelse til dette. Hvis han hadde påstått eksigibel dom for deres rett, kunde man ikke gitt ham medhold. Men det kan ikke skjønnes at han har nogen større adgang til å forføie over deres rett ved fastsettelsessøksmål. Selv om dommen ikke vil være bindende for den egentlige rettighetshaver i et tilfelle som dette, kan det dog tenkes at en avgjørelse i doms form blir tillagt adskillig vekt og at hans rettsstilling vil prejudiceres på en måte som han ikke er tjent med. Jeg antar derfor at trygdekassen må frifinnes for påstanden i punkt 2, fordi den ankende

Side:9

part mangler legitimasjon til å forføie over den rett som trygdekassens medlemmer måtte ha.

Spørsmålet om medlemmenes rett vil derimot kunne avgjøres prejudisielt ved behandlingen av erstatningspåstanden.

Om denne bemerkes at den ankende part anser det som en forsetlig skadegjørende handling overfor sig at trygdekassen har nektet hans patienter refusjon og latt folk vite dette.

Den ankende part mener at et rettsbrudd overfor patientene også innebærer et rettsbrudd overfor ham Den rett som påståes krenket i forhold til patientene er deres rett til fritt legevalg under refusjonssystemet. Nogen rett umiddelbart for sig selv, utledet enten av trygdekasseloven eller av almindelige rettsgrunnsetninger, synes ikke den ankende part å påberope sig. Det er gjennem patientenes rett til fritt legevalg han søker å nå frem til erstatningspåstanden. Det kan dog ikke skjønnes at dette fører frem. Det er ikke nok å påpeke at trygdekassen har optrådt rettsstridig overfor patientene og derved påført den ankende part skade. Hans egen rettsstilling må, også være krenket. Loven om syketrygd gir i §13, punkt 1, medlemmet krav på legehjelp efter bestemmelsene i §15, punkt 1. I sist nevnte lovsted er det bestemt at hjelpen skal ydes enten som fri legehjelp av leger som vedkommende kasse har kontrakt med, eller som godtgjørelse for legehjelp efter tariffer. Det er det siste system, refusjonssystemet, som gjelder i Ringebu, og den ankende part mener at medlemmene under dette system har fritt legevalg. Hvordan det forholder sig med det, er det neppe grunn til å avgjøre noget om i denne sak. For det synes klart at det bare er medlemmenes rettsstilling som omhandles her. Det er medlemmene som gis rett til legehjelp på en viss måte. Det er derimot

Side:10

ikke spørsmål om nogen rett for legen. Og heller ikke blir det da spørsmål om nogen rettskrenkelse i forhold til ham, om en trygdekasse misligholder sin plikt efter disse lovsteder.

Å tilkjenne legen erstatning fordi trygdekassen antaes å ha misligholdt sin plikt mot medlemmene, vil stride mot almindelige skadeserstatningsregler.

Loven om syketrygd forøvrig eller almindelige rettsgrunnsetninger gir heller ikke den ankende part nogen rett til å kreve erstatning. Loven gir ikke på noget sted uttrykk for at en lege har krav på å få praktisere for vedkommende trygdekasse. Tvertimot. Den gir trygdekassene fritt valg mellem kontraktssystemet og refusjonssystemet. Og hvis først nevnte system blir valgt kan en lege, enten han ønsker det eller ei, settes utenfor. Men dette er ikke forenlig med en almindelig plikt til å ta hensyn til legenes praksis. Her har trygdekassen ment at dr. Brustad burde settes utenfor av hensyn til kassens økonomi. Det er riktignok uenighet mellem partene om hvorvidt kassens utgifter vil øke med antallet av leger som praktiserer for den. Den ankende part benekter dette. Men det må dog stå trygdekassen fritt for selv å gjøre sig op en mening om dette. Hensynet til legenes praksis kan i hvert fall ikke være nogen hindring. Trygdekassen har handlet ut fra hvad den har ansett som forsvarlig av hensyn til sin økonomi, og noget rettsbrudd overfor den ankende part har den i hvert fall ikke begått ved det. Den ankende part synes også selv å innrømme at kassen ikke har optrått som den har gjort for å skade ham eller drive ham vekk.

Om legenes rettslige stilling overfor trygdekassene kan forøvrig henvises til Socialdepartementets skrivelse til R.T.V. av 21/11 1930, hvor det også antaes «at legene har ikke noget rettskrav på sykekassepraksis, d.v.s.

Side:11

legene har ikke noget rettskrav på å kunne inntre i en individuell eller tiltre en kollektivkontrakt med kassene, eller på å kunne behandle kassenes medlemmer med den virkning at disse får krav på refusjon hos kassene for honoraret.» På lignende måte har R.T.V. uttalt sig i rundskrivelse av 11/12 1930.

Den ankende part mener videre at trustloven av 12/3 1926 §21 danner hjemmel for hans erstatningskrav Dette kan heller ikke innsees. Lovstedet forbyr «erhvervsmessig boikott» eller medvirkning hertil under de i loven nevnte betingelser. Erhvervsmessig boikott vil efter lovstedet si at «en eller flere erhvervsdrivende av konkurransereguleringshensyn nekter å innlate sig i forretningsforbindelse på vanlige vilkår med en annen erhvervsdrivende eller med en forbruker.» Dette lovsted passer dog ikke på det foreliggende tilfelle. For det første har trygdekassen ikke nektet å innlate sig med den ankende part. Det har ikke vært spørsmål om nogen forretningsforbindelse dem imellem. Det er med sine egne medlemer trygdekassen ikke har villet innlate sig, idet den har nektet dem refusjon. Og om konkurransereguleringshensyn har det heller ikke vært spørsmål. Legenes innbyrdes konkurranse kommer ikke trygdekassen ved, og nogen konkurranse overfor kassen selv er det ikke tale om. Som foran nevnt, har kassen handlet som den har gjort, fordi den trodde det var riktig av hensyn til sin egen økonomi. Men trygdekassen vil overhodet ikke rammes av lovstedet, fordi den ikke er erhvervsdrivende Trygdekassene er ikke oprettet for erhvervs eller vinnings skyld. De driver heller ingen næringsvei eller nogen virksomhet som gir dem utbytte. De får sine inntekter ved tvungne tilskudd, og øiemedet for deres virksomhet er å gi medlemmene legehjelp og annen hjelp i sykdom og død. Å kalle deres virksomhet for erhvervsmessig

Side:12

eller kassene selv for erhvervsdrivende fjerner sig meget langt fra vanlig sprogbruk.

Jeg antar at herredsrettens dom bør stadfestes.

Det antaes unødvendig å gå nærmere inn på om frifinnelse eller avvisning er den riktige domsform ved fastsettelsespåstanden, idet frifinnelse i hvert fall må kunne anvendes når det antaes at saksøkeren mangler legitimasjon.

På grunn av de tvil saken frembyr, antar jeg at omkostninger heller ikke bør tilkjennes for overretten.

Dommer Munthe anførte:

I syketrygdloven av 1930 finnes ikke nogen bestemmelse som direkte sier at legene har krav på å praktisere for trygdekassen. Syketrygdloven har først og fremst til hensikt å sikre de trygdede den fornødne legehjelp, - hensynet til legenes praksis har loven neppe tenkt på videre enn til opnåelse av denne hensikt. Det er således på det rene, at det ikke av hensyn til legene er nogen rettslig hindring for at trygdekassen slutter kontrakt med en, to eller flere leger, alt efter behovet, og således at enkelte leger i distriktet kan utelukkes, (i tilfelle treffes beslutningen av Rikstrygdeverket).

Det krav som legen i nærværende sak gjør gjeldende, er da også kun et indirekte krav på å praktisere for trygdekassen, basert på medlemmenes rett efter loven til fritt legevalg, når refusjonssystemet gjelder. Det fölger av dette system, hevder den ankende part, at kassen er pliktig til å refundere medlemmene en hvilkensomhelst leges regning. (Det er erkjent av motparten, at der ikke er inngått nogen kontrakt som omhandlet i syketrygdlovens §15, omenn distriktslegen faktisk har fungert som «kasselege»).

Jeg finner den omstendighet at legens krav er avledet av medlemmenes rett til fritt legevalg, ikke i og for sig

Side:13

behøver å være nogen avgjørende hindring - formelt eller reelt - mot et sådant søksmål mot trygdekassen som nærværende.

At den ankende part ikke skulde ha en sådan interesse som efter tvistemålslovens §54 gir adgang til å reise søksmål med påstand om fastsettelsesdom, - kan ikke antaes.

Er det så at fritt legevalg er forutsatt i loven, finner jeg det urimelig å avskjære den ankende part adgangen til å vinne frem med sin påstand mot trygdekassen, når dennes tilsidesettelse av lovens forutsetning ved å utelukke ham har påført ham tap, - selvom det først og fremst er av hensyn til trygdekassemedlemmene at loven har etablert dette fri legevalg, og legenes likestillethet kun kommer i annen rekke.

Å la søksmålet strande på at det ikke er gjort gjeldende av et trygdekassemedlem - hvilket meget lett hadde kunnet la sig arrangere i form av en overdragelse til legen av patientens rett - synes mig å være å legge for megen vekt på den formelle side av saken i forhold til den reelle. Jeg antar således som forholdene ligger an i nærværende sak, at også legen må ha legitimatio ad causam.

Spørsmålet blir da om de forsikrede efter syketrygdloven er forutsatt å skulle ha fritt legevalg under refusjonssystemet, således at trygdekassen ikke kan foreta nogen begrensning i antallet av de leger som skal få behandle kassens medlemmer med den følge at disse får krav på refusjon hos kassen for honoraret. Og jeg finner at syketrygdloven bygger på det fri legevalg, når det ikke er sluttet kontrakt med nogen leger, omenn det forekommer mig noget tvilsomt hvorvidt dette fri legevalg er ubetinget og ubegrenset og ikke kan undergies nogensomhelst innskrenkning fra trygdekassens side. I nærværende tilfelle, hvor den ankende part utelukkes fra å

Side:14

praktisere for trygdekassen og medlemmene kun er henvist til en lege (distriktslegen), finnes imidlertid kravet på fritt legevalg på en eklatant måte å være tilsidesatt og detuten at der finnes å foreligge nødvendighet eller fyldestgjørende grunner herfor (og det anførte om hensynet til kassens økonomi er problematisk).

Betingelsene antaes å være tilstede for å ilegge trygdekassen erstatningsansvar for den skade som den ved sin rettsstridige adferd finnes å ha påført legen.

Erstatningen er vanskelig å fastsette, idet enkelte av de momenter som den ankende part påstår der skal taes hensyn til er - og efter sakens natur må være - vanskelige å bestemme og lite kontrollerbare. Jeg finner skjønnsmessig å kunne anslå den ankende parts tap til 2.000 kroner.

Da saken for mig har frembydd tvil - særlig av hensyn til legens indirekte og avledede rett - voterer jeg for at saksomkostninger ikke tilkjennes, hverken for herredsretten eller overretten.

Efter den stedfundne votering fremkommer sådan

DOMSSLUTNING:

Ringebu trygdekasse er forpliktet til å refundere sine medlemmer for behandling av lege Erling Brustad på like fot med den annen praktiserende lege i distriktet.

I erstatning for tap som Ringebu trygdekasse har påført lege Erling Brustad ved sin nektelse av å refundere medlemmene for behandling hos ham betaler den ham kr. 2.000,00 - to tusen kroner.

Saksomkostninger tilkjennes ikke, hverken for herredsretten eller overretten.

Å opfylles - forsåvidt angår erstatningen - innen 2 - to - uker fra nærværende doms forkynnelse.