RG-1935-198
| Instans: | Trondheim overrett |
|---|---|
| Dato: | 1935-04-08 |
| Publisert: | RG-1935-198 (73 1935) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Ankesak nr. 107/1934. Dom og uteblivelsesdom av 8 april 1935. |
| Parter: | Den ankende part: Møre Fylke v/ Fylkesmannen. (Overrettssakfører Jon Hovde.) Motpart nr. 1: Einar Aurvågs dødsbo v/ Søre Sunnmøre skifterett. Motpart nr. 2: Turid Aurvaag, Tjorvåg. |
| Forfatter: | Overrettsdommerne Berger (rettsformann), Fjærli samt justitiarius Bruun |
| Lovhenvisninger: | Lov om Foranstaltninger mod Tuberkulose (1900) §13, §6, Sunnhetsloven (1860) §21, §22, Lov om Foranstaltninger mod Tuberkulose (1900), Tvistemålsloven (1915) §179, §374 |
Ved ankeerklæring av 27/6 1934 har Fylkesmannen i Møre med anketilladelse av 8/9 1934 innanket her for overretten en av Søre Sunnmøre Skifterett den 28/5 1934 i Einar Aurvaags dødsbo avsagt kjennelse med sådan slutning:
«Det av Fylkesmannen i Møre på vegne av Den norske Stat, Møre Fylke og Herøy herred anmeldte krav i boet efter avdøde Einar Aurvaag anerkjennes med kr. 990,50, der dog gies dekning først efterat boets øvrige kreditorer er dekket. Omkostningene opheves.»
Den ankende part har nedlagt sådan påstand:
«Den påankede kjennelse forandres.
I Einar Austvaags dødsbo gies den av Fylkesmannen i Møre meldte fordring kr. 990,50 utlegg som almindelig uprioritert fordring.
Einar Aurvaags dødsbo og Turid Aurvaag betaler in solidum sakens omkostninger til Fylkesmannen i Møre.»
Sakens sammenheng fremgår av begrunnelsen, for skifterettens kjennelse. Nye bevisligheter foreligger ikke for overretten.
Søre Sunnmøre skifterett. (Dommerfullmektig F. Moe).
Boets eneste aktivum er kr. 1.056,56 i kontanter, hvilket beløp er utbetalt på avdødes livspoltse.
Det er på det rene, at avdøde Einar Aurvaag er blitt forpleiet på Herøy sykehjem i tiden fra 22 januar 1933 til og med 31 oktober 1933. Innleggelsen og forpleiningen er skjedd i henhold til tuberkuloselovens §6, jfr. sammes §13 og Herøy helseråds beslutning av 11 februar 1933.
Det er ingen innsigelse gjort mot fordringens størrelse og heller ikke mot dens anerkjennelse forsåvidt den ikke kommer de øvrige kreditorer til skade. I tuberkuloseloven finnes ingen direkte hjemmel for det offentliges refusjonskrav for utgifter til, behandlingen av tuberkuløse som er innlagt på sykehus i h. t. lovens §6. Det må imidlertid antas at en refusjonsrett er indirekte hjemlet i loven. Iflg. §13, 2,1 skal utgiftene til behandlingen av ubemidlede tuberkuløse, utredes av det offentlige. Herav må antitetisk kunne sluttes at bemidlede patienter
Side:200
selv skal utrede sine utgifter. Videre må det kunne sluttes at en patient som var ubemidlet ved innleggelsen, men som senere erhverver midler, må erstatte det offentlige dets utlegg, - det samme gjelder om patientens dødsbo blir bemidlet. Denne opfatning er det som er kommet til uttrykk i HRD. av 30 juni 1930 og i Søre Sunnmøre skifteretts kjennelse av 28 desember 1932. Imidlertid er det ved ovennevnte ikke fastslått hvad som skal forståes ved bemidlet. Retten antar at dette uttrykk må forståes slik at der kreves en viss nettoformue, eller at patienten har inntekter der setter ham istand til helt å fyllestgjøre sine kreditorer. Denne fortolkning har for det første støtte i vanlig sprogbruk. Man kan ikke si om en mann at han er bemidlet hvis han er insolvent. Videre finner fortolkningen støtte deri at den vil lede til det eneste rimelige resultat. Det gjelder her tvangsinnleggelse og utgiftene hertil påføres uten patientens vilje, og de vil ofte bli forholdsvis store. Det kan da være rimelig om patienten må tåle å utrede disse, så sandt han virkelig har en nettoformue, idet utgiftene Kommer ham tit gode, derimot finnes det i høieste grad urimelig om en patient på denne måte skulde kunne gjøres insolvent, og hans tvangsinnleggelse skulde gå ut over hans kreditorer.
Endelig finner retten støtte for sin fortolkning i sundhetsloven av 16 mai 1860 §22. Denne § forutsetter at alene personer der «har evne til selv å bære utgiftene» skal betale for sitt ophold på sykehus ved tvangsinnleggelse, efter samme lovs §21. Videre sinnsykeloven av 5 juni 1925 §12 der gir det offentlige et refusjonskrav mot patienten, hvis hans «økonomiske stilling» er vesentlig bedre enn før antatt. Begge disse lover omhandler liknende tilfeller og efter begge bestemmelser antar retten, at det er vedkommendes økonomiske stilling under hensyntaken til hans forpliktelser, som må være avgjørende.
Efter dette antar altså retten at betingelsen for det offentliges refusjonskrav må være at patienten, eventuelt hans dødsbo er istand til å tilfredsstille de øvrige kreditorer, og herav følger at det offentliges krav i nærværende tilfelle først kan dekkes efter at alle de øvrige kreditorer er dekket fullt ut.
- * *
Motpart nr. 1, Einar Aurvaags dødsbo ved Søre Sunnmøre Skifterett, har anført at boet ikke kan betraktes som part i tvisten da det er insolvent og fordringen er avgjort
Side:201
ved skifteretten efter å være bestridt av en kreditor, og har henvist til Augdahls Skifte p. 305. Vedkommende realiteten har boet kun henvist til skifterettens kjennelse og har ikke nedlagt formell påstand.
Motpart nr. 2, Turid Aurvaag, har den 6/9 1934 i anledning ankesaken avgitt sådan erklæring:
«På grunn av at jeg ikke har midler til å føre en eventuell sak ved overretten, erklærer jeg herved at jeg godkjenner Møre fylkes krav i boet således at dette krav blir likestillet med mitt krav.
Jeg forutsetter at Møre fylke ikke gjør krav på boet for sitt utlegg som hittil er påløpet, idet jeg er en fattig enke som sårt trenger det lille som boet kommer til å gi.»
Den ankende part har fastholdt anken efter å være forelagt denne erklæring, og anfører at sakens principielle betydning er adskillig større enn ankegjenstandens verdi. Utover erklæringen av 6/9 1934 har motparten Turid Aurvaag ikke latt høre fra sig.
Overretten skal først behandle boets stilling til saken.
Det antaes at boet må få medhold i at saken er det uvedkommende. Det som tvisten her gjelder er jo noe som boet som sådant - lodeierne i fellesskap - ikke har noen som helst interesse av. Tvisten opstår kun i det tilfelle at boet er insolvent og ikke dekker alle krav, og er alene en tvist om princippene for fordelingen av aktiva mellem den ankende part og de almindelige kreditorer, hvorav det her bare er en enkelt, nemlig motpart nr. 2. I denne tvist kreditorene imellem har boet som sådant ingen interesse, og den ankende parts rettskrav er ikke rettet mot boet. Det kan være et spørsmål om saken mot boet skal avvises eller om boet skal frifinnes. Dette vil formentlig avhenge av om boet var part for skifteretten. Dette er ikke klart; i Fylkets prosesskrift av 19/3 1934 (dok. 4 for skifteretten) angies saksøkte å være «boet eller de fordringshavere som bestrider Fylkets krav.» I skifterettens kjennelse er som
Side:202
motparter nevnt alle kreditorer i boet, nemlig 3 kreditorer som er prioritert og derfor ikke har interesse i saken, og dessuten motpart nr. 2 for overretten. Spørsmålet sees ikke nærmere berørt for skifteretten. Under disse omstendigheter antaes det rettest at boet frifinnes, idet det såvidt forståes har vært ansett av Fylket som motpart for skifteretten. Spørsmålet har forøvrig ikke reell betydning.
Boet har ikke påstått saksomkostninger.
Det neste spørsmål i saken er om motpart nr. 2 Turid Aurvaag har erkjent den ankende parts krav ved sin erklæring av 6/9 1934. Dette antaes ikke. Man finner det naturlig å fortolke denne erklæring som et forlikstilbud fra motpart nr. 2 gående ut på at hun vil godkjenne den ankende parts krav som likestillet med sitt eget mot at den ankende part frafaller anken og påstanden om omkostninger. Og man finner det videre naturlig å se den ankende parts fastholden av anken i dok. 12 som et avslag på dette forlikstilbud, så meget mere som den ankende part har opretholdt uforandret sitt krav om tilkjennelse av saksomkostninger hos boet og motpart nr. 2 in solidum.
Motpart nr. 2 er imidlertid uteblitt; den ankende part har forlangt uteblivelsesdom og da betingelsene herfor foreligger efter Tvistemålslovens §374, må sådan avsies.
Faktum i saken er på det rene og fremgår av skifterettens kjennelse, som den ankende part bygger på også for overretten. Spørsmålet er derfor om dette faktum begrunner den ankende parts krav.
Den ankende part fremholder for overretten at skifterettens kjennelse er uriktig særlig av to grunner; for det første fordi der ikke finnes noen hjemmel for å sette de uprioriterte fordringer i forskjellige prioritetsklasser når man som skifteretten anerkjenner at den ankende part har et krav; for det annet fordi den ankende parts krav kun er betinget av at der finnes midler i boet, uten hensyn til om det er nettoformue, jfr. Høiesterettsdom i
Side:203
Rt-1933-755 og skifterettens kjennelse av 28/12 1932 (fremlagt som dok. 8).
Overretten er kommet til samme resultat som skifteretten og tiltrer i det vesentlige dens begrunnelse.
Overfor den ankende parts første anførsel bemerkes at det her ikke er tale om nogen prioritetsforskjell mellem uprioriterte fordringer, men forholdet er det at den ankende part kun er kjent berettiget til å ta sig betalt av boets nettoformue efterat alle kreditorer er dekket; dette fremgår også klart av skifterettens begrunnelse.
Overfor den ankende parts annen anførsel bemerkes at der i de to påberopte avgjørelser ikke kan sees å ha vært spørsmål om refusjonskravets stilling i konkurranse med kreditorer, men kun overfor arvingene i boet.
Det rettslige grunnlag for den ankende parts krav er en motsetningsslutning fra tuberkuloselovens §13 hvorefter den som ikke er ubemidlet selv må betale innleggelse efter §6.
Man finner å måtte karakterisere Einar Aurvaag og hans dødsbo som ubemidlet, når boet er insolvent. Dette stemmer med almindelig sprogbruk. Det vilde lede til lite rimelige resultater om man antok at det offentlige hadde krav på refusjon såsant den innlagte eller hans bo overhodet har midler.
Også de konkrete forhold gjør det lite rimelig å anerkjenne det offentliges krav til fortrengsel for motpart nr. 2. Hvis nemlig Einar Aurvaag før innleggelsen hadde kunnet disponere de 1.000 kroner, må man gå ut fra at han hadde benyttet dem til selv å betale de utgifter hans mor nu har hatt for ham til underhold, medicin osv., så at han vilde vært uten midler ved innleggelsen. Og der vilde jo ikke vært noe til hinder for at han hadde overdraget policen til sin mor til dekning eller sikring av hennes utlegg, og han vilde også da vært helt uten midler.
Skifterettens kjennelse vil altså bli å stadfeste. Om saksomkostninger
Side:204
til motpart nr. 2 blir det ikke tale på grunn av bestemmelsen i tvistemålslovens §179, 2. ledd.