RG-1935-205
| Instans: | Oslo overrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1935-06-13 |
| Publisert: | RG-1935-205 (75 1935) |
| Stikkord: | Gjenoptagelse av mortifikasjonssak |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sak nr. 16/1935. |
| Parter: | Den kjærende part: Spareskillingsbanken. (Advokat Bødtker.) Motpart: Kjøpmann Wilh. Hauff. (Advokat Wellen.) |
| Forfatter: | Overrettsdommerne Borch, Ubberud, justitiartus Soldan |
| Lovhenvisninger: |
Spareskillingsbanken, Oslo har begjært gjenoptatt en mortifikasjonssak som blev pådømt ved Drammens byretts dom av 2. oktober 1930. I anledning derav avsa Drammens byrett 11. februar 1935 kjennelse med sådan slutning: «Saken gjenoptas ikke.»
Angående sakens nærmere omstendigheter henvises til kjennelsens grunne.
Side:206
Drammens byrett. (Byfogd Wollebæk.)
Spareskillingsbanken, Oslo, begjært gjenoptatt mortifikasjonssak hvor kjøpmann Wilhelm Hauff var saksøker. I saken blev det den 2 oktober 1930 avsagt dom med følgende domsslutning:
«1 Pantobligasjon dat. 24/5 1898 - - stor kr. 18.000.- - -,
2.Pantoblgasjon dat. 21/4 1902 - - stor kr. 20.000.- - - dømmes å være døde og maktesløse så de kan slettes av pantebøkene.
Begjæringen om gjenoptakelse er datert 4 februar og innkom til retten den 5 s. m. 1935. Den finnes formelt iorden og da femårsfristen efter Tl, §408 ikke er utløpet, er det, forsåvidt adgang til gjenoptakelse.
Spareskillingsbanken har oplyst at de to pantobligasjoner som blev mortificert ved dommen av 2 oktober 1930, dengang og senere har befunnet sig i banken deponert som sikkerhet for lån ydet distriktslæge Fr. Hauff som har hatt formelt riktig transport på obligasjonene.
Retten finner at denne kjennsgjerning, dersom den hadde vært oplyst under mortifikasjonssaken, åpenbart måtte ha medført en annen avgjørelse av mortifikasjonssaken, idet pantobligasjonene ikke vilde blitt mortificert.
Da den mortifikasjon som er skjedd har vært til skade for Spareskillingsbanken, finner retten at banken forsåvidt er rette part til å begjære gjenoptakelse.
Retten finner imidlertid at gjenoptakelse allikevel ikke kan tillates. Gjenoptakelse er nemlig begjært i henhold til og vilde i tilfelle komme inn under den gjenoptakelssgrunn som er nevnt i Tl. §407 p. 6. Sammenholdt med paragrafens siste ledd må det da kreves at Spareskillingsbanken kan gjøre sannsynlig at den ikke har kjent til obligasjonene dengang mortifikasjonssaken verserte og at banken dengang ikke har hatt anledning til å gjøre gjeldende at den satt inne med obligasjonene. Denne betingelse kan retten ikke finne er tilfredsstillet. Grunnen til at banken ikke har hatt anledning til å gjøre gjeldende den omstendighet at den satt inne med obligasjonene som depositum for nevnte lån, er nemlig den att banken ikke har hatt kjennskap til selve mortifikasjonssaken. Dette finner retten går ikke inn under reglene i Tl. §407, siste ledd. Der er ikke påberopt noen formelle feil ved mortifikasjonssaken; kunngjørelsen av stevning og innkallelse har efter rettens opfatning vært i orden, og det er av Spareskillingsbanken ikke påstått annet. Da hele
Side:207
mortifikasjonsinstitutet hviler på at eventuelle rettighetshavere skal antas å være kjent med innkallelsen når denne er behørig kunngjort, finner retten ikke at det er adgang til å gjenopta mortifikasjonssaken fordi banken i dette tilfelle har vært ubekjent med saken, så lenge loven ikke har noen bestemt forskrift om at gjenoptakelse kan skje i slike tilfeller. Og som nevnt finner retten ikke at det faktiske forhold som her foreligger går inn under bestemmelsen i Tl. §407 s. 1., slik som denne bestemmelse lyder. Gjenoptakelse blir derfor efter rettens opfatning å nekte.
- * *
Denne kjennelse har Spareskillingsbanken påkjært til Oslo overrett. Den kjærende part mener at byretten har tatt feil når den har antatt at den generelle betingelse i Tl. §407 siste ledd var til hinder for her å tillate gjenoptakelse. Lignende vilkår gjelder også efter §405 siste ledd. Om byretten hadde rett, vilde adgangen til gjenoptakelse bli så sterkt begrenset at dette rettsmiddel vilde miste sin praktiske betydning for mortifikasjonssaker. Den kjærende part er ikke enig med byretten i at mortifikasjonsinstitutet hviler på at eventuelle rettighetshavere skal antas å være kjent med innkallelsen når denne er behørig kunngjort. For Wilh. W. Hauff blir stillingen, om gjenoptakelse tillates, nøiaktig den samme som hvis banken i 1930 var blitt opmerksom på mortifikasjonsstevningen. Mortifikasjon kunde da ikke ha vært gitt. I mellemtiden er der ikke skapt nogen rett for tredjemann som nu ved en gjenoptakelse vilde bli skjøvet tilside av banken. Det blir kun spørsmål om kollisjon mellem de samme interesser som vilde ha støtt mot hinannen i 1930. Hvis Hauff hadde anstillet sådanne undersøkelser som det hadde vært naturlig å gjøre, vilde han ha fått rede på hvor obligasjonen befant sig. På den annen side kan der ikke bebreides Spareskillingsbanken noe. Den kjærende part har nedlagt sådan endelig påstand: «Drammen byretts kjennelse av 11 februar 1935 opheves og Spareskillingsbankens begjæring om
Side:208
gjenoptakelse av mortifikasjonssak: Kjøpmann Wilhelm Hauff - mulig rettighetshaver, tas tilfølge. Wilhelm Hauff dømmes til å betale omkostninger for Oslo overrett til Spareskillingsbanken.»
Motparten, som var saksøker i mortifikasjonssaken, har gjort gjeldende at byrettens kjennelse av 11 februar 1935 ikke er lovlig påkjært innen fristen. Kjæremålserklæringen var visstnok innsendt innen fristens utløp, men gebyret var ifølge Tl. §170 innbetalt for sent.
Drammens byrett har i anledning herav anført at kjæremålserklæringen kom inn til retten i god tid før fristens utløp. Saken blev imidlertid forlagt og det blev derfor forsømt å gi den kjærende parts advokat opgave over gebyrer m.v. Da man blev opmerksom på forholdet, blev saken straks sendt til overretten og den kjærende parts advokat samtidig avkrevet gebyret. Byretten la ingen vekt på at gebyret ennu ikke var innbetalt, idet det blev regnet å bero iethvertfall for en del på forglemmelsen fra byretten.
Overretten finner efter dette og da gebyret blev innbetalt straks det blev krevet, at der ikke er vist noen forsømmelighet som bør føre til kjæremålets avvisning.
Motparten har med hensyn til realiteten henhøldt sig til byrettens kjennelse. Det var Spareskillingsbankens egen skyld at den forblev ubekjent med mortifikasjonen. Gjenoptakelse er derfor avskåret ifølge Tl. §407 siste ledd. Stillingen er ikke den samme nu som i 1930 da mortifikasjon fant sted. Efter denne er de mortifiserte obligasjoner slettet av panteregisteret og Drammens Sparebank rykket op som panthaver for ca. kr. 63.000.-. Hvis gjenoptakelse skulde tillates, vil saken derfor komme til å berøre Drammens Sparebank. Det er også uriktig når det anføres at Wilhelm Hauff vinner noen fordel på Spareskillingsbankens bekostning. Hauff har innfridd obligasjonene og de er senere frakommet ham på en måte som ikke kan lastes
Side:209
ham. Motparten har påstått prinsipalt at kjæremålet avvises, subsidiært at byrettens kjennelse stadfestes og i alle tilfeller at han tilkjennes saksomkostninger.
Overretten kommer til samme resultat som Drammens byrett og tiltrer dens begrunnelse. Det må antas at gjenoptakelse ikke er utelukket i mortifikasjonssaker. Imidlertid vil som anført av Skeie i hans Civilprosess III side 353 ophevelsen av en mortifikasjonsdom med restitusjon av den oprindelige ordning kunne føre til et uforskylt rettstap. Selv om man antar at mortifikasjonen med påfølgende avlysning har hatt en præklusiv virkning med hensyn til rettsvernet, vilde det dog formentlig være adgang til ved søksmål a prima instantia å inntale fordringen om den ikke godtgjøres å være bortfalt, se Skeies Civilprosess III s. 80.
Efter det anførte vil byrettens kjennelse bli stadfestet.
Da saken har frembudt tvil, vil saksomkostninger ikke bli tilkjent.
Overrettens kjennelse er enstemmig.