RG-1935-235
| Instans: | Bergens overrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1934-01-22 |
| Publisert: | RG-1935-235 (87 1935) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | |
| Parter: | Den ankende part: Bergens Privatbank. (Advokat J. Waage, Bergen.) Motpart: Watts, Watts & Co. Ltd., Newcastle. (Advokat Ivar Follestad, Bergen.) |
| Forfatter: | Hjelpedommer Nissen, Overrettsjustitiarius Iversen, overrettsdommer Nergaard |
| Lovhenvisninger: | Sjøloven (1893) §268, §283, §48, §49, §7, Sjøloven (1893) |
Ved rettidig innkommet ankeerklæring av 16. februar 1933 har Bergens Privatbank innbragt her for retten Bergens Byretts dom avsagt den 27 desember 1932 mellem sakens parter med sådan domsslutning:
«Saksøkte Bergens Privatbank A/S dømmes til innen 3 - tre - dage fra dommens forkynnelse å betale saksøkeren Watts, Watts & Co. Ltd. GBP 55-14-9 fem og femti engelske pund sterling, fjorten shilling og ni pence, enten i denne myntsort eller i norske penger efter kurs på betalingsdagen, med 5 - fem - procent i årlig rente derav fra 25 oktober 1930 til betaling skjer, samt kr. 200,- to hundrede kroner i saksomkostninger.»
Dommen som var avsagt med sjøkyndige domsmenn var enstemmig.
Dommen til hvis premisser henvises angående saksforholdet, er påanket i sin helhet. Den ankende part mener at byretten har tatt feil:
1. Når den går ut fra at det er det normale at skipperen før havnen forlates, ordner med den slags gjeld som den til Massey & Sons.
2. Når den antar at «den omstendighet at det her gjelder almindelige skibsutgifter som skipperen foranlediger betalt av Watts, Watts & Co. Ltd. uansett
Side:236
om kravet er opstått under den tidligere reise, må begrunne sjøpanterett efter sjøfartslovens §268, 4», hvis skipperen har handlet uten speciell fullmakt.
3. Når den ikke finner at skipperen hadde speciell fullmakt til å forplikte rederiet i kraft av den i saken omhandlede anmodning til motparten om å betale GBP 78-12-7 til Massey & Sons.
Den ankende part har nedlagt påstand på at banken frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for byretten og overretten hos Watts, Watts & Co. Ltd.
Motparten har nedlagt påstand på at byrettens dom stadfestes og at den ankende part dømmes til å betale motparten saksomkostninger for overretten.
Som nye bevis for overretten er fremlagt av den ankende part: 1) Telegram fra D/S Roas rederi til Massey & Sons av 21/6 1930 i avskrifter i ciffer og deciffrert, sålydende: «Roa your telegram received acting accordingly ship i delayed cannot sail before monday. 2). Telegram fra do. til do. av 25/6 1930 med tekst: Roa sailed 7 pm. yesterday. 3). Skrivelse fra skibsreder Leif Eriksen til overrettssakfører Eftestøl av 22/2 1933. 4). Skrivelse fra advokat Waage til Minde telegrafstasjon av 23/2 1933 med påtegning av 27 s. m.
Av motparten er fremlagt 5). Utskrift av S/S «Roa»s mellemværende med motparten.
Overretten kommer til et annet resultat enn byretten.
Man antar ikke, at Watts ved betalingen av Masseys fordring har erhvervet nogen selvstendig sjøpanterett i Roa. Det finnes ikke godtgjort, at fordringens betaling var nødvendig til fortsettelse av reisen. Der var ikke fremsatt nogen trussel om arrest, og det er ikke oplyst, at Roas fører bibragte Watts den opfatning, at betalingen var påtrengende nødvendig. Byretten har antatt, at Watts må tilkomme sjøpanterett, fordi det her gjelder almindelige skibsutgifter, betalt efter skibsførerens anmodning,
Side:237
idet byretten ikke tillegger det betydning, at Masseys fordring skriver sig fra en tidligere reise. Overretten antar imidlertid at bestemmelsene i sjøfartslovens §268 post 4 og §7 annet ledd må sammenholdes med bestemmelsen i lovens §48, og at skibsføreren uten særlig bemyndigelse fra rederiet kun var berettiget til å anmode Watts om å innfri Masseys fordring, hvis innfrielsen var nødvendig for utførelsen av den reise, på hvilken skibet befant sig da anmodningen til Watts stilledes.
Hvorvidt Masseys forøvrig var utstyrt med sjøpanterett, og Watts ved innfrielsen var inntrådt i denne rett, finnes det ufornødent å avgjøre, da fordringen under enhver omstendighet må ansees bortfalt i henhold til bestemmelsen i sjøfartslovens §283 post 6. Masseys regning sees utferdiget den 30 juni 1930. Da Massey måtte ha nogen tid til å foreta påkrav, kan forfallsdagen settes til omkring 1. august 1930. Da påtale først har funnet sted den 15 juni 1932, er den efter nevnte lovbestemmelse bortfalt. Den anmeldelse av fordringen som fant sted i auksjonsmøtet den 19 juni 1931 antas ikke å kunne likestilles med rettslig påtale.
Da saken i rettslig henseende finnes tvilsom, antas saksomkostninger å burde opheves for begge retter.
Hjelpedommer Nissen er kommet til samme resultat som byretten og skal bemerke: Det fremgår av forannevnte dok. nr. 5 at det av motparten til Massey & Sons betalte beløp GBP 78-12-7 er inntatt i motpartens mellemregnskap med rederiet og at det påsøkte beløp utgjør saldoen ifølge dette mellemregnskap. Motparten regner saldoen å være rest på det til Massey utbetalte beløp og at så er tilfelle er ikke bestridt av ankeparten. Da bankens betalingsplikt er på det rene såfremt det til Massey utbetalte beløp var forbundet med sjøpanterett, vil sakens utfall avhenge av hvorvidt der foreligger sådan sjøpanterett.
Motparten har bygget sitt krav på sjøpanterett på sjøfartslovens
Side:238
§268 nr. 4, idet han principalt gjør gjeldende den begrunnelse for kravet som er lagt til grunn for byrettsdommen og subsidiært hertil gjør gjeldende at kravet ihvertfall må anskues som et lån optalt under de i sjøfartslovens §49 fastsatte betingelser. Jeg finner at motparten må gives medhold i denne subsidiære søksmålsbegrunnelse.
I telegram av 7/10 1930 og brev av samme datum anmodet Massey & Sons motparten om i egenskap av skibets megler å sørge for at skibsføreren betalte Masseys heromhandlede regning, idet det samtidig anføres i brevet at rederiet hadde gitt føreren instruksjoner om å remittere Massey beløpet. Roas fører anmodet motparten om å betale beløpet og i henhold hertil blev beløpet betalt av Massey og belastet rederiet i løpende mellemregning. Efter det således passerte må jeg anskue det av motparten utbetalte beløp som forstrekning eller et lån, optatt av skibsføreren i medhold til lovens generelle fullmakt som skibsfører. Selv om det måtte antas at Massey & Sons utbetaling var skjedd efter rederiets anmodning, er det intet som tyder på at der ved utbetalingen fra motparten skjedde nogen medvirkning fra rederiets side. Spørsmålet blir da om betingelsene for optakelsen av sådant lån var tilstede efter sjøfartslovens §49, jfr. §48. Jeg har funnet dette endel tvilsomt, men antar at disse betingelser forelå. Visstnok inneholder Masseys brev til motparten av 7/10 1930 intet om at firmaet såfremt det ikke fikk utbetalt sitt krav, vilde gå til arrest av skibet, men i en skrivelse til motparten av 12/1 1932 har firmaet gitt uttrykk for at det såfremt beløpet ikke inngikk, vilde ha vært nødsaget til å ta skritt i den retning for å sikre sig sitt tilgodehavende. Slik som situasjonen lå an, finner jeg heller ikke grunn til å betvile at firmaet, såfremt remisse ikke var sendt, vilde ha tatt skritt til tvangsforanstaltninger mot skibet. Jeg antar da at det for skibsføreren har
Side:239
fremstillet sig som nødvendig for reisens fortsettelse å skaffe penger tilveie til dekning av Masseys krav og da rederiets økonomiske stilling må antas å ha vært slett, har pengene ikke kunnet skaffes på annen måte enn ved lån hos motparten. Under disse omstendigheter kan jeg ikke legge nogen avgjørende vekt på at det ikke av Massey var begjært arrest eller uttrykkelig truet med sådan da pengene utbetatltes. Situasjonen var ihvertfall sådan at trusselen hang i luften og skibet risikerte å bli tilbakeholdt. Den siste eventualitet måtte der efter all sannsynlighet regnes med. Jeg mener da at kravet må være utstyrt med sjøpanterett og da fordringen stiftedes i oktober 1930 er det på det rene at foreldelse ikke vil være inntrådt.
Når jeg bygger på det forannevnte søksmålsgrunnlag vil det bli unødvendig å ta standpunkt til motpartens anførsel om at Masseys krav også var utstyrt med sjøpanterett og at denne var gått over til motparten, samt ankepartens herimot fremsatte benektelser og innsigelser gående ut på at et ventuelt sjøpantekrav opstått på Masseys hender vil være foreldet.
Jeg stemmer således for at byrettens dom stadfestes, idet jeg slutter mig til byrettens omkostningsavgjørelse. Jeg stemmer videre for at motparten tilkjennes omkostninger for overretten med kr. 265.-