RG-1935-30
| Instans: | Oslo overrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1933-08-25 |
| Publisert: | RG-1935-30 (9 1935) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Ankesak nr, 2/33. |
| Parter: | Den ankende part: Aslaug Hval ved verge. (Overrettssakfører Kjos.) Motpart: Anders Oppen. (Overrettssakfører Komdahl.) |
| Forfatter: | Overrettsdommerne Miøen, Borch, justitiarius Soldan |
| Lovhenvisninger: | Skjønnsprosessloven (1917) §67, Odelsloven (1821) §24, Odelsloven (1821), LOV-1929-06-24 |
Ved Hadeland og Lands herredsretts dom av 12. okt. 1932 blev Anders Oppen frifunnet for Aslaug Hvals tiltale og tilkjent kr. 125,- i saksomkostninger. Om saksforholdet henvises til herredsrettens domsgrunner. Det er dog for overretten oplyst at takstsummen var kr. 35.300, incl. føderåd som blev verdsatt til kr. 4.500,-.
Denne dom har Aslaug Hval ved verge Hans Hval i rett tid påanket til overretten, idet hun gjør gjeldende, at herredsretten har tatt feil, når den finner at skjønnsloven §67 gir besidderen av et odelsgods rett til å undlate å betale forfalne avdrag og renter av gjeld, påheftet godset av bedre odelsberettiget, uten å pådra sig refusjonsansvar overfor odelsløser. Videre anker hun over ileggelsen av saksomkostninger. Hun har nedlagt sådan påstand:
«Herredsrettens dom underkjennes og motparten dømmes til å betale til den ankende part ved verge kr. 1926,57 med 5 pct. rente derav fra 20. august 1932 samt sakens omkostninger for herredsretten og overretten.»
Side:31
Motparten, gårdbruker Anders Oppen har tatt til gjenmele og har påstått herredsrettens dom stadfestet og sig tilkjent saksomkostninger for overretten.
Saken foreligger for overretten i uforandret skikkelse.
Overretten kommer til samme resultat som herredsretten, og kan i det vesentlige tiltrede dens begrunnelse. En kjøper av en eiendom som der hviler odel på, står ikke i kontraktsforhold til de odelsberettigede og kan ikke antas å ha videregående forpliktelser overfor disse enn i odelsloven angitt. Det påligger ham derfor ikke som en rettsplikt overfor odelsløseren å betale renter og avdrag av pantegjelden i rette tid. At undlatelsen kan være rettsstridig i forhold til kreditor vedkommer ikke odelsløseren, og det kan heller ikke innsees at det er nogen grunn til forskjellige løsninger efter som kreditor har gitt henstand eller ikke. I første fall er jo forfallsdagens oversittelse ikke rettstridig i forhold til kreditor, mens odelsløserens interesse ikke berøres av om henstand er gitt eller ikke. Dertil kommer, som av den ankende påpekt, at besitteren ikke ved løsningen befries for sitt personlige ansvar for pantegjelden. Skulde han betale den forfalne del av den til løseren, vilde han risikere å måtte betale en gang til. om løseren misligholdt gjelden. Til å pålegge ham denne risiko, foreligger der ingen hjemmel.
Herredsrettens dom blir derfor å stadfeste, og det også forsåvidt saksomkostningene angår, idet overretten ikke finner at saken frembyr sådan tvil at der kunde være grunn til å opheve disse. Omkostningene for overretten må den ankende efter dette tilsvare.
DOMSSLUTNING:
Herredsrettens dom stadfestes. I saksomkostninger for overretten betaler Aslaug Hval ved verge Hans E. Hval til Anders Oppen 200 - to hundre kroner.
Betalingsfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av overrettens dom.
HADELAND OG LANDS HERREDSRETT.
Herredsdommer Solem.
Aslaug Hval mot Anders Oppen.
På foranledning inntas her herredsrettens dom av 12/10 1932.
Frøken Aslaug Hval ved verge Hans E. Hval har efter odelstakst den 20. august innløst Anders Oppens eiendom Hval, gnr. 246 bnr. 4 og 5 av skyld tilsammen m. 10,33 i Gran. Takstsummen blev satt til kr. 35.300 plus føderåd. De panteheftelser som hviler på eiendommen utgjorde med renter til løsningsdagen kr. 37.205,83.
Under løsningen blev partene enige om at spørsmålet om odelsløseren eller besidderen skulde betale de nevnte avdrag og renter blev stående uavgjort. Odelsløseren har nu anlagt sak mot Anders Oppen og nedladt påstand på at han skal betale kr. 1926,57 med 5 pct renter fra 20/8 1932 og saksomkostninger.
Påstandsbeløpet fremkommer ved en sammenlegning av rentene for hypotekbankgjelden kr. 24.114,26 - - - Oplysningsvesenets fonds obligasjon - - og Hønefos og Oplands Privatbanks fordring - - - Tilsammen kr. 1,926,57
Obligasjonen til Oplysningsvesenets fond utgjør kr. 4.500,- og til Privatbanken kr. 6.665,-. Den overskytende pantegjeld er overtatt i henhold til skjønnslovens §67, da gjelden er stiftet før ophevelsen av denne bestemmelse ved lov av 24 juni 1929, jfr. Høiesterettsdom i Rt-1931-865. Saksøkte har nedlagt påstand på frifinnelse og tilkjennelse av saksomkostninger.
Fra saksøkerens side er gjort gjeldende at skjønnslovens §67 er gitt av hensyn til pantekreditorene og ikke av hensyn til odelsbesidderen. Ved å undlate å betale renter og, avdrag har denne begått et rettsbrudd, og han kan ikke ved dette tjene på odelsløserens bekostning.
Saksøkte har hevdet at rentene også er pantegjeld, og må overtas av odelsløseren.
Retten bemerker: Det er ingen tvil om at odelsløseren efter skjønnsloven §67 og den tidligere odelslovs §24 var forpliktet til å overta ikke bare pantegjeldens kapital, men også rentene. Disse siste dog begrenset til 1 års rente idet forordningen av 12. mars 1.790 blir gitt analogisk anvendelse. Denne plikt har odelsløseren overfor pantekreditorene, og det er ingen tvil om at odelsløseren iallfall med hensyn til kapitalen ikke har noe refusjonskrav overfor odelsgodsets besidder. Forsåvidt det hadde vært lovens mening utelukkende å sikre pantekreditorene, hadde det i og for sig ikke vært noe iveien for å formulere bestemmelsen slik at odelsløseren skulde være ansvarlig overfor kreditor, men ha refusjon hos besidderen for den del av pantegjelden som ikke blev dekket av takstsummen. Når loven ikke har ordnet det slik kan retten ikke se det utelukkende som en refleksvirkning at besidderen blir fri for den overskytende pantegjeld. Det er en virkelig rett han har og denne rett kan han regne med når han kjøper en eiendom som det; hviler odel på.
Det er ganske visst så at besidderen av eiendommen ved ikke å betale forfalte renter og avdrag har begått et rettsbrudd overfor fordringshaverne, men dette rettsbrudd kan ikke føre til mere enn at han overfor disse er forpliktet til å betale gjel. den med renter og omkostninger. Odelsbesidderen har overfor odelsløseren ingen plikt til å betale renter og forfalte avdrag. Han har derfor overfor odelsløseren ikke begått noe rettsbrudd som kan begrunne noe ansvar.
Efter rettens mening må derfor den odelsløser, som vil innlate sig på å ville løse odelsjord som fremdeles faller inn under skjønnslovens §67, alltid gjøre regning med at han også må betale renter av den hele pantegjeld, da pantet jo utvilsomt også omfatter rentene. For at dette ansvar ikke skal bli helt uberegnelig, har man gitt forordningen av 12. mars 1.790 analogisk anvendelse på dette forhold. (Se Motzfeldt Odelsrett side 78).
Saksøkeren har også nedlagt påstand på at saksøkte skal tilsvare de avdrag som er forfalt. Dette forekommer retten enn mere urimelig enn påstanden om rentene. Såfremt den hele pantegjeld var opsagt og forfalt før odelsløsningen, vilde under en slik fortolkning av loven bestemmelsen i §67 bli helt illusorisk for besidderen, og efter det syn retten har på bestemmelsen, kan den som nevnt ikke utelukkende ansees som en bestemmelse i pantekreditorenes favør. Retten bemerker tilslutt, at det i den sak som er inntatt i Rt-1931-567, er medtatt ett års renter av pantegjelden, uten at det kan sees å være reist innsigelse mot dette.
Retten kommer derfor til det resultat at saksøktes påstand må bli tatt tilfølge.