RG-1936-122
| Instans: | Oslo overrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1934-06-22 |
| Publisert: | RG-1936-122 (106 1936) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Ankesak nr. 103/1934. |
| Parter: | Den ankende part: Chauffør Sigurd Skalstad. (Overrettssakfører Vindhol.) Motpart: Fro-Ga-Mo. (Overrettssakfører Storm Nielsen.) |
| Forfatter: | Overrettsdommerne Ubberud, Winsnes (formann), Miøen |
| Lovhenvisninger: | Avbetalingsloven (1916) §14, Avbetalingsloven (1916), Skjønnsprosessloven (1917) §237, §33, §34, §36, §6, Skjønnsprosessloven (1917) |
Efter begjæring av Fro-Ga-Mo, Oslo, blev en utleveringsforretning avholdt av namsmannen i Østre Toten den 18 november 1933 til utlevering av en Buick bil som Sigurd Skalstad hadde kjøpt på avbetaling hos rekvirenten. Forretningen bestyrtes av den autoriserte lensmannsfullmektig med to bilkyndige vidner. Bilen blev herunder besiktiget og verdsatt til kr. 3 400- Saksøkeren anførte at han fant taksten for høi og avgav erklæring om at han vilde begjære overtakst. Protokollen over forretningen har enn vildere følgende tilførsel: «Den omhandlede bil er for tiden beroende hos Fro-Ga-Mo, Oslo, til reparasjon efter den før nevnte kollisjon. Saksøkeren og saksøkte var enige om at Fro-Ga-Mo fullfører reparasjonen og opbevarer bilen inntil overskjønn har funnet sted». Det er imidlertid på det rene at bilen haddes tilstede ved utleveringsforretningen på Østre Toten hvor kjøperen har sin bopel. Den var såvidt skjønnes kjørt dit op av Fro-Ga-Mo i anledning av utleveringsforretningen.
Ved skrivelse til Oslo byrett begjærte Fro-Ga-Mo overskjønn over bilens verdi foretatt ved byretten. Ved skrivelsens forkynnelse for saksøkte protesterte denne mot overskjønnets avholdelse i Oslo og bestred lovligheten av den av Oslo byrett foretatte berammelse. Rettens formann tilskrev imidlertid saksøkte at saken ikke kunde undlates fremmet. Den var berammet i henhold til skjønnslovens §6 i den rettskrets hvor gjenstanden befant sig. Hvis saksøkte vilde oprettholde sin protest, måtte dette skje i rettsmøtet. Ved sakens foretagelse i Oslo byrett den 15.
Side:123
januar 1934 begjærte saksøkte skjønnet avvist fordi det ikke var fremmet ved rett verneting. Retten avsa imidlertid kjennelse for at forretningen skulde fremmes og bilen blev derefter verdsatt til kr. 2.600,00. Saksomkostninger blev ikke tilkjent.
Saksøkte Sigurd Skalstad har påanket overskjønnet til Oslo overrett og nedlagt sådan påstand:
1. Det ved Oslo byrett den 15/1 1934 avholdte overskjønn opheves, og overskjønnssaken avvises fra Oslo byrett
2. FRO-GA-MO dømmes til å betale saksomkostninger for byretten og overretten til Sigurd Skalstad.»
Som ankegrunner anført at begjæringen om overskjønn overensstemmende med avbetalingslovens §14,2net ledd og skjønnslovens §33, 2net ledd og §34 første ledd skulde ha vært fremsatt for lensmannen i Østre Toten og derfra ekspedert til herredsrettsdommeren i Toten, som også efter almindelige vernetingsregler skulde bestyre overskjønnet.
Motparten Fro-Ga-Mo har påstått anken forkastet og tilkjennelse av saksomkostninger for overretten.
Førstvoterende dommer Miøen voterer for at anken tas tilfølge.
Jeg kan ikke tiltre den opfatning at vår almindelige regel om instansfølgen ikke gjelder for skjønn. Denne regel er vistnokk ikke kommet til direkte uttrykk i de nye prosesslover. Ikke desto mindre er den en almindelig over det hele prosessområde gjeldende regel. Den ligger til grunn for Tl.s utformning av rettsmiddelsystemet i Tl,s fjerde del. Till denne henvises der i skjønnilovens §2. For en fravikelse måtte der i tilfelle påvises klar lovforskrift, men sådan finnes ikke. Den generelle henvisning i skjønnslovens §36 til reglene om underskjønn kan ikke ansees tilstrekkelig. Enhver sådan henvisning må forståes med det forbehold: så langt henvisningen passer. Det er visstnok så at skjønnets gjenstand som regel må has tilstede til granskning av skjønnet, men dersom besidderen efter underskjønn flytter den, må det antas at han er forpliktet til å bringe den tilbake, om overskjønn begjæres og granskning av retten selv finnes nødvendig, jfr. Tl. §237, som også gjelder for skjønn.
Men ihvertfall kan den her bestridte opfatning kun
Side:124
gjelde hvor det handles om et selvstendig skjønn. Det foreliggende skjønn er et ledd i en tvangsforretning, for hvilken regelen om instansfølgen utvilsomt gjelder. Underskjønnet kan kun avgis av den myndighet som utfører utleveringsforretningen, og bestemmende for vernetinget er ikke skjønnslovens §6, men tvfl. §78, §79, §80 som ikke i alle tilfelle fører til det samme resultat. Det må således antas at utleveringsforretning med saksøktes samtykke kan foretas på hans bosted, selv om tingen da befinner sig et annet sted. Skjønnet blir også da å avgi av den myndighet som utfører utleveringsforretningen.
Denne sammenknytning av hovedforretningen og det under denne nødvendige hjelpeskjønn kan ikke antas innskrenket til første instans. Skulde overskjønn kunne holdes i en annen jurisdiksjon enn utleveringsforretningen, vilde det kunne inntreffe at forretningen og det overskjønn som Skal legges til grunn for det opgjør som skal foretas under forretningen, kan bli påkjært til forskjellige overretter, uten at der vilde foreligge noget middel til å fremkalle overensstemmende avgjørelser, da overrettens avgjørelser av kjæremål regelmessig er endelige. Det er selvfølgelig en helt umulig ordning.
Når skjønnslovens §36 henviser til lovens regler om underskjønn uten å undta §6, beror det formentlig på en inkurie. Men ihvertfall må forutsetningen for en sådan henvisning være at §6 har vært gjeldende for vedkommende underskjønn.
Avbetalingsloven, som er eldre enn skjønnsloven og har vært ikraft i en årrekke før den nye civilprosess blev innført, hadde også i sin oprinnelige lydelse bestemmelsen om overskjønn. Dette skulde bestyres av dommeren. Det er ikke tvilsomt at der herved siktes til dommeren i den jurisdiksjon hvor utleveringsforretningen blev holdt. Skjønnet og forretningen kunne da alltid appelleres til den samme overrett. Det er ganske uantagelig at den ved lov av 29. mai 1928 foretatte tilpasning av utleveringsreglene til den nye prosess skal ha brudt på dette system. Også den henvisning til skjønnsloven som nu finnes i avbetalingslovens §14 må leses med det forbehold at reglene passer.
At det påankede skjønn er et virkelig overskjønn og
Side:125
ikke et rettslig underskjønn fremgår med tilstrekkelig tydelighet av ordlyden i avbetalingslovens §14. Dennes første punktum er ikke forandret ved loven av 29, mai 1928. De grunner som er anført for at der foreligger et underskjønn forelå ikke under den eldre prosess, det var under denne helt klart at loven med overskjønn mente hvad den sa. Når den revisjon som skulde tilpasse avbetalingsloven til de nye prosessregler lot dette punktum stå uforandret, mens resten av paragrafen blev helt omredigert, lar det sig ikke oprettholde at overskjønn herefter skal bety underskjønn. Der kan intet realiteshensyn påberopes for en sådan forandring, som formentlig dessuten vilde åpne adgang til overskjønn efter skjønnsloven, hvormed man på dette punkt vilde få 3 instanser.
Jeg stemmer efter det anførte for at det påankede overskjønn opheves, at overskjønnet avvises fra byretten samt at den ankende part tilkjennes saksomkostninger for byretten og overreten.
Dommer Winsnes kommer til samme resultat. Det antas dog ikke nødvendig å ta standpunkt til spørsmålet om hvorvidt et overskjønn kan holdes i en annen embedskrets enn den hvori under-skjønnet er holdt hvis skjønnsgjenstanden er flyttet, jfr. Altens utgave av skjønnsloven, anm. 1 til §34. Ihvertfall antas nemlig i nærværende tilfelle den omstendighet at bilen var i Oslo til reparasjon, ikke å kunne begrunne avvikelse fra den almindelige regel. Bilen måtte ha kunnet vært bragt til Toten til overskjønnet likesåvel som til utleveringsforretningen.
Dommer Ubberud har funnet saken yderst tvilsom. Denne tvil er særlig fremkaldt ved de motstridende anførsler i utleveringsforretningens 2 siste avsnitt, nemlig at «saksøkeren og saksøkte var enige om at Fro-Ga-Mo opbevarer bilen inntil overkjønn har funnet sted.» mens bestyreren på sin side anfører at «overleveringen av vognen utstår til denne tid.»
Denne siste tilførsel styrker dog den opfatning at det han vært forutsetningen for Fro- Ga-Mos opbevaring av bilen, at den skulde bringes tilbake til Toten og at overskjønnet skulde holdes der.
Saksøktes protest mot overskjønnets avholdelse i Oslo
Side:126
burde derfor efter min opfatning ha vært tatt tilfølge, på samme tid om jeg antar at dets avholdelse ved Oslo byrett kan ha virket bestemmende på skjønnets innhold.
Da jeg har funnet saken i høi grad tvilsom voterer jeg for at saksomkostninger ikke tilkjennes.
Overskjønnet blev ophevet.