RG-1936-420
| Instans: | Trondheim overrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1935-10-24 |
| Publisert: | RG-1936-420 (222 1936) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Ankesak nr. 114/1933. |
| Parter: | Den ankende part: M/S «Aarsten»s skipper og reder E. Rolfsen. (Advokat Victor Haxtow, Oslo.) Motparter: Gauprør Notlag og Snurpenotlaget Fram, Nauste. (Overrettssakfører H. Chr. Parelius, Molde.) |
| Forfatter: | Overrettsdommerne Fjaerli (rettsformann), Wildhagen samt justitiarius Bruun |
| Lovhenvisninger: |
Romsdals herredsrett avsa 3, juli 1933 dom med sådan slutning:
«Gauprør notlag og snurpenotlaget Fram kjennes like overfor M/S «Aarstens» skipper og reder, Erling Rolfsen, som sjøpanthaver i M/S «Aarsten» berettiget til for kr. 1.500,- femten hundre - med 4 - fire - av hundre i årlig rente fra 30. september 1932 og saksomkostninger å sette fartøiet til offentlig auksjon til dekning av samme.
I saksomkostninger betaler M/S «Aarsten»s skipper og reder, Erling Rolfsen, til Gauprør notlag og snurpenotlaget Fram 400 - fire hundre kroner. -
Opfyllelsesfristen er 2 - to - uker efter forkynnelsen av dommen.»
Denne dom har Erling Rolfsen ved ankeerklæring av 30. august 1933 bragt inn for Trondheim overrett, hvor den ankende part har nedlagt sådan påstand:
«At A/S «Aarsten»s skipper og reder, Erling Rolfsen frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og overretten.»
Motpartenes påstand lyder så:
«At Romsdals herredsretts dom stadfestes og M/S «Aarsten»s skipper og reder tilpliktes å betale sakene omkostninger. - At Gauprør notlag og snurpenotlaget
Side:421
Fram kjennes berettiget til å sette M/S «Aarsten» til auksjon også for de i overretten tilkjente omkostninger.»
Om tvistens gjenstand og nærmere omstendigheter henvises til begrunnelsen for herredsrettens dom. - Til bruk for overretten er foretatt bevisoptagelse ved Romsdals herredsrett 19. mars og 28. april 1934 med avhørelse av 5 parter og 5 vidner. Dessuten er fremlagt en erklæring av 19. mai 1934 fra M. Th. Olsen (Wiik), (dok. 36), hvilken erklæring er godtatt som vidneerklæring av motpartene (dok. 37).
Efter ankeerklæringen angripes herredsrettens dom på følgende, grunnlag:
1. Skaden skyldes ikke uaktsomhet eller udyktig manøvrering av M/S «Aarsten»s vedkommende.
2. Lov om sildefiskeriene av 26. juni 1893 §10 kommer til anvendelse i det foreliggende tilfelle. Det er vesentlig for erstatningsspørsmålets avgjørelse om notens plenter var forsynt med dubbel eller annet kjennelig merke.
3. Skaden må tilskrives de skadelidendes eget forhold, deres mangel på aktsomhet og omtenksomhet, et uhell, - eller personer som skipperen ikke har noe ansvar for.
4. Subsidiært hevdes at notlagenes forsømmelse av den i lov 26. juni 1893 foreskrevne avmerkning medfører at eventuelt erstatningsansvar bortfaller.
5. Videre hevdes subsidiært at betingelsene for compensatio culpae foreligger efter ikrafttredelseslovens §25.
6. Endelig hevder den ankende part at bevis for skadens omfang ikke er ført og at herredsrettens skjønn herover er altfor høit.
I. Hovedspørsmålet i saken synes å måtte bli anvendelsen av §10 i lov om sildefiskeriene av 26. juni 1893, punkt 2 og 4 ovenfor. Siste punktum i denne paragraf lyder slik: «Såfremt vedkommende noteier ikke har forsynt notens plenter med dubbel eller annet kjennelig merke, bortfaller såvel straff som erstatning.» Den ankende part synes å opfatte denne bestemmelse således at det er en betingelse for erstatningsansvar overhodet i det her foreliggende tilfelle at de i loven nevnte «dubbel»
Side:422
eller merker er anbragt. Motpartene derimot antar at der foreligger en spesiell erstatningsregel i §10, og at det alene er for denne spesielle erstatningsplikt lovstedet foreskriver ansvarsfrihet i dets siste punktum.
Bestemmelsen i lov av 6. juni 1893 §10 synes å være hentet fra lov om vårsildfisket av 24. september 1851 §18. Ordlyden er her litt anderledes; men meningen må antas å være den samme; der kan neppe påvises noen avgjørende grunn til å opstille avvikende erstatningsregler i de to lover. Loven av 1851 har for den her omhandlede regels vedkommende fått ny redaksjon ved endringsloven av 23. desember 1920 §1. Når man sammenholder de 3 redaksjoner av den erstatningsregel det her gjelder, synes den å ha fått sin klareste og mest presise redaksjon i loven av 1920. Ser man så på regelen i den form den der har fått, springer det i øinene at der her fastsettes erstatningsansvar efter rent objektive kjennemerker, d.v.s. uten at der foreligger forsett eller uaktsomhet. Dette fremgår av paragrafens første punktum, som konstaterer dette erstatningsansvar i følgende ord: «Enhver som med drivende redskap kommer ned på faststående redskap skal erstatte den skade som voldes derved.» - Samme ubetingede erstatningsregel fastsetter paragrafens annet punktum for skib overfor «utestående» redskap», - altså både faststående og drivende. Men overfor skib gir loven dette adgang til å godtgjøre «nødvendighet eller utilregnelig uhell» som ansvarsbefriende omstendighet. I tredje ledd endelig fastsettes det som ansvarsbefriende omstendighet at notens plenter ikke er forsynt med «dobbel» eller annet kjennelig merke. -
Lovstedet taler - såvidt skjønnes - bare om erstatningsplikt på objektivt grunnlag. Alene i 3. punktum (2. ledds 2. punktum) finnes en bemerkning om straffansvar i tilfelle av uaktsomhet, nemlig hvis vedkommende skibs ansvarshavende på forhånd var «advaret».
Går man efter denne undersøkelse tilbake til loven av 1893, så ser man at denne lov i §10 ikke direkte uttaler erstatningsregelen, men alene forutsetter den. I første punktum -uttaler denne paragraf direkte kun strafferegelen, hvormed loven indirekte sier at der her foreligger
Side:423
rettsstridig forhold og dermed erstatningsgrunnlag. I annet punktum uttales også erstatningsregelen indirekte, men tydeligere enn i første punktum, idet der nevnes en særlig erstatningsbefriende omstendighet. Når man således sammenholder disse to lovsteder, må man komme til det resultat at de sier det samme forsåvidt skib angår. Loven av 1920 har alene utvidet erstatningsregelen til også å gjelde den som med drivende redskap skader faststående redskap.
Man må således gå ut fra at §10 i loven av 26. juni 1893 alene handler om erstatningsansvar på objektivt grunnlag. Det kan ikke antas at denne lovbestemmelse uttaler noe om den vanlige skadeserstatning på grunn av forsett eller uaktsomhet. Således kan den i paragrafens 3. ledd uttalte fritagelsesregel heller ikke gjelde erstatninig på subjektivt grunnlag.
II. Det annet spørsmål i saken blir derfor om noen av disse subjektive betingelser for skadeserstatning foreligger (punkt 1 foran). Forsett er ikke påstått; spørsmålet blir derfor alene om uaktsomhet er utvist. Det må sies å være på det rene hvordan handlingen foregikk: I stille vær gikk skibet inn til fjordbunnen for å losse telefonstolper. Farvannet blev oploddet av skibets folk, og fartøiet kom frem innover i det trange farvann hvor noten stod. Under oplodningen forut må man gå ut fra at skibets folk blev helt orientert med hensyn til notens plass og de fortøiningstau («plenter») som gikk ut fra kaggene på noten bortover sjøen. Da skibet var ferdig med losningen, begynte det å ta ankeret op; men enda før dette var oppe, blev skibet satt i fart, så ankeret blev slept nede i vannet. Herunder fanget det er fortøiningstaug med den følge at noten blev dratt med ut på dypere vann samtidig med at et fortøiningstaug fra noten og op i land brast. Noten nådde nu ikke bunnen lenger på enkelte steder, og silden gikk ut gjennem de åpne partier.
Man finner å måtte karakterisere fremgangsmåten med å sette skibet i fart med ankeret slepende nede i vannet i dette farvann i nærheten av noten som uaktsomhet fra skibets side. Herav følger erstatningsplikt for den forvoldte skade. For denne på subjektivt grunnlag
Side:424
hvilende erstatningsplikt gir §10 i loven av 26. juni 1893 - som alt nevnt - ingen fritagelse.
III. Sakens tredje spørsmål blir så om der foreligger uaktsomhet også fra motpartenes side således at betingelsene for compensatio culpae foreligger, punkt 3 og 5 ovenfor i referatet av ankeerklæringen. Der er ingen uaktsomhet overført notfolkene. Om merkning av fortøiningstaugene bemerkes at undlatelse herav på det sted noten stod, og under de forhold som forøvrig hersket der, ikke kan betegnes som uaktsomhet Selv om det kunde, vilde det ikke hjelpe den ankende part; for det kan ikke antas at denne omstendighet har medvirket som årsak til skaden all den stund notens plass og fortøiningstaugenes retning i sjøen må ansees å ha vært fullt på det rene for skibets vedkommende. Og regelen om compensatio culpae forutsetter en sådan uaktsomhet som også er årsak til den forvoldte skade. Vakthold kan heller ikke ansees påkrevet på det sted og under de forhold hvor noten var satt. Andre omstendigheter kan ikke sees påberopt som grunnlag for utvist uaktsomhet fra motpartenes side.
IV. Hvad så endelig skadens omfang angår (punkt 6 foran i referatet av ankeerklæringen) så finner man ikke grunn til å fravike herredsrettens skjønn, som synes forsiktig og vel begrunnet.
Overretten kommer således til samme resultat som herredsretten hvis dom følgelig blir å stadfeste, - også forsåvidt angår saksomkostningene.
Efter lovens hovedregel må videre den ankende part også erstatte motpartene saksomkostninger for overretten. For denne rett fastsettes de til 300 kroner.
Dommer Wildhagen kommer til et noe annet resultat. De i saken omprocederte erstatningsbestemmelser i de 3 love om sildefiskeriene har sin kilde i Næringskomité nr. 1's innstilling D. 4 for 1851. I motivene til loven 24/9 1851 §18 sier komitéen, at bestemmelser mot skade på not eller sammes plenter »synes at burde optages i nærværende lov, endskjøndt det ofte vil falde vanskelig at avgjøre, om den på sådan måte forvoldte skade er bevirket ved tilregnelige eller utilregnelige uheld». Der
Side:425
tilføies: «Skal imidertid Noteieren for det i denne paragraf omhandlede tilfelle kunne fordre erstatning, synes på den andre side billighet at tilsige, at det paalægges ham at forsyne Stine redskaper eller, hvad der fornemmelig er tale om, notens plenter med et synlig merke; hvorav det kan sees, hvor samme er stående. Komitéen vil således som tillæg til paragrafen indtage en bestemmelse om, at naar vedkommende noteier ikke forsyner notens plenter med et saadant merke, skal han ikke kunne fordre den erstatning, som ellers tilkommer ham efter bestemmelsene i denne paragraf». De 2 senere lovers forarbeider belyser ikke bestemmelsen nærmere, mens lovteksten i det vesentlige har den samme bestemmelse om det skadegjørende skibs bevisbyrde. Denne regel om bevisbyrde fastsetter, som herredsretten har antatt, et skjerpet ansvar for skibet, og det kan ikke antas å ha vært meningen dermed å opheve de almindelige regler om ansvar for påviselig uaktsom skadegjørende handling. - Hvad så angår nærværende tilfelle, antar jeg, at «Aarsten» blev forankret i uaktsom nærhet av de 2 nøter; dette fremgår blandt annet av styrmann Jansens prov 2/5 1933 om, at skibet lå «imellem nøtene», hvilket efter de øvrige oplysninger var lengere inne i bukten enn nødvendig. Imidlertid har også noteierne vist uaktsomhet ved ikke å forsyne plentene med et synlig merke. Bestemmelsens ovenfor citerte begrunnelse såvel som det forhold, at den er inntatt i alle de 3 lover, viser at avmerkning er påkrevet. Noteiernes forklaring om, at dubbel «aldri finnes på plentenes forankring på de sildesteng, som gjøres på disse kanter», kan ikke være avgjørende overfor det fremmede fartøi, som kom inn på bukten i lovlig ærende. Fartøiets folk kunde visstnok se nøtene, men ikke hvor langt derfra plentene var forankret. Og derved var skapt en vanskelighet, der må ansees som en medvirkende årsak til skaden. Oplysningene om avstanden er motstridende. 3. vidne 2/5 1933, letmatros Andresens prov og kystlods Wiiks erklæring 22/12 1932 divergerer forsåvidt fra noteiernes forklaringer. Målinger på stedet kan ikke sees å være foretatt - og aller minst efter varsel til den annen part. Og det er da ikke bevislig grunnlag for pastanden om, at skaden
Side:426
vilde inntrådt selv om plentene hadde vært avmerket som i loven nevnt.
Jeg voterer for, at noteierne kjennes sjøpanteberettiget i «Aarsten» for den halve skade - skjønnsmessig kr. 750,- med lovlige renter og delvis erstatning for saksomkostninger med kr. 400, -. I sistnevnte henseende legges vekt på, at saken vesentlig har, dreiet sig om skibets krav på hel frifinnelse og at noteierne før saksanlegget tilbød opgjør mot å få betalt kr. 950,- utgifter til sakfører m. m. innbefattet (tilsvar 31/1 1933), hvilket efter sakens stilling da var et rimelig tilbud.
DOMSSLUTNING:
Herredsrettens dom stadfestes.
I saksomkostnimger for overretten betaler M/S «Aarsten»s skipper og reder Erling Rolfsen til Gauprør notlag og snurpenotlaget Fram 300 - tre hundre kroner, som omfattes av pante- og aukjoneringsretten.
Å oppfylles innen 2 - to - uker efter denne doms forkynnelse.