RG-1936-43
| Instans: | Bergens overrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1929-04-15 |
| Publisert: | RG-1936-43 (37 1936) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sak nr. 39/1928. |
| Parter: | Robert Røsche m.fl. mot K. Haraldson. |
| Forfatter: | |
| Lovhenvisninger: | Grunnloven (1814) §97, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) |
Ved Bergens namsretts kjennelse av 26 november blev stadfestet en av byfodens betjent holdt utleggsforretning hvorved utlegg tokes i saksøktes inventar i hans frisørforretning, forsåvidt angikk en frisørstol verdsatt til kr. 75 og i 4 stoler verdsatt til kr. 60. Det øvrige inventar verdsatt til kr. 600 undtokes som driftsmiddel.
Saksøkte mente imidlertid å ha rett til å undta for kr. 1.200, og påkjæret kjennelsen.
Side:44
Overretten anførte:
Spørsmålet gjelder forså vidt alene, hvorvidt saksøktes undtagelsesrett likeoverfor det søkte utlegg i frisørsalonens inventar, skal søkes i tvfl. §70, 4. således som denne oprindelig lyder og hvorefter der ikke kan undtakes gjenstande for høiere verdi enn 600 kroner, eller om han kan påberope sig lovforandringen av 22/6 1928 nr. 21, hvorved nevnte beløp er forhøiet til 1.200 kroner, idet det er på det rene, at han tiltrender inventaret til utøvelsen av sin næring.
Overretten kommer i så henseende til et annet resultat enn namsretten. Denne har antatt, at den nevnte lovforandring kun kommer til anvendelse i forholdet til fordringer, som er yngre enn tidspunktet for lovens ikrafttreden, - 1 august 1928 - og at saksøkte, da den fordring, som det her gjelder, er fastslått ved dom av 21 april s.å. ikke kan kreve unntatt gjenstander for mere enn 600 kroner. idet loven under en motsatt forståelse vilde komme i strid med grunnlovens §97. Overretten finner det ikke nødvendig å avgjøre lovens forhold til det nevnte grunnlovsbud. Hvor det gjelder processuelle bestemmelser, må, mener man, namsmyndigheterne og domstolene befølge gjeldende lov. De kan ikke utføre eller anordne utført en forretning overensstemmende med en ophevet lov. Mener fordringshaveren, at den nye lov volder ham tap, får han søke sin rett hos det offentlige. Loven av 22 juni 1928 gjør likesålidt som tvangsfullbyrdelsesloven av 13 august 1915 eller loven av 28 april 1916 nogen undtagelse for eldre gjeld således som flere av de eldre love i denne materie (kfr. lovene av 28/8 1851, 8/5 1869 og 29/3 1890) og det har utvilsomt vært dens som de nevnte to andre senere loves mening, at nogen sådan undtagelse heller ikke skulde kunne gjøres, kfr. således hvad loven av 1916 angår, odelstingsproposisjon nr. 13 for 1916.
(Lignende avgjørelse med andre dommere ved kjennelse av 6 mai 1929 i Kjæremålssak nr. 4/1929).