RG-1936-430
| Instans: | Trondheim overrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1936-03-16 |
| Publisert: | RG-1936-430 (224 1936) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sak nr. 38/1935. |
| Parter: | Den kjærende part: Erik Olofson, Storsjø Kapell, Sverige. (Advokat Harald Holthe.) Motpart: Peder Holden, Røros. (Overrettssakfører Gunnar Bull-Aakrann.) |
| Forfatter: | Overrettsdommerne Munthe (rettsformann), Wildhagen, justitiarius Bruun |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, Kjøpsloven (1907) §51, Tvistemålsloven (1915) |
Gauldal herredsrett avsa 29. november 1935 dom med sådan slutning:
«Peder Holden, Røros, dømmes til innen 2 - to - uker fra denne doms forkynnelse å betale til Erik Olofson, Storsjø kapell, Sverige kr. 957,70 - ni hundre femti og syv kroner sytti øre med 5 - fem - procent årlig rente fra 20. februar 1935 til betaling skjer. Sakens omkostninger heves.»
Ved kjæremålserklæring av 7. desember 1935 har Erik Olofsson påkjært herredsrettens avgjørelse av omkostningsspørsmålet. Han har nedlagt sådan påstand:
«I Gauldal herredsretts avgjørelse av omkostningsspørsmålet i dom av 29/11 1935 opheves.
II. Saksøkeren tilkjennes omkostninger såvel for herredsrettssaken som for kjæremålet.»
Motparten Peder Holden, har påstått herredsrettens avgjørelse av omkostningsspørsmålet stadfestet og sig tilkjent saksomkostninger i anledning av kjæremålet.
Kjæremålet er erklært i rett tid og behandlet på lovbefalt måte, likesom herredsrettens avgjørelse av omkostningsspørsmålet er gjenstand for kjæremål, jfr. tl. §181 II.
Angående den sak omkostningene gjelder henvises til herredsrettens dom,
Den kjærende part mener at avgjørelsen av omkostningsspørsmålet er i strid med tvistemålslovens bestemmelse om saksomkostninger.
Avgjørelsen står også efter den kjærende parts mening i et sterkt motsetningsforhold til herredsrettens domsbegrunnelse
Side:431
forøvrig. Det anføres herom i kjæremålserklæringen:
«Når retten - hvad utvilsomt er riktig - her fastslår er streng undersøkelsesplikt når det gjelder kjøtthandel, og godtar det strengeste krav som fra saksøkerens side er påstått, kan man ikke si at det har vært rimelig grunn for saksøkte til å la det komme til prosess. Saksøktes anførsler om at det var reklamert i rett tid, enten ved telefonsamtale den 27/11 1933 eller i brev av 5/12 1933 blir idetheletatt ikke drøftet i dommen.
Retten fant såvidt det kan sees av dommen saken temmelig oplagt når den avgjøres på det for en kjøper strengeste grunnlag. - Når loven stiller som betingelse at saken må være så tvilsom at det er fyldestgjørende grunn til å la det komme til søksmål, må denne betingelse sees rent objektivt. Det er ikke avgjørende hvad vedkommende part måtte mene om saken.»
Overretten finner ikke at kjæremålet kan gis medhold. Ifølge tv.m.l §181H kan kjæremål erklæres på det grunnlag at omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven. Hvis saken er avgjort ved dom, er kjæremålsretten bundet ved den underordnede retts bedømmelse av sakens bevisligheter.
I det foreliggende tilfelle har herredsretten hevet sakens omkostninger fordi den fant at saksøkte hadde natt «rimelig grunn til å la det komme til søksmål,». Denne uttrykksmåte synes ikke godt å kunne forståes anderledes, enn at herredsretten har funnet saken så tvilsom, at der var fyldestgjørende grunn for den tapende part til å la den komme for retten. «Og en sådan avgjørelse, bygget på de foreliggende faktiske omstendigheter, kan ikke prøves av kjæremålsretten, idet den ikke kan sies å være en avgjørelse i strid med lover.»
Herredsrettens bestemmelse med hensyn til saksomkostningene - som er truffet med hjemmel i t.l. §172 II - kan ikke skjønnes å være bygget på feilaktige faktiske forutsetninger, likesålitt som den er bygget på feilaktige rettslige forutsetninger. Og en part han ikke kreve noen forandring av en underordnet retts avgjørelse av omkostningsspørsmålet på grunnlag av at vurderingen finnes uriktig, jfr. Skeies Civilprosess III s. 259.
Side:432
Herredsrettens avgjørelse blir således å stadfeste. Omkostningene ved behandlingen av kjæremålssaken blir å utrede av den kjærende part overensstemmende med hovedregelen i tl. §180. Beløpet settes til kr. 50,-.
Dommer Wildhagen stemmer for. at herredsrettens avgjørelse angående saksomkostningene opheves. - Peder Holden tapte saken fullstendig, og han var da ansvarlig for omkostningene, medmindre herredsretten fant grunn til å gjøre «undtagelse» således som omhandlet i rettergangslovens §172, 2. ledd.
Retten sier dog ikke, at et sådant undtagelsestilfelle foreligger. Dens begrunnelse «da saksøkte har hatt rimelig grunn til å la det komme til søksmål», svarer ikke til lovstedet, der kun angår det tilfelle, at det var sakens tvilsomhet som gav saksøkte grunn til å la det bli proses. Og det kan ikke sees, at dommen i det hele uttaler noen tvil om det, som den anså avgjørende for saksøktes ansvar - nemlig at han hadde forsømt sin undersøkelsesplikt efter kjøpslovens §51.