RG-1936-44

Instans:	Bergens overrett - Kjennelse
Dato:	1930-06-30
Publisert:	RG-1936-44 (38 1936)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Sak nr. 9/1930.
Parter:	Restaurant- og Hotelfunktionæren mot Schnitler jr. & Co.
Forfatter:
Lovhenvisninger:	Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §70

Under henvisning forøvrig til den påkjærte kjennelse bemerkes, at tvisten i saken gjelder, hvorvidt den kjærende part (saksøkeren) skal - som av ham under forretningen påstått - gives avsetning i en personbil tilhørende saksøkte. Namsretten har antatt, at saksøkte må, som av ham gjort gjeldende, kunne kreve bilen undtatt efter tvangsfullbyrdelseslovens §70 nr. 4, da den under de foreliggende omstendigheter må sies å være nødvendig til utøvelse av hans næring. Saksøkeren er efter hvad der anføres i kjæremålet ikke enig heri. Saksøkte må, heter det, kunne nøie sig med å leie bil når han har behov for et sådant transportmiddel, eller sende sine varer med jernbanen, hvis de skal ut i landdistriktene.

Derhos er bemerket, at det efter tvfl. §70 nr. 4 er en betingelse, at verdien av de gjenstande, som kan undtages efter dette punkt, ikke overstiger kr. 1.200,- og at nogen taksering av bilen har såvidt forståes ikke funnet sted. Der fremgår iallfall intet av kjennelsen, som tyder på, at denne bestemmelse er iakttatt.

Til dette siste skal bemerkes, at namsretten på foranledning har oplyst, at bilen blev verdsatt til kr. 400 under forretningen, men ved en feiltagelse blev dette ikke innført i protokollen. Overretten antar derfor, at saken forsåvidt er jorden.

Saksøkte har skriftlig gjort nærmere rede for bilens anvendelse i og nødvendighet for hans forretning samt til støtte for det siste fremsendt erklæringer fra tre andre forretninger, der anvender personbil i sin virksomhet på samme måte som han. Da saksøkeren har forlangt disse erklæringer og likeledes saksøktes nevnte fremstilling satt ut av betraktning, har overretten med saksøktes minde latt opta en bevisoptagelse ved Bergens byrett, hvorunder saksøkte - - har avgitt partsforklaring og utstederne av de nevnte erklæringer er avhørt som vidner.

Ved saksøktes partsforklaring er hans skriftlige fremstillinger i alle vesentlige dele bekreftet. Det fremgår herav, at han siden 1926 har drevet agentur- og kommissjonsforretning i Bergen med forhandling særlig av butikkmaskiner, såsom kaffekverner, vekter etc., at han benytter bilen til å reise omkring i byen og dens omegn eller sålangt som det lar sig gjøre å nå frem med bil, for å demonstrere maskinerne overfor kunder, at sådan demonstrasjon er

Side:46

nødvendig for forretningens drift, og at transporten av maskinerne ikke hensiktsmessig kan foregå uten i personbil. Han reiser omtrent daglig og kjører herunder 30-40 km. om dagen. I den første tid benyttet han drosjebil, men gjorde han den erfaring, at leie av sådan falt uforholdsmessig kostbar. Den omhandlede bil - en Fordbil - anskaffet han i 1928. Det var en brukt bil, som i innkjøp kostet ham 1.000 kroner, men nu neppe har høiere salgsverdi enn et par hundrede kroner.

Ved vidneforklaringene anser overretten det for bekreftet, at det i forretninger som saksøktes er almindelig og ansees for nødvendig å benytte personbil på samme måte og i samme øiemed som av ham forklart, og at man også i vidnenes forretninger anvender egen bil, da leie av drosjebil, vil falle for kostbar. Det siste anser overretten også i og for sig antagelig.

Overretten er derfor enig med namsretten i, at saksøkte må kunne kreve bilen undtatt efter den nevnte lovparagraf som nødvendig for utøvelsen av hans næring. Overensstemmende hermed vil kjæremålet bli å forkaste og saksøkeren bli tilpliktet å erstatte saksøkte omkostningerne for overretten med 100 kroner.