RG-1936-443
| Instans: | Trondheim overrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1936-04-27 |
| Publisert: | RG-1936-443 (228 1936) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Ankesak nr. 61/1935. |
| Parter: | Den ankende part: Severin Jensens konkursbo, Borge. (Overrettssakfører Straumann, Stamsund.) Motparter: Johan, Magnus og Jakob Jensen. Rekdal i Borge. |
| Forfatter: | Overrettsdommerne Bie (rettsformann), Munthe samt justitiarius Bruun |
| Lovhenvisninger: | Konkursloven (1863) §45, Norske Lov (1687), §47 |
Lofoten herredsrett avsa den 26 september 1934 dom med sådan slutning:
«Johan, Magnus og Jakob Jensen, Rekdal i Borge frifinnes for Severin Jensens konkursbos tiltale i saken.
Hver part bærer sine omkostninger».
Denne dom har Severin Jensens konkursbo ved ankeerklæring av 10. november 1934 påanket til overretten med sådan påstand:
«1. At Johan, Magnus og Jakob Jensen, Rekdal i Borge dømmes til under en daglig løpende mulkt a kvittere deres panteobligasjon fra Severin Jensen, datert 24/4, tinglest 1/5 1928, med pant, gnr. 43/1 i Borge til avlysning.
2. At Severin Jensens konkursbo tilkjennes saksomkostninger både for overrett og herredsrett».
Motpartene har påstått herrredsrettens dom stadfestet og sig tilkjent saksomkostninger.
Angående sakens sammenheng henvises til herredsrettens domsgrunner.
Nye beviser er ikke fremlagt for ovesrretten.
I ankeerklæringen gjøres gjeldende at gjelden til sønnene ikke var reell og at herredsretten har tatt feil, når den har gått ut fra at pantsettelsen i virkeligheten blev stiftet samtidig med gjelden. Teksten i kvitteringene kan kan iallfall bare fortolkes som en avtale om fremtidig pantsettelse, så faren blev obligatorisk forpliktet til å gi sønnene pant i eiendommen. Panteretten må derfor efter den ankende parts mening kunne omstøtes efter konkurslovens §45 og §47 og N.L. 5-13-44 og de almindelige regler om actio Pauliana.
Overretten er kommet til samme resultat som herredsretten og henviser til dennes premisser.
Side:444
For herredsretten var det, som det fremgår av domspremisserne, ikke bestridt at det lån som omhandles i saken fra sønnene til faren var reelle, og man er enig med herredsretten i at det ikke foreligger noe bevis som støtter påstanden her for retten om at lånene er proforma.
Under procedyren for overretten fremsetter den ankende part under henvisning til kvitteringenes egen beskaffenhet den formodning at disse er skrevet samtidig og således ikke til de tidspunkter de angir.
Motpartene har protestert mot at innsigelsene om at kvitteringene» er antedatert kan fremsettes på dette tidspunkt og retten finner under disse omstendigheter ikke å kunne ta hensyn til denne innsigelse.
Hvad angår den ankende parts påstand om at pantsettelsen strider mot konkurslovens §45 og §47 finner retten at disse bestemmelser ikke kan få anvendelse her. Såvel §45, 1 som §47 i konkursloven gjelder bare pantsettelser foretatt i de 3 siste måneder før konkursen, mens pantsettelsen her er foretatt nesten 6 år før konkursen.
Konkurslovens §45, 2 som den ankende part også henviser til, kom først inn i loven ved en tilleggslov av 16/5 1930. Og denne bestemmelse kan da ikke anvendes på den i 1928 foretatte pantsettelse. Dette fremgår av lovens egen anførsel under III og måtte forøvrig også antaes uten en sådan bestemmelse.
Tilbake står da spørsmålet om pantsettelsen rammes av lovbokens 5- 13-44. Hvad angår 5-13-44, I forutsetter denne bestemmelse svik iallfall fra konkursskyldnerens side. Men retten kan ikke finne at her foreligger noen «bedragelighet».
Vistnok må det efter parts- og vidneforklaringene for herredsretten ansees på det rene at både motpartene og Severin Jensen da pantsettelsen blev fullbyrdet i 1928 hadde kjennskap til skyldnerens insolvens. Og at panteretten da blev bragt jorden for å sikre sønnene, idet pågang fra andre kreditorer var forestående, synes efter det oplyste sannsynlig, men retten kan dog ikke finne utstedelsen av pantobligasjonen rettsstridig. Severin Jensen hadde ved gjeldens stiftelse forpaktet sig til å skaffe sønnene pant for denne i sin faste eiendom, og det kan derfor ikke ansees rettsstridig at han opfyller denne forpliktelse.
Side:445
Og sønnene måtte ha rett til å gå på faren for & få pantet iorden.
Retten finner støtte for denne opfatning i den i Rt-1926-657 refererte dom. Her anføres i høiesteretts enstemmige fellesvotum: «Man går ut fra at en kreditor i almindelighet ikke gjør sig skyldig i rettsbrudd overfor mulige medkreditorer ved å sette sin fordring under rettslig inndrivelse, selv om det er ham bekjent, eller han må skjønne at debitor er insolvent, og heller ikke ved å inngå kommisjonsforlik, når debitor erklærer sig villig hertil». I samme retning trekker også dom i Rt-1920-366 hvor begrunnelsen for at en eksekusjon kjennes ugyldig likeoverfor konkursbo er at det forutsettes et «arrangement» mellem kreditor og debitor, idet gjeldsforholdet ikke ansåes bevist. I samme retning går også Getz i sin avhandling i Rt-1881-om kreditorenes adgang til å omstøte sin skyldners rettshandler side 223 og 229-31.
Hvad dernest angår spørsmålet om N.L. 5-13-44, II kan anvendes her, bemerkes:
Lovboken nevner her avhendelser «ved Gave, Kiøb eller i andre Maader» mellem ektefolk og nærbeslektede. Det er i praksis antatt at denne bestemmelse ikke får anvendelse på pantsettelse. Herom henvises til Hagerup: Konkurs side 272 (4. utgave). Her anføres at praksis har ansett det avgjørende ved artikkelens fortolkning at pantebrev er nevnt i artikkelens 1. ledd men ikke i 2net. Likeledes kan henvises til Bech: Konkurslovgivningen side 45 og de på disse steder citerte dommer ( Rt-1887-575 og Rt-1900-161).
Herredsrettens dom blir således å stadfeste.
Sakens omkostninger finnes den ankende part å burde bære. De ansettes til 150 kroner.