RG-1936-692
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1936-11-25 |
| Publisert: | RG-1936-692 (313 1936) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Ankesak nr. 6/1936. |
| Parter: | Den ankende part: Mo Sparebank. (Overrettssakfører Olav Lien.) Motpart: Lærer Olav Larsson. (Overrettssakfører Roholdt. Kviteseid.) |
| Forfatter: | Lagmann Bonnevie, lagdommerne Aanesen, Gaden |
| Lovhenvisninger: |
Den 13. mai 1936 blev der av Vest-Telemark herredsrett med domsmenn av det almindelige utvalg avsagt dom med sådan domsslutning.
«Det fastslåes at Mo Sparebank kan kreve av lærer Olav Larsson som endossent på vekselobligasjon av 18/6 (23/12) 1.928 kr. 420,00 med 5 pct. rente derav fra 22/9 1931 til betaling skjer.
I saksomkostninger betaler Olav Larsson til Mo Sparebank 50 - femti - kroner 2 - to - uker efter dommens forkynnelse.»
Om sakens gjenstand og nærmere omstendigheter henvises til herredsrettens domsgrunner.
Denne dom har Mo Sparebank innanket for lagmannsretten med påstand om at Mo Sparebank frifinnes for Olav Larssons søksmål og hos lærer Olav Larsson tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.
Dommen er påanket i sin helhet. Spesielt gjøres gjeldende at herredsretten har tatt feil, når den har gått ut fra eller funnet bevist 1) at den i saken omhandlede vekselobligasjon er forfalsket, 2) at Mo Sparebank hadde kunnskap om noen forfalskning, 3) at Ånon Haugebakk ikke hadde gitt Larsson fullmakt til å fornye vekselobligasjonen i 1928, 4) at ikke Haugebakk og Larsson er forpliktet
Side:693
efter obligasjonen både i kraft av fullmakt og endossement samt efterfølgende passivitet, 5) at det skyldes påtrykk av bankkasserer Vistad at Larsson endosserte, 6) at ikke Haugebakk er forpliktet efter vekselobligasjonen av 1925.
Motparten» lærer Olav Larsson, som har erklært motanke, har nedlagt sådan påstand: «1) Det vert fastsatt at Mo Sparebank ikke hev noko å krevja av lærar Olav Larsson som endossent på vekselobligasjon av 18/6 1928 med Aanond Haugebak som låntakar. - Subsidiært: Vest-Telemark herredsretts dom av 13/5 1936 vert stadfest med undatak av sakskostnaden. 2) Mo Sparebank vert dømt til å betala sakskostnaden for heradsretten og lagmannsretten.»
Larsson mener at herredsretten har tatt feil i sin bevisdømmelse og i rettsanvendelsen, når den har fastslått at Mo Sparebank kan kreve av ham efter vekselobligasjonen av 1.928 kr. 420,- med renter. Han fastholder at det var som 2. endossent at Aanond Haugebakk hadde lovet å skrive på en vekselobligasjon for Jørgen Listog på kr. 700,-. Da Haugebakk hadde tatt forbehold om dette, var han fri for ethvert ansvar efter den forfalskede vekselobligasjon. Og fordi Mo Sparebank kjente til forfalskningen, må Larsson også være fri for ansvar som endossent efter vekselobligasjonen av 1928. Men selv om Haugebakk hadde lovet å stå som L endossent for et vekselobligasjonslån på kr. 700,- for Jørgen Listog, så må allikevel Larsson efter riktig rettsanvendelse være fri for ansvar som endossent efter vekselobligasjonen av 1928. Mo Sparebank kjente til at obligasjonen av 1925 var forfalsket og videre til at når Larsson gikk med på å stille sig som endossent, så var det under den forutsetning at Haugebakk var forpliktet efter den forfalskede vekselobligasjon på kr. 1.700,-. Det var under press av tvangsinndrivelse av dette beløp hos Haugebakk at Larsson gikk med på å stille sig som endossent. Det var ingen grunn for Larsson til å stille sig som endossent for det av herredsretten omhandlede beløp av vekselobligasjonen.
Som nye dokumenter er fremlagt for lagmannsretten påkrav fra Mo Sparebank forkynt for Olav Larsson og
Side:694
Aanond Haugebakk henholdsvis 3 og 5. desember 1932. - Larsson har avgitt partsforklaring og der er ført 7 vidner.
Med bemerkning at spørsmålet om Larsson som endossent for Haugebakk er ansvarlig for kr. 700,- Klir behandlet senere, er lagmannsretten kommet til det samme resultat som herredsretten, forsåvidt denne har funnet at Larsson ikke er forpliktet efter vekselobligasjonen av 1928 for dennes pålydende beløp kr. 1.700,-, og finner i det vesentlige også å kunne tiltre herredsrettens begrunnelse av dette resultat.
Man er således enig i at det må ansees bevist at vekselobligasjonen av 1925 er forfalsket med hensyn til beløp, at bankens styre ved den daværende formann Dreng Nordjore meget snart har fått beskjed om at endossentene gjorde gjeldende at obligasjonen var forfalsket, og at det under disse omstendigheter ikke kan bebreides Haugebakk at han ikke sendte noen meddelelse til banken - dette så meget mere som der ikke kan stilles de samme fordringer med hensyn til underretningsplikt til en mann som Haugebakk som til andre. Man tiltror også herredsrettens bemerkning om at banken fra først av burde ha fattet mistanke til papiret, fordi det var klusset med tall, og at det var i høi grad uaktsomt av banken å utbetale 1.700, - kr. efter et slikt papir under de omstendigheter som forelå, uten først å henvende sig til endossentene. Likeledes tiltrer man den uttalelse at om der hadde kunnet bebreides Haugebakk passivitet, så vilde det her bare ha medført et krav på erstatning, og at bevis for tap ikke er ført.
Man er fremdeles enig i at der intet bevis foreligger for at Haugebakk hadde gitt Larsson fullmakt til å skrive hans navn på en ny vekselobligasjon for kr. 1.700,-. Efter Larssons partsforklaring sammenholdt med bankkasserer Vistads vidneforklaring finner man det lite tvilsomt at denne siste og gjennem ham banken har fått full forståelse av at Larsson alene var villig til å endossere under forutsetning av at Haugebakk var forpliktet for kr. 1.700,-. Banken kan da ikke gjøre gjeldende at Larsson ved sitt endossement har villet garantere at der forelå
Side:695
en sådan forpliktelse for Haugebakk. Når det nu antas at Haugebakk ikke var forpliktet, så er der heller ikke opstått forpliktelse for Larsson. Heller ikke ved passivitet efter 1928 kan der antas å være opstått ansvar for Haugebakk og Larsson. Efter hvad vidnet Ingebjørg Mostøyl forklarer, har Haugebakk neppe straks opfattet at der var utstedt en ny vekselobligasjon med ham som låntager. Og da banken i dette tilfelle var fullt vitende om at Haugebakk ikke selv hadde skrevet sitt navn og - efter hvad lagmannsretten antar - burde ha regnet med at fullmakt til å undertegne en slik obligasjon for Haugebakk hadde Larsson ikke, var det bankens plikt straks å bringe helt sikkert på det rene, om Haugebakk godkjente underskriften. Men det har banken ikke gjort. Efter sakens forhistorie finner lagmannsretten at banken heller ikke kan påberope sig at Haugebakk ikke senere - efter å ha mottatt påkrav i desember 1932 - foretok sig noe aktivt i anledning av forholdet. - Efter lagmannsrettens bedømmelse av det som foregikk ved utferdigelsen av vekselobligasjonen av 1928, finner man heller ikke at der for Larssons vedkommende er opstått noe ansvar på grunn av passivitet. Larsson, som hverken var forretningsmann eller bankkyndig, har stått i den feilaktige formening at forpliktelsen kr. 1.700,- gjaldt uansett om beløpet var forfalsket og han blev bestyrket i dette gjennem bankens påkrav både i 1928 og senere. Banken bør ikke vinne noen rett gjennem denne villfarelse fra Larssons side.
Herredsretten har antatt at Haugebakk, da den nye vekselobligasjon blev utstedt, var ansvarlig som endossent for kr. 700,- og at Larsson derfor blev ansvarlig for dette beløp, da han skrev sitt navn som endossent. Heri er lagmannsretten ikke enig. Spørsmålet om å tegne et nytt endossement for kr. 700,- har overhodet ikke vært forelagt Larsson. Efter det som passerte mellem Larsson og bankkasserer Vistad, måtte det være tydelig for denne at det var et vekselobligasjonslån på kr. 1.700 han efter omstendighetene fant å burde stille sig som endossent for. Hans motiv for å gjøre dette var at han herigjennem vilde opnå en påkrevet utsettelse for svogeren med pågang
Side:696
fra banken for et så betydelig beløp. Dette motiv vilde neppe ha gjort sig gjeldende, om banken hadde innrømmet at den ikke hadde krav på mere enn kr. 700,- med renter. I dette tilfelle vilde Haugebakk straks ha kunnet dekke omtrent halvparten. Og om banken hadde villet holde sig til Haugebakk også for den annen halvdel, vilde det formentlig ikke ha betydd noen fare for Haugebakks økonomiske stilling.
Efter dette er det unødvendig for lagmannsretten å ta standpunkt til, hvorvidt der overhodet bestod noe ansvar for Haugebakk for beløpet kr. 700,-, da Larsson tegnet sitt endossement.
Lagmannsretten vil dog tilføie at der overhodet ikke foreligger noen underskrift på vekselobligasjonen av 1925 fra Haugebakks side hverken egenhendig eller med påholden penn. For banken - som var kjent med at Haugebakk hverken kunde tale ordentlig eller skrive og som var advart gjennem rettelsene i obligasjonsbeløpet - var der som foran nevnt all grunn til å vise aktsomhet. Hvad der forelå i 1925 var en muntlig fullmakt fra Haugebakk rettet til Jørgen Listog om å tegne Haugebakk som 2. endossent for kr. 700,-. Haugebakks forklaring om dette i lagmannsretten gjør et troverdig inntrykk og støttes av vidneforklaringer. Noe bevis fra bankens side for at fullmakten gikk videre er ikke ført. Når så denne muntlige fullmakt er overskredet, også forsåvidt som Haugebakk er tegnet som 1. endossent, kan man i motsetning til herredsretten, ikke anta at Haugebakk i det hele blev forpliktet efter vekselobligasjonen av 1925. At han bare har lovet å stå som 2. endossent viser at han har tillagt forskjellen mellem å stå som 1. og 2. endossent betydning. Om Haugebakk med sin manglende evne til å uttrykke sig ikke i tide har gjort banken opmerksom på at han feilaktig var opført som 1. endossent, kan lagmannsretten ikke tillegge vekt.
Hvad her er anført støtter det resultat lagmannsretten er kommet til, at der heller ikke påhviler Larsson noe subsidiært ansvar for beløpet kr. 700,-.
Motparten, lærer Olav Larsson, får efter dette medhold såvel i ankesaken som motankesaken og den ankende part Mo Sparebank antas efter dette å måtte erstatte motparten
Side:697
saksomkostninger ved herredsrett og lagmannsrett med tilsammen kr. 700,-.
Dommen er enstemmig.
DOMSSLUTNING:
Det fastslåes at Mo Sparebank ikke har noe krav på lærer Olav Larsson som endossent på vekselobligasjon av 18/6 1928 med Aanond Haugebakk som låntager.
I saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett betaler Mo Sparebank til Olav, Larsson kr. 700,- syv hundre kroner, innen en frist av 2 - to uker fra dommens forkynnelse.