RG-1937-104
| Instans: | Bergens overrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1935-01-14 |
| Publisert: | RG-1937-104 (28 1937) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sak nr. 50/1934. |
| Parter: | Kjærende part: Advokat Edvard Årstad. Motpart: Stavanger kommune. |
| Forfatter: | Overrettsdommerne Jynge, Nissen samt justitiarius Iversen |
| Lovhenvisninger: | Byskatteloven (1911) §27, §105, §107, §26 |
Angående sakens gjenstand og nærmere omstendigheter henvises til Stavanger namsretts kjennelse av 25. oktober 1934, som har sådan slutning: «Den påklagede udpantningsforretning avholdt 16/7 1934 stadfestes forsåvidt angår eiendomsskatter til Stavanger kommune for Nedstrandgaten nr. 3. Stavanger, for skatteårene 1932/33 og 1933/34 til samlet beløp kr. 1.446,20 med renter og utpantningsomkostninger, men blott med utlegg i det beløp stort kr. 503,01 som advokat Årstad sitter inne med som fullmektig for den tidligere brukspanthaver fhv. lensmann Gjedrem. Iøvrig opheves utpantningen. Saksomkostninger idømmes ikke.»
Ved rettidig innkommet kjæremålserklæring, datert 6/11 1934, har advokat Edvard Årstad påkjæret kjennelsen til overretten. Han har nedlagt sådan påstand: «At den av kemneren i Stavanger den 16. juli 1934 for eiendomsskatter vedkommende Nedstrandsgate 3 i Stavanger avholdte utpantning opheves i sin helhet, og at Stavanger kommune tilpliktes å betale mig saksomkostninger for namsretten og for overretten.»
Kjæremålet er meddelt motparten, Stavanger kommune.
Førstvoterende dommer Jynge finner, at kjæremålet må tages tilfølge, og skal bemerke:
Namsretten sees å ha vært av den opfatning, at den påklagede utpantningsforretning, avholdt hos advokat Årstad, «nærmest» bør betraktes som en kontinuasjon av og en meddelelse til Årstad om den tidligere utpantningsforretning, som var avholdt hos skattedebitor, den faste eiendoms eier. Jeg finner ikke å kunne slutte mig til denne forståelse av forholdet. Den påklagede utpantning må ansees
Side:105
som rekvirert hos Årstad på vegne av brukspanthaveren, fhv. lensmann Gjedrem, og den kan da hverken formelt eller reelt ha vært å betrakte som en kontinuasjon av den tidligere utpantning hos skattedebitor, pantets eier. Årstad oplyser tillike i kjæremålet, at der ikke blev gitt ham nogen meddelelse om den tidligere utpantning. Både formelt og reelt må den påklagede utpantning bli å bedømme som en selvstendig forretning.
Mot utpantningens lovlighet gjør den kjærende for det første gjeldende den innsigelse, at forretningen med urette er avholdt hos ham som «saksøkt», og han henviser i denne forbindelse til, at ingen annen er anført ved forretningen som saksøkt. Denne innsigelse antar jeg efter omstendighetene ikke kan tillegges relevans. Efter hvad kemneren har oplyst for namsretten, må man gå ut fra, at utpantningen kun tok sikte på, hvad Årstad hadde inkassert i husleie for brukspanthaveren, hvilket også utlegget viser, og Årstad skjønnes ikke nødvendigvis å ha behøvd å være i villrede derom.
Den kjærende gjør videre som formell innsigelse gjeldende, at utpantning ikke kunde holdes hos ham i medhold av tvangsfbl. §79, idet brukspanthaveren kun hadde en mundtlig fordring på ham for inkassert husleie, og han hadde ikke vedtatt verneting for brukspanthaveren. Heller ikke denne innsigelse antar jeg i og for sig kan føre frem. Forutsatt at der for eiendomsskatt kunde pantes hos brukspanthaveren i de av ham hevede leieinntekter, måtte utpantning i medhold av det nevnte lovsted kunne erholdes hos den, som inkasserte leien for brukspanthaveren og hos hvem den berodde. At leien in casu var innsatt på bankbok, kunde i denne forbindelse bare tjene til individualisering. Og da påkrav ifølge tvangsfbl. §103 ikke er nødvendig ved utpantning for skatter, kunde en brukspanthaver - under den nevnte forutsetning - formentlig ikke motsette sig utpantning hos hans leieinkassator, uansett om han selv hadde verneting i en annen kommune.
Som reel innsigelse mot utpantningens lovlighet gjør den kjærende gjeldende, at der ikke kan pantes for eiendomsskatt hos en brukspanthaver, idet denne ikke inntrer som skattedebitor i forhold til kommunen ved å ta pantet til
Side:106
brukelighet. Denne reelle innsigelse antar jeg må gis medhold.
Kommunen har for namsretten påberopt sig N.L. 5-7-9 som hjemmel for utpantningen qu., idet den gjør gjeldende at eiendomsskatt må falle inn under hvad der i dette lovsted er betegnet med ordene «tynge, som paa pantet hænger». Jeg antar også, at eiendomsskatt må falle inn under sådan «tynge», og såvidt skjønnes bestrides det heller ikke av den kjærende, som dog - og jeg antar med rette - hevder, at en brukspanthaver ikke under nogen omstendigheter kan gjøres ansvarlig for de terminer av eiendomsskatt, som forfaller utenfor den tid da han hadde pantet til brukelighet; og Gjedrem opgis kun å ha hatt pantet til brukelighet fra 21. april til 17. juli f. å. Men om også eiendomsskatt må antas å falle inn under sådan «tynge», følger ikke derav uten videre, at den kan inndrives hos brukspanthaveren ved utpantning, selvom utlegg kan kreves i eiendommens leieavkastning. Eiendomsskatt er ved loven av 3/7 1914 sikret 1ste prioritets panterett i eiendommen med adgang til, tvangssalg uten utpantning, og den går således forut for brukspanthaverens rett og er uavhengig av denne. Særskilt utpantning for eiendomsskatt skjønnes da ikke å kunne få betydning, undtagen når denne legale panterett er bortfalt ved at lovens 2 års frist for realisasjon er oversittet, uten at skatten samtidig er foreldet. Men når kommunen er sikret legal panterett i eiendommen med direkte realisasjonsrett, kan den formentlig ikke istedet kreve utpantning hos brukspanthaveren i leieinntekten. Skulde der tilkomme kommunen en sådan valgrett, måtte den også kunne pante hos brukspanthaveren, når den legale panterett var bortfalt uten at skatten var foreldet. En brukspanthaver hører imidlertid ikke til dem, hos hvem det ifølge byskattelovens §105, jfr. §26 og §27 kan pantes for skatt, uten at vedkommende er personlig skattedebitor. Jeg antar efter dette, at den påklagede utpantning må bli å opheve.
Efter det resultat jeg således er kommet til, voterer jeg tillike for at den kjærende tilkjennes omkostninger for begge retter med kr. 200.00.
Annenvoterende dommer Nissen er kommet til samme
Side:107
resultat som førstvoterende, men finner det tilstrekkelig til begrunnelse å anføre at jeg ikke finner nogen hjemmel til at en brukspanthaver kan gjøres personlig ansvarlig likeoverfor kommunen for eiendomsskatter av den eiendom han har tatt til brukelighet eller nogen hjemmel til at der hos ham kan pantes i eiendommens avkastning. Lovbokens 5-7-9 kan jeg ikke innse inneholder sådan hjemmel. Jeg er enig med førstvoterende i at utpantningen hos den kjærende part må betraktes som er selvstendig forretning. En sak for sig er at brukspanthaveren eller dennes fullmektig kunne bli personlig ansvarlig såfremt de innkasserte husleie, som var beslaglagt ved en tidligere avholdt og rettsbeskyttet utpantning. Heller ikke i dette tilfelle vilde der imidlertid foreligge nogen hjemmel til å gå til umiddelbar tvangsinndrivelse hos den ansvarlige. Hans ansvar vilde således ikke omfattes av byskattelovens §107.
Tredjevoterende justitiarius Iversen er kommet til samme resultat som de foregående voterende og finner det til begrunnelse herfor tilstrekkelig å anføre, at en brukspanthaver ikke kan antages personlig ansvarlig for de en eiendom påhvilende skatter i forhold til kommunen.
I henhold til den stedfundne votering eraktes:
Den påklagede utpantningsforretning avholdt den 16. juli 1934 opheves.
I saksomkostninger for namsretten og for overretten betaler Stavanger kommune innen 2 - to - uker efter kjennelsens forkynnelse til advokat Edvard Årstad kr. 200 to hundre - kroner.