RG-1937-107
| Instans: | Bergens overrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1936-01-15 |
| Publisert: | RG-1937-107 (29 1937) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sak nr. 60/1934. |
| Parter: | Kjæremål fra distriktslege Eknes inot Sunnhordland herredsretts kjennelse av 16/11 1934. |
| Forfatter: | Overrettsdommerne Erdal, Nissen samt justitiarius Iversen |
| Lovhenvisninger: |
Førstvoterende, dommer Erdal:
Ved overrettens kjennelse av 10 september f. å. blev bl.a. besluttet at distriktslege Eknes, Skånevik, skulde
Side:108
avhøres som vitne ved bevisoptagelse ved Sunnhordland herredsrett. Han skulde forklare sig om hvorvidt avdøde Jens Opstvedt var compos mentis i sine siste leveår.
Under bevisoptagelsen 15. november f. å. er distriktslegen avhørt som vitne. Han har forklart at han har kjent Jens Opstvedt fra slutten av 1928. Distriktslegen har ofte vært hos ham som lege og Jens Opstvedt har likeledes ofte søkt distriktslegen på hans kontor. Distriktslegen mener at han var en almindelig, omtenksom mann uten at der var noe som tydet på at han ikke skulde være åndsfrisk. Dødsårsaken var hjertefeil, som han hadde lidt under i mange år. På vitnedommerens forespørsel om Jens Opstvedt led av åreforkalkning nektet distriktslegen å uttale sig om dette, idet han anførte, at han mente sig uforpliktet til å besvare dette spørsmål medmindre han blev opnevnt som sakkyndig.
Ved prosesskrift til Overretten av 8. november f. å har motpartenes prosessfullmektig begjært distriktslegen opnevnt som sakkyndig. Dette prosesskrift sendtes av Overretten den 13. november f. å. til Sunnhordland herredsrett. Overretten fant som det fremgår av oversendelsespåtegningen foreløbig ikke føie til å opnevne distriktslegen som sakkyndig og såfremt distriktslegen vegret sig ved å svare på de spørsmål som blev stillet ham uten opnevnelse som sakkyndig blev spørsmålet om han var pliktig til å besvare dem å drøfte og avgjøre av vitnedommeren, men som. nevt skulde han foreløbig ikke opnevnes som sakkyndig.
I rettsmøte 16. november f. å. sees distriktslegen å ha uttalt at han ifølge sin taushetsplikt som lege anser sig uforpliktet til å uttale noe om hvorvidt Jens Opstvedt var compos mentis, sålenge han ikke blev opnevnt som sakkyndig.
Retten avsa derefter kjennelse med sådan slutning:
«Det pålegges vidnet distriktslege Sigurd Eknes å besvare spørsmålet om Jens Opstvedt var compos mentis i sine siste leveår.»
Denne kjennelse blev av distriktslegen på stedet påkjæret til overretten. I brev til overretten av 28. november f. å. har han på foranledning, nærmere begrunnet
Side:109
kjæremålet. Han anfører her at han var innkalt som vitne og hadde av den grunn ikke forberedt sig på annet enn å optre som almindelig vitne og sin forklaring om sitt kjennskap til og sin formening om Jens Opstvedt fremkom han med uten noen vanskelighet.
Ved videre eksaminasjon blev han anmodet om å uttale sig om Jens Opstvedt led av åreforkalkning, om hans mentale tilstand og om han var compos mentis de senere leveår. Besvarelsen av disse spørsmål mente distriktslegen gikk ut over hans almindelige vitneplikt, idet han antok at de observasjoner som måtte ligge til grunn for en sådan besvarelse kun kunde være gjort av en lege på grunn av hans fagmessige utdannelse. Der var reist tvil om avdøde Jens Opstvedts mentale tilstand og distriktslegen antok at skulde han først innlate sig på å besvare disse spørsmål, måtte han se bort fra sin taushetsplikt. Derhos skulde han på stedet avgi en begrunnet konklusjon om avdøde var compos mentis i de senere leveår. Før han kunde trekke en slik konklusjon under eds ansvar anså han det rimelig at han hadde fått tid på sig til å gjennemtenke, utarbeide og begrunnne sitt standpunkt ved en skriftlig erklæring til retten.
Jeg skal for det første bemerke at likesålidt som retten ved å avhøre distriktslægen som vitne kan løse ham fra taushetsplikten (Tl.s §205) likesålidt kan retten løse ham fra denne plikt ved å opnevne ham, som sakkyndig, tl. §246.
Jeg skal videre bemerke at distriktslegen i sin vitneforklaring under rettsmøtet 15. november f. å. i grunnen har svart på spørsmålet om Jens Opstvedt var compos mentis i sine siste leveår. Han uttaler jo her at han anså ham for en almindelig omtenksom mann og at der ikke forelå noe som tydet på at han ikke skulde være åndsfrisk.
Det har derfor efter min formening liten interesse å få distriktslegens direkte svar på spørsmålet om Jens Opstvedt var compos mentis, men når dette spørsmål, først er forelagt distriktslegen antar jeg for min del at han er pliktig til, som vitne å svare på det efter sitt almindelige kjennskap til Jens Opstvedt, Det er ikke meningen hverken at han skal røpe noe som er ham betroet i hans kall som lege eller at han skal avgi noen begrunnet erklæring
Side:110
om Jens Opstvedts rettelige handleevne, og distriktslegen har efter min formening ikke krav på opnevnelse som sakkyndig selv om han har vunnet de erfaringer som han i tilfelle bygger sin uttalelse på i sitt virke som lege.
Hvis distriktslegen finner at han ikke kan svare på spørsmålet uten å krenke taushetsplikten, kan han undslå sig for å besvare spørsmålet, men derimot kan han ikke efter min formening nekte å besvare spørsmålet, med den begrunnelse at hvad han har erfart som lege plikter han ikke som vitne å forklare sig om. Jeg stemmer efter det anførte for at kjæremålet forkastes. Om saksomkostninger er der ikke tale.
Annenvoterende, dommer Nissen.
Jeg er enig i at legen plikter å forklare sig om hvorvidt han dengang han blev konsultert av Opstvedt gjorde sig op nogen mening om Opstvedt led av åreforkalkning og om hans mentale tilstand. Såfremt han dengang gjorde sig op nogen sådan mening er han pliktig til som vidne å meddele hvilken mening han gjorde sig op og hvad han grunnet denne opfatning på. Derimot er han ikke som vidne pliktig til nu i anledning av saken å trekke slutninger og opgjøre sig meninger eller å opta sine tidligere iakttagelser og slutninger til ny bedømmelse. Jeg henviser til kjæremålsutvalgets kjennelse i Rt-1930-815 og 816 og de der citerte retssavgjørelser. Da jeg ikke kan gå ut fra at herredsretten ved sitt spørsmål har ment å pålegge legen å forklare sig i videre utstrekning enn jeg mener vidneplikten kan strekkes, stemmer jeg for forkastelse av kjæremålet.
Tredjevoterende, justitiarius Iversen:
Jeg er kommet til et annet resultat enn de tidligere voterende.
Jeg antar at såfremt distriktslege Eknes på grunn av sin taushetsplikt er forhindret fra som vidne å besvare det ham forelagte spørsmål, vil han også som sakkyndig være forhindret fra å benytte den kjenskap til avdødes tilstand, som han har erhvervet ved som lege å undersøke avdøde. Han vilde i tilfelle kunne nekte å motta opnevnelse som sakkyndig, jfr. tl. §238 første ledd. Imidlertid finner jeg ikke, at der i det foreliggende tilfelle påhviler distriktslegen
Side:111
nogen taushetsplikt som vidne. Det fremgår av tl. §205, at den har det tilfelle for øie, at den, der har betrodd sig til vedkommende lege, er i live og kan gi samtykke til åpenbarelse. I det foreliggende tilfelle er patienten død, og loven gir ingen av hans efterlatte rett til å gi samtykke til åpenbarelse av, hvad avdøde har betrodd legen. (At der i det foreliggende tilfelle handles om betroelse i lovens forstand, kan jeg ikke finne tvilsomt). Der har imidlertid under den eldre rettergangsordning alltid vært antatt, at retten kunde motta legers forklaringer om deres avdøde patienters legems- og sinnstilstand, hvor det gjaldt å bedømme gyldigheten av avdødes disposisjoner, og dette uaktet leger også efter den eldre rettergangsordning antokes å ha taushetsplikt. Domstolene har funnet, at hensynet til de levendes tarv her må gå foran hensynet til avdødes minne. Det kan formentlig ikke antages, at bestemmelsen i tl. §205 her har villet endre den tidligere praksis. Skulde samtykke forlanges, hvor det gjelder avdøde patienter, vilde testamentsaker og lignende saker som regel ikke kunne oplyses på betryggende måte. Jeg antar således, at der intet er til hinder for, at distriktslegen som vidne eller som sakkyndig kan besvare de ham forelagte spørsmål.
Med hensyn til grensen mellem en leges plikt til å avgi vidneforklaring og hans rett til i tilfelle å kreve godtgjørelse som sakkyndig er jeg enig med annenvoterende. Regelen kan formentlig også uttrykkes så, at hvor taushetsplikt ikke er til hinder, plikter en lege å forklare sig om undersøkelser, han har foretatt, og de resultater, han dengang kom til, men at han kun som sakkyndig plikter å uttale sig om den mening om eller opfatning av tilfellet, han nu har.
I kjæremålet foreligger kun spørsmål om, hvorvidt distriktslege Eknes plikter å besvare spørsmålet «om Jens Opstveit var compos mentis i sine siste leveår». I motsetning til annenvoterende kan jeg ikke finne det tvilsomt, at det er herredsrettens ønske å få vite, hvad distriktslegen nu mener om dette spørsmål. Det er på det rene, at distriktslegen behandlet Opstveit for en legemlig sykdom og ikke undersøkte ham på sinnssykdom. Distriktslegen
Side:112
har som av førstvoterende fremhevet, forklart, at Opstveit var en almindelig, omtenksom mann, uten at der var nogen som tydet på, at han ikke skulde være åndsfrisk. Det kan da umulig ha vært herredsrettens mening med sitt spørsmål å få oplyst, om distriktslegen dengang mente, at Opstveit var compos mentis. Herredsretten vil vite, hvad distriktslegen nu mener. Men spørsmålet er da ikke et vidnespørsmål. At herredsretten ikke forlangte at distriktslegen skulde gi nogen begrunnelse for sitt svar, er klarlig uten betydning, ti ingen lege kan besvare et sådant spørsmål uten først for sig selv å begrunne sin mening. Han kan ikke blott uttale, hvad han erindrer. Han må bedømme forholdet.
Efter det anførte voterer jeg for, at kjæremålet tages til følge.
Efter sakens stilling kan distriktslege Eknes heller ikke efter mitt resultat tilkjennes saksomkostninger ved kjæremålet. Han kan imidlertid ansøke Justisdepartementet om tilbakebetaling av det erlagte gebyr. Det er ganske urimelig, at dette skal falle ham til last.
Dommer Erdal:
Jeg fastholder mit votum.
Det er ved en rekke kjennelser av høiesteretts kjæremålsutvalg avgjort (Jeg henviser til Rt-1910-368, Rt-1918-304 og de der nevnte kjennelser) at en lege plikter som vidne å forklare sig om de faktiske iakttagelser og erfaringer han har gjort under behandlingen av en patient. At han herunder har anvendt sin fagkunnskap er for spørsmålet om vidneplikten uten betydning.
Jeg henviser i denne forbinnelse særlig til utvalgets kjennelse i Rt-1903-109 flg. Distriktslegen er ikke, såvidt jeg forstår, anmodet om å gjøre sig bekjent med de transaksjoner, som der handles om i saken eller å påhøre vidneprovene under bevisoptagelsen og på grunnlag derav avgi sakkyndig erklæring eller skjønn, og jeg kan ikke tro at det skulde ha vært herredsrettens mening å pålegge distriktslegen å avgi et sakkyndig skjønn på grunnlag av utenrettslige, ukontrollerte oplysninger, som han måtte sitte inne med.
Et sådant skjønn vilde heller ikke kunne bli noe virkelig
Side:113
saklig begrunnet skjønn og vilde følgelig være uten synderlig interesse for retten som bevis i saken. Hvad der derimot kunne være av interesse å få distriktlslegens uttalelse om, var de iakttagelser han måtte ha gjort og de inntrykk han hadde fått med hensyn til Jens Opstvedts åndelige habitus i den tid han behanlet ham som lege. Jeg skjønner forøvrig ikke at distriktslegen uten å foreta undersøkelser eller studere sakens bevisligheter - hvad han altså, som jeg går ut fra, ikke er anmodet om nu kan ha noen annen opfatning av Opstvedts mentale tilstand enn han hadde i den tid han behandlet ham som lege. Om sine iakttagelser dengang har distriktslegen som vidne i rettsmøtet den 15. november avgitt en forklaring som efter min formening er fullt tilfredsstillende, og jeg finner for min del som førstvoterende dommer i saken ikke føie til å avhøre distriktslegen påny hverken som vidne eller sakkyndig.
Dommer Nissen:
Idet jeg forøvrig fastholder mine tidligere uttalelser går jeg over til tredjevoterendes konklusjon. Det står for mig nu som tvilsomt, hvad herredsretten kan ha ment med sitt spørsmål, men da legen tidlagere har forklart at han mener Opstveit var en almindelig omtenksom mann uten at det var noget som tydet på at han ikke skulde være åndsfrisk - må det vel sies at legen har forklart alt hvad han pliktet å forklare om sitt kjennskap til Opstveits sinnstilstand. Han kan da ikke avkreves flere uttalelser herom som vidne.
I henhold til voteringen eraktes:
Distriktslege Eknes fritages for som vidne å besvare det ham forelagte spørsmål.