RG-1937-15

Instans:	Bergens overrett - Kjennelse
Dato:	1935-02-13
Publisert:	RG-1937-15 (5 1937)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Sak nr. 55/1934.
Parter:	Kjærende part: Laura Larsens konkursbo. Motpart: Harald Larsen.
Forfatter:	Overrettsdommerne Erdal, Nergaard, Jynge
Lovhenvisninger:	Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §173, §19, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915)

Dommer Erdal:

Efter begjæring av kemneren i Bergen er der avholdt tvangsauksjon over eiendommen Strandgt. nr. 109 i Bergen for skyldig eiendomsskatt for 1932-33. Eiendommen eiedes av Ingolf Larsen og Laura Larsen med en halvpart hver og blev på tvangsauksjonen kjøpt av saksøkte Harald Larsen.

Hans bud, som lød på kr. 65.350,-, blev stadfestet ved namsrettens kjennelse av 7. februar f. a.

Laura Larsens bo blev den 28 april f. a. satt under skifterettens behandling som konkursbo med advokat Follestad som bestyrer

Konkursboet mener at Harald Larsen ikke på tilfredsstillende måte har foretatt opgjør for boets tilkommende efter auksjonen. Konkursboet har derfor i henhold til tvangsfullbyrdelseslovens §173 første ledd begjært ny tvangsauksjon avholdt over eiendommen til fyldestgjørelse

Side:16

av boets krav på kjøperen Harald Larsen. - I auksjonsbegjæringen, som er datert 4. september f. a., er konkursboets nettotilgodeha vende beregnet til kr. 6.439,42 foruten renter. Der blev samtidig med auksjonsbegjæringen innsendt til namsretten et såkalt revidert opgjør vedkommende Strandgt. 109 fra auksjonskjøperen Harald Larsen ved o.r.sakfører Hans J. Utne av 25. juni f. a. utvisende et tilgodehavende for Harald Larsen på Laura Larsen stort kr. 2.460,30.

Auksjonsbegjæringen blev ved beslutning av namsretten 6. september f. a. foreløbig ikke tatt til følge, idet namsretten fant at tvistigheter om opgjøret efter en avholdt tvangsauksjon hørte under den almindelige underrett.

Konkursboet blev imidlertid gitt anledning til å innsende ny begjæring og innsendte sådan 29. oktober f. å. - Ved namsrettens beslutning av 14. november f. a. er også denne begjæring nektet tatt til følge med samme begrunnelse som den først innsendte. Ved kjæremålserklæring av 23. november f. a., betimelig innkommet til namsretten, har Laura Larsens konkursbo ved bobestyreren innbragt namsrettens beslutning her for retten.

Den kjærende part har påstått at begjæringen om tvangsauksjon blir å fremme og at boet tilkjennes saksomkostninger for overretten. Motparten, Harald Larsen, har påstått at begjæringen ikke tas til følge og at han tilkjennes saksomkostninger.

Motparten har til overretten innsendt et revidert opgjør nr. 11 av 14. november f. a. - Av dette opgjør fremgår at Laura Larsens egentlige andel av kjøpesummen efter motpartens formening og beregning skulde være kr. 837,20.

Herfra går kompensasjonskrav, som, han gjør gjeldende, således at opgjøret viser et tilgodehavende for motparten på kr. 2.581,55. Den kjærende part godkjenner imidlertid heller ikke dette opgjør og i et prosesskrift til overretten av 10. f. m. hevder boet at det under alle omstendigheter har tilgode av kjøpesummen kr. 4.025,45.

Jeg skal bemerke:

Efter tvangsfullbyrdelseslovens §173 kan dekning ved

Side:17

forfall for den del av kjøperens forpliktelser som skal avgjøres med penger søkes gjennem tvangsauksjon uten søksmål, og det spørsmål som foreligger for overretten er hvorvidt den tvist som er opstått mellem partene om auksjonsopgjøret kan eller skal avgjøres av namsretten eller om denne tvist hører hjemme for den almindelige underrett.

Jeg har funnet dette spørsmål tvilsomt, men er kommet til samme resultat som namsretten.

Jeg antar således som namsretten at det må være lovens forutsetning for anvendelse av bestemmelsen i tvangsfullbyrdelseslovens §173 at det er på det rene ikke alene hvorvidt rettighetshaveren har noe tilgode hos tvangsauksjonskjøperen, men også hvilket beløp han har tilgode.

Professor Skeie uttaler i sin prosess III s. 675 at det er tvilsomt om den generelle karakteristikk av namsrettens kompetense i tvangsfullbyrdelseslovens §19 omfatter en opgjørstvist, og vi mangler nærmere forskrifter om behandlingen. Skeie hevder derfor at en tvist om opgjøret må løses ved almindelig søksmål og som det fremgår av Skeies fremstilling på det nevnte sted er denne opfatning overensstemmende med justiskomitéens innstilling i 1912.

Som av den kjærende part påpekt uttaler Skeie i samme bind s. 607 at rett til å kreve tvangsauksjon med hjemmel i den heromhandlede lovbestemmelse har enhver, som har krav på en del av kjøpesummen, også den tidligere eier, når auksjonsbudet gir noe til overs for ham. Men Skeie taler ikke her om tvistigheter angående opgjøret, og hans forutsetning, må såvidt skjønnes, efter det jeg foran har anført, her være den at det er på det rene hvilket beløp rettighetshaveren har krav på.

Det er vistnok så, som av den kjærende anført, at hvis den forståelse av loven, som namsretten har gjort gjeldende, og som jeg altså slutter mig til, er riktig, vilde denne bestemmelse få mindre praktisk betydning, men avgjørende for spørsmålet om lovens forståelse er denne betraktning naturligvis ikke. Jeg stemmer efter det anførte for at kjæremålet forkastes og at saksomkostninger på grunn av sakens tvilsomhet ikke tilkjennes.

Side:18

Dommer Nergaard: Jeg finner kjæremålet berettiget. Med hensyn til saksforholdet bemerkes i tilslutning til, hvad førstevoterende derom har anført: Konkursboet sees for namsretten å ha uttalt som en forutsetning, at der ved den avholdte skattauksjon over Strandgt. 109 blev benyttet det vanlige skjema for auksjonsvilkår, og bemerket, at efter §1c i dette skal auksjonskjøperen betale differansen mellem kjøpesummen og panteheftelsene til de berettigede, som i nærværende tilfelle er Laura Larsens konkursbo og Ingolf Larsen, samt at efter vilkårene skal dette deres tilkommende avgjøres med «penger». Denne forutsetning om auksjonsvilkårenes innhold er ikke motsagt av motparten og jeg går derfor ut fra, at den er riktig. Av de fremlagte opgjør fra motparten fremgår det, at auksjonen har efter dekkelse av vedkommende panthavere gitt et betydelig overskudd til fordeling mellem den solgte eiendoms eiere. Så langt synes partene å være enige; men likesom deres angivelser av overskuddets størrelse divergerer noe, er de enn mer uenige om, hvor meget Laura Larsen eller hennes konkursbo har å kreve som resttilgodehavende på hennes tilkommende halve andel av overskuddet. At hun nemlig tidligere er fyldestgjort for en del, synes der å være enighet om. Efter opstillingen i motpartens eller hans sakførers opgjør av 25. juni 1934 skulde hun kun ha tilgode kr. 958,45 - efter hans siste opgjør kr. 837,20 - og efter begge opgjør gjør motparten mot tilgodehavendet dernæst gjeldende personlige motkrav, som langt overstiger hvert av de nevnte beløp, så at hans facit blir, at han intet skylder henne, men tvertom har penger tilgode av henne. Konkursboet har derimot som av førstevoterende nevnt i sin begjæring til namsretten av 4. september 1934 angitt Laura Larsens rettstilgodehavende hos motparten som auksjonskjøper å utgjøre kr. 6.439,42 foruten renter. Dets formelle berettigelse til i mangel av mindelig opgjør å begjære auksjon herfor med hjemmel av tvangsf.lovens §173 synes efter de anførte faktiske omstendigheter å være til, stede, og jeg anser det for uberettiget, når namsretten har avslått å ta begjæringen til følge. Namsrettens begrunnelse herfor er, at betingelsen for

Side:19

anvendelse av §173 antas å være «at det er helt på det rene hvilket beløp der av kjøperens forpliktelser ved forfall ikke er avgjort», og at «stridigheter under auksjonsopgjøret mellem tvangsauksjonskjøperen og mulige rettighetshavere eller tidligere eier ligger utenfor namsrettens kompetence å avgjøre». Efter lovens §19 avgjør imidlertid namsretten alle begjæringer og innvendinger, som fremsettes under fullbyrdelsen eller fremgangsmåten ved utførelsen, og jeg innser ikke, at noen undtagelse herfra kan gjøres for auksjonsbegjæringer efter §173, og jeg kan da heller ikke være enig i, at denne siste paragraf må forståes så, at det er lovens forutsetning for anvendelse av tvangsauksjon i henhold til den, at det på forhånd er på det rene - altså uomstridt - at den som fremsetter begjæringen har et sånt krav som bestemmelsen angår og hvor stort dette krav er.

Forsåvidt der er henvist til en uttalelse fra Stortingets justiskomité i dens Indst. O.XV (1912) om, at tvistigheter angående auksjonsopgjør må innbringes for domstolene gjennom almindelig søksmål, kan denne uttalelse efter min mening ikke gis en så vid anvendelse som av namsretten og førstevoterende antatt. Uttalelsen - jeg henviser til innstillingens pag. 193-195 - er knyttet til komiteens forkastelse av en (ny) ordning, som både kommisjonsutkastet til loven og lovproposisjonen (den siste med noen avvikelser fra utkastet) hadde foreslått, og efter hvilken namsretten i forbindelse med auksjonen skulde foreta et fullstendig auksjonsopgjør mellem de berettigede. Komitéen fant ikke dette tilrådelig, men at opgjøret kunde meget godt som før ordnes privat og de tvistigheter, som det måtte gi anledning til, innbringes for domstolene gjennem almindelig søksmål. Ordningen blev da heller ikke optatt i loven, og forholdet med hensyn til tvistigheter om fordelingen av auksjonsutbyttet mellem flere, som påstår sig berettiget til andel i samme, er da - når spørsmålet om auksjonens fremme ikke avhenger derav - det samme efter tvangsfullbyrdelsesloven som efter den gamle rett, at den slags tvistigheter ikke hører under auksjons- eller nu namsretten, men må avgjøres ved de almindelige domstoler. Forskjellig herfra er en begjæring

Side:20

om ny auksjon i henhold til lovens §173 til dekkelse av kjøperens i de nevnte forpliktelser og overensstemmende med hvis innstilling den fikk sin endelige form i loven har - som efter min mening rimelig er - ikke en gang med et ord antydet, at forutsetningen for begjæringens tilfølgetagelse skal være, at auksjonskjøperen har erkjent vedkommende forpliktelse, eller at hans mulige på en hel eller delvis bestridelse av denne støttede innvendinger mot begjæringen ikke kan avgjøres av namsretten. Dette kan heller ikke sluttes av den omstendighet, at den nevnte ordning av auksjonsopgjøret utgikk av loven, og det må - forekommer det mig - synes ganske besynderlig, at det ikke uttrykkelig er sagt, om det skulde ha vært ment. Under enhver omstendighet er det loven som den foreligger man har å holde sig til og når den intet i den retning inneholder, synes det ikke berettiget på egen hånd å opstille dette. Meget mer synes en sådan lære uforenlig med bestemmelsen, hvorefter søksmål for å opnå auksjon er unødvendig. Det må da her som i andre lignende tilfelle bli namsrettens sak å prøve mulige innvendinger fra debitors side, forsåvidt de gjelder auksjonens fremme.

Det tilligger ikke overretten i nærværende sak å treffe noen avgjørelse angående de omtvistede poster i motpartens op gjør. Det blir namsrettens sak, ifall der for den innledes tvist om auksjonens fremme, å bedømme disse. Men i forbindelse med den forståelse av loven som jeg efter det foran anførte finner å måtte hevde, vil jeg angående de i opgjøret av 25. juni 1934 under litr. A post 3 opførte kompensasjonskrav - som er gjentatt side 3 i opgjøret av 14. november - bemerke, at disse krav ikke kan sees å ha noe med den avholdte auksjon eller opgjøret for kjøpesummen efter den å gjøre. Anderledes stiller det sig med hensyn til en del i opgjørene omhandlede pantekrav eller renter av sådanne. Motparten har i sitt til overretten inngitte prosesskrift om disse krav anført, at Laura Larsens konkursbo konsekvent har nektet rettmessigheten av de foreliggende pantekrav og intet skridt foretatt for å få fastslått riktigheten av sine innsigelser mot dem, eller hvilken del av kjøpesummen skal avgjøres

Side:21

med penger overfor de respektive rettighetshavere, hvorfor der ikke foreligger det grunnlag for en tvangsauksjon uten søksmål, som kreves i tvangsf.lovens §173. Men også hertil får det bli namsrettens sak i tilfelle å ta standpunkt. Den omstendighet, at forholdet til noen av de øvrige til fyldestgjørelse av kjøpesummen berettigede måtte være uklart eller ennu ikke bragt i orden, kan ikke uten videre eller uten nærmere undersøkelse og prøvelse av forholdet berettige til en beslutning om, at konkursboets auksjonsbegjæring ikke tas til følge. Det er konkursboets auksjonsbegjæring som er sakens gjenstand. Panthaverne er ikke parter i saken og opgjøret med dem foreligger ikke til umiddelbar avgjørelse. Et annet spørsmål er det hvilken innflytelse det vil ha for sakens utfall, om panthaverne ikke er fyldestgjort.

Jeg skal tilføie, at i nærværende tilfelle var der ikke reist noen tvist for namsretten, før denne fattet sin påkjærte beslutning; men konkursboets bestyrer hadde ved oversendelsen av sin auksjonsbegjæring bemerket, at han hadde grunn til å tro, at der vilde bli tvist, hvorfor han henstillet, at saksøkte blev varslet før auksjonen blev kunngjort. Det er dette helt foregripende ved beslutningen jeg finner å være ulovlig. Som allerede tidligere nevnt synes konkursboets formelle berettigelse til å begjære auksjon efter §173 å være til, stede, og jeg mener, at det var namsrettens plikt foreløbig å ta den til følge og hvis saksøkte reiste tvist da å prøve hans innvendinger ved, som konkursbobestyreren i sin skrivelse til namsretten av 29/10 1934 har fremhevet, å ta præjudicielt standpunkt til innvendingene, eventuelt la tvisten behandles i søksmåls former for namsretten.

Jeg voterer for, at konkursboets i kjæremålet nedlagte påstand tas til følge - også hvad angår saksomkostningene for overretten, som jeg finner, at motparten bør erstatte boet med 75 kroner.

Dommer Jynge: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med dommer Nergaard.

Dommer Erdal: Jeg finner å burde fastholde mitt votum. Ot, prp. nr. 16 for 1911 hadde i sitt 10. kapitel et avsnitt betitlet: «Auksjonsopgjøret», omfattende §201, §202, §203, §204, §205, §206, §207, §208, §209, §210, §211, §212, §213, §214, §215, §216, §217, §218, §219, §220

Side:22

og inneholdende regler for opgjør av tvistigheter om auksjonsopgjøret ved namsretten. Den forsterkede justiskomité har i sin innstilling (Innst. O. XV - 1912) side 194 annen spalte nederst angående det fullstendige auksjonsopgjør som namsretten efter proposisjonen skulde foreta bemerket følgende: «Opgjøret kan meget godt som hittil ordnes privat og de tvistigheter, som det måtte gi anledning til, innbringes for domstolene gjennem almindelig søksmål. Særlig hyppig skjer dette for tiden ikke, og man kan vel heri se et bevis for, at man også uten et rettslig auksjonsopgjør greier sig så bra, at noen forandring ikke er påtrengende nødvendig. Komitéen er derfor også på dette punkt blitt stående ved den gjeldende rett og har utelatt alle bestemmelser om auksjonsopgjøret med undtagelse av en del rent materiellrettslige regler».

Proposisjonens §218, som svarer til innstillingens (og lovens §173, hadde i sitt første ledd bl.a. en bestemmelse om at man for den del av kjøperens forpliktelser, som skulde dekkes med penger, på grunnlag av tilslagskjennelsen kunde ta utlegg hos kjøperen, og videre heter det, at hvis beløpet er sikret ved pant i eiendommen kunde dekning søkes umiddelbart gjennem tvangsauksjon over den efter reglene i kapitel 16 «uten hensyn til om de i §299 første ledd omhandlede betingelser er til stede».

Efter dette skulde altså bestemmelsen i proposisjonens §299 annet ledd gjelde når man med hjemmel i §218 første ledd søkte dekning for den del av kjøperens forpliktelser, som skulde betales med penger, gjennem ny tvangsauksjon.

I proposisjonens §299 annet ledd heter det imidlertid: «Er summen ikke bestemt i selve pantebrevet må dens størrelse (uthevet her) være fastsat enten i et fuldbyrdelseskraftig grundlag eller ved en skriftlig erkjendelse, bekreftet på ovennevnte måte.»

I proposisjonens §218 annet ledd heter det: «Den, som begjærer fuldbyrdelse i henhold til tilslagskjennelsen, må foruten bekræftet utskrift av denne fremlægge bevidnelse fra namsretten om det beløp (uthevet her) som efter

Side:23

fortegnelsen eller senere bestemmelse tilkommer ham - - -»

Det har som det vil sees vært proposisjonens mening at før dekning kunde søkes med hjemmel i §218 første ledd måtte beløpet være på det rene.

Bestemmelsen i proposisjonens §218 annet ledd, som stod i sammenheng med reglene om namsrettens kompetense i opgjørstvister, er utelatt i innstillingens §173 under henvisning til komitéens almindelige bemerkninger til dette kapitel (innstillingen side 213, annen spalte nederst).

Det kan da, såvidt skjønnes, ikke ha vært komitéens mening - på samme tid som den forkaster proposisjonens bestemmelser om namsrettens myndighet eller kompetense i opgjørstvister i sin almindelighet og henviser disse til avgjørelse ved almindelig søksmål - å vilde henlegge under namsretten å avgjøre nettop en sådan tvist når kravet fremsettes for namsretten i forbindelse med begjæring om ny auksjon.

Det forekommer mig å være mindre god sammenheng i lovens bestemmelser, hvis de var således å forstå. Og som det fremgår av det allerede anførte har det vært proposisjonens forutsetning at størrelsen av beløpet måtte være endelig bestemt før dekning efter reglene i §218 første ledd kunde finne sted.

At komitéen ved sin bestemmelse i §173 skulde ha villet gi en ny regel forsåvidt, synes mig efter det foran anførte ikke antagelig.

Jeg vil videre bemerke at komitéen i sine spesielle bemerkninger til §173 (innstillingen side 214 første spalte) henviser bl.a. til Hagerups Panterett, annen utgave, side 297-298, hvorav også synes å fremgå at det ikke har vært dens mening å innføre en ny regel med hensyn til namsrettens kompetense, Hagerup uttaler på det nevnte sted at det i almindelighet anføres i auksjonsvilkårene at selgeren, såfremt kjøperen ikke opfyller sine forpliktelser, skal være berettiget til uten lovmål og dom å sette eiendommen til ny auksjon på kjøperens risiko, og at en sådan klausul også må gjelde til fordel for de efterfølgende panthavere og den eier hvem pantet fraselges.

Side:24

Det er, som jeg forstår det, denne rett eller regel man har villet lovfeste, men herav følger ikke at det skulde ha vært meningen å henlegge under namsretten å avgjøre tvistigheter om de krav som opstår som følge av auksjonen.

Komitéen utelot jo, som allerede før anført, annet ledd i proposisjonens §218 under henvisning til sine almindelige bemerkninger til kapitlet, hvorefter tvistigheter om auksjonsopgjøret som hittil skulde avgjøres ved almindelig søksmål.

At det efter tidligere gjeldende rett var så at en tvist om auksjonsopgjøret, eller om den ved auksjonen avsluttede kontrakts innhold måtte løses ved almindelig søksmål er formentlig på det rene, jfr. Hagerup: Civilprosess II, annen utgave side 407. En sådan klausul i auksjonsvilkårene som foran nevnt hadde såvidt skjønnes i så henseende ingen betydning. En tvist om fordringens eller beløpets størrelse måtte avgjøres på vanlig måte før auksjonen kunde fremmes ( Rt-1906-251). Jeg vil i anledning av det i slutningen av 2. voterendes votum anførte bemerke, at det av auksjonsbegjæringen fremgikk at der var tvist om, opgjøret og er man, som jeg enig med namsretten i at denne tvist ikke hørte under namsrettens kompetense, kan det formentlig ingen betydning tillegges at der fra motpartens side ikke forelå formell protest mot auksjonsbegjæringen før namsretten fattet sin beslutning. Jeg vil sluttelig bemerke at der i de senere lovforarbeider (O.t. prp. nr. 10 for 1913 og Innst. O. I. for 1914), såvidt sees ikke finnes noen uttalelse om heromhandlede bestemmelse i loven til veiledning ved fortolkningen.

Efter voteringen

ERAKTES:

Den av Laura Larsens konkursbo ved bobestyreren, advokat Follestad, fremsatte begjæring om tvangsauksjon over Strandgaten 109, Bergen, blir å fremme. Harald Larsen betaler i saksomkostninger for overretten til Laura Larsens konkursbo innen 2 - to - uker efter kjennelsens forkynnelse kr. 75,- fem og sytti - kroner.

Påkjæret til Høyesterett, men hevet som forlikt.

Side:25