RG-1937-151
| Instans: | Bergens overrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1935-06-05 |
| Publisert: | RG-1937-151 (36 1937) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Ankesak nr. 9/1934. |
| Parter: | Ankende parter: Martin Edland m. fl. (Advokat Cappelen, Stavanger.) Motpart: Gårdbruker R. E. Soma, Høyland. (Overrettssakfører Racin Fosmark, Sandnes.) |
| Forfatter: | Overrettsdommer Nergaard, hjelpedommer Nissen, Justitiarius Iversen |
| Lovhenvisninger: |
Dommer Nergaard:
Angående sakens igjenstand og dens faktiske omstendigheter henvises til Jæren herredsretts dom av 10. november 1933, ved hvilken Martin Edland, Ole M. Skjæveland, Lars Brunes og Mikal M. Sveinsvoll er dømt til in solidum å betale til R. E. Soma kr. 502,32 med 4 pct. renter årlig fra 20/6 1933 til betaling skjer og i saksomkostninger 250 kroner, alt innen 2 uker fra dommens forkynnelse.
Side:152
Dommen er i rett tid innbragt for overretten av de ankende parter med påstand i ankeerklæringen om, at de frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og overretten. Senere har deres processfullmektig nedlagt sådan påstand:
«Herredsrettens dom opheves. R. E. Soma betaler saksomkostninger for begge retter.»
Motparten, R. E. Soma, har påstått herredsrettens dom stadfestet og de ankende tilpliktet in solidum å betale saksomkostninger til ham.
Der er holdt en bevisoptagelse ved herredsretten den 9. mars 1934, hvorunder er avgitt parts- og vidneforklaringer.
Jeg kommer til det samme resultat som herredsretten, hvis begrunnelse jeg i det vesentlige også er enig i.
Forholdet er det, at syv - hvoriblandt de ankende parter - av kausjonistene for det omhandlede vekselobligasjonslån den 25. april 1928 innfridde hver sin anpart av lånets daværende restbeløp med tilsammen kr. 7.408,31 som av banken blev avskrevet som avdrag på lånet, hvorefter der på dette stod igjen kr. 2.116,69, svarende til de andeler av kausjonsansvaret på dette tidspunkt som falt på de to øvrige kausjonister, Hartvik Malmin og motparten, R. E. Soma, hver for en halvpart. Disse to sørget så senere samme år for lånets fornyelse i banken i debitor Ingvald Skjævelands navn efter innhentet fullmakt fra denne for Hartvig Malmin og med kausjonsunderskrifter fra dem selv alene. Hermed fortsattes ved fornyelser av lånet, inntil R. E. Soma, efter at Hartvig Malmin var gått konkurs, den 15. februar 1933 innfridde restgjelden med renter tilsammen kr. 2.009,30. Soma blev da av banken utlevert bl.a. den oprinnelige vekselobligasjon for Ingval Skjævelands lån stort kr. 10,000,- med kausjonserklæring underskrevet av samtlige ti kausjonister, dok. 4 i herredsrettssaken. Dokumentet er ikke datert, men dets identitet må ansees å være på det rene. Forut for den ovennevnte innfrielse av 25. april 1928 var der som nevnt i herredsrettens dom holdt et møte av kausjonistene, d.v.s. de daværende ni, i hvilket de alle med undtagelse av Lars Brunes deltok. På dette møte forhandledes om, at kausjonistene skulde
Side:153
innfri lånet og i den anledning møtes i banken på en bestemt dag for da hver å innbetale sin anpart av restgjelden. Møtet resulterte, efter hvad jeg anser bevist, ikke i annet enn at man blev enig om, at de som vilde betale for sig fikk gjøre det. Der var nemlig to, som erklærte at de ikke maktet å betale, nemlig Hartvig Malmin og Olaus Skjæveland. Den sistnevnte fikk dog ordnet efterpå med penger, så han var med på innbetalingen i banken den 25. april. Soma talte imot innfrielse. Ifølge sin partsforklaring uttalte han, at når ikke alle ordnet hver sitt kunde det ikke nytte. Ansvaret efter obligasjonen var solidarisk og vilde bli stående for restbeløpets vedkommende, og Hartvig Malmin har som vidne bekreftet dette, idet han har gjengitt Somas, uttalelse så, at de var like ansvarlige efterpå for det som noen av kausjonistene ikke innbetalte.
Likesom herredsretten finner jeg det ikke bevist, at det blev avtalt, at de av kausjonistene som innfridde sin del av lånet dermed skulde være fri for ethvert ytterligere ansvar overfor sine medkausjonister. Der foreligger heller intet bevis for, at banken har ansett dem uttrådt av ansvaret overfor den. Men selv om den det har gjort, kan det ikke få noen betydning i forhold til Soma med hensyn til hans eventuelle regresrett i forhold til sine medkausjonister, over hvilken banken ikke kunde disponere.
De ankende har sterkt fremholdt, at Soma i 1928 personlig intet hadde imot å være med å innfri gjelden og at han hadde truffet foranstaltning til selv å betale sin part av kausjonisansvaret, den undlot det av hensyn til Hartvig Malmin som selv ikke evnet å betale for sig. 0g de gjør i forbindelse dermed gjeldende, at han ikke hadde rett til på de syv betalendes risiko og dem uavvitende å treffe en slags fornyelse av det gamle forhold som han således holder gående i henved 5 år utelukkende for å hjelpe Malmin. Bankdirektør Haga har i sin vidneforklaring uttalt, at dersom alle kausjonistene, med undtagelse av Malmin, hadde betalt, vilde banken ha gått på denne og forlangt innbetalt av de andre kausjonister, hvad den ikke måtte ha fått dekket hos ham. Men nettop dette har, anfører de ankende, Soma i strid med sine medkausjonisters uttrykkelig uttalte ønsker om et opgjør av gjelden, som de hadde manifestert
Side:154
ved hver for sig å betale, positivt hindret og således handlet rettsstridig like overfor sine medkausjonister. Jeg finner imidlertid ikke å kunne gi denne de ankendes betraktning medhold. Hvilke motiver Soma har hatt for sin handlemåte må, mener jeg, være likegyldig. Og selv om han og Malmin ved den stedfunne fornyelse av gjelden har, som jeg finner å måtte anla, handlet helt på egen hånd uten å gi de syv andre noen underretning derom, antar jeg, at heller ikke dette kan tillegges noen vekt. Soma hadde nemlig likesålitt som noen av de andre kausjonister plikt til å gå med på det foreslåtte frivillige opgjør. Vilde de andre fremtvinge et endeligt opgjør av gjelden, fikk de gå frem efter loven, N.L. 1-21-15, og med hensyn til, hvorledes det blev ordnet med restgjelden efter de av dem foretatte innbetalinger til banken, hadde de både full adgang og opfordring til selv å holde sig underrettet. De måtte vite eller burde iallfall ha forstått, at de ikke kunde bli fri alt ansvar ved de gjorte innbetalinger alene.
De ankende har også trukket frem en oplysning, som vidnet Haga på grunnlag av forhandlingsprotokollen for bankens styre har gitt om to låneandragender, det ene behandlet i styremøte den 16/6 1928 og det annet i styremøte 26/7 s.a. Begge skulde ha gjeldt lån til dekning av kausjonsansvar, det første med Ingvald Skjæveland som låntager og R. E. Soma og Hartvig Malmin som kausjonister, det annet med den sistnevntes sønn Sven Malmin som låntager og de samme kausjonister. Begge ganger blev vedkommende lån bevilget, det siste lån således, at det skulde tre istedenfor det den 16/6 bevilgede. Hvorledes det forholdt sig med disse låneandragender, er der imidlertid ikke bragt klarhet over og, da i intet av tilfellene noe lån i virkeligheten er kommet i stand, likesom der heller ikke foreligger noe bevis for, at Soma har hatt noen befatning med ansøkningene om dem, finner jeg ikke grunn til å opholde mig videre ved dette.
Jeg er fremdeles enig med herredsretten i, at Soma og Malmin må ansees å ha fornyet Ingvald Skjævelands gamle lån for den efter de syv kausjonisters omhandlede innbetalinger tilbakestående rest og at forholdet ikke kan anskues så, at der er stiftet noe nytt lån uten noen forbindelse
Side:155
med det gamle låneforhold. Jeg henviser til, at lånet er fornyet ved vekselobligasjon i Ingvalds navn efter innhentet fullmakt fra ham, at det er kontoen for hans oprinnelige lån som banken har latt fortsette og at på den de syvs innbetalinger kun er anført som avdrag og endelig at banken vedblivende blev sittende med det oprinnelige gjeldsbevis med kausjonserklæring. Det er så, at fornyelsespapiret og de senere papirer kun er underskrevet av de to kausjonister Soma og Malmin. Men det er oplyst, at banken også tidligere ved fornyelser av praktiske grunner hadde nøiet sig med underskrift av et par eller tre av kausjonistene. Visstnok må jeg anta, at da har disse hatt fullmakt til å underskrive på alles vegne, hvad her ikke er tilfellet for Soma og Malmins vedkommende. Men dette betrakter jeg efter hvad jeg foran har anført om at de ankende ikke var løst fra sin kausjonsforpliktelse, som en omstendighet der alene vedkom forholdet mellem banken og dem.
De ankende har endelig anført, at Soma ingen transport har fått på det gamle lånedokument, dok. 4, men jeg antar ikke at sådan er nødvendig for å gjøre regressen gjeldende.
Idet jeg efter det, anførte voterer for stadfestelse av herredsrettens dom finner jeg, at de ankende må betale motparten dennes saksomkostninger for overretten som ansettes til 400 kroner.
KONKLUSJON:
Herredsrettens dom stadfestes
I saksomkostninger for overretten betaler Martin Edland, Ole M. Skjæveland, Lars Brunes og Mikal M. Svenisvoll in solidum til R. F. Soma 400 - fire hundre - kroner.
Det idømte å utredes 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.
Hjelpedommer Nissen: Jeg er nærmest tilbøielig til å mene at banken må ansees å ha frafalt ansvar mot de kausjonister som utgikk av papiret ved fornyelsen i 1928, men likesom førstvoterende finner jeg ikke at disse dermed kan ansees fritatt for ansvaret likeoverfor de gjenstående kausjonister og jeg kan med hensyn til begrunnelsen herfor i det vesentlige tiltre førstvoterendes bemerkninger,
Side:156
idet jeg finner det bør tillegges betydning at der efter hvad 3. vidne, assistent Karlsen, har forklart har vært deponert i banken en fellesgaranti for kausjonistene utenom den oprinnelige vekselobligasjon. Det er intet oplyst om at denne fellesgarantierklæring har vært tilbakelevert kausjonistene og det er på det rene at den oprinnelige vekselobligasjon har beroet i banken helt inntil Soma innfriet restgjelden. Under disse omstendigheter og under hensyntagen til at innfrielsen av 1928 ikke fant sted ifølge felles overenskomst om ophør av det solidariske skyldforhold finner jeg ikke der kan legges noen avgjørende vekt på at vekselobligasjonen for restgjelden kun blev påtegnet av Soma og Maldin som kausjonister og at den blev fornyet regelmessig gjennem fem år. Jeg henviser til Rt-1906-337 flg. som har noen likhet med det foreliggende tilfelle. Jeg stemmer for førstvoterendes resultat.
Justitiarius Iversen:
I det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.
I henhold til voteringen
KJENNES FOR RETT:
Herredsrettens dom stadfestes.
I saksomkostninger for overretten betaler Martin Edland, Ole M. Skjæveland, Lars Brunes og Mikal M. Sveinsvoll, in solidum til R. F. Soma 400 - fire hundre - kroner.
Det idømte å utredes 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.