RG-1937-167

Instans:	Bergens overrett - Kjennelse
Dato:	1935-07-01
Publisert:	RG-1937-167 (40 1937)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Sak nr 43/1934.
Parter:	Kjærende part: Nellie P. Milde. Motpart: Aron Milde.
Forfatter:	Overrettsdommerne Nergaard, Nissen samt justitiarius Iversen
Lovhenvisninger:	Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §262, §249, §250, §268, Ekteskapsloven (1918) §41, Skifteloven (1930) §59

Førstvoterende dommer Nergaard:

Den 7. august 1934 inngå overrettssakfører Chr. Hermanrud, Haugesund, på vegne av Aron Milde sammesteds til Haugesunds Namsrett en skrivelse, hvori begjertes foretatt en midlertidig forføijning overfor Aron Mildes hustru Nellie, født Pettersen.

I skrivelsen andørtes i det vesentlige følgende:

Mellem ektefellene var der felleseie. Fru Nellie Milde

Side:168

hadde erklært at hun ønsket å skilles og hun hadde uten mannens samtykke fra deres felles leilighet fjernet en del gjenstander bl.a. et par store kufferter hvori der var en del bryllupsgaver og betydelig sølvtøi og vilde dagen før ta med sig ytterligere gjenstander av fellesboet - også av det i fellesskap benyttede innbo. Megling mellem ektefellene var forsøkt, men fru Milde hadde fastholdt sitt standpunkt og mannen hadde gitt samtykke til inngivelse av separasjonsandragende overensstemmende med ekteskapslovens §41.

De gjenstander som fru Milde hadde tatt ut av felleshjemmet og som hun dagen før skrivelsen vilde ta ut skulde sendes til Bergen. Hun hadde før ekteskapet bodd i Amerika og hadde nu latt forstå at hun ønsket snarest mulig å reise tilbake dit igjen, men foreløbig vilde flytte til Bergen og hun var fraflyttet felleshjemmet.

Hennes foranstaltninger vilde medføre at der ved deling av fellesboet måtte foretas registrering i Bergen eventuelt i Amerika. Der var videre grunn til å frykte for at hennes disposisjoner vilde forrykke formuesstillingen i tiden før delingen.

Der begjærtes derfor foretatt midlertidig forføining for å sikre Aron Mildes krav på halvparten av fellesboet, idet hustruens adferd gav grunn til å frykte for at delingens gjennemførelse ellers vilde kunne forspilles eller i vesentlig grad bli vanskeliggjort ved forandringer i den bestående tilstand, og det dessuten fantes nødvendig å få en midlertidig ordning av rettsforholdet for å avverge en vesentlig skade eller ulempe som hustruens adferd gav grunn til å frykte for.

Som midlertidig forføining for å sikre mannens krav burde der da foretas registrering i fellesboet samtidig som der nedlas forbud mot hustruens disposisjon fysisk og juridisk: over fellesboets forskjellige gjenstander, således felles innbo, verdigjenstander av enhver art, derunder hennes diamanter og smykker, hennes kontant- og bankbeholdning samt den faste eiendom på Asalvikveien.

Namsretten avga samme dag beslutning hvorved det tillotes saksøkeren Aron Milde, «å holde midlertidig forføining hos saksøkte fru Nelly Milde gående ut på at saksøkte

Side:169

pålegges å undlate å foreta noen disposisjon over fellesboets bestanddele av enhver art inntill registrering i boet har kunnet avholdes, samt på at optegnelse av boets gjenstande blir foretatt».

Samme dag blev i ektefellenes hjem i Asalvikveien 22 av namsmannen i Haugesund foretatt en forretning til iverksettelse av beslutningen hvorunder blev besluttet: «Fru Nelly Milde forbys herved å foreta noen disposisjoner av eller fjerne noen av Aron og Nelly Mildes fellesbos bestanddeler av en hvilkensomhelst art inntil registrering er foretatt.» Noen, optegnelse av boets gjenstander som i namsrettens beslutning nevnt han derimot ikke sees å være foretatt.

Fru Milde var under denne forretning ikke til stede. Hun hadde aftenen før forlatt Haugesund og er reist tilbake til Amerika.

Den 10. oktober næstefter begjærte advokat J. Waage, Bergen, i skrivelse til namsretten på hennes vegne mundtlig forhandling om forføiningens lovlighet under henvisning til tvfbl. §249 og §268. Sådan forhandling fant sted den 3. november og namsretten avsa samme dag kjennelse med følgende slutning:

«Den av Haugesund namsrett under 7. august 1934 avgitte beslutning om midlertidig forføining hos Nelly Milde, og den av namsmannen i Haugesund samme dag foretatte tvangsforretning til iverksettelse av nevnte beslutning blir å stadfeste. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Ved rettidig innkommet erklæring av 19. november 1934 har fru Milde ved sin prosessfullmektig påkjæret denne kjennelse til overretten med påstand om, at namsrettens beslutning av 7. august s.a. og den efterpå iverksatte forføining opheves og at fru Milde tilkjennes saksomkostninger hos Aron Milde. Subsidiært hertil er i et senere prosesskrift påstått ophevelse av beslutningen og forføiningen forså vidt angår eiendommen Asalvikveien 22 samt tilkjennelse av saksomkostninger.

Motparten, Aron Milde, har ved overrettssakfører Hermanrud påstått beslutningen og forføiningen oprettholdt og sig tilkjent saksomkostninger.

Angående sakens faktiske omstendigheter m.v. henvises

Side:170

nærmere til begrunnelsen for den påkjærte kjennelse.

Som nytt foreligger for overretten rettsbøker for bevisoptagelser ved Bergens og Haugesunds byretter henholdsvis 19. mars og 1. mai d.a. Ved den første er avhørt et vidne, Otto Bøthun, som hadde bistått fru Milde i Haugesund under konferanser med hennes mann i dagene forut for den omhandlede forretning, og ved den annen har overrettssakfører Hermanrud og Aron Milde avgitt henholdsvis vidne- og partsforklaring. Den kjærende part har derhos fremlagt avskrift av erklæring av 5/8 1934 fra Aron, Milde, hvori han innvilger i avhendelse av Asalvikveien 22, en panteattest vedkommende denne eiendom og utskrift av dom avsagt 30. mars d.a. av Haugesund byrett i sak mellem fru Sina Langeland, til hvem nevnte eiendom er solgt av fru Milde, og Aron Milde angående gyldigheten av dette salg.

Den kjærende part har påstått namsrettens beslutning ophevet av de samme grunner som blev anført for namsretten, nemlig 1. på grunn av utilstrekkelige og uklare premisser, 2. fordi den mangler lovhjemmel og 3. fordi Aron Milde hadde gitt samtykke til at hustruen disponerte over det hun rådet over og derved måtte være avskåret fra å forby henne disposisjoner over de samme gjenstander ved midlertidig forføining.

De to første av disse innvendinger mot beslutningen finner jeg ikke å kunne gi medhold. I begrunnelsen for beslutningen er anført at saksøkeren har begjært midlertidig forføining for å sikre hans krav på halvparten av fellesboet, idet hustruens adferd gir grunn til å frykte for at delingens gjennemførelse vil kunne forspilles eller i vesentlig grad bli vanskeliggjort.

Derefter sies det at det ansees sannsynliggjort at det ekteskapelige samliv aktes ophevet og formuesfellesskapet bragt til ophør, og at det videre ansees sannsynliggjort at saksøktes adferd gir grunn til å frykte for at der vil opstå en vesentlig ulempe med hensyn til gjennemførelsen av delingen av fellesboet, hvorfor saksøkerens begæring om midlertidig forføining måtte tas til følge. Det kan være at denne begrunnelse er noe knapp og ikke fullt så konsis som ønskelig. Men loven opstiller ikke spesielle fordringer

Side:171

med hensyn til deslige beslutninger utenfor den at foruten partene skal kravet og grunnen for forføiningen nevnes (tvangsfullbyrdelseslovens §250, jfr. §268) og når begrunnelsen sammenholdes med begjæringen og beslutningens egen slutning, som jeg ovenfor har referert kan jeg ikke finne det tvilsomt, at beslutningen er begrunnet i de disposisjoner over den felles formue som fru Milde, efter hvad der var oplyst, dels allerede hadde truffet dels hadde lagt for dagen å ha til hensikt å treffe og at disse måtte befryktes å ville forringe hennes manns utsikt til ved skifte å erholde den andel i fellesboet som han efter loven har krav på. At beslutningen ikke nærmere angir, hvori hustruens adferd bestod, finner jeg ikke å kunne legge vekt på, idet namsretten forsåvidt må ansees å ha henholdt sig til hvad der fremgikk av begjæringen, og i det hele tatt kan beslutningen ikke opheves alene fordi om begrunnelsen ikke i alle dele finnes å være helt fyldestgjørende utformet, når den dog efter de faktiske forhold finnes begrunnet og lovlig.

Jeg antar at tvfbl. §262 som den lyder efter lovforandringen av 25/2 1927 gir adgang til å nedlegge et forbud som det her er nedlagt mot fru Milde. Efter paragrafens nr. 1 er en forføining som i den omhandlet betinget av, at motpartens adferd gir grunn til å trykte for, at kravets forfølgning eller gjennemførelse ellers vil bli forspilt eller i vesentlig grad vanskeliggjort, særlig ved forandring i den bestående tilstand. Mildes krav må her ansees å bestå i, at han erholder den andel i fellesboets midler som han tilkommer når formuesfellesskapet opløses, og kravets gjennemførelse består i skifte av boet. At skifte ennu ikke var begjært eller kunde begjæres, idet formuesfellesskapet foreløbig fremdeles bestod - det er senere ophevet ved kjennelse av skifteretten, avsagt 16/8 1934 - antar jeg ikke kan ha betydning, når forholdet for namsretten stillet sig så, at det efter all sannsynlighet i den nærmeste fremtid vilde bli fordret opløst og skifte derefter begjært. Saken kan i så måte ikke stille sig anderledes enn hvor arrest eller annen midlertidig forføining begjæres i anledning av et søksmål som ennu ikke er anlagt, hadde krav på offentlig skifte eller formuesfellesskapets

Side:172

opløsning allerede vært fremsatt for skifteretten, vilde denne rett efter skiftelovens §59 ha vært den rette myndighet å henvende sig til om en forføining som den omhandlede; men så lenge det ikke kunde skje, må efter den vide redaksjon som tvfbl. §262 nu har, namsretten antas kompetent til på begjæring å skride inn for å hindre rettsfortapelse.

Videre finner jeg at begjæringen og beslutningen var materiellrettslig sett beføiet. Det må ansees å være på det rene, at fru Milde hadde erklært at å vilde skilles fra sin mann og at denne hadde samtykket i, at de innga andragende om separasjon, samt at det var fru Mildes akt å reise tilbake til Amerika og at hun da begjæringen fremsattes allerede hadde for godt forlatt deres felles hjem. Videre anser jeg det bevist at det var hennes akt å ta med sig alt hvad hun hadde innbragt i boet og unddra det fra å komme mannen tilgode. Hun hadde allerede pakket en del av løsøret for flytning og vilde fortsette med å ta mere. Det har bakefter vist sig, at hun hadde uttatt av banken et pengebeløp på 13,000,- kroner og latt sig utbetale hele den kontante del, kr. 9,500,- av salgssummen for den faste eiendom, likesom det er oplyst, at hun hadde bortskjenket forskjellige løsøregjenstander av innboet til et par fremmede personer. Til det siste og pengeuttaket av banken hadde Milde dengang intet kjennskap. Det som gav anledningen til fremsettelse av begjæringen om den midlertidige forføining var hennes påbegynte flytning av innboet og hennes foranstaltning med hensyn til salg av den faste eiendom. Men ved bedømmelsen av forføiningens betimelighet må også hennes senere oplyste disposisjoner til skade for mannen kunne tas i betraktning. Hennes hele forhold viser, at hun har villet unddra ham hans andel i deres felleseie forsåvidt som det var innbragt av henne. At dette var ulovlig og ikke kan forsvares med henvisning til den rådighet som loven tillegger en ektefelle over det som denne har innbragt i felleseiet, kan jeg ikke finne tvilsomt, jfr. loven om ektefellers formuesforhold §12 med dens henvisninger til §13, §14, §15, §16, §17, §18, §19 samt §39 nr. 1, som jeg i forbindelse med lovens §11 uten nærmere påvisning anser det tilstrekkelig å henvise til. Om hun har hatt grunn

Side:173

for sitt ønske om skilsmisse eller til så plutselig som skjedd å forlate sin mann, anser jeg for ikke å ha noen betydning og jeg finner det unødvendig å gå inn på hvad derom er anført eller oplyst. Allerede det av hennes adferd som lå klart i dagen for mannen: hennes beslutning om å skilles, hennes bortreise og forsøk på å bortføre av innboet måtte efter min mening være tilstrekkelig til å fylle betingelsen i tvfbl. §262 nr. 1.

Aron Milde har under bevisoptagelsen forklart, at han ga sitt samtykke til at fru Milde tok med sig fire kufferter som hun allerede hadde pakket, men forøvrig foreligger, bortsett fra samtykket til salget av Asalvikveien 22, intet bevis for, at han har samtykket i hennes disposisjoner, tvertom motsatte han sig flytningen av innboet, som hun efter hvad der er oplyst vilde ta med sig til Bergen, hvorhen hun foreløbig reiste, og det øvrige er jo skjedd uten hans vitende.

Hvad angår salget av den nevnte faste eiendom som var ektefellenes felles bolig og således ikke kunde selges av fru Milde uten Mildes samtykke antar jeg, at han når han som tilfellet er først hadde meddelt dette samtykke ikke hadde adgang til å ta det tilbake. Da han gav det var han klar over situasjonen, at hans hustru vilde forlate ham og deres ekteskap søkes opløst, og han var selv av den mening at eiendommen burde selges, likesom han måtte vite at det gjaldt et aktuelt salg selv om kjøper ennu ikke var funnet. Noe forbehold med hensyn til prisen hadde han ikke truffet og der forelå spesielt med hensyn til dette salg, såvidt skjønnes, ingen adferd fra hustruens side som kunde gi ham rett til å tilbakekalle samtykket. Hennes senere forhold med hensyn til å la sig utbetale hele den kontante del av salgssummen kan i denne forbindelse ikke komme i betraktning. Hvorvidt det kan ansees bevist, at Milde har tilbakekaldt samtykket, finnes det efter dette ikke nødvendig å avgjøre.

Jeg kommer efter dette til det resultat at den kjærendes subsidiære påstand må tas til følge, men beslutningen og dens iverksettelse forøvrig stadfestes. Efter dette resultat antar jeg at omkostningene bør opheves.

Side:174

Konklusjon:

Namsrettens beslutning av 7. august 1934 og den i henhold til samme iverksatte forføining av samme dag opheves forsåvidt angår eiendommen Asalvikveien 22, men stadfestes forøvrig.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Annenvoterende, hjelpedommer Nissen:

Jeg er kommet til samme resultat som namsretten. Forså vidt angår løsøret kan jeg henholde mig til den begrunnelse som er gitt av førstvoterende Med hensyn til den faste eiendom finner jeg med namsretten at motparten under de foreliggende omstendigheter måtte være berettiget til å ta tilbake samtykket til avhendelsen. Det er nok så at motparten dengang han gav samtykket var klar over at hans hustru vilde forlate ham og deres ekteskap søkes opløst, men jeg finner det avgjørende at han ikke var kjent med at hustruen vilde søke å unddra eiendeler tilhørende fellesboet fra å bli gjenstand for skifte og at hun således vilde misbruke sin rett til å råde over det hun hadde bragt inn i boet. Samtykket måtte ansees tilbakekalt iethvertfall i og med begjæringen om midlertidig forføining.

Jeg stemmer for at namsrettens kjennelse stadfestes og at motparten tilkjennes i saksomkostninger for overretten kr. 150-.

Tredjevoterende justitiarius Iversen:

Jeg er kommet til samme resultat som annenvoterende.

For løsørets vedkommende er jeg enig med de tidligere voterende. For den faste eiendoms vedkommende finner jeg det ved de av annenvoterende fremhevede omstendigheter sannsynliggjort, at motparten ved forbudets nedleggelse hadde krav på, at den kjærende ikke solgte eiendommen. Hvorvidt motparten virkelig hadde et sådant krav, får skifteretten i tilfelle avgjøre.

Med hensyn til omkostningene er jeg enig med annenvoterende.

I henhold til voteringen

ERAKTES:

Namsrettens kjennelse stadfestes.

I saksomkostninger for overretten betaler fru Nellie

Side:175

Pettersen Milde til Aron Milde 2 - to - uker efter forkynnelsen av denne kjennelse 150 - et hundre og femti - kroner.