RG-1937-289

Instans:	Bergens overrett - Dom
Dato:	1935-06-17
Publisert:	RG-1937-289 (70 1937)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Ankesak nr. 20/1934.
Parter:	Ankende part: Aakra Herad. (O. r. sakfører Svein Steinsnes, Haugesund.) Motparter: Tønnes Hoste og Karen Tomine Mannes. (O. r. sakfører Harald Sund, Haugesund.) Merk: Høiesterett har ved kjennelse av 16/2 1937 antatt at rettsmidlet mot herredsrettens kjennelser i jordavståelsessaker er kjæremål, ikke anke. Rt-1937-112.
Forfatter:	Overrettsdommerne Nergaard, Jynge, Erdal
Lovhenvisninger:	Skjønnsprosessloven (1917) §51, Jordloven (1928) §8, §37, §48, §52, §49, §4, §9

Dommer Nergaard:

Angående sakens gjenstand og sammenheng henviser jeg til den påankede kjennelse hvis slutning lyder så: «Ankenevndens skjønn opheves og saken avvises for skjønns- og ankenevnden.

I saksomkostninger tilpliktes Åkra herredskommune å betale til Tønnes Hoste og Karen Tomine Mannes kr. 300 - tre hundre kroner.

Opfyllelsesfristen er 2 uker fra denne kjennelses forkynnelse.»

Åkra kommune har først angrepet kjennelsen ved kjæremål som var erklært i lovlig tid. Da imidlertid anke og ikke kjæremål ansees for å være det rette rettsmiddel, idet tvisten gjelder «retten til og betingelsene for ekspropriasjon», jfr. jordlovens §8, 3. ledd og §9, 2. ledd smhldt. med skjønnslovens §51, jfr. §48, og kjæremålserklæringen fantes i sin avfatning å tilfredsstille forskriftene for ankeerklæring, blev saken under 18. januar 1934 tilbaksendt herredsretten, for at kommunen kunde få adgang til å rette feilen ved istedetfor kjæremål å erklære anke, idet herredsretten anmodes om å fastsette en kort frist derfor. Herredsretten efterkom dette dog således, at den efter omstendigheter som den nærmere har redegjort for ikke satte noen frist. Den 7. februar 1934 uttok kommunen så ved sin prosessfullmektig, overrettssakfører Steinsnes, ankeerklæring mot kjennelsen av 21. august 1933, som må antas å være innkommet til herredsretten samme dag eller senest den 9. s. m. og som jeg efter oplysningene finner å kunne gå ut fra er avgitt så snart

Side:290

som der har vært anledning til. Noen innvending i så måte er heller ikke fremkommet fra motpartene, for hvem anken er forkynt gjennem deres prosessfullmektig, overrettssakfører Sund, som har vedtatt forkynnelsen.

Anken som gjelder den hele kjennelse er begrunnet på samme måte, som kjæremålet, nemlig at herredsdommeren har tatt feil når han har funnet:

«1. At den orskurden som skynet sa den 1/10 1932 - umm at saki ikkje skulde avvisast, men at Hansedalen kunde oreignast - ikkje var endeleg og binnande; men at spursmålet um avvisning kunde takast upp av heradsdomaren når det skynet som ankenemdi holdt den 28/3 1933 var påklaga til heradsretten.

2. At Oluf Nilsen Mannes ikkje kan reknast som leigar av Hansedalen.

3. At kravet um oreigning av Hansadalen ikkje var inkome innan den fristen som er fastsatt i jordlovi §49 andre leden.» Hertil var ennu anført, at det var en feiltagelse at Tønnes Hoste og Karen Tomine Mannes hadde rett til å påklage ankenevndens skjønn av 28/3 1933; men denne grunn er senere frafalt efter dokumentasjon av et av Ole Olsen Manneshavn og hustru Jakobine Tønnesen til fordel for Karen Tomine Mannes i sin tid oprettet testament. Det bemerkes at det er en feil, at Karen Tomine Mannes i herredsrettens kjennelse er betegnet som enke efter den tidligere eier av Hansedalen.

I ankeerklæringen er nedlagt følgende påstand:

«1. Orskurden til Karmsund Herredsrett 21/8 1933 vert gjort, um inkje.

2. Yverskynet vert stadfesta.

3. Klagarane Tønnes Hoste og Karen Tomine Mannes vert tilplikta å betala sakskostnad for heradsretten og yverretten til Aakra herad.»

Motpartene har påstått herredsrettens kjennelse stadfestet og sig tilkjent saksomkostninger.

Til bruk for overretten er den 15. mai 1924 foretatt en bevisoptagelse ved Karmsund Heradsrett, hvorunder er avhørt et par vidner og Oluf Nilsen Mannes, hans hustru Tomine Nilsen Mannes og motparten Karen Tomine Mannes

Side:291

har avgitt partsforklaringer. Bevisoptagelsen er holdt efter begjæring av den ankende part til nærmere belysning av leieforholdet til plassen Hansedalen efter den tidligere i saken dokumenterte festeseddel av 16/3 1878 og den ankende part har fremlagt en avskrift av denne med påført tinglysningsattest, påtegningen av 27. mars 1896 med underskrifter under samme, hvori festesedlen er begjært avlyst, og avlysningsattest. Motparten har som nytt fremlagt avskrift av et innlegg fra Tomine Nilsen Mannes i rettssaken mot henne i 1929.

De nye bevisligheter skal jeg nærmere omtale nedenfor i den utstrekning som jeg for avgjørelsen finner nødvendig.

Jeg kommer til det samme resultat som herredsretten og skal til ankepunktene bemerke:

Ad 1. Jeg er her i det vesentlige enig med herredsretten. Under skjønnet den 1/10 1932 nedla motpartenes prosessfullmektig påstand om, at avståelse ikke skulde finne sted, idet han under henvisning til jordlovens §49, 2. ledd mente, at fristen for avståelse var oversittet. Som av herredsretten bemerket tok skjønnsmennene ikke denne protest til følge uten dog å gi nogen begrunnelse derfor. Det sies herom i protokollen efter noen foranstående bemerkninger om plassens beliggenhet og at skjønnsmennene finner ikke at en avståelse, når alle forhold er tatt i betraktning, vil medføre uforholdsmessig skade eller ulempe for hovedbruket: «Prosessfullmektigens påstand om sakens avvisning fant skjønnsmennene ikke å kunne ta til følge og gav derfor kjennelse for at husmannsplassen «Hansedalen» kan avståes overensstemmende med begjæringen.» Når denne avgjørelse ikke blev påklaget til herredsretten overensstemmende med skjønnslovens §51, jfr. jordlovens §8, 3. ledd, kunde spørsmålet om, hvorvidt der var adgang til å begjære avståelse eller om fristen derfor var oversittet, optas påny under overskjønnet. Dette mener jeg fremgår - som i Altens kommentarutgave av skjønnsloven bemerket - motsetningsvis av lovens §52, 2. ledd, idet der her ved «kjennelse» utvilsomt menes rettskjennelse, nemlig kjennelse avsagt under rettslig underskjønn eller kjennelse avsagt efter klage til retten overensstemmende med §51, 2. ledd. Det fremgår også av skjønnslovens

Side:292

§37, 2. ledd. jfr. jordlovens §4 og §9, 2. ledd, at ankenevnden ikke kunde være bundet av underskjønnets heromhandlede avgjørelse. At denne siste kunde ha vært påklaget til herredsretten har intet å si, når den ikke var det. Noen plikt til å brukte dette rettsmiddel kan der ikke være. I nærværende tilfelle blev innen klagefristens utløp overskjønn begjært av begge parter, av kommunen allerede den 19. oktober, og der synes da ikke å ha vært grunn til å inngi klage til retten. Påstanden om at avståelseskravet var fremsatt for sent blev tatt op igjen for ankenevnden, men fant heller ikke hos denne medhold. Det er innvendt av ankenevndens formann i en skrivelse til sorenskriveren av 15. april 1933 og av kommunen såvel for herredsretten som her for overretten, at ankenevnden ikke har avsagt kjennelse angående det heromhandlede spørsmål eller at den ikke har tatt noen avgjørelse i det, og herredsretten skulde da, sies det. heller ikke ha hatt adgang til å avgjøre det. Jeg kan imidlertid ikke finne annet, enn at ankenevnden har uttrykkelig tatt standpunkt til spørsmålet idet jeg henviser til bemerkningene side 3-4 i den fremlagte avskrift av ankenevndens møtebok, og det kan intet ha å si, om disse ikke fremtrer som en formelig beslutning eller kjennelse. Under enhver omstendighet har ankenevnden i gjerning forkastet og dermed avgjort påstanden i og med, at nevnden i strid med den har innrømmet avståelse til kommunen, og efter loven er der adgang til gjennem klage å innbringe avgjørelsen for herredsretten til prøvelse således som skjedd.

Ad 2. Også i dette punkt er jeg i det vesentlige enig med herredsretten. Det er av kommunen under henvisning til de av Oluf Nilsen Mannes og 1. vidne Ole J. K. Hallingstad under bevisoptagelsen avgitte forklaringer gjort gjeldende, at det var Ole Olsen Manneshavns og Nils Olsens far, Ole Mannes, som bestemte, at Nils Olssen skulde få feste på Hansedalen, og kommunen gjør på grunnlag herav videre gjeldende, at festesedlen av 16. mars 1878 ikke kan betraktes som fremgått av en kontrakt mellem de to brødre Ole og Nils, hvorfor disse heller ikke kunde treffe overenskomst om festesedlens avlysning med virkning i forhold til Nils Olsens barn. Jeg kan imidlertid ikke

Side:293

anse det bevist, at det var gamle Ole Mannes som hadde bestemt, at sønnen Nils skulde ha Hansedalen. Hverken Oluf Nilsen Mannes eller vidnet Hallingstad har herom noen personlig første hånds kunnskap. Deres forklaringer er støttet på hvad de angir å ha hørt avdøde Nils Olsen i sin tid fortalte dem, for vidnets vedkommende tillike på hvad det angivelig har hørt av en del av Nils's søskende. Hertil kommer for Oluf Nilsens vedkommende hans partsinteresse i saken. Forklaringenes riktighet er derhos motsagt av Karen Tomine Mannes i hennes partsforklaring, som er bygget på, hvad hun angir å ha hørt av Ole Olsen Manneshavn, hos hvem hun bodde like fra den tid han giftet sig, antagelig 1881. Å referere detaljene fra forklaringene under bevisoptagelsen finner jeg ikke nødvendig. Festesedlen er visstnok kun underskrevet av bortfesteren Ole Olsen Manneshavn ikke tillike av festeren Nils Olsen; men denne omstendighet alene kan ikke bevise, at den ikke er blitt til efter overenskomst mellem dem, og da den er - efter hvad der må ansees på det rene - oprettet omkr. to år efterat Ole Olsen hadde fått skjøte på Manneshavn av faren, er det mindre rimelig, at den er et resultat av hans (farens) bestemmelse. Med hensyn til vederlaget for festet vil jeg bemerke, at der i festesedlen står: «Første Fæste er mig udbetalt efter Overenskomst». Herav fremgår, at der har vært betalt en innfestningssum, men hvor stor den har vært og hvorledes den har vært avgjort, vet man ikke.

Med hensyn til festesedlens frafallelse eller kvittering til avlysning i 1896 foreligger intet bevis for, at denne har vært avtvunget Nils Olsen. Herom henvises til dommen av 15. november 1911. Noe bevis for det er ikke ført i nærværende sak og kan vel heller ikke nu så lang tid efter føres. Efter min mening må Nils Olsen ha vært berettiget til å fraskrive sig festet ikke blott for sitt eget vedkommende, men også for barnas. Disse var samtlige umyndige, 0luf Nilsen Mannes har forklart at han var den eldste av dem og han var dengang ca. 16 år gammel. Faren var deres fødte verge og noe samtykke fra overformynderiet antar jeg ikke tiltrengtes. Bestemmelsen i loven av 28. september 1857 §14c, om salg av den umyndiges jordegods kan ikke anvendes på frafallelse av en festerett. En

Side:294

verge må antas å ha kompetanse til på egen hånd å frafalle rettigheter for den umyndige i alle tilfeller, hvor dette ikke er ham uttrykkelig forbudte og hverken i den i 1896 gjeldende lovgivning eller i loven om verger for umyndige av 22. april 1927, som ifølge oplysning i byskriver T. Heggelunds utgave av den (se «Innledning» side 2) først og fremst er en kodifikasjon av de inntil da gjeldende bestemmelser på området, finnes noe forbud mot frafallelse av en rettighet som den omhandlede uten overformynderiets tiltredelse. Kommunen har innvendt, at Nils Olsen ikke skulde kunne ha adgang til å frafalle barnas rett, fordi det skjedde for å opnå fordel for sig selv, nemlig for å få utbetalt sin farsarv som broren Ole angis å ha sittet inne med, og at der derfor, om der overhodet var adgang til å frafalle barnas rett, iallfall måtte ha vært opnevnt en setteverge for dem. Heri er jeg ikke enig. En far kan ikke antas ved å tilsikte sine barn en rett av formuesrettslig art som den omhandlede å være bundet til at opretholde den i fremtiden uansett hvorledes forholdene stiller sig for ham selv. En festerett som denne for barna er først og fremst knyttet til hans egen festerett og der må i et forhold av denne natur formentlig være adgang for ham å treffe annen bestemmelse senere uten hensyn til barna, så lenge som disse er umyndige og han ikke uttrykkelig på annen måte nar bundet sig overfor dem. At han herved opnår noe for sig selv, kan ikke gjøre noen forskjell. Det vil vel i ethvert tilfelle vaare, fordi han av en eller annen grunn anser det fordelaktig, at han frafaller retten. I nærværende tilfelle må det dessuten antas at frafallelsen er foretatt ikke til opnåelse av en fordel for ham selv alene, men til opnåelse av noe som kom den hele familie, og altså også barna, tilgode. At festeretten i det heletatt skulde i forhold til barna ansees for uigjenkallelig kan der efter min mening ikke være tale om, og om disse eller noen av dem har vært vitende om retten, således Oluf Nilsen efter hvad han har forklart, antar jeg ikke kan gjøre noen forskjell i så henseende.

Fraskrivelsen av 27. mars 1896 har ifølge den for overretten fremlagte avskrift følgende navneunderskrifter: Niels Olsen Mannes, hans kone Karen K. Mannes, Ole Olsen

Side:295

Manneshavn, Olaf (Oluf) Nilsen Mannes og dessuten fem andre som er oplyst å være navnene på Nils Olsens øvrige barn og altså Oluf Nilsen Mannes's søsken. Efter Oluf Nilsens forklaring har han, som dengang ennu var umyndig, selv skrevet under efter ordre fra faren. Da Ole Olsen skulde avlyse festet blev det imidlertid, har han videre forklart, på sorenskriverkontoret forlangt, at også de andre søsken måtte skrive under og faren skrev da under for dem. Jeg skal hertil føie, at festesedlen efter avskriften (hvis riktighet ikke er bekreftet, men dog ikke bestridt) har to påtegninger fra den konstituerte lensmann i Skudenes av 10. og 12. juni 1896. I den første er det attestert, at Olaf Nilsen m.fl. er Nils Olsen Mannes's barn samt at han ikke har flere enn disse, mens intet er nevnt om deres alder. I den annen er attestert at Karen K. Mannes er Nils Olsen Mannes's hustru.

Oluf Nilsens forklaring om hvorledes det gikk til med underskriftene lar jeg stå ved sitt eget verd. Selv om den skulde være riktig mener jeg at man ikke kan betrakte forholdet anderledes enn at Nils Olsen har ment å frafalle festesedlen også i forhold til barna, selvom fremgangsmåten har vært noe egen og ikke formelt korrekt. For fem av barna har han efter forklaringen selv skrevet deres navner og deri kan jo kun sees et uttrykk for, at han handlet på deres vegne som far og verge. Men også for Olufs vedkommende må det samme gjelde uansett om han har skrevet sitt navn selv. Ved å gi ham «ordre» til å gjøre det, har jo faren bevist at han var enig i, at festesedlen skulde «gå ut av kraft» og bli «udlyst», som det heter i påtegningen, også i forhold til ham (Oluf).

Ad 3. Også denne ankegrunn må jeg forkaste. Når festeretten til plassen må ansees for ophørt med Nils Olsen og hustrus død - efter hvad oplyst i januar 1928 - og Oluf Nilsen ikke kan betraktes som leier, måtte adgangen til å kreve avståelse søkes i jordlovens §49, 2. ledd; men denne adgang ophørte ved utgangen av året 1931 og kan selvsagt ikke reetableres ved tillatelse efter lovens §27.

Idet jeg efter det anførte voterer for stadfestelse av herredsrettens kjennelse finner jeg, at kommunen også

Side:296

for overretten må betale motpartene deres saksomkostninger som jeg ansetter til 300,- kroner.

Konklusjon:

Herredsrettens kjennelse stadfestes. - I saksomkostninger for overretten betaler Aakra Herad til motpartene, Tønnes Hoste og Karen Tomine Mannes, 300 - tre hundre - kroner.

Det idømte å betales 2 - to - uker efter forkynnelsen av dommen.

Dommer Jynge: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Erdal: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

I henhold til voteringen

kjennes for rett:

Herredsrettens kjennelse stadfestes.

I saksomkostninger for overretten betaler Aakra Herad til motpartene, Tønnes Hoste og Karen Tomine Mannes, 300 - tre hundre - kroner.

Det idømte å betales 2 - to - uker efter forkynnelsen av dommen.