RG-1937-33

Instans:	Bergens overrett - Kjennelse
Dato:	1936-06-06
Publisert:	RG-1937-33 (10 1937)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Sak nr. 35/1935.
Parter:	Kjærende part: Os kommune. Motpart: Skibsreder Georg von Erpecom.
Forfatter:	Hjelpedommer Gaarder, Overrettsdommerne Nissen, Nergaard
Lovhenvisninger:	Skjønnsprosessloven (1917) §28, Jordloven (1928), Skatteloven (1911), Tvistemålsloven (1915) §384, §403, Jordloven (1928) §28, §384, §8

(Herredsrettens kjennelse er inntatt i RG-1935-317 (nr. 114).)

Førstvoterende, hjelpedommer Gaarder:

Angående denne saks gjenstand og nærmere sammenheng henvises til Midhordland herredsretts kjennelse av 6. august 1935.

Denne har sådan slutning:

«I. Det av Nord- og Midhordland ankenevnd den 28. august 1934 avhjemlede ekspropriasjonsskjønn efter jordlovens §8 til fordel for Eivind O. Sjøbøen over gnr. 12, bnr. 1 i Os i sak Os kommune-Georg von Erpecom, opheves og saken hjemvises til nytt overskjønn.

II. I saksomkostninger betaler Os kommune til Georg von Erpecom kr. 300, - tre hundrede kroner - innen 2 - to - uker fra kjennelsens forkynnelse.» Os kommune har i kjæremålserklæring av 20. september 1935 bragt denne kjennelse inn for nærværende overrett, og har samtidig overfor herredsretten begjært opreisning mot oversittelse av kjæremålsfristen. Slik opreisning er gitt ved Midhordlands herredsretts kjennelse av 30. septbr. 1935, som ikke er påkjært.

Kommunen henviser i sin kjæremålserklæring til sin prosedyre for herredsretten og anfører spesielt at retten «i det hele har tatt feil ved bedømmelsen av beviset når den antar at skjennet er vilkårlig, bygger på uriktige betraktninger og alt i alt ikke er noe virkelig skjønn. Retten har også tatt feil når den anser de av motparten formulerte forutsetninger for godtatt av den ankende part med bindende virkning for ankenevnden.» Den kjærende har nedlagt sådan påstand:

Side:34

«Ankenevndens skjønn stadfestes. Os kommune tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og overretten.»

Motparten har påstått herredsrettens kjennelse stadfestet og sig tilkjent saksomkostninger.

Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten, men vil dog intet ha uttalt om hvorvidt overskjønnets takst, som også jeg efter det oplyste finner meget lav, «skyldes vilkårlighet eller at ankenevnden har tatt hensyn som ikke er rettslig relevante, eller har lagt uriktige vurderingsnormer til grunn» (herredsrettens kjennelse s. 17). Jeg bygger resultatet på skjønnsl. §28 sammenholdt med tvistemålsl. §384 nr. 5.

Der var under ankenevndens skjønn flere uoverensstemmelser mellem partene om skjønnsforutsetningene.

Saksøktes (von Erpecoms) prosessfullmektig fremla et dokument (18 ad 3) hvor hans syn på disse var punktvis opstillet. Efter punktene 1 og 2 skulde verdien av bruket for eieren erstattes, og denne skulde ha full erstatning for alt tap han led, således i hvert fall for eiendommens verdi i handel og vandel. Efter punkt 3 skulde der ikke skje noe fradrag i takstbeløpet for festerens mulige rettigheter, i punktene 7 og 9-11 var gitt uttrykk for skogens areal og treinnhold, den årlige tilvekst (57 kbm.), den gjennemsnittlige pris pr. kbm. (kr. 10,-) samt kapitaliseringsprocenten (5 pct.), og i punkt 8 het det at der var 600 kbm. som kunde og burde hugges snarest. Kommunens representant svarte hertil at han var enig i punktene 1 og 2 «med den forutsetning at det er verdien i handel og vandel som gårdsbruk som må legges til grunn for taksten». Til punkt 3 anførte han at der burde tas hensyn til festerens kårrett, og til punktene 7-11 at den optalte kubikkmasse ikke gav det sanne uttrykk for verdien i handel og vandel. Til disse tvistigheter har skjønnsmennene bemerket at der ikke er tatt hensyn til kåret, men ellers heter det bare i skjønnet: «Ein er samd i at cigaren skal ha fullt vederlag etter skyn for det han i tilfelle må avstå (jfr. §24 i jordlovi).»

Det forekommer mig lite tvilsomt at denne undvikende uttalelse ikke tilfredsstiller vilkårene i skjønnsl. §28 (jfr. jordlovens §8). M. h. t. punktene 1 og 2 i saksøktes

Side:35

skjønnsforutsetninger (18 ad 3) er det riktignok ikke efter det protokollerte ganske klart hvori tvisten mellem partene nærmere bestod. Efter kommunens fremstilling (således dok. 8 ad 2 s. 3) vilde dens representant ved sin protokolltilførsel gi uttrykk for at ekspropriasjonsgjenstanden ikke måtte stykkes op i to, - en skogløs gård og en skog som skulde anskues som en særskilt bedrift uavhengig av gårdsbruket, men at det hele måtte sees som et samlet vurderingsobjekt: et gårdsbruk med det behov for trevirke, innbefattende en skog som foruten å dekke dette behov også muliggjorde salg. Denne fortolkning betegner imidlertid saksøkte som en bortforklaring. Han anfører (1 ad 2 s. 3) jfr. 15 ad 2 s. 2 og 5- 7) at kommunens representant under taksten mente at det ikke var jordlovens forutsetning at erstatningen alene skulde bedømmes ut fra eierens forhold; det måtte også tas hensyn til eksproprianten og til at det gjaldt ekspropriasjon av et gårdsbruk. I denne forbindelse tilførte han protokollen at det var verdien som gårdsbruk som måtte legges til grunn for taksten.

Saksøkte mener at skjønnsretten, dersom den har lagt kommunens opfatning til grunn, må ha tatt for litet hensyn til at skogen har sin selvstendige verdi som inntektskilde uavhengig av gårdsbruket. Han medgir (15 ad 2 s. 6) at man ikke kan forlange at skjønnsmennene opdeler skjønnsbeløpet og angir hvor meget de har taksert de enkelte deler av eiendommen til, men det er dog - anføres der- nødvendig for å komme til et riktig sluttresultat at man bedømmer de enkelte deler hver for sig.

Slik som begge parter nu utlegger sine standpunkter, synes uoverensstemmelsen mer å ligge i formuleringen enn i realitetsbedømmelsen. Imidlertid synes det uantagelig at tvisten for ankenevnden alene kan ha vært en strid om ord, uten at partene selv eller noen av skjønnsmennene skulde være blitt opmerksom på det. Jeg går derfor ut fra at der har vært en virkelig meningsforskjell til stede, og at protokolltilførselen fra kommunens representant «det er verdien i handel og vandel som gårdsbruk som skal legges til grunn» er ment og opfattet som en innskrenkning i punktene 1 og 2 i saksøktes

Side:36

skjønnsforutsetninger. Og jeg finner det nærliggende at bemerkningen har tatt sikte på det moment som saksøkte nevner: skogen som selvstendig inntektskilde. Under disse omstendigheter er de krav til skjønnspremisser som opstilles i skjønnsil. §28, ikke tilfredsstillet. Skjønnet må da opheves efter tvml. §384 nr. 5, jfr. §403, idet det lider av feil som hindrer prøvelse av om det er avsagt på grunnlag av riktige rettslige forutsetninger, det vil i denne forbindelse si: fordi det ikke kan sees om der er tatt hensyn til at ekspropriasjonsobjektet omfattet en skog, som ved forsvarlig effektiv drift utenom gårdsbruket er en selvstendig inntektskilde.

Med hensyn til det annet tvistepunkt, prinsippene for verdsettelse av skogen, antar jeg at skjønnsmennene efter skjønnsl. §28 pliktet å gjøre rede for hvad der i så henseende er lagt til grunn for skjønnet, således om dette er bygget på det av saksøkte forfektede kapitaliseringsprinsipp og i tilfelle hvilke endringer som er funnet påkrevet i saksøktes opstilling, - eller om skjønnet med kommunen har gått ut fra at den optalte kubikkmasse ikke gav det sanne uttrykk for verdien i handel og vandel. Hvilke prinsipper skjønnet i realiteten bør bygge på antar jeg ikke det er foranledning til her å komme nærmere inn på. Når det gjelder skattetakst, henvises til den nye §37b (l. 6/6 1930) i landsskatteloven. Jeg finner også å burde nevne adv. Arne Ryghs bemerkninger om kapitaliseringsmetoden i hans bok om beskatning av jordbruk og skog (Oslo 1929) s. 9-10 og s. 109 flg. (jfr. en artikkel av Riksskattestyrets kontorchef i lign.utv. 3. del bd. 6 s. 698 flg.), hvor Rygh bl.a. fremhever at det også er andre forhold enn den beregnede årlige avkastning nu, som bestemmer salgsverdien av et så langsiktig aktivum som skog, således bl.a. om skogpriser kan ventes å vilde stige eller falle i fremtiden.

Saksomkostninger for overretten antar jeg bør tilsvares med kr. 100,-.

Min konklusjon blir således at herredsrettens kjennelse stadfestes» og at motparten tilkjennes omkostninger for overretten med kr. 100,-.

Side:37

Annenvoterende, hjelpedommer Niesen er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Tredjevoterende, dommer Nergaard:

Jeg kommer til det samme resultat som de tidligere voterende og av den samme grunn nemlig at ankenevnden Iikeoverfor den tvist mellem partene ved overskjønnet som forelå angående forutsetningene for skjønnet m. m. ikke har tatt noen klar stilling og i sine skjønnsgrunne redegjort for, hvad der i så henseende er lagt til grunn for skjønner således som skjønnslovens §28, jfr. jordlovens §8, krever at der skal gjøres. Som de tidligere voterende finner jeg at overskjønnet som følge herav lider av en feil som i henhold til tvmlv. §384, 2 nr. 5 må lede til dets ophevelse.

Som det fremgår av herredsrettens kjennelse og førstvoterendes votum handles der i saken om to punkter hvori der rådet uenighet mellem partene. Det første punkt gjelder punktene 1 og 2 i de forutsetninger for skjønnet som saksøktes prosessfullmektig hadde opstillet i det av ham for ankenevnden fremlagte dokument nr. 18, som er gitt titelen «Saksforholdet». Idet jeg herom forsåvidt den faktiske fremstilling angår henviser til førstvoterende, vil jeg bemerke at jeg for mitt vedkommende finner å måtte gå ut fra, at der her under overskjønnet har gjort sig gjeldende en ganske vesentlig divergens mellem de for partene møtende, på den ene side saksøktes prosessfullmektig, advokat Hagelsteen, og på den annen kommunens representant, varaordfører Lepsøy' og jeg kan ikke tiltre den opfatning av partenes prosedyre for herredsretten og overretten som førstvoterende har gitt uttrykk for, at uoverensstemmelsen efter den synes mer å ligge i formuleringen av vedkommende forutsetninger enn i sammes realitet.

Efter proseduren bestod og består uoverensstemmelsen i, hvilket synspunkt man ved erstatningens fastsettelse skulde gå ut fra med hensyn til skogen. Denne tilhører det gårdsbruk - et selvstendig matrikulert bygselbruk - som er gjenstand for ekspropriasjonen forsåvidt som den er opgitt som en bestanddel av bruket og såvidt skjønnes er matrikulert sammen med dettes øvrige jord

Side:38

og tilliggelser. Men ifølge bygselkontrakten følger skogen ikke med bruket som kun er tillagt vanlige): de for Lysekloster gods bygselbruk almindelig gjeldende rettigheter i samme, mens eieren har forbeholdt sig «ene og uinnskrenket at råde» over den «i enhver henseende», og overensstemmende hermed har forholdet faktisk vært. Skogen er ikke innbefattet i leien av gårdsbruket og har ikke vært drevet i forbindelse med dette. Dette er uimotsagt saksforholdet. Imidlertid er det på det rene at den ved kgl. resolusjon tillatte ekspropriasjon omfatter også skogen. Saksøkte gjør gjeldende at skogen er langt større enn hvad der er nødvendig for det lille gårdsbruk, det vil - som jeg forstår det - si hvad der utkreves til opfyllelse av de bruket i bygselen tilsagte skogsrettigheter, eller hvad det som selvstendig eiendomsbruk i fremtiden vil tiltrenge til tilfredsstillelse av almindelige gårdsfornødenheter. Skogen er så stor og innholdsrik at den kan være gjenstand for forretningsmessig drift helt uavhengig av gårdsbruket. Herom er henvist til Blytts målinger m. m. Den er også langt mere verdifull en hele gården forøvrig, hevdes det.

Efter prosedyren finner jeg å måtte gå ut fra, at advokat Hagelsteen har på saksøktes vegne fremholdt for ankenevnden at der ved avgivelsen av skjønnet måtte sees hen til eierens forhold til skogen og det tap han lider ved at den blir ham fratatt, og at da det her dreiet sig om en skog som både kunde og hadde vært drevet særskilt helt uavhengig av gårdsbruket, måtte skogen verdsettes uten hensyn til dette. Man kunde ikke legge til grunn for skjønnet at det kun dreiet sig om ekspropriasjon av et gårdsbruk med tilhørende skog og derfor taksere skogen blott som et tilbehør til gården.

Efter advokatens fremstilling fremholdt derimot kommunens representant i sitt foredrag at det anførte ikke var riktig og at det ikke var jordlovens forutsetninger at erstatningen alene skulde bedømmes ut fra eierens forhold» Der måtte også tas hensyn til eksproprianten og til at det gjaldt ekspropriasjon av et gårdsbruk. Derfor kunde skogen kun takseres som et tilbehør til (gårdsbruket. Dette fikk i protokollen den form at varaordføreren sa,

Side:39

at han var enig i punktene 1 og 2 i de av Hagelsteen fremlagte skjønnsforutsetninger «med den forutsetning at det er verdien i handel og vandel som gårdsbruk som må legges til grunn for taksten». Man har ingen autentisk forklaring fra varaordføreren om hans nærmere mening hermed eller hvorledes dette synspunkt i forhold til skogen skulde gjennemføress og hvad han i så henseende kan ha uttalt for ankenevnden. Men likesom det efter min mening er klart at han derved har villet reservere sig mot en full tilslutning til de av Hagelsteen skriftlig formulerte forutsetninger 1 og 2, således er det når man sammenholder det med hvad Hagelsteen efter sin overfor gjengitte fremstilling - hvis riktighet ikke er motsagt - på saksøktes vegne fremholdt, ikke mindre klart, at varaordføreren på kommunens vegne må ha forfektet et fra saksøktes vesentlig forskjellig standpunkt. I kommunens prosedure er da også anført at der ved den nevnte protokolltilførsel er gitt uttrykk, for at det ikke er riktig å stykke ekspropriasjonsgjenstanden op i to - en skogløs gård og en skog der skal anskues som en særskilt forretning eller bedrift uavhengig av gårdsbruket. Det er ekspropriasjonsgjenstandens verdi i handel og vandel som et samlet objekt som der blir spørsmål om å finne. Det rette utgangspunkt for skjønnet blir derfor å se på gårdsbruket med dets behov for trevirke og på den adgang som der vil være til å selge trevirke siden skogen er større enn gårdsbruket i og for sig krever for å få dekket dets behov. I forbindelse hermed anføres at saksøkeren ikke har hevdet noe i strid med saksøktes påstand om at det er verdien for eieren som skal erstattes og i uttrykket «som gårdsbruk» ligger ikke annet enn det forannevnte. Det er såvidt skjønnes dette som saksøktes prosessfullmektig har betegnet som en bortforklaring idet han har anført at kommunens representant ikke uttalte noe av dette eller noe som lignet det. - Jeg skal ikke opholde mig videre ved denne bemerkning. Da, forhandlingene for ankenevnden er foregått muntlig og man som sagt heller ingen forklaring har fra kommnunens representant selv om hvad han uttalte for ankenevnden kan jo dette ikke fastslåes. Men hvad enten han har uttalt sig som av advokat

Side:40

Hagelsteen gjengitt eller i overensstemmelse med kommunens foran gjengifte prosedyre, kan jeg ikke skjønne annet enn at det må komme omtrent ut på ett og at der må ha vært og er en vesentlig forskjell mellem de fra hver side for ankenevnden hevdede og fremdeles forfektede standpunkter. Forskjellen mellem disse ligger, såvidt skjønnes, kort uttrykt i dette: Skal skogen takseres alene som tilbehør til et gårdsbruk eller skal den takseres under det synspunkt at her foreligger på ekepropriati (saksøktes) hånd en selvstendig skogbedrift som han skal erstattes for. Kun i siste fall mener saksøkte at han vil kunne få full erstatning og at det prinsipp, som han hevder må gjelde ved en ekspropriasjon som den heromhandlede som ved annen ekspropriasjon, at man må se hen til den nytte eieren gjør sig av tingen og ikke hvorleder den eksproprierende vil anvende den, og at det er det tap eieren - forholdet sett sådan - lider ved ekspropriasjonen, han skal ha erstattet, skjer fyldest. Jeg innser ikke annet enn at dersom man derimot, som kommunen vil, takserer skogen alene som et tilbehør til gårdsbruket eller en bestanddel av det hele bruk, blir dette noe annet og eieren får da ikke den fulle erstatning som han efter sitt synspunkt mener å ha krav på. Dette uansett om man også da ved takseringen tar hensyn til at skogen er større og rikere enn for gårdsbruket nødvendig - et moment hvorfra der selvsagt under ingen omstendighet kan sees bort. Hvorvidt saksøktes synspunkt er riktig, antar jeg ikke at overretten ved nærværende anledning har å ta standpunkt til. Men at det har et grunnlag i det faktiske forhold som foreligger ved ekspropriasjonen kan formentlig ikke nektes. Tilfellet synes egenartet således som forholdet ved bortbygslingen har vært ordnet, nemlig at herredømmet over og driften av skogen har vært forbeholdt eieren selv - med de som jeg vil anta større betingelser og muligheter for en rasjonell og lønnsom utnyttelse enn som kan forutsettes hos en mindre gårdbruker som måtte sitte med en overflødig stor skog. Det er vel for meget sagt, når det fra saksøktes side er uttalt at skogen kunde drives «helt uavhengig av gårdsbruket». Ti bygslerens tilsikrede rettigheter

Side:41

i den kunde og kan der selvsagt ikke sees bort fra. Men med denne reservasjon synes det riktig at driften av skogen har vært og er en for eieren selvstendig bedrift uavhengig av gårdsbruket, og forsåvidt foreligger der ikke ved ekspropriasjonen et samlet hele eller kun et objekt. Et samlet hele vil gårdsbruk og skog først bli på ekspropriantens hånd. Allerede av denne grunn finner jeg den parallell som kommunen har villet trekke mellem den foreliggende ekspropriasjon og en odelstakst ikke treffende.

Hvorledes ankenevnden har stillet sig til de fra hver av partenes side forfektede standpunkter eller på hvilken rettslig bedømmelse av forholdet dens skjønn hviler kan man ikke se. Dens uttalelse finner jeg med føie av førstvoterende er karakterisert som undvikende.

Med hensyn til det annet tvistepunkt, prinsippene for verdsettelsen av skogen eller som det for å bruke lovens ord (skjønnslovens §28) kanskje rettere bør uttrykkes, «den måte hvorpå skjønnsresultatet skal vinnes» for skogens vedkommende, er det like uklart hvilket standpunkt ankenevnden har inntatt. Den har i det hele tatt ingen oplysning gitt om hvorledes den er gått frem for best mulig å finne det riktige resultat. Jeg skal likesom førstvoterende heller ikke her uttale mig om hvorledes der bør gåes frem eller hvilke prinsipper der bør legges til grunn. Men jeg vil peke på den bemerkning av Østrem under anmerkningene til §24 i hans komemntarutgave av jordloven, at «skjønnet plikter, så langt råd er, å regne før det anslår skjønnsmessig.»

Med hensyn til saksomkostningene er jeg enig med de tidligere voterende.

Efter voteringen

ERAKTES:

Herredsrettens kjennelse stadfestes.

I saksomkostninger for overretten betaler Os kommune til skibsreder Georg von Erpecom 100 - ett hundre - kroner innen 2 - to - uker fra kjennelsens forkynnelse.

Side:42