RG-1937-436
| Instans: | Bergens overrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1935-08-12 |
| Publisert: | RG-1937-436 (139 1937) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Ankesak nr. 18/1935: |
| Parter: | Ankende part: Bergen kommune. (Overrettssakfører E. Svenke, Bergen.) Motpart: Tysnes kommune. (Advokat Alf Hærem, Bergen.) |
| Forfatter: | Hjelpedommer Nissen, Overrettsdommerne Nergaard, Erdal |
| Lovhenvisninger: | Byskatteloven (1911) §108, Skatteloven (1911) §108, §116 |
Førstvoterende, hjelpedommer Nissen:
Angående sakens gjenstand henvises til Bergens byretts dom av 24. oktober 1934 som har sådan domsslutning:
Side:437
«Saksøkte, Bergens kommune, dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale til saksøkeren, Tysnes kommune, kr. 1.054,40 - ett tusen fire og femti 40/100 kroner - med de siden deponeringene påløpne renter. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Over denne dom har Bergens kommune i rett tid erklært anke. Av ankeerklæringen hitsettes
«Bergens kommune påanker dommen i sin helhet, fordi kommunen finner at byretten har tatt feil, når den antar at Bergen og Tysnes har ment eller forutsatt at dammen i saken om Dallands skatt for 1927/28 skulde være avgjørende også for de følgende år og at det som følge herav skulde være unødvendig for Tysnes å skride til søksmål for hvert enkelt år som foreskrevet i byskattelovens §108.
Bergen mener at Tysnes må ha bevisbyrden for omstendigheter som bevirker at preskripsjonsinnsigelsen i §108 ikke kan påberopes av Bergen, og at sådanne omstendigheter, bare kan være uttrykkelig eller stiltiende avtale om å frafalle preskripsjonsinnsigelsen og at Tysnes ikke har opfylt denne bevisbyrde.
Således har Bergens prosessfullmektig i Dallandsaken i sine prosesskrifter ikke gitt uttrykk for nogen forutsetning om at preskripsjonsfristen ikke skulde gjelde.
Fra dette synspunkt fremstiller det sig for Bergen som helt irrelevant om det måtte vise sig at de for Dallands skatteforum avgjørende fakta var de samme for alle år, Forøvrig svikter dette endog som grunnlag for en formodning som den byretten opererer med al den stund Bergen ikke hadde kjennskap til disse forhold under preskripsjonsfristens løp eller Dallandsakens gang for underrett og overrett.
Bergen har allerede under 21. mars 1929 tatt stilling til spørsmålet om å påberope preskripsjon i tvisten med Tysnes om de av Dalland deponerte skattefoeløp og har gitt uttrykk for sitt standpunkt i og med at man gjorde preskripsjonsinnsigelsen gjeldende overfor Tysnes' krav på Dallands skatt for 1928/29.
Med kjennskap til det standpunkt Tysnes inntok i den forut for Dallandsaken gående bostedstvist - Nymarksaken - til spørsmålet om å anse endelig dom om et enkelt år som
Side:438
avgjørende også for senere, antar Bergen sluttelig at heller ikke Tysnes kommune kan ha hatt en forutsetning som den byretten nu tillegger den.»
Den ankende part har nedlagt sådan påstand:
1. At byrettens dom underkjennes.
2. At Bergens kommune frifinnes for Tysnes kommunes tiltale og tilkjennes saksomkostninger for byretten og overretten.»
Motparten Tysnes kommune har nedlagt sådan påstand:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. Bergens kommune dømmes til å betale Tysnes kommune saksomkostninger for byretten og overretten.
Som nytt for overretten er fremlagt - - -
Jeg er kommet til et annet resultat enn byretten, idet jeg finner å måtte votere for at Bergens kommune frifinnes i søksmålet.
Som det vil fremgå av byrettens saksfremstilling gjelder saken Tysnes kommunes krav på de av Kristoffer Dalland i henhold til by skattelovens §108, jfr. landsskattelovens §116 deponerte skattebeløp for skatteårene 1929/30. 1930/31 og 1931/32. Det er på det rene at Bergens kommune på lovlig måte har gitt Tysnes kommune underretning om disse deponeringer og det er også på det rene at Tysnes kommune har oversittet de av loven statuerte søksmålsfrister. Men Tysnes kommune gjør gjeldende at på grunnlag av utfallet av den av Bergens kommune ved stevning av 9/1 1930 mot Tysnes anlagte deposisjonssak vedkommende Dallands skatt for 1927/28 og på grunn av prosedyren i hin sak kan søksmålsfristen ikke påberopes av Bergens kommune.
Tysnes kommune har anført at vistnok er det så at sistnevnte sak prosessuelt sett angikk bare skatten for 1927/28, men det som var den egentlige) gjenstand for tvisten mellem de to kommuner var spørsmålet om vedkommende skattyder hadde erhvervet hjemstavnsrett i Bergen, så han derved i det hele måtte ansees skattepliktig i Bergen, ikke bare for 1927/28. Det var hjemstavnsspørsmålet om skatteplikten overhodet som tvisten egentlig gjaldt. Tysnes kommune mener at dette kan utledes av begge parters prosedyre i saken og har henvist til forskjellige uttalelser under
Side:439
prosedyren og til Bergens kommunes soknad om anket illatelse i saken. Jeg finner ikke at Tysnes kommune kan gis medhold heri. Det er vistnok så at man i den forrige Dalland-sak som angikk spørsmålet om Dallands hjerastavnsforhold pr. 1/1 1927 også har behandlet og søkt oplysninger om hans senere tilknytning til de respektive kommuner, men jeg mener at Bergen må høres med at dette ikke er skjedd i større utstrekning enn der vanligvis skjer i den slags saker for å kaste et retrospektivt lys over saken ved å klarlegge efterfølgende omstendigheter og forhold. Noget annet og mere kan såvidt jeg kan skjønne ikke utledes av Bergens kommunes prosedyre eller prosesshandlinger i hin sak. Heller ikke er man berettiget til på grunnlag av Bergens uttalelser i søknaden om anketillatelse i legge nogen erkjennelse som av Tysnes påberopt. Denne søknad er ikke spesielt begrunnet med at sakens utfall vil være avgjørende for Dallands skatteplikt overhodet, men den er begrunnet med at en avgjørelse vil ha en rent generell principiell interesse for en rekke tilfelle av lignende art, der stadig vil dukke frem påny.
Tysnes har dernest gjort gjeldende at selv om det ikke var gitt uttrykk for at dommen i den første Dallandsak vilde bli ansett avgjørende for de skatter som blev ilignet under sakens gang eller allerede var ilignet, men fremdeles omtvistet, måtte det allikevel være, og har det vært en åpenbar og selvfølgelig forutsetning hos begge parter at dommen vilde bli ansett som avgjørende for disse skatter. Tysnes har i denne forbindelse gjort opmerksom på at da stesvningen i den første sak i 1930 blev uttatt, var skatten for 1929/30 utlignet, men ennu ikke betalt. Skatteplikten for 1930/31 var bestemt ved de faktiske forhold som forelå ved saksanlegget. Skatteplikten for 1931/32 var bestemt ved de forhold som forelå ved bevisoptagelsen og prosedyren i overrettssaken, hvilke forhold også var gjort til gjenstand for behandling. All den stund således Dallands skatteplikt for årene 1929/30, 1930/31 og 1931/32 var aktuell under saken og de for denne skatteplikt avgjørende fakta var blitt fullt oplyste under saken og var nøiaktig tilsvarende dem, som var bestemmende for skatteplikten for 1927/28, ligger det i dagen at det aldri har vært i nogen
Side:440
av partenes tanke at det efterpå skulde være adgang til å prosedere pånytt på grunnlag av de samme fakta som tidligere var omprosedert og angående rettigheter som var aktuelle, da denne prosedyre fant sted.
Heller ikke i denne sistnevnte betraktning kan jeg gi Tysnes medhold. Selv om de faktiske omstendigheter må antas å ha vært de samme for samtlige her omhandlede skatteår kunde det ikke ventes at Bergens kommune under den første Dallandsak skulde være villig til å erkjenne dette uten en særlig derpå rettet undersøkelse og Tysnes var ingenlunde berettiget til å gå ut fra som en selvgiven ting at Bergen var villig til å la utfallet av den verserende prosess være bindende for disse senere skatter. Det må her efter min mening tillegges betydning at forholdet kommunene imellem ikke tidligere hadde artet sig slik at nogen særlig imøtekommenhet var å vente. Det var således ved saksanlegget i 1930 på det rene at i et tidligere skattemellemværende nemlig vedkommende Jens Nymarks skatt hadde Tysnes likeoverfor Bergen nektet å gå med på at en endelig avgjørelse av domstolen i sistnevnte sak angående skatteåret 1923/24 skulde være avgjørende for senere år, men kun hadde villet gå med på at avgjørelsen forsåvidt utstod. I Nymarksaken hadde også Tysnes nektet å frafalle preskripsjonsinnsigelsen, hvilket forøvrig også var tilfelle i Dallandsaken. Bergen på sin side påberopte sig at søksmålsfristen var oversittet vedkommende Dallands skatt for 1928/29. Under disse omstendigheter mener jeg at Tysnes kommune fikk innrette sig med den eventualitet for øie at Bergen vilde påberope sig søksmålsfristen efter byskattelovens §108. Det avgjørende vil da efter min mening være om der fra Bergens formannskaps side foreligger beslutning, som kan tas til inntekt for nogen frafallelse av søksmålsfristene eller for nogen forutsetning om at utfallet av den første Dallandsak skulde være avgjørende for de her i saken omhandlede skatter. Efter hvad der foreligger må jeg imidlertid gå ut fra at der ikke foreligger nogen sådan beslutning, idet jeg skal bemerke, at det tvertom av det som er dokumentert, se innstillingen fra ligningskontoret til finansborgermesteren av 12. januar 1933, fremgår at Bergens ligningsmyndigheter har vært av den opfatning at
Side:441
kommunen ikke hadde gitt sådant tilsagn og at den var berettiget til å gjøre gjeldende den innsigelse at søksmålsfristene var utløpet.
Tysnes kommune har endelig anført at det er Bergens ligningskontor som ved henvendelse til Dalland der nærmest hadde karakteren av et pålegg, har foranlediget deponeringen. Bortsett fra at det av Bergens kommune er benektet at deponeringene fra Dallands side ikke var helt frivillige, så finner jeg det anførte irrelevant for det omtvistede spørsmål
Jeg voterer for at Bergens kommune tilkjennes saksomrkostninger for begge retter med tilsammen kr. 550.-.
Annenvoterende dommer Nergaard: Enig.
Tredjevoterende dommer Erdal: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dog så at jeg finner spørsmålet om det har vært en fra begge parters side stiltiende og bindende forutsetning at dommen i den første Dallandsak skulde være avgjørende også for de her i saken omhandlede skatter såvidt tvilsomt at jeg stemmer for ophevolse av sakens omkostninger for begge retter.
Efter voteringen
kjennes for rett:
Bergens kommune frifinnes.
I saksomkostninger for byretten og overretten betaler Tysnes kommune til Bergens kommune kr. 550. - fem hundrede og femti kroner - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.