RG-1937-88

Instans:	Bergens overrett - Kjennelse
Dato:	1935-07-11
Publisert:	RG-1937-88 (25 1937)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Sak nr. 21/1935.
Parter:	Kjærende part: Omsetningsrådet, Oslo. Motpart: Anders B. Midthun.
Forfatter:	Overrettsdommerne Nergaard, Jynge, Erdal
Lovhenvisninger:	Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §83

Dommer Nergaard:

Angående sakens gjenstand og faktiske omstendigheter henviser jeg til Midhordland namsretts kjennelse av 25. mai d.a., hvis slutning lyder:

«1. Den påklagede utpantningsforretning opheves.

2. I saksomkostninger betaler Omsetningsrådet i Oslo til gårdbruker Anders B. Midthun kr. 10,00 - ti - kroner innen 2 - to - uker fra kjennelsens forkynnelse.»

Omsetningsrådet, Oslo har påkjært denne kjennelse til overretten ved erklæring av 1. juni d.a. som er inngitt til namsretten i lovlig tid og hvori det har nedlagt påstand på, at kjennelsen opheves, at den påklagede utpantningsforretning stadfestes samt at Omsetningsrådet tilkjennes saksomkostninger for namsretten og overretten.

Motparten, Anders B. Midthun, har tatt til gjenmæle mot kjæremålet, men uten å nedlegge noen formelig påstand.

For overretten er fremlagt en rekke nye dokumenter. Den kjærende part har således dokumentert bladet «Arbeidet» for 7. og 9. mai samt 20. og 24. juni d.a., bladet «Samfundsliv» for 7. og 16. mai d. a»., et utklipp av «Morgenavisen» for 22. juni d.a., en skrivelse fra advokat Follestad til ekspedisjonschef Augdahl, Justisdepartementet av 13. juni d.a., en skrivelse fra den sistnevnte til advokat Follestad av 14. s. m. - inneholdende en betenkning angående anvendeligheten for tilfellet av den i saken omdiskuterte bestemmelse i tvangsfullbyrdelseslovens §83, 2. ledds 2. punktum, hvorefter en saksøker ikke behøver å ta imot utlegg i «løsøre, som det vilde være særlig vanskelig å bevare eller selge.» Videre har den kjærende fremlagt skrivelse fra advokat Follestad til politimesteren i Hordaland av 15. s. m. med sistnevntes påtegnede svar av 17. s. m., en rekke kvitteringer m. m. vedrørende utgifter, som Omsetningsrådet

Side:89

har hatt med de løsøreauksjoner som efter dets begjæring var berammet til 9. mai d.a. hos forskjellige gårdbrukere i Fana, og endelig en klage til Midhordland namsrett fra Ole C. Strandaas m.fl. v/ o.r.sakfører Sverre Kolltveit, datert 22. juni 1935.

Motparten har samtykket i, at ekspedisjonschef Augdahls betenkning benyttes som sakkyndig erklæring og at politimesterens skrivelse samt de nevnte utgiftsbilag benyttes som bevis i saken. Selv har motparten fremlagt en skrivelse til ham fra lensmannen i Fana av 22. juni d.a. samt en erklæring av 24. s. m. fra doktor Borghild Stensaker.

De nye bevisligheter skal jeg nærmere omtale nedenfor i den utstrekning som jeg for avgjørelsen finner nødvendig.

I kjæremålserklæringen er den påklagede utpantningsforretning søkt forsvaret med de samme grunner som, fra Omsetningsrådets side blev gjort gjeldende for namsretten. Ved innsendelsen av erklæringen til overretten har namsretten ved den faste dommer selv - den påkjærte kjennelse er avsagt av hans fullmektig - ledsaget erklæiringen med nogen bemerkninger angående hvad der i kjennelsen er uttalt om «de vanskeligheter som folkeopinionens motvilje mot avgiften har medført ved realisering og tvangsauksjoner.» Det anføres at namsretten hermed har kun ment å si, og kun har sagt, at det forhold at der finnes en slik motvilje og at den er så sterk at det er nødvendig å bruke politi ved auksjonene, efter rettens mening ikke antas å være et sådant forhold som efter tvfl. §83, 2 berettiger til mot protest å ta utlegg i fast gods istedenfor i anvist løsøre Videre anføres det, at heller ikke saksøktes mulige forsøk på å sabotere loven, antas å være et sånt forhold, idet ansvaret for gjennemførelse av tvangsfullbyrdelse i løsøre får falle på saksøkte selv. Endelig betones det, at namsretten ikke har uttalt sig om, hvorvidt motviljen er mere eller mindre utbredt eller hvor berettiget eller uberettiget den antas å være.

Jeg kommer til et annet resultat enn namsretten. Forsåvidt namsretten har forkastet påstanden om, at Midthun på forhånd hadde meddelt sitt samtykke til at der tokes utlegg i hans gård, er jeg enig med den og kan i det vesentlige henholde mig til hvad der er anført i kjennelsen.

Side:90

Derimot er jeg ikke enig i namsrettens forståelse av den omtvistede bestemmelse i tvfl §83, hvorefter en saksøker ikke behøver å ta imot utlegg i løsøre som det vilde være særlig vanskelig å bevare eller selge, idet jeg antar, at bestemmelsen må finne anvendelse overfor de særlige vanskeligheter, som i Fana har vist sig å være forbundet med gjennemførelsen av de tvangsauksjoner som Omsetningsrådet har vært nødsaget å tillyse over kreaturer eller annet løsøre, som har vært det utlagt for skyldig utjevningsavgift.

Det må ansees å være på det rene, at der innenfor kretsen av de jordbrukere i det nevnte distrikt, som har vært pålagt sådan avgift, har dannet sig en meget sterk og utbredt opinion mot avgiften, som blandt annet har fått kraftig støtte i en del av den bergenske presse (bladene «Arbeidet» og «Samfundsliv»)., Efter den kjærende parts fremstilling blev man første gang Omsetningsrådet gikk til å holde tvangsauksjon for skyldig avgift i Fana, møtt med organisert motstand, som man den gang ikke var forberedt på å bryte. Skyldnerne tvang den for rådet møtende - en auksjonarius fra Bergen - til å forlate auksjonsstedet med trusel om personlig vold og senere tvang de ham til idetheletatt å frasi sig hvervet som rådets representant, idet man ellers vilde iverksette en planmessig boikot av hans forretning. Omsetningsrådet måtte derfor tilbakekalle og avlyse også de øvrige auksjoner som dengang var berammet. Ved en senere anledning, da rådet hadde begjært en del tvangsauksjoner, blev disse utsatt, fordi der fra utenforstående hold blev reist krav om nye forhandlinger, hvad rådet gikk med på, men med gjennemgående negativt resultat.

Så blev der til 9. mai d. å. tillyst flere auksjoner, blandt andre den i saken omtalte hos Midthun. Forut for disse måtte der i henhold til §5 og §13 i Landbruksdepartementets rundskrivelse av 29. november 1934 tas blodprøver av de utlagte kreaturer, for at man kunde forvisse sig om at de ikke var smittet av kalvekasting, Også dette møtte motstand, idet den for øiemedet utsendte dyrlæge og omsetningsrådets representant blev nektet adgang dertil bl.a. hos og av Midthun.

Side:91

Da man nogen dager senere innfant sig på ny efter anvisning fra Justisdepartementet ledsaget av namsmannen og politi blev man fremdeles nektet adgang og måtte bane sig vei med makt. Dog måtte man avstå derfra hos Midthun, fordi han henviste til sin hustrus sykdom.

Som det fremgår av namsrettens kjennelse fant Omsetningsrådet å måtte frafalle auksjonen hos Midthun den 9. mai på grunn av hvad der var oplyst og anført om hans hustrus sykelighet. Av de øvrige til den dag berammede auksjoner kom kun to, nemlig på Fanavold og Sandven til utførelse.

Angående disse auksjoner har politimesteren i Hordaland i den før nevnte påtegningsskrivelse bekreftet, at der var særlige vanskeligheter forbunnet med fullførelsen av dem, idet der då begge auksjonssteder var forsamlet ca. 800 - 1.000 mennesker, som optrådte meget truende og forsøkte å hindre auksjonens fremme ved skrik og skrål samt stenkast. At auksjonen på Sandven idetheletatt lot sig gjennemføre skyldes alene at der da kom ytterligere politiassistanse. Politimesteren oplyser videre at der samme dag også skulde ha vært avholdt tvangsauksjon på Kirkebirkeland i Fana, men at den blev avlyst på gr. av at Kirkebirkeland skaffet lægeattest for at fremme av auksjonen vilde være forbunnet med fare for hans hustru, som lå meget syk. I denne forbindelse henviser han til en artikkel av Lars Hamre i byens aviser bl.a. den 16. mai d.å. i «Bergens Tidende», hvori han uttaler at det i tilfelle ikke vilde ha været vanskelig med gardstaur å ha jaget politiet fra gården Kirkebirkeland, og at man samtidig har fått oplyst, at der på Kirkebirkeland forefantes ca. 200 gardstaur som vistnok var ment å anvende som våben mot politiet. I samme artikkel fortsetter politimesteren, blev også uttalt, at hvis auksjonene fortsatte, vilde der skje ting som ikke var sett make til på 100 år. Jeg skal her innskyte, at vedkommende nr. av «Bergens Tidende» ikke er dokumentert, og at i Lars Hamres artikkel i «Samfundsliv» for 16 mai d.å. er den sistnevnte trusel henført ikke til auskjonene, men vedkommende passus lyder så: «Når den dag kommer at det gjenstridige omsetningsråd og landbruksdepartementet vil forsøke

Side:92

på å stenge de direkte bønder (det er formentlig bønder som leverer sin melk direkte til personlige kunder) «for å levere sin melk til kunder, får man nok se det som ikke har hendt på de siste hundre år, antar jeg.» Politimesteren bekrefter videre at det må ansees som en kjensgjerning at man her står overfor en organisert motstand mot tvangsfullbyrdelsen i den hensikt å forhindre den og gjøre loven illusorisk. At skyldnerne deltar i den motstand, kom - skriver han - tydelig til uttrykk, da der skulde tas blodprøver av de besetninger som skulde selges, idet Omsetningsrådet blev nektet adgang til å ta slike prøver, så der også i denne forbindelse måtte ydes politiassistanse. Sådan assistanse måtte også ydes for å få avhentet auksjonsgodset. Til slutt bemerker politimesteren at ut kommandering av en så vidt stor politistyrke, som der her er tale om, selvsagt vil være forbunnet med betydelige omkostninger for staten.

Med hensyn til de store vanskeligheter som legges Omsetningsrådet i veien er i dettes innlegg i saken videre oplyst «Kreaturene blir merket og merket bekjentgjort i avisene til skrekk og advarsel for mulige kjøpere. Folk som kommer for å avhente utlegget får også sine navn i avisene og vedkommende transportfirme blir truet med boikott. Omkostningene for Omsetningsrådet og for staten løper på denne måte op i det mangedobbelte av hvad man kan utbringe av utlegget».

«Samfundsliv» har offentliggjort navn og adresse på eieren av den bil som transporterte de - to - på Fanavoll solgte kjør til Bergen og dyrene blev ført til Slaktehuset, hvor der straks var kommunister ute og søkte og få istand arbeidsnedleggelse, hvis dyrene enten blev solgt eller slaktet eller melket der.

Det lyktes imidlertid nogenlunde ubemerket å få dyrene ekspedert med nattruten til Stavanger og efter forhandlinger med Rogaland Fellessalg at omsette dem der, til tross for at Samfundspartiet eller kommunister også var ute. Trakasseriene mot transportfirmaet og folkene som tok utlegget fra Fanavold og Sandven (på sistnevnte sted bestod utlegget i en gammel bil) til byen har, anføres det, vært av den art, at Omsetningsrådet under fortsatt

Side:93

tvangsrealisasjon av løsøre må stille til disposisjon transportbil og folk fra Oslo med omkostninger på minst 100 kr. pr. dag bare på denne ene konto. Med hensyn til agitasjonen i pressen mot Omsetningsrådet og dets tvangsfullbyrdelser og til fordel for de avgiftspliktige skyldnere henviser jeg til forskjellige artikler i de i saken fremlagte aviser.

Det foran gjentatte, hvis faktiske riktighet ikke er benektet eller søkt gjendrevet, og som jeg derfor finner at måtte legge til grunn for forholdets bedømmelse, må være mere enn tilstrekkelig til å godtgjøre, hvilke overordentlige vanskeligheter der er søkt lagt Omsetningsrådet i veien for dets inndrivelse i Fana av de omhandlede lovlig - jfr. Høiesteretts dom i Rt-1933-1041 flg. pålagte avgifter, og jeg kan ikke finne det tvilsomt, at likeoverfor sådanne hindringer må lovens ord i §83: «løsøre som det vilde være særlig vanskelig å selge» likefrem være anvendelig. Lovens ord må sies å omfatte enhver særlig vanskelighet ved salg, uansett hvori den består, idet nogen nærmere definisjon eller nogensomhelst slags innskrenkning ikke er tilknyttet samme. At loven, således som Midthun hevder, alene har tenkt på egenskaper ved eller beskaffenheten av tingene selv, som gjør deres omsettelighet særlig vanskelig, er en innvending som jeg ikkie kan godkjenne. Ti uansett hvordan det hermed forholder sig, er det lovens ord det kommer an på og disse er vide nok til å omfatte tilfeller som det her foreligger. Som nevnt av ekspedisjonschef Augdahl i hans fremlagte betenkning inneholder Civilproceslovkommisjonens motiver til den paragraf, som er blitt lovens §83, om første og annet ledd bare, at de «gjengir i det vesentlige vor nuværende rett, således som denne må være omdannet efter lovboken». Om denne omdannelse uttalte Schweigård (prosess II, 3die utgave side 397): «Sammenfattet under et overblikk er resultatet altså, at den vilkårlige valgrett, som efter lovbokens lære om utlegg tilkom Domhaveren, er forvandlet til en forkastelsesrett på gyldige grunne». Ingen vil vel for alvor kunne nekte, at gyldige grunner foreligger her for Omsetningsrådet. Som Augdahl bemerker er det, loven har villet forhindre ved

Side:94

bestemmelsen i §83, 2. ledd, at den lemfeldighet under tvangsinndrivelsen som er sikret skyldneren i paragrafens første ledd, skal komme kreditor tilskade, og en fortolkning av føven der uten hjemmel i dens ordlyd gir debitor anledning til å utpeke en måte, som umuliggjør eller vanskeliggjør gjeldsinndrivelsen, vil derfor sier han, være utilstedelig. Han fremhever også, at grunnen til vanskeligheten spiller efter loven ingen rolle, og at det Vilde være en helt absurd påstand, at vanskelighetene skulde settes ut av betraktning på grunn av sin art.

Jeg tiltrer disse hans uttalelser og likeledes, hans følgende sluttbemerkning: «Det eiendommelige ved saken er vel egentlig kun at vanskelighetene knytter sig til alt løsøre som tilhører vedkommende debitorer bortsett fra fordringer og verdipapirer o. l. for hvilke der kan anvendes særlige realisasjonsmetoder. Denne eiendommelighet kan imidlertid ikke sette lovens regel ut av funksjon og altså heller ikke medføre at kreditor kan nektes utlegg i debitors faste eiendom, forsåvidt realisasjonsvanskelighetene for dennes vedkommende vil være mindre enn for løsørets». At det siste vil være tilfellet, finner jeg må antas, og jeg kan forsåvidt henvise til de forskjellige grunner derfor som Omsetningsrådets prosessfullmektig har anført.

Ganske vist kan også en tvangsauksjon over fast eiendom tenkes møtt med motstand og forsøk på å hindre en effektiv realisasjon. Men kreditor vil dog ved utlegg i sådan bl.a. kunne forutsettes å stå mer uavhengig, forsåvidt som han bedre vil kunne se tiden an med hensyn til iverksettelse av salget, likesom han vil være fri for alle de hindringer for bortførelse og videresalg av de utlagte gjenstander og derav følgende ulemper i form av mangfoldig øket arbeide og omkostninger, som utlegg i losøre har vist sig å være forbunnet med. Han vil også undgå den motstand mot nødvendige blodprøver som fremdeles vil være å befrykte hvor utlegg anvises ham i kreaturbesetningen.

Midthun har pointeret, at han ikke har hatt nogen forbindelse med Omsetningsrådets andre debitorer og ikke optrer i samråd med dem, eller kan ha noget ansvar for hvorledes Lars Hamre eller andre optrer. Han skal ikke

Side:95

lide for at andre av rådets debitorer driver sabotasje eller legger det vanskeligheter i veien. Selv fralegger han sig at ha sabotert de ham pålagte avgifter. Når han ikke har betalt mere av dem enn skjedd, skyldes det manglende økonomisk evne. Jeg vil hertil bemerke, at hvordan det enn måtte forholde sig med hans påståtte uskyldighet, kan denne dog efter min mening her ikke få nogen betydning Det er det objektive forhold, at Omsetningsrådet utsettes for vanskeligheter ved salg av utlagt, løsøre, som under enhver omstendighet må bli å ta i betraktning, uansett hvem disse vanskeligheter skyldes.

Som det vil fremgå av det anførte er det særlig ved og efter auksjonen den 9. mai d.a. at disse vanskeligheter har trått frem, mens den påklagede utpantningsforretning avholdtes den 3 s.m. Begivenhetene den 9 mai og senere må dog like fullt kunne påberopes til rettferdiggjørelse av det hos Midthun gitte utlegg i hans faste eiendom og han har heller ikke fra denne side sett protestert mot at de tas i betraktning. Som nevnt hadde der også ved tidligere berammede auksjoner over utlagt løsøre vært øvet motstand og gjennomførelsen av dem hindret. I Omsetningsrådets begjæring om utpantningsforretningen er de særlige vanskeligheter ved salg av løsøre ikke uttrykkelig påberopt. Heller ikke på grunnlag herav har motparten reist nogen innsigelse mot, at disse vanskeligheter kommer i betraktning, og jeg antar desuten at de om ikke uttrykkelig nevnt dog har vært i Omsetningsrådets eller dets prosessfullmektigs tanker, idet han har oplyst, at politimesteren en tid forut hadde uttalt til ham, at det efter de vanskeligheter, som viste sig forbunnet med tvangsauksjoner over løsøre, kunne være hensiktsmessig å ta utpantning i fast eiendom.

I det jeg efter det anførte finner at den påklagede utpantningsforretning må bli å stadfeste, skal jeg ennu for fullstendighets skyld nevne, at der i beløpet av den utjevningsavgift som den gjelder efter hvad der er oplyst er innbefattet ca. kr. 880,- hvorfor Omsetningsrådet før har utlegg i Midthuns besetning, men at han ikke på grunn herav har reist noen innvending mot forretningen.

Også den kjærendes påstand om omkostninger for namsretten

Side:96

og overretten finner jeg må tas tilfølge I disse er begjært innbefattet omkostninger med innhentelsen av betenkningen fra ekspedisjonschef Augdahl, som for samme er bet.alt et honorar av kr. 150,-. Jeg finner dette honorar overdrevet stort og at motparten høist kan belastes med en tredjepart derav. Omkostningene ansetter jeg i det hele til 250 kroner.

Konklusjon:

Den påklagede utpantningsforretning stadfestes.

I saksomkostninger for namsretten og overretten betaler Anders B. Midthun 2 - to - uker efter forkynnelsen av kjennelsen til Omsetningsrådet 250 - to hundrede og femti - kroner.

Annenvoterende, dommer Jynge:

Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende. Jeg vil spesielt ha presisert, at også jeg er av den opfatning, at den angjeldende bestemmelse i tvfl. §83 annet ledd, som gir kreditor rett til å nekte å motta til utlegg «løsøre, som det vilde være særlig vanskelig å bevare eller selge», hverken efter sin ordlyd eller sin lovgrunn hjemler en så snever fortolkning, at hermed bare skulde være siktet til tingens egen art eller beskaffenhet. Også ytre omstendigheter, som vanskeliggjør tvangssalg, må kreditor kunne påberope sig, uansett om debitor har nogen skyld i dem eller ikke. Hvorvidt man til sådanne omstendigheter kan regne en ophisset folkeopinion, som det vil være samfundets politimyndigheters sak å verne mot, antar jeg må være avhengig av, om den er rettet mot eller gir sig sådant utslag, at den må befryktes å avskrekke fra kjøpebud ved tvangsrealisasjonen. Og jeg kan med førstvoterende ikke finne det tvilsomt, at det er tilfellet her.

Tredjevoterende, dommer Erdal.

Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, idet bemerkes at jeg antar konklusjonen bør lyde således: «Namsrettens kjennelse opheves - -».

SLUTNING som førstvoterendes konklusjon.

Side:97