RG-1938-458
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1937-06-07 |
| Publisert: | RG-1938-458 (130 1938) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Ankesak nr. 26/1936. |
| Parter: | Ankende part: Ingeniør Tellef Lassens dødsbo, Arendal. (O.r.sakfører N. B. Herlofsen, Arendal,) Motpart: Terkel Kristensen, Kolbjørnsvik. (O.r.sakfører Eivind Feragen, Arendal.) |
| Forfatter: | Hjelpedommer Gaarder, lagdommer Erdal, Hjelpedommer Sevaldson |
| Lovhenvisninger: |
Førstvoterende, hjelpedommer Gaarder:
Angående sakens gjenstand og nærmere sammenheng
Side:459
henvises til Hisøy Forliksråds dom av 6. februar 1935 og Nedenes Herredsretts dom av 28. oktober s.å. Ved forliksrådets dom blev kjent for rett:
«Innklagede frikjennes.
Den kloakkledning som innklagede har anlagt fra sitt hus til rennebekken i dalen, blir ikke å fjerne. Saksomkostninger tilkjennes ikke klageren.»
Ved herredsrettsdommen, som er avsagt av sorenskriveren med domsmenn, blev forliksrådets dom stadfestet, og saksøkeren (Tellef Lassen) tilpliktet å betale saksomkostninger til det offentlige, idet den annen part hadde fri sakførsel.
Begge dommer er enstemmige.
Ved ankeerklæring datert 6. desember 1935 og innkommet i rett tid, har ingeniør Tellef Lassen innanket herredsrettens dom til Bergens Overrett, ved hvis nedleggelse saken er overført til nærværende lagmannsrett. I ankeerklæringen er gjort gjeldende at herredsretten har tatt feil når den anser det bevist at motparten eller hans forgjenger på eiendommen før loven av 23/5 1874 trådte i kraft har hevdet rett til å forurense brønnvannet ved å tømme avfallsvann fra husholdwningen ut i bekken, og at der foreligger alders tids bruk. Videre hevdes at retten har tatt feil når den finner at den omhandlede bruk endog berettiger motparten til å anlegge kloakkledning, samt når den ikke finner det bevist at kloakkledningen medfører øket forurensning av brønnvannet.
Den ankende har nedlagt sådan påstand:
«1. Herredsrettens dom opheves.
2. Terkel Kristensen kjennes uberettiget til å la sin kloakkledning ha utløp i den rennebekk som går gjennem ingeniør Lassens eiendom i Kolbjørnsvik på Hisøy, og tilpliktes å fjerne kloakkledningen under daglig løpende mulkt.
3. Ingeniør Lassens dødsbo tilkjennes saksomkostninger for forliksråd, herredsrett og overrett.»
Det bemerkes at den ankende part under ankesakens gang er avgått ved døden, men at saken er fortsatt av hans dødsbo.
Motparten, som har fått departementets bevilling til fri sakførsel med fritagelse for rettsgebyrer, har ved den opnevnte
Side:460
sakfører, overrettssakfører Eivind Feragen, nedlagt sådan påstand:
«1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Undertegnede tilkjennes salær hos statskassen efter rettens fastsettelse.
3. Den ankende part ingeniør Tellef Lassens dødsbo dømmes til å refundere statskassen de med nærværende sak forbundne omkostninger derunder det til mig tilkjente salær og rettsgebyrer som om saken ikke hadde vært benefisert.»
For ankeinstansen er der fremlagt endel nye dokumenter, hvorav nevnes rettsbok for bevisoptagelse ved Nedenes Herredsrett hvorunder 2 parter og 8 vidner er avhørt, samt rettsbok for bevisoptagelse ved Oslo byrett, hvorunder 1 vidne er avhørt. Videre nevnes et optatt kart over åstedet med tilhørende oplysninger om de der beliggende eiendommer.
Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten og forliksrådet. Synspunktet må være om der ved den nedlagte kloakk er voldt den ankende part en efter forholdene usedvanlig eller upåregnelig ulempe (jfr. bl.a. Stang: Erstatningsansvar side 228-29 og Rt-1898-817 flg. især s. 819), og jeg antar at dette spørsmål må besvares benektende. Ifølge kartet (dok. 23) løper bekken dels åpen dels tillukket langs en vei som fører fra bygdeveien opover langs bebyggelsen. Veien går umiddelbart før den passerer den ankende parts brønn i tunnel under bygdeveien, og på begge sider av denne tunnel går den i åpen grøft. Langs bekken er der adskillig bebyggelse, nemlig foruten den ankendes eget hus, 5 våningshus. Det avfallsvann som faller fra disse husholdninger, vil naturlig måtte få sit avløp igjennem bekken. Denne må således før den når den ankendes eiendom, antas å ha optatt adskillig forurensning som den ankende må finne sig i, og jeg antar at han under disse omstendigheter heller ikke kan hindre at avfallsvannet samlet føres ut i bekken gjennem et kloakkrør. Dette er alene en endring som følger av forholdenes naturlige utvikling. For dette resultat finner jeg noen støtte i Høiesteretts dom i Rt-1893-129 flg. særlig side 135. I den der nevnte sak var forholdet at Oslo (Kristiania) kommune la dreneringsrør fra den nyanlagte
Side:461
Nordre Gravlund ut i Akers-bekken med den folge at bekkevannet blev forurenset og et par dammer anlagt til produksjon av is måtte nedlegges. Dammenes eier saksøkte kommunen, men tapte. Grunnvannet måtte, heter det i dommen, ha uhindret avløp til nærmeste bekk eller elv, og den omstendighet at eieren samler vannet gjennem drenering, kan ikke forandre eller forminske hans rett. For by i motsetning til land var det dessuten særegent at enhver som kjøper eiendom ved et vassdrag, må være forberedt på og i vid utstrekning finne sig i at vannet ikke beholder sin oprinnelige renhet. En elv eller bekk i en by byr sig naturlig frem til å danne avløp for alt flytende fra dens omgivelser, uten Hensyn til dets oprinnelse, også om «oprinnelsen» er å henføre til den stigende bebyggelse. Selv om det i nærværende sak ikke gjelder et bystrøk, er det dog som anført et sted med konsentrert bebyggelse, og forholdet frembyr sådan likhet med det i Hr.dommen at der ikke synes grunn til å gi de to tilfelle en forskjellig bedømmelse. Det kan også anføres at det gjennem tiden har vært praksis å tømme avfallsvann direkte i bekken, selv om det nok delvis tidligere har forholdt sig så at man har tømt vannet i groper i grunnen, jfr. ingeniør Hartners vidneprov under bevisoptagelsen i Oslo.
Den ankende part har anført at kloakkanlegget er stridende mot sundhetsvedtektene for Hisøy, disses §10. Hertil er å bemerke at det foreliggende forhold såvidt skjønnes ikke går direkte inn under denne §, og dessuten må det overensstemmende med den nevnte Hrd. antas at det tilkommer helserådet å optre til beskyttelse av de hygieniske forhold.
Jeg voterer således for at herredsrettens dom stadfestes. For tydelighets skyld vil jeg fremheve at saken alene gjelder en utslagsvask med tilhørende kloakkledning, og ikke den situasjon som vil opstå om motparten f.eks. vilde anskaffe sig vannklosettanlegg.
Den ankende part bør tilsvare det offentlige i saksomkostninger for lagmannsretten det beløp hvortil den opnevnte sakførers salær blir endelig fastsatt. For bevis optagelsen i Arendal under hvilken motparten hadde fri sakførsel, har hans sakfører oplyst å være blitt tilkjent et salær på kr. 50.-. For lagmannsretten har sakførerens
Side:462
arbeide bestått i å skrive 2 innlegg på henholdsvis 4 og 2 maskinskrevne sider, likesom han har forfattet søknad om fri sakførsel. Med bemerkning at sakførselen ansees forsvarlig finnes salæret å burde fastsettes til 150 kr. der blir å utbetale av det offentlige.
Annenvoterende, lagdommer Erdal: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig ved førstvoterende, idet jeg dog for min del ikke finner å kunne legge noen avgjørende vekt på den av førstvoterende nevnte Høiesterettsdom av 1893 som angår bortledning av grunnvann, mens det her i saken gjelder en kloakk for ledning av skyllevann fra husholdningen.
Avgjørende for mig er det, at jeg ikke finner det bevist at forholdet med hensyn til forurensning av vannet i bekken er vesentlig anderledes nu enn før anlegget av kloakken.
Tredjevoterende, kst. hjelpedommer Sevaldson: Jeg er i det vesentligste og i resultatet enig med førstvoterende, på samme måte som 2nenvoterende.
Efter voteringen
KJENNES FOR RETT:
Herredsrettens dom stadfestes.
I saksomkostninger for overretten (lagmannsretten) betaler ing. Tellef Larsens dødsbo til det offentlige det beløp hvortil den opnevnte sakfører, o.r.sakfører Eivind Feragens salærer blir endelig fasstatt.
Opfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.