RG-1938-468

Instans:	Gulating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1936-08-31
Publisert:	RG-1938-468 (132 1938)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Kjæremålssak nr. 4/1936.
Parter:	Kjærende parter: Anna Elvenes m. fl. Motparter: Nico Daae m. fl.
Forfatter:	Lagdommer Jynge, Justitiarius Iversen, Hjelpedommer Nergård
Lovhenvisninger:	Jordloven (1928) §58, Skjønnsprosessloven (1917) §164, §31, §384, §178, §193, §384, §403, §57, §59, §60

Førstvoterende, dommer Jynge:

Efter innkalelse av 5 av opsitterne på bruk under gnr. 64 Måren og gnr. 65 Måredal i Kyrkjebø tinglag, nemlig Ivar Hatlem, Anna Elvenes, Gorg Måren, Lars Friksen Flatebø og Johs. J. Måredal avholdtes den 24. april 1934 et møte for i medhold av jordlovens §58 og §59 å foreta ordning av innbyrdes beiteforhold innen angivelig fellesbeite. Innkalt, men ikke møtende, var opsittere på gnr. 64: fru Nico Daae, Peder H. Espeskog, Thomas Måren, Peder A. Runnestø og Ivar E. Orvedal, samt opsitter på gnr. 66 Flæte, Østen Flæte.

Møtets vedtak blev i medhold av jordlovens §60 innbragt for Kyrkjebø jordstyre, som i møte 29. juni s.å. traff sådan avgjørelse som inntatt i den påkjærte kjennelse.

De ovennevnte opsittere, som ikke hadde deltatt i møtet den 24. april, samt Anders Berge som opsitter under gnr. 66, påklaget jordstyrets avgjørelse til Ytre Sogns herredsrett. Motparter for herredsretten var de ovennevnte 5 opsittere, som hadde innkalt møtet.

Den 17. desember 1935 avsa herredsretten kjennelse med sådan slutning: «Kyrkjebø jordstyres avgjørelse av 29/6 1934 og det til grunn for samme tilliggende vedtak

Side:469

av 24/4 1934 kjennes ulovlig og opheves. Saksomkostninger ilegges ikke.»

Kjennelsen er av Ivar Hatlem, Anna Elvenes, Georg Måren, Lars F. Flatebø og Johs. J. Måredal påkjæret til overretten ved kjæremålserklæring datert 11., innkommet til herredsretten 13. januar iår.

Ivar Hatlem har senere meddelt, at han «trekker sig ut av kjæremålsaken». Motpartenes prosessfullmektig har ikke bemerket noe hertil.

De kjærende har nedlagt sådan påstand: «Prinsipalt: Herredsrettens kjennelse opheves. - Subsidiært: Herredsrettens kjennelse forandres dithen: 1. At klagesaken avvises forsåvidt Kleivestøl angår. For øvrig stadfestes jordstyrets vedtak. - 2. Jordstyrets vedtak stadfestes i sin helhet. - I alle tilfelle tilkjennes de kjærende parter sakens omkostninger for overretten, samt tilkjennes det offentlige sakens omkostninger for herredsretten, som om saken ikke hadde vært benefisert.» I senere prosesskrift er til omkostningspåstanden for begge retter tilføiet «hos motpartene in solidum».

Motpartene i kjæremålet, de samme som klagerne for herredsretten, har nedlagt sådan påstand»: Prinsipalt: Kjæremålet avvises som forsent erklært og de kjærende parter ilegges sakens omkostninger. - Subsidiært: Herredsrettens kjennelse stadfestes forsåvidt realiteten angår, De kjærende parter ilegges sakens omkostninger såvel for herredsretten som for overretten.»

Jeg har ikke funnet å kunne ta avvisningspåstanden tilfølge. Påstanden herom er begrunnet med at kjæremålsfristen er oversittet. Efter herredsrettens oplysning (se dok. 21) må man gå ut fra, at utskrift av kjennelsen er sendt de kjærendes prosessfullmektig, Overrettssakfører Reksten, i posten den 21. desember f. å. Men først 2nen januar har han erkjent mottagelsen som forkynnelse for sine parter (se dok. 54 ad 4). Forutsatt at utskriften er kommet sakfører Reksten ihende den 23. desember, idet den 21. falt på en lørdag, gjør motpartenes prosessfulmektig gjeldende at kjæremålsfristen utløp den 6. januar og følgelig er oversittet med 5 dager. Det er uimotsagt anført at sakfører Reksten hadde almindelig prosessfullmakt for herredsretten, og motpartenes prosessfullmektig

Side:470

hevder, at han da efter domstll. §193 pliktet å vedta forkynnelse. Man mener videre at bestemmelsen i domstll. §178 siste ledd må anvendes analogisk ved en sakførers vedtagelse av forkynelse på sine parters vegne, således at kjæremålsfristen må regnes fra den dag dokumentet bevislig er mottatt av prosessfullmektigen. Jeg skal hertil bemerke at jeg antar ikke der uten videre kan trekkes analogislutning fra en lovbestemmelse som er gitt for en annen, spesiell forkynnelsesmåte. Bestemmelsen i domstll. §193 kan heller ikke avskjære en prosessfullmektig fra å forlange forkynnelse for parten av en kjennelse eller dom, og en sakfører antas derfor ikke å være forpliktet til å avgi sådan erkjennelse som omhandles i samme lovs §179 2. ledd; j eg henviser forsåvidt til den i Rt-1934-1133 inntatte kjennelse av Høiesteretts kjæremålsutvalg. Men når prosessfullmektigen har avgitt erkjennelse, har han dermed godkjent forkynnelsesmåten - jfr. nevnte kjennelse - og kjæremålsfristen må da formentlig bli å regne fra hans mottagelse av utskriften. overrettssakfører Reksten bestrider ikke muligheten av at han kan ha mottatt utskriften av herredsrettens kjennelse den 23. desember. men han hevder at han som prosessfullmektig må ha hatt lovlig adgang til å la det hengå «såpass» tid som 5 dager før han avgav erkjennelse, og det så meget mer som «halvparten» av disse 5 dager var helligdager. Hermed antar jeg dog ikke han kan høres, idet mellemliggende helligdager og rettsferie ikke avbryter kjæremålsfrist. Derimot antar jeg, at man for å kunne fastslå kjæremålsfristens løp fra en tidligere dato enn erkjennelsen, når det kun dreier sig om noen dager, må ha notorisk visshet for på hvilken dato dokumentet har vært utlevert av postvesenet og mottatt av prosessfullmektigen. Noen postkvittering har Imidlertid ikke kunnet tilveiebringes in casu, idet utskriften, efter hvad der er oplyst, ikke har vært postsendt rekommandert. Under de omstendigheter har jeg funnet å måtte regne kjæremålsfristen fra erkjennelsesdatoen.

Kjæremålet begrunnes prinsipalt med, at herredsretten «i kjennelsen intet har inntatt om de kjærende parters saksfremstilling om at der i ethvert fall foreligger sambeite i Bakkebøs og Flatebøs utmark (hjemmeutmark), samt i det hele tatt ikke behandlet disse beitestrekninger

Side:471

i domspremissene. Dessuten har retten både i saksfremstillingen og i domspremissene undlatt å nevne de kjærende parters subsidiære betraktning om at jordstyrevedtaket i ethvert fall er lovlig for hver enkel av de tre støler samt for Bakkebøs og Flatebøs hjemmeutmark, når man betrakter disse beitestrekninger hver for sig». De kjærende mener, at de her påpekte forhold er feil i saksbehandlingen, som efter tvmll. §384 jfr. §403 siste ledd må medføre ophevelse av kjennelsen.

Subsidiært påkjæres kjennelsen i sin helhet, idet herredsretten menes å ha tatt feil når den har funnet:

1. at spørsmålet om beitesretten i Kleivestøl ikke er unddradd rettens prøvelse, idet retten har funnet at klagen også må omfatte denne støl;

2. at det er bevist at Måredal, Flatebø og Bakkebø ikke har beitesrett på Kleivestøl;

3. at Bakkebø og Flatebø ingen beitesrett har på Nyestøl;

4. at Vetlestølen ikke er fellesbeitestrekning for gårdene på Måren;

5. at vedtaket og jordstyrets avgjørelse ikke er lovmedholdelig, når der ikke er ført bevis for at de tre beitningsområder er felles for alle de parter som rammes av vedtaket.

Jeg finner ikke at kjæremålet kan tas tilfølge og skal bemerke:

Efter jordlovens §60 er jordstyrets avgjørelse angående forhold som faller inn under §57, §58, §59 endelig. Dette gjelder dog kun den skjønnsmessige side ved avgjørelsen, således at denne ikke kan bringes inn for ankenevnden; jfr. §4 første ledd. Lovligheten av jordstyrets avgjørelse kan efter denne §'s fjerde ledd påklages til herredsretten, hvis avgjørelse ifølge §'ens femte ledd jfr. skjønnslovens §31 sjette ledd skal gis som kjennelse. Rettsmidlet mot sådan kjennelse er kjæremål.. Og det gjelder såvel med hensyn til saksbehandlingen - in casu de prinsipielle kjærepunkter - som rettens lovanvendelse og bevisbedømmelse - de subsidiære kjærepunkter.

Under henvisning til tvmll. §164, som bestemmer at «kjennelsen skal ha grunne», hevder de kjærende, at de mangler ved kjennelsen som er angitt i de prinsipale

Side:472

kjærepunkter må føre til, at kjennelsen må bli å opheve i medhold såvel av tvmll. §384 første ledd som av samme §'s annet ledd nr. 5.

Jeg antar det i og for sig riktig, at manglende grunne for en kjennelse (§164), under enhver omstendighet hvor kjennelsen innebærer en realitetsavgjørelse, på tilsvarende måte som manglende domsgrunne (§144) er å anse som sådan feil i saksbehandlingen, som efter de ovennevnte to ledd i §384 sammenholdt med §403 siste ledd henholdsvis kan lede og skal lede til kjennelsens ophevelse. Men det innebærer ikke, at et hvilket somhelst forhold som påberopes av en part med nødvendighet må få sin avgjørelse - in casu præjudicielt - i kjennelsen. Hvor retten har gitt begrunnelsen for den avgjørelse den er kommet til, kan den ikke opheves og saken hjemvises av overordnet instans, fordi om denne måtte finne, at andre momenter i saken måtte lede til et annet resultat, når disse kun forelå til prejudiciel og ikke til endelig fastsettelsesavgjørelse. Herredsretten har begrunnet sin avgjørelse med, at «det ikke er ført bevis for at de tre beitningsområder i beitestrekningen er fellesbeite for alle de parter som rammes av vedtaket». Heri ligger uttrykt, hvad retten også har uttalt annetsteds i kjennelsen, at efter dens forståelse forutsetter jordlovens §57 og §58, at de «strekninger» hvorom der treffes «vedtak» og «avgjørelse» virkelig tilhører et sameie eller et antall felles berettigede. Om denne forståelse ikke måtte være riktig eller utilstrekkelig, vil det ikke kunne føre til ophevelse og hjemvisning på grunn av feil i saksbehandlingen - manglende begrunnelse, - men i tilfelle til underkjennelse eller mulig ny avgjørelse ved den overordnede instans. Det fremgår forøvrig av prosedyren for herredsretten, at det var tvist mellem partene om hvorvidt der tillå de enkelte bruk i Måren beiterett i Bakkebøs og Flatebøs hjemmeutmark, idet motpartene i kjæremålet gjorde gjeldende at deres bruk ikke hadde sådan rett. Det kan da ikke fremby sig som tenkelig, at herredsretten, ifall den hadde tatt denne tvist op til prejudiciel avgjørelse, vilde ha kommet til et annet resultat, ut fra den betraktning som de kjærende sees å ha gjort gjeldende, nemlig at den påståtte sambeiterett i Bakkebøs og Flatebøs hjemmeutmark alene

Side:473

var nok til oprettholdelse av jordstyrets avgjørelse. - Hvad det annet prinsipale kjærepunkt angår er det visstnok så, at herredsretten ikke direkte har tatt under avgjørelse hvad de kjærende betegner som sin subsidiære betraktning, nemlig deres påstand om at «jordstyrevedtaket i hvert fall er lovlig for hver enkelt av de tre støler samt for Bakkebøs og Flatebøs hjemmeutmark, når man betrakter disse beitestrekninger hver for sig.» Men av den begrunnelse herredsretten har gitt for ikke å kunne anta, at «jordstyrets avgjørelse er lovmedholdelig for de parter som er sambeiteberettigede i den hele sambeitestrekning», fremgår, at den må ha ansett jordstyrets beslutning som en udelelig helhet; se utskriften dok. 3 s. 174-5. Og den betraktningsmåte mener jeg må være riktig; idet det jo ikke tilkom herredsretten å gjøre noget inngrep i jordstyrets skjønnsmessige avgjørelse. Selvom man forutsetter, at herredsretten vilde ha løst tvisten om det påståtte sambeite i Bakkebøs og Flatebøs hjemmeutmark overensstemmende med de kjærendes påstand, kunde den ikke ha stadfestet jordstyrets avgjørelse for de enkelte beitestrekninger «hver for sig», all den stund den henviser til, at jordstyrets avgjørelse er bygget på felles beiterett, og herredsretten ikke fant at denne forutsetning var tilstede.

Jeg finner således ikke at tvmll. §384 første ledd kan bringes i anvendelse. Og hvad angår samme §'s annet ledd nr. 5 finner jeg det nok å bemerke, at de påkjærte «mangler» ved kjennelsen ikke er av den art, at de vilde hindre prøvelse av denne. Jeg finner derfor ikke å kunne ta påstanden om kjennelsens ophevelse på grunn av feil i saksbehandlingen tilfølge.

Angående de subsidiære kjærepunkter bemerkes:

Ad punkt 1. Herom finner jeg det nok å henvise til herredsrettens bemerkning på s. 171 i utskriften (dok. 3), idet jeg er enig i herredsrettens betraktning. De kjærende sees forøvrig å ha innlatt sig på realitetsprosedyre om Kleivestøl.

Ad punkt 2-3-4. Jeg har ikke kunnet tilegne mig den forståelse at herredsrettens bevisbedømmelse er uriktig. - Motpartens prosessfullmektig har påpekt et par punkter, hvor herredsretten menes å ha fremstillet rettsforholdet

Side:474

- beiterettighetene - uriktig; men disse angivelige uriktigheter, som ikke er påberopt av de kjærende, skjønnes ikke å være av nogen betydning for kjæremålet, og jeg har derfor ikke funnet det nødvendig å referere dem.

Ad punkt 5. Som ovenfor antydet er jeg av den mening, at herredsrettens opfatning av jordstyrets avgjørelse som en udelelig helhet må være riktig. Dette mener jeg fremgår av jordstyrets flertallsbegrunnelse, hvor det bl.a. heter, at «beitene i Måredalen må betraktes som felles, med undtagelse av bruket Måredal...» At jordstyrets avgjørelse bygger på forutsetningen om sambeiterett i hele beitefeltet, understrekes også ved mindretallets dissens. Men som ovenfor bemerket tilligger det ikke retten å gjøre nogen endring i jordstyrets avgjørelse. Denne må i sin helhet stå eller falle med sin rettslige forutsetning.

Da jeg således heller ikke finner å kunne ta de reelle kjærepunkter tilfølge, antar jeg at avgjørelsen må gis den form, at kjennelsen stadfestes.

Efter det resultat jeg således er kommet til finner jeg at de kjærende - blandt dem ikke medregnet Ivar Hatlem - må erstatte motpartene sakens omkostninger for overretten med kr. 150.-. Herredsrettens omkostningsavgjørelse er ikke påkjæret av motpartene.

Annenvoterende justitiarius Iversen: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende. Hvad angår den påståtte mangelfulle innkallelse skal jeg bemerke, at en mangel her måtte lede til vedtakets ophevelse, ikke til avvisning. Jeg antar imidlertid, at her ingen mangel foreligger, da den i lovens §59 satte brøk formentlig må beregnes efter skylden.

I tilslutning til det av herredsretten anførte skal jeg bemerke, at det formentlig er tilstrekkelig til tilfølgetagelse av motpartenes påstand, at møtet var innkalt også av personer, som ikke var sambeiteberettiget, og med hvem motpartene ikke pliktet å innlate sig i forhandling.

Tredjevoterende, hjelpedommer Nergaard: Med hensyn til avvisningspåstanden bemerkes at jeg har vært i nogen tvil om, hvorvidt den av førstvoterende påberopte kjennelse av Høiesteretts kjæremålsutvalg, som. gjaldt

Side:475

forkynnelse for en advokat som part, kan ansees avgjørende, hvor der som her handles om en forkynnelse for en prosessfullmektig, således at også ved sådan forkynnelse fristen må regnes fra prosessfullmektigens mottagelse av skriftet. Jeg er dog blitt stående ved å anta dette og med denne forutsetning finner jeg å måtte votere for at avvisningspåstanden tas til følge. Jeg går herved i henhold til de foreliggende oplysninger ut fra, at utskrift av den påkjærede kjennelse er sendt sakfører Reksten som forkynnelse gjennem posten den 21. desember og at brevet normalt skulde ha kommet ham i hende den 23. s. m. Hvorvidt det er kommet senere, har sakføreren ikke kunnet si og han har ikke oplyst noen omstendighet som gir grunn til å formode at så har vært tilfelle. Jeg går derfor ut fra, at han har mottatt brevet med utskriften den 21. desember, og kjæremålet er da erklært for sent.

I realiteten kommer jeg til det samme resultat som de tidligere voterende og tiltrer i det vesentlige førstvoterendes begrunnelse, idet jeg også erklærer mig enig i annenvoterendes bemerkninger. I et punkt vil jeg dog ta en reservasjon. Efter min mening burde nemlig herredsretten ha tatt stilling til de kjærendes påberopelse av at der i ethvert fall foreligger sambeite i Bakkebøs og Flatebøs utmarker, hvilket, således som jeg har forstått prosedyren, er påberopt subsidiært som en grunn til oprettholdelse av jordstyrets avgjørelse, selvom de kjærendes hevdelse av at der foreligger felles beiterett i forhold til dem også på hjemmestølene og ellers i Måredalens utmarksstrekninger ikke gis medhold. Men jeg kan ikke anse herredsrettens forbigåelse av dette punkt som en feil ved saksbehandlingen der bør tillegges noen følge. Efter det brede grunnlag, hvorpå jordstyrets avgjørelse - som fremholdt av førstvoterende - hviler og som efter de kjærendes prosedyre også i det vesentlige har været påberopt av dem for jordstyret og må antas å ligge til grunn for vedtaket i møtet den 24. april 1934, finner jeg nemlig at der under ingen omstendighet - hvad man enn vil anta om det påberopte felles utmarksbeite - kan bli tale om å oprettholde jordstyrets avgjørelse på basis derav.

Dommer Jynge: Jeg tiltrer annenvoterendes bemerkning.

Side:476

I henhold til voteringen

ERAKTES:

Den påkjærte kjennelse stadfestes.

I saksomkostninger for lagmannsretten (overretten) betaler Anna Elvenes, Georg Måren, Lars F. Flatebø og Johs. J. Måredal en for alle og alle for en til Nico Daae, Peder H. Espeskog, Thomas Måren, Peder A. Runnestø, Ivar H. Orvedal, Østen Flæte og Anders Berge 150 - et hundre og femti kroner.

Opfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse.