RG-1939-343
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1937-06-04 |
| Publisert: | RG-1939-343 (86 1939) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Ankesak nr. 7/1936. |
| Parter: | Ankende part: Olav A. Kyllo. (O.r.sakfører Bernn. Øvrevik.) Motpart: Peder Hoem, sen. (O.r.sakfører Peder Meland.) |
| Forfatter: | Lagdommer Fjærli, sorenskriver Berger, hjelpeDommer Knudsen |
| Lovhenvisninger: |
Hegra forliksråd avsa 4. desember 1935 dom med sådan slutning:
«Innklagede Peder Hoem sen. dømmes til å lede omhandlede bekk tilbake til sitt gamle, naturlige leie og stenge forsvarlig igjen det nuværende løp så bekken ikke ved stor vannstand påny bryter sig vei efter det avløp den nu har. Arbeide hermed utføres snarest mulig og senest innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.
Sakens omkostninger kr. 22.60 betales av partene i fellesskap med kr. 11.30 på hver innen samme frist.»
Denne dom blev påanket til Stjør- og Verdal herredsrett, som ved dom av 5. juni 1936 kom til sådan slutning:
«Motparten Olav Kyllo dømmes til å tåle at den i saken omhandlede bekk forsattt går over hans eiendom som angitt på den fremlagte skisse fra punkt A til D.
Sakens omkostninger opheves.»
Ved ankeerklæring av 4. august 1936 har Olav Kyllo bragt denne dom inn for Frostating lagmannsrett, hvor den ankende part har nedlagt sådan påstand:
«1. Herredsrettens dom underkjennes.
2. Forliksrådets dom stadfestes, således at motparten tilpliktes å lede omhandlede bekk tilbake til sitt gamle naturlige leie og stenge forsvarlig igjen det nuværende avløp over den ankende parts eiendom.
3. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger hos motparten for herredsretten og lagmannsretten.»
Side:344
Motparten har nedlagt påstand på stadfestelse av herredsrettens dom og tilkjennelse av saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett hos den ankende part.
Om tvistens gjenstand og nærmere omstendigheter henvises til begrunnelsen for herredsrettens dom.
For lagmannsretten foreligger saken i vesentlig samme skikkelse som for herredsretten. Dog er et par nye vidner ført, og åstedsbefaringen har ytterligere vist hvordan vannet graver i det nye bekkeløp.
De nye vidneprov er avgitt av den ankende parts kone og datter. Den første påstår å ha påhørt en samtale mellem partene forut for avgivelsen av løftet om bekkens overflytning. Under denne samtale nevnte den ankende part at han var villig til å la bekken få løp over hans eiendom på den betingelse at den blev ledet tilbake til det gamle løp dersom den voldte skade i det nye løp. Den ankende parts datter har oplyst at hun for et par år siden påhørte en samtale mellem partene, hvorunder den ankende part opfordret motparten til nu å ta bekken tilbake til det gamle løp, da skaden i det nye løp ved vannets gravning blev til vesentlig ulempe. Vidnet opfattet motparten slik at han erkjente sin plikt til å ta bekken tilbake og at han var villig til å gjøre dette.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og kan i det vesentlige tiltre denne domstols begrunnelse. For lagmannsretten er fra den ankende parts side især anført to argumenter for et annet resultat. Først mener den ankende part at det har vært en åpenbar forutsetning at han hadde rett til å ta bekken tilbake dersom den gjorde skade. Dette skulde fremgå av de samtaler som er ført om saken før det endelige løfte blev gitt. Motparten måtte herav forstå at løftet kun blev gitt på vilkår av tilbakeførsel, dersom skaden i det nye løp blev vesentlig. Hertil kommer så at vilkåret blev uttrykkelig nevnt den søndag da løftet blev gitt. For det annet har den ankende part hevdet at herredsretten har avgjort spørsmålet om bevisbyrden uriktig. Den kan ikke ensidig legges på den ankende part. Motparten som fikk en betydelig innrømmelse og en rett til å føre bekkeløpet over fremmed grunn, hadde all opfordring til å sikre sig et avgjørende bevis for at denne rett var en endelig rett, uten
Side:345
tidsbegrensning eller andre vilkår. Han har ikke sikret sig noe sådant bevis. Han har ikke sørget for å få løftet skriftlig. Han har her begått en vesentlig forsømmelse, dersom det er riktig som han sier åt han hadde fått en endelig og uigjenkallelig rett. Denne undlatelse vekker i og for sig en formodning om at retten ikke kunde være endelig. Men dernest medfører denne undlatelse at han må ha bevisbyrden for rettens omfang, når han påstår at den er endelig.
Lagmannsretten har funnet saken adskillig tvilsom. Den har funnet å måtte ta sitt utgangspunkt i det forhold at et bekkeleie efter sin natur er bestemt til å ha et nærmest uforanderlig løp, og når et bekkeleie omlegges, så må også formodningen være for at ordningen er ment å skulle bli slik for fremtiden. Herav følger at den part som vil holde sig adgang åpen til en forandring i det etablerte forhold, må sikre sig beviset herfor. Men når som her parters og vidners påstander står helt imot hinannen, kan man ikke si at noe bevis foreligger, hverken fra den ene eller annen side. Under disse omstendigheter kan man neppe si at den ankende parts forutsetning om tilbakeledning av bekken i tilfelle av at den kom til å gjøre vesentlig skade i det nye løp, må ha vært åpenbar for motparten. Den ankende part får da bevisbyrden for at han har holdt sig denne adgang åpen, men som påstandene står mot hinannen, kan denne bevisbyrde ikke sies å være opfylt fra hans side, skjønt det på den annen side må innrømmes at innholdet av de forutgående samtaler mellem partene om bekkens flytning på dette punkt gjør avgjørelsen tvilsom, og må lede til at saksomkostninger heller ikke tilkjennes for lagmannsretten.
I denne forbindelse bemerkes at efter lagmannsrettens opfatning er forholdene temmelig ulike for den ankende part og den nedenfor liggende eiendoms eier, vidnet Peter Bang, som også selv under sin forklaring innrømmet at for ham hadde spørsmålet om bekkens løp ingen vesentlig betydning.
Man vil også feste opmerksomheten ved motpartens standpunkt i forliksrådet, hvor han erklærte sig «villig til å bære en del av utgiftene med sikre mot videre utgravning»
Side:346
på den ankende parts eiendom. Lagmannsretten finner å burde uttale at det vilde være rimelig om motparten gjorde dette og bidrog til å begrense ulempene for den ankende part ved denne ordning som motparten selv har fordelen av.
Dommer Knudsen er kommet til et annet resultat, idet han finner at den ankende parts påstand bør tas tilfølge.
Det må ansees på det rene at Hoem ved den avtale som blev inngått om bekkens omlegning, opnådde bare fordeler og ingen ulemper, mens på den annen side Kyllo utelukkende blev påført skade og ulempe ved arrangementet. Videre er å merke at Hoem såvidt skjønnes ikke vilde kunne opnådd ekspropriasjonstillatelse til å lede bekken over på Kyllos eiendom. Tillatelsen fra Kyllos side innebar således noe annet og mer enn et avkall på en mulig ekspropriasjonserstatning. Under disse omstendigheter må det antas at det påhviler Hoem å godtgjøre at den vederlagsfri tillatelse til benyttelse av Kyllos eiendom på denne måte skulde være ubetinget og stedsevarig, uten hensyn til den skade og ulempe som Kyllo takket være sin velvilje måtte bli påført i tiden fremover. Det synes å ha formodningen mot sig at Kyllo skulde være nødt til å finne sig i at hans jord omkring det nye bekkeleie raste ut og kanskje selv være nødt til å bestride utgiftene ved å søke utbedret og begrenset slike skadevirkninger.
Med hensyn til saksomkostninger er jeg enig med flertallet
DOMSSLUTNING:
Herredsrettens dom stadfestes. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.