RG-1939-376
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1938-09-30 |
| Publisert: | RG-1939-376 (94 1939) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sak nr. 4/1937. |
| Parter: | Kjærende part: Karl Damås, Mosvik. (O.r.sakfører Smedstad, Levanger.) Motparter: Mathinus Øien og Ole Hansen Tetlivold. (Advokat Thor Tharum.) |
| Forfatter: | Lagdommerne Fjærli, Eriksen, lagmann Blom |
| Lovhenvisninger: | Jordloven (1928) §49, §50, §51, Trustloven (1926) §179 |
Ved kjennelse av 8. februar 1937 forkastet Inderøy herredsrett klage fra Karl Damås over en avgjørelse fattet 1. desember 1936, av ankenevnden for jordstyrene i Nord-Trøndelag, hvorved denne kom til sådan slutning:
«Den ved kgl. resl. av 20. mars 1936 i medhold av jordlovens §49, §50, §51 meddelte tillatelse for Karl Damås til å kreve tvungen avståelse av husmannsplassen Damåsen under gnr. 3, bnr. 1 Liaunet i Mosvik samt det under 28. august 1936 avholdte skjønn opheves. Ankenevnden fant ikke grunn til å ilegge partene omkostninger.»
Side:377
For herredsretten blev Karl Damås ilagt 60 kroner i saksomkostninger.
Karl Damås har efter erhvervet opreisning av 2/12 1937 påkjært herredsrettens kjennelse til lagmannsretten, hvor den kjærende part har nedlagt sådan påstand:
«1. Inderøy herredsretts kjennelse av 8/2 1937 opheves.
2. Ankenevndens avgjørelse av 1. desember 1936 opheves.
3. Saken hjemvises til ny behandling av ankenevnden, eventuelt herredsretten.
4. Der fastsettes ved kjennelse direktiver for den nye behandling.
5. Karl Damås tilkjennes alle saksomkostninger hos motparten.»
Motpartens påstand går ut på stadfestelse av herredsrettens kjennelse og at motpartene tilkjennes saksomkostninger.
Om tvistens gjenstand henvises til begrunnelsen for den påkjærte kjennelse. Spørsmålet er om samtykke av Kongen til tvangsavståelse er meddelt innen et år efter leieforholdets ophør.
Tillatelsen til avståelse av plassen Damåsen blev gitt ved kgl. res. av 20. mars 1936. Imidlertid var husmannen Johannes E. Damås, far av den kjærende part, ved Inderøy herredsretts dom av 15. februar 1933 fradømt plassen og dømt til fraflytning innen 14. april 1933. Denne dom er ikke påanket.
Man skulde da tro at leieforholdet i kraft av dommen måtte ophøre 14. april 1933.
Imidlertid har Landbruksdepartementet - i det foredrag som ligger til grunn for den foran nevnte kgl. res. anført følgende betraktninger:
«Videre antar man at leieforholdet til tross for at husmannen var dømt til å fraflytte plassen innen 14. april 1933, også fortsatte utover denne tid, da saksøkerens far uten innsigelse fra eieren vedblev å bo der og drive den på samme måte som han hadde gjort i de siste årene helt til sin død i 1935.»
Ankenevnden sier om forholdet: «Den 14. april 1933 ophørte, som foran nevnt, Johs. Damåsens festerett til plassen, og sønnen Karl inntrådte ikke som fester efter
Side:378
faren. Ingen av dem har efter den tid hatt fast ophold på plassen. Karl Damås har visstnok efter hvad han selv forklarer, nyttiggjort sig plassens høiavling i 1933 og 1934, men uten eierens samtykke og uten å betale noen avgift herfor.»
Herredsrettens opfatning er den samme som ankenevndens, se herom dens premisser.
Til bruk for lagmannsretten er foretatt bevisoptagelse ved Inderøy herredsrett 10. mai 1938 med avhørelse av den kjærende part, den ene av motpartene og 3 vidner.
Sakens faktiske grunnlag er ikke herved kommet i noen ny stilling.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og kan i det vesentlige tiltre dennes begrunnelse.
Man antar videre at Karl Damås må erstatte motpartene kjæremålssakens omkostninger for lagmannsretten. Disse ansettes til 200 kroner, idet man herunder tar hensyn til den realitetsprosedyre som fant sted før sakens avvisning ved kjennelse av 20/4 1937 på grunn av formentlig feilaktig rettsmiddel. Saksomkostninger blev da ikke tilkjent, og det blev ved denne avgjørelse ikke lagt vekt på at saken i realiteten var utprosedert. I denne nye sak har begge parter henvist til og påberopt sig den tidligere realitetsprosedyre, som har vært ganske omfattende.
I tillegg kommer de for herredsretten tilkjente saksomkostninger kr. 80.-, således at de samlede saksomkostninger for begge retter blir kr. 280.-.
Dommer Eriksen bemerket:
Jeg er enig i at herredsrettens kjennelse stadfestes. Men jeg antar ikke at det nu er adgang til å tilkjenne omkostninger for realitetsprosedyren i den kjæremålssak som blev avvist ved kjennelsen av 20/4 1937.
Efter tl. §179 skal retten treffe avgjørelse om saksomkostningene i dommen eller i den kjennelse som «avslutter saken». Undtagelse er gjort for det tilfelle at en dom eller kjennelse bare gjelder «en del av saken», og retten finner at den ikke kan avgjøre omkostningsspørsmålet særskilt for denne del. Da kan avgjørelsen opsettes til den dom eller kjennelse som «avslutter hele saken». Men
Side:379
hermed siktes bare til en opdeling efter lovens §150 §151. Ved en avvisningskjennelse skytes ingen del av saken ut til en senere avgjørelse som skal avslutte hele saken.
En avvisningskjennelse avslutter saken. Det kan heller ikke alltid regnes med at saken blir bragt inn på nytt, så det som her overhodet blir noen adgang til en senere omkostningsfastsettelse. Motpartenes påstand på omkostninger i den avviste sak må omfatte alle omkostninger ved saken og kan heller ikke godt leses som om den bare vedkom avvisningsspørsmålet, da det ingen avvisningsprosedyre var.
Både efter loven og motpartenes påstand må jeg derfor gå ut fra at kjennelsen av 20/4 1937 avgjorde hele omkostningsspørsmålet ved den tidligere sak. Motpartene hadde krav på at dette blev gjort. Ved kjennelsen blev omkostninger ikke tilkjent motpartene.
Efter min mening kan det ikke nu bli spørsmål om å ta op omkostningsavgjørelsen på nytt, selv om man måtte mene at den tidligere avgjørelse er ufullstendig og ikke tar hensyn til o mkostningene ved realitetsprosedyren. Kjennelsen er ikke angrepet i dette stykke, og man må se den som en avgjørelse i overensstemmelse med lovens §179 §175. At innleggene i den avviste sak nu kommer til nytte, er efter min mening uten betydning ved avgjørelsen av omkostningsspørsmålet, idet alt som vedkommer omkostningene ved den tidligere sak, må anses avgjort ved avvisningskjennelsen og heller ikke kunde avgjøres ved noen annen anledning.
Omkostningene ved den nuværende sak antar jeg bør settes til kr. 50.- da arbeidet har vært minimalt. Tillagt omkostningene for herredsretten kr. 80.- blir det tilsammen kr. 130.- som den kjærende part efter min mening bør betale.
Lagmann Blom bemerket:
Enig. Hvad omkostningsspørmålet angår, slutter jeg mig til førstvoterende, herr dommer Fjærli.
Det forekommer mig lite tvilsomt at retten må ha anledning til å ta hensyn til alt det arbeide vedkommende rettsfullmtkig har hatt med sakens realitet, - uten hensyn til når arbeidet er utført. Deri ligger ikke noen omgjørelse
Side:380
av den tidligere kjennelse. Realiteten kom jo ikke under påkjennelse dengang.
SLUTNING:
Herredsrettens kjennelse stadfestes. I saksomkostninger for herredsrett og lagmannsretten betaler Karl Damås til Matenius Øien og Ole Hansen Tetlivold 280 - to hunder og åtti - kroner innen 2 - to - uker efter denne kjennelses forkynnelse.