RG-1939-453

Instans:	Frostating lagmannsrett - Dom
Dato:	1938-07-01
Publisert:	RG-1939-453 (115 1939)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Ankesak nr. 27/1936.
Parter:	Ankende part: Gårdbruker Ivar Storstein. Motparter Opsitterne på gårdene Hole og Par.
Forfatter:	Lagdommerne Eriksen, Wildhagen, byfogd Bøgh
Lovhenvisninger:	Jordskifteloven (1882) §93, §86, §97

Nordre Sunnmøre herredsrett avsa den 31/8 1936 dom med sådan slutning:

«Den påankede ordning opheves.

Omkostningene for herredsretten opheves såvel i hovedsøksmål som i motsøksmål.»

Herredsrettens dom er avsagt med domsmenn og er enstemmig.

Av den påankede ordning efter utskiftningslovens §93 hitsettes følgende:

«1. Storstein og Frøsøie skål ha havn for «gjellbu» fremmenfor Holedalsvannet til en stor ur opfor sydøstre ende av vannet og fra samme efter en linje ned til vannet. Også Hole skal ha rett og anledning til å slippe sitt «gjellfe» eller «gjellbu» der.

I denne havn kan Storstein og Frøsøie slippe sine kreaturer til hvilken som helst tid og så lenge de ønsker såvel som Hole og Par. Når en part forlanger det, skal nødvendig gard opsettes fra uren ned til vannet innen ett år efter at det vidnefast er forlangt. Dette gjerde holdes med en halvpart av Storstein og Frøsøie og en halvpart av Hole og Par - alt under eksekusjons tvang.

Side:454

2. I markstrekningen heimenfor til Tverrgaren har Hole, Par, Storstein og Frøsøie felles havnegang for sine seterkreaturer, og man skal såvidt mulig som regel ha felles faredag i annen uke i juli måned.

Når Hole og Par vil flytte fra Fremseter (Holedalsseter) til Heimeseter eller i heimutmarken, så skal Storstein og Frøsøie ha rett til å ha sine kreaturer gående i den felles setermark så lenge de måtte ønske.

3. Storstein og Frøsøie skal ha rett til å slippe i setermarken de kreaturer som fødes eller fores på gårdene, dog kan storfe byttes i sauer, idet en ko settes til fire sauer med lam.

4. Hole og Par skal ha rett til av den felles setermark å innhegne 150 mål til kulturbeite, og Storstein og Frøisøie 80 mål. Hole og Par har rett til å legge sitt felt heim til Tverrgaren om de så ønsker, idet de kan velge. Velger ikke de, kan Storstein og Frøsøie ha rett dertil, idet Tverrgaren må kunne benyttes på en kant av et kulturbeitefelt. Kulturbeitefeltene skal strekke sig i fra veien og omtrent midt oppi skoglien.

5. Veiforpliktelsene holdes med 1/3 av Storstein og Frøsøie og 2/3 av Hole og Par, regnet fra Pars innmark.

6. Storstein og Frøsøie svarer kr. 0.80 pr. opsitter eller bruk pr. år regnet fra og med 1932.»

De samlede omkostninger ved forretningen blev beregnet til kr. 258.73 som blev fordelt på opsitterne på Storstein, Frøsøie og Hole og Par.

Ivar Storstein har ved ankeerklæring av 31/10 1936 innbragt herredsrettens dom for lagmannsretten.

Anken er rettet mot følgende deler av avgjørelsen, som menes å være uriktig:

1. Herredsretten har ikke funnet at det foreligger begjæring om ordnig efter utskiftningslovens §93.

2. De ankende parter har ikke tapt sin rett til å havne med småfe fordi om de i lengere tid ikke har benyttet denne rett.

3. Ojerdebyrden hindrer ikke at den ankende part kan havne med alt sitt fe.

4. Det må være rettslig adgang til anlegg av kulturbeitefeltet.

Side:455

5. Utskiftningslovens §93 i.f. er ikke til hinder for at det pålegges begge parter i fellesskap å sette op en gard som skiller mellem gjellbu og andre kreaturer.

6. Fordelingen av omkostningene antas uriktig.

Den ankende part har nedlagt sådan endelig påstand:

«1. Herredsrettens dom opheves forsåvidt angår den ankende part.

2. Forsåvidt angår den ankende part stadfestes ordningen, dog så at da bare en av opsitterne på Storstein og Frøsøie anker, blir retten til å innhegne 80 mål til kulturbeitefelt å nedsette til 20 mål.

3. Forsåvidt ordningen ellers ikke i sin helhet blir stadfestet, ønskes dom for at

a) Ivar Storstein har rett til å havne med såvel storfe som småfe i Holedalen.

b) Punkt 4 og 5 i anken er skjønnsspørsmål og skulde som sådanne ikke behandles av herredsretten, men må bli å behandle av overutskiftningsretten.

Subisidært til b) Utskiftningsrettens avgjørelse stadfestes for den ankende parts vedkommende, dog så, at kulturbeitearealet innskrenkes overensstemmende med punkt 2.

4. Efter såvel de prinsipale som subsidiære påstander blir utskiftningsrettens fordeling av omkostningene ved ordningen stadfestet.

5. Hole og Par dømmes til å betale den ankende part

hans omkostninger ved herredsrett og lagmannsrett.»

Motpartene Zakarias T. Hole, Jørgen O. Hole, Klaus R. Hole, Ragnhild O. Hole, Ole J. Par, Martin N. Par og Edvard Gjerdebakk, har nedlagt sådan påstand:

«1. At herredsrettens dom stadfestes.

2. At Hole og Pars opsittere frifinnes i fastsettelsessøksmålet.

3. At den ankende part dømmes til å betalt saksomkostninger for utskiftningsretten, for herredsretten såvel i hovedanken som i motanken, samt for lagmannsretten.»

Om sakens sammenheng henvises til herredsrettens domsgrunner. Til bruk for lagmannsretten er avhørt den ankende part og 6 av motpartene, samt 9 vidner.

Side:456

Nordre Sunnmøre Herredsrett. (Sorenskr. Hagen m/domsmenn).

Saken gjelder påanke av en utskiftningsforretning påbegynt 18. juli 1921 og avsluttet 16. august 1935 angående gårdene Hole, Par, Storstein og Frøsøies seterhavn. Ved forretningen blev av utskiftningsretten truffet en ordning av havneretten under henvisning til utskiftningslovens §93.

Retten er kommet til det resultat at ordningen må underkjennes. Det ansees som en feil i saksbehandlingen at ordningen er truffet uten at der forelå formell begjæring herom og at utskiftningsretten ikke gav de ankende parter adgang til å uttale sig om den ordning retten bestemte sig til å gjennemføre. Hvis dette var skjedd, hadde man muligens kommet til en ordning som alle fant sig tjent med.

Efter de gjennem vitneforklaringene fremkomne oplysninger har den rettstilstand som nu har bestått så langt tilbake som gamle folk kan erindre vært den at Storstein og Frøsøie har hatt sine seterhus på Holeseteren. Deres kreaturer har beitet i strekningen fra «tvergaren» og til dalens avslutning mot øst. Der har kun vært beitet med storfe (kjør), ikke gjeter eller sauer. Man har reist til seters noenlunde samtidig efterat veiene på forhånd av opsitterne i forening var eftersett og gjort i stand. Storstein og Frøsøie gjorde i stand rasen langs Holevannet. «Tvergaren» har stått hvor den nu står. Imidlertid kom den gamle dom av 1.725 for dagen. Denne var gått helt i glemmeboken, og den var ikke tinglyst. Og nu fikk de stridigheter som der tildels har vært omkring denne beiterett, ny næring. Efter de uttrykk som er anvendt i dommen, må det ansees utvilsomt at dengang gikk retten ut fra beitning med alle slags bufe. Efted de oplysninger dommen inneholder er beiteretten opstart på den måte at omkring 1.680 borttok et skred gården Holes hus med kreaturer og alt. I henhold til en «bevilling eller accord» med Holes opsittere fikk da Storstein og Frøsøie seterhavn «udi fremdsetteret» i Holemarken mot at hver opsitter betalte årlig en rixort til Holes opsittere og holdt seterveiene «med dennem vedlige». Der er dissens om, hvor beiteretten efter dommen skulde utøves. Det formenes at Storstein og Frøsøie oprinnelig hadde sin seter fremmenfor Holedalsvannet. Enkelte vidneprov støtter denne antagelse. Og der forefinnes tufter efter hus som neppe kan ha vært annet enn seterhus. Men når dommen uttrykkelig sier at beiteberettigede skal ha sitt febeite i «Holefremdsetter», kan denne betegnelse vanskelig opfattes anderledes enn som siktende på Holes seterhavn i motsetning til Holes hjemmehavn - heimseteren. I Holes seterhavn har da også

Side:457

Storstein og Frøsøie faktisk beitet så langt tilbake som man har sikker kunnskap om.

Rettens opfatning er den at uansett den gamle dom må beiteretten nu fastslåes å ha hatt det omfang som den i mange ganger hevdsperioden har hatt. Og denne bruk går 111 på beiterett kun for storfe i Hole og Pars seterhavn fra den nuværende tvergar østover så langt dalen rekker. Betingelsen for å utøve denne beiterett er at avgiften betales og at de beiteberettigede opfyller sin forpliktelse med hensyn til veiene. Efter utskiftningslovens §93 skal der ved ordning efter denne bestemmelse iakttas at rettigheten ikke forminskes og at dens utøvelse ikke gjøres i noen følelig grad besværligere eller byrdefullere for eieren. Avgjørelsen herav er i første rekke et skjønn. Men når ordningen etablerer at der skal kunne beites med sau istedetfor med kjør, etableres der i virkeligheten en utvidet beiterett, og der påføres eierne en utvidet gjerdebyrde, idet tvergaren som hittil kun har hegnet for storfe, da må settes i sådan stand og utvides således at den også hegner for sau. Ved det etablerte nye gjerde fra uren og ned til vannet for gjeldfehavnen påføres også eierne en ny gjeldsbyrde. Det antas ikke å være rettslig adgang til å etablere kulturbeite i Hole og Pars fellesutmark for de beiteberettigede. Efter hvad foran er anført, antar retten at de beiteberettigede nu kun har rett til beite for storfe. Utskiftningsretten har i punkt 3 etablert beiterett for alle kreaturer som fødes eller fores på gårdene. For dette punkts vedkommende hviler således ordningen på et efter rettens mening feilaktig rettsgrunnlag.

Hvad veivedlikeholdet angår, kan dette ikke være gjenstand for noen nyordning. De beiteberettigede skal sammen med grunneierne holde veiene vedlike. Det kan ikke forståes anderledes enn at vedlikeholdet skal utføres ved felles arbeide, og skulde opsitterne ikke kunne komme overens om dette veivedlikeholdet, må forpliktelsene ordnes ved skjønn efter vejloven, jfr. denne lovs bestemmelser i §88 og §89 .

Retten vil også ha bemerket at ordning av beiteretten må i tilfelle kunne foretas overensstemmende med utskiftningslovens §97 jfr. §86. - - -

• * *

Som nye dokumenter er fremlagt: - - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten og bemerker:

Efter de oplysninger som foreligger, må man gå ut fra

Side:458

at det for utskiftningsretten er fremsatt sådant forlangende, at den hadde adgang til å treffe ordning som omhandlet i utskiftningslovens §93.

Det sees, at under utskiftningsrettens møte den 18/7 1921 har den ene av rekvirentene, Knut Stadheim, blandt annet uttalt: «Han hadde vært i tvil om på hvilken måte man kunde få forholdet ordnet, og kunde man komme til en tilfredsstillende ordning uten utskiftning, så gjeme det.» Ivar Storstein fremholdt, at en ordning måtte man få, og var «bygdarane» (Storstein og Frøsøie) eiendomsberettiget, måtte man få almindelig utskiftning, men var disse bruksberettiget, måtte man få utskiftning i form av avløsning.

Ifølge utskiftningsformann Grønningsæters vidneprov, utarbeidet Knut Stadheim senere et forslag til forlik som gikk ut på en ordning. Dette forslag blev forelagt Holes opsittere, men blev ikke godtatt. Da utskiftningsretten fant at avløsning vanskelig kunde foretas, mente den sig berettiget til å treffe en ordning efter utskiftningslovens §93. Man kan efter det passerte ikke se annet, enn at utskiftningsretten måtte ha adgang til dette.

Ordningen kan derfor ikke opheves med den begrunnelse, at tilstrekkelig forlangende ikke er fremsatt. Man antar dog ikke at den kan oprettholdes i sin helhet. Herredsretten har ophevet hele ordningen, og dette er ikke påanket forsåvidt angår punkt 5 i ordningen om veiforpliktelsene. Det som utskiftningsretten har bestemt i dette stykke er derfor å anse som bortfalt. Men man antar heller ikke at ordningen kan oprettholdes når den i punkt 3 har bestemt, at storfe kan byttes i saner. Herom bemerkes:

Som begrunnelse for sin rett til å slippe småfe på beite i Holedalen har den ankende part henvist til en dom, avsagt ved Søndmøre sorenskriveri 13/9 1.725, og vidneprov om rettens omfang. Av uttrykkene i den gamle dom synes det vanskelig å trekke bestemte slutninger. Småfe er ikke uttrykkelig nevnt i dommen. Dommen sier sig å angår «gressbede», «fæbede», «setterhafn» eller lignende for Storsten og Frøsøie, og fastslår, at de bør ha denne rett «udi Holle Frembsetter, ligesom til foren, dog saa at hver opsider aarlig svarer til Holle Bønderne En rixort, samt

Side:459

holde setter Vejerne med dennem vedlige,... som og tilladt at drive deres qvæg, baade til fra Sætteret, saa at ingen Klage der over schal arivere». Om vidneprovene bemerkes, at ingen av de avhørte vidner har sett at Storstein eller Frøsøie har hatt småfe i Holedalen. Et vidne, Hans Storstein, som blev avhørt av utskiftningsretten i 1921 og da var 84 år gammel, men nu er avgått ved døden, har forklart, at de bare hadde storfe på seteren, og da de en gang hadde hestene der en tur, blev Holekarene «sure for det, og så begav man». Efter den foran nevnte rapport fra lensmannen i Sunnylven har Magnus Frøisa, som var født i 1845, forklart, at det bare blev setret med kjyr i Holedalen. Sau og geit haddes ikke i Holedalen den gang. Han forstod det slik, at Storstein ingen rett hadde til å ha smale-krøtterne i Holedalen. Hestene hadde de heller ikke i Holedalen. Imot disse vidneprov om gammel bruk, kan man ikke legge synderlig vekt på vidneprov om hvad den foran nevnte kårenkemann Samuel Pedersen Storstein, født 1809, skal ha uttalt. Han har efter det oplyste ved en leilighet sagt at Storstein hadde rett til å ha alle sine kreaturer av stort og smått i Holedalen. Det er intet oplyst om, at Samuel Storstein nevnte noen grunn for sin opfatning. Heller ikke kan man legge synderlig vekt på hvad Brit Storstein, som i 1921 var 78 år, men nu er død, har forklart for utskiftningsretten. Hun sier hun har hørt av sine svigerforeldre at Storstein og Frøsøie før i tiden hadde på seteren det man kunde fø på gården. Men så kom det etpar koner fra Geiranger til Storstein. Disse vilde heller ha småfeet hjemme, og det skulde være årsaken til at man sluttet med å ha småfeet på seteren. Efter det vidnemål fra N. A. Lillebø, som er nevnt foran, har man funnet at Samuel Pedersen Hole eller Storsteins kone var fra Geiranger. Man må dog anse det meget tvilsomt om opsitterne på Storstein og Frøsøie før hennes tid har hatt småkreaturer på seteren. Efter oplysningene må man rettest gå ut fra, at det fra Storstein og Frøsøie bare har vært havnet med storfe i Holedalen. Denne gamle bruk må man anta er den som stemmer med dommen av 1.725, og har vært gjeldende i mere enn 100 år.

Det kan vanskelig antas, at utskiftningsretten ved fastsettelsen

Side:460

av en ordning efter utskiftningslovens §93 har noen adgang til å forandre en rettighets omfang eller innhold, slik at storfe kan ombyttes med småfe. Dette vil inneholde en utvidelse av bruksretten, som ligger utenfor rammen av en regulering eller ordning. Dette gjelder særlig her, jfr. herredsrettens bemerkninger.

Man har funnet det tvilsomt, om utskiftningsretten ved en ordning efter lovens §93 kan gi den, som har en seterrett, adgang til åanlegge kulturbeite om han ønsker det. Man er dog blitt stående ved at utskiftningsretten ikke kan antas å ha overskredet rammen for sin myndighet i dette stykke. Både grunneierne og de seterberettigede er ved ordningen tillagt adgang til å anlegge kulturbeite. For å kunne utnytte havnegangen best mulig ved seterdrift, kan de tenkes å være ønskelig at kulturbeite anlegges. Dette gjelder også for dem som har en seterrett. Og når det som her er iakttatt, at begge parter er gitt adgang hertil som må antas rimelig, kan det vanskelig skjønnes, at det fra lovens side er noen hindring,mot ordningen på dette punkt.

Heller ikke kan man skjønne, at utskiftningsretten har overskredet sin kompetanse, når den ved punkt 1, jfr. punkt 2 i ordningen, har bestemt at det skal settes skille mellem tørrfe og melkefe. Hvorvidt et sådant skille er hensiktsmessig, vil være en skjønnsspørsmål, som hører under utskiftningsrettens avgjørelse.

Om saksomkostningene bemerkes:

Lagmannsretten er enig med herredsretten i, at omkostningene for utskiftningsretten bør bæres av Storstein og Frøisøies opsittere i fellesskap som rekvirenter av forretningen. I disse omkostninger inngår ikke sakførersalær, idet dette bør bæres av vedkommende parter.

Man finner det rimelig at opsitterne på Hole og Par i den her nevnte utstrekning fritas for omkostninger, idet rekvirentene ikke fikk medhold i sin prinsipale påstand om utskifning og heller ikke i sin subsidiære påstand om avløsning.

Man er enig med herredsretten i at omkostninger for denne rett ikke bør tilkjennes.

Efter resultatet blir omkostninger heller ikke å tilkjenne for lagmannsretten.

Side:461

DOMSSLUTNING:

Utskiftningsrettens ordning efter lov om utskiftning av 13. mars 1882 §93 stadfestes for Ivar Storsteins vedkommende, dog således at punkt 5 om veiforpliktelse bortfaller, og punkt 3 forandres så bare storfe kan slippes i setermarken uten at det er adgang til å bytte storfe med sau eller annet småfe.

Det område,som Ivar Storstein kan gjerde inn til kulturbeite, settes til 20 mål.

Herredsrettens bestemmelse om fordelingen av saksomkostningene ved utskiftningsretten stadfestes for Ivar Storsteins vedkommende, og omkostningene utredes av ham innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

Herredsrettens avgjørelse av omkostningsspørsmålet ved herredsretten stadfestes for Ivar Storsteins vedkommende.

Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.