RG-1940-149

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1940-03-16
Publisert:	RG-1940-149 (38 1940)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Ankesak nr. 253/1939.
Parter:	Ankende parter: Gj.S. Graver m.fl. (Overrettssakfører Torolf Eid, Kongsberg.) Motpart: Klara Marie Aas, Kongsberg. (Overrettssakfører Nils Sagaas, Kongsberg.)
Forfatter:	Lagmann Krog, lagdommer Stenersen, hjelpedommer Knudsen
Lovhenvisninger:	Arveloven (1854) §54, §172, §55

Kongsberg Skifterett har den 27. juli 1939 avsagt kjennelse med sånn slutning:

«Ingebjørg Vastvedts testament av 15/8 1928 anerkjennes

Side:150

som gyldig og bindende for hennes dødsbo og legges til grunn fos skifteoppgjøret av dette. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Om sakens gjenstand henvises til skifterettens begrunnelse.

Kongsberg skifterett. (Sorenskriver Elster).

Den 15. august 1928 opprettet Ingebjørg Vasstvedt som var ugift og uten livsarvinger sånnt testamente:

«Jeg Ingeborg G. Vastvedt, der ingen livsarvinger etterlater meg, oppretter herved følgende testament:

1. Klara Marie Aas, født xx.xx.1916 skal ha kr. 20 000- - tyve tusen kroner. Kapital med renter skal stå i Hovin Sparebank og være urørt til hun har fylt 25 - fem og tyve - år, og bestyres av Hovin Overformynderi med en av mine slektninger som hennes verge. Overformynderiet med vergens samtykke kon dog gi henne rett til å bruke endel av rentene til skoleutdannelse som de finner er ganglig for henne.

Dør hun før sitt fylte 25 - fem og tyve - år skal det hele beløp tilfalle mine søskende eller deres etterlatte.

2. Min øvrige formue deles etter loven likt mellom mine søskend eller deres etterlatte.

Dette testament trer i kraft etter min død.

Kongsberg 15. august 1928. Ingebjor Vastvedt (sign.)»

Testamentet var underskrevet av testator og bekreftet på vanlig måte av to vitterlighetsvitner. Det var for henne skrevet av en av hennes slektsarvinger. Den 7. mars 1934 ble testamentet av henne ved sakfører Eid påført sålydende: «Erklæring om tilbakekallelse av testament. Undertegnede Ingebjørg G. Vastvedt tilbakekaller herved foranstående testament. Jeg har i dag underskrevet et nytt testament som trer istedenfor foranstående nå tilbakekalle testament.» Samme dag opprettet hun ved sakfører Eid et nytt testament sålydende:

«Underskrevne Ingebjørg G. Vastvedt som ingen livsarvinger etterlater seg, erklærer det herved for min siste vilje at alt hva der etter mig måtte være av midler når mulig gjeld samt utgiftene ved min sømmelige begravelse og alle andre nødvendige omkostninger for boet er dekket skal tilfalle mine arvinger etter loven, idet mitt tidligere testament av 15. august 1928 er tilbakekalt»

Såvel erklæringen som det nye testamentet ble bekreftet på

Side:151

vanlig testamentarisk måte. Ingebjørg Vastvedt avgikk ved døden den 1/4 1938. Boet er tatt under skifterettens behandling. I boet foreligger det opprinnelige testament av 1928 med påtegninger av 1934 omhyggelig utstrøket, mens testamentet av 1934 ikke foreligger. I juli 1938 forela sakfører Eid testamentet av 1928 for rettskjemiker Bruff for å få dennes uttalelse bl.a. om tidspunktet for overstrykningen av påtegningen spesielt om denne hadde funnet sted før eller etter dødsdagen 1/4 1938. Rettskjemikeren har svart i skriv av 14/7 1938, hvorav hitsettes: «Hvorvidt overstrykingene er foretatt før eller etter 1. april 1938 tør jeg ikke bestemt uttale meg om. Overstrykingene kan etter blekkets egenskaper å dømme være foretatt før denne tid, men det er intet til hinder for at overstrykingen kan være foretatt senere.»

Under bobehandlingen har testamentsarvingen Klara Marie Ås påstått testamentet av 1928 opprettholdt og nedlagt sånn påstand:

Ingebjørg Vastvedts testamente av 15/8 1928 anerkjennes som gyldig og bindende for hennes dødsbo og blir å legge til grunn for skiftebehandlingen. Saksøkerne dømmes til in solidum å betale saksøkte omkostninger i skiftetvisten.

Slektsarvingene som etter rettens pålegg har opptrådt som saksøkeren har bestridt at testamentet av 1928 kan opprettholdes, og har nedlagt sånn påstand:

Det kjennes at Ingebjørg Vastvedts samtlige etterlatte midler etter at boets mulige gjeld er fratrukket i sin helhet skal fordeles etter arvelovens regler på hennes arvinger etter loven, idet testamentet av 15. august 1928 kjennes å være uten gyldighet.

Retten skal bemerke:

Det foreligger til avgjørelse for retten hvem som må antas å ha tilintetgjort T. 34 og utstrøket erklæringen av samme dag på T. 28 og i forbindelse hermed hvis det antas å være avdøde, hva i så fall kan ha vært hennes mening hermed. Videre om utslettelse av erklæring av 1934 og tilintetgjørelse av testament av samme år er tilstrekkelig til at T. 28 atter trer i kraft eller om det hertil må kreves en ytterligere testamentarisk akt.

Med hensyn til det første spørsmål hevder slekten at T. 34 er forkommet uten testators forsett og at det derfor fremdeles skal gjelde på grunnlag av den foreliggende gjenpart, se arvel.s §55.

Vil Aas hevde det motsatte, må bevisbyrden påhvile henne som dessuten er den som har interesse av at dette testamente bortkom. Videre hevder slekten, at T. 28 som en gang testamentarisk tilbakekalt ikke trer i kraft blott ved utstrykingen av erklæringen og

Side:152

tilintetgjørelse av T. 34 dertil kreves en ny testamentarisk akt. Aas har herimot anført at etter rettskjemiker Bruns uttalelse er det overveiende sannsynlig at utstrykingen har funnet sted før avdødes død og at det må være henne som har foretatt den og tilintetgjort T. 34. Derved trer T. 28 atter i kraft. Også Aas henviser til arvel.s §55, og begge parter til Knophs arverett kap. 26.

Rettens skal med hensyn til spørsmålet om bevisbyrden bemerke at de regler for denne som kan utledes av arvel.s §55 i nærværende tilfelle kommer i en særstilling derved, at det ikke er det opprinelige testamente som er bortkommet, men et senere som tilbakekaller det første og som ikke inneholder nye særbestemmelser, men kun henviser til lovens regler. Ved siden av tilbakekallelseserklæringen på T. 28 var T. 34 egentlig overflødig - bestemmelsen om begravelse faller jo egentlig av seg selv. Retten må derfor se hen til det spesielle forhold som foreligger. Skal Aas som særlig interessert i at T. 34 ikke eksisterer, bevise at testator og ikke hun selv har fjernet dette og foretatt utstrykingen, eller må det påligge slekten som påstår rett etter T. 34 å godtgjøre at dette skal være gyldig tross det er bortkommet. Se Knoph det siterte sted: «Situasjonen og dens bevismuligheter må spille en avgjørende rolle både ved selve bevisbyrdespersmålet og for kravene til bevisets styrke.»

Retten finner ikke i nærværende tilfelle i første rekke å la avgjørelsen avhenge av bevisbyrdens fordeling, men av en direkte bedømmelse fra rettens side av forholdet selv. Utgangspunktet må være at det er det sannsynligste at det er testator selv som har omgjort sine bestemmelser, og spørsmålet er om det foreligger omstendigheter som trekker i annen retning. Det foreligger ikke etter rettens mening. Det kan ikke avgjøres ad kjemisk vei når utstrykingen på T. 28 har funnet sted, og retten kan ikke være enig med rettskjemikeren i at det ville være naturlig for avdøde å attestere at overstrykingene var foretatt av henne. En så formell fremgangsmåte lå neppe i hennes tanke. Skulle overstrykingene være foretatt etter hennes død, ville det foreligge en straffbar handling som ikke kan antas uten bevis. Avdødes opprinnelige plan var jo å testamentere Aas en vesentlig del av sin formue, den omgjør hun i 1934, men beholder samtidig det gamle testament. Det kunne tenkes at T. 34 var bortkommet ved et tilfelle, men utstrykingen kan ikke ha funnet sted ved et tilfelle, så sannsynligheten taler for at denne har funnet sted i forbindelse med at T. 34 er tilintetgjort. Testator hadde den hele tid rådighet over

Side:153

begge dokumenter, og det er intet påfallende i, at Ingebjørg Vastvedt, som bodde hos Aas til sin død, kan ha vendt tilbake til sin opprinnelige bestemmelse, og heri ligger forklaringen til det forhold som nå foreligger at T. 34 er borte og at påtegningen på T. 28 er utslettet. At noen skulle ha foretatt utstrykingen, mens testator levde uten hennes vitende kan heller ikke godt antas. Retten går derfor ut fra at det er avdøde selv som har foretatt utstrykingen og kassert T. 34, og det kan da spørres, hva hun har ment hermed. Det synes da nødvendig å anta at hun har ment å kalle det gamle testament av 28 til live igjen og trodd å kunne gjøre det ved å gå fram som gjort. Slektens standpunkt er jo at T. 28 er endelig tilbakekalt og bortfalt ved den en gang påførte erklæring, men at avdøde skulle ha tenkt således er neppe trolig. Derimot er spørsmålet om hun har oppnådd det som hun har tilsiktet, eller om det hertil kreves som av slekten hevdet ny testamentarisk akt som følge av at tilbakekallelsen av T. 28 har funnet sted i testamentariske former. Her kommer arvelovens §54 til anvendelse. Den foreskriver at tilbakekallelse av testamentet skal finne sted i testamentarisk form. Det er her gjort. 'Videre bestemmer paragrafen: «Dersom arvelateren har tilintetgjort eller på annen måte tilbakekalt en senere anordning uten å tilbakekalle den tidligere bestemmelse, kommer denne på ny i kraft.» Den må anvendt på det foreliggende tilfelle bety, at når T. 34 er tilintet gjort og erklæring av 34 ved utstryking også er tilintetgjort eller utslettet, trer T. 28 påny i kraft. Om formen for denne «senere anordnings» tilbakekallelse er intet bestemt foreskrevet, her er det faktiske forhold nok. Slekten har villet betrakte T. 28 som endelig bortfalt og T. 34 som eksisterende etter arvel.s §55, men da måtte det være godtgjort, at det var bortkommet uten testators forsett, og det er ikke gjort. Det ville jo heller ikke tjene noe formål å kreve et nytt testamente i det gamles sted når som av retten antatt utstrykingen av erklæringen er foretatt av testator selv. Derved framtrer testators mening som det gjelder å finne. Retten finner derfor å måtte ta saksøkte Aas' påstand tilfølge, idet dog saksomkostningene oppheves i henhold til tvistemålsl.s §172, 2. ledd, 1. passus.

Ingebjørg Vastvedts slektsarvinger, Gjermund Sveinson Graver m. fl., dog ikke søsterdatteren Torbjørg Aas, har påanket kjennelsen. Anken gjelder hele tvistegjenstanden.

Side:154

Det anføres i ankeerklæringen, at skifteretten har tatt feil, når den har antatt at de ankende parter må bevise at testamentet av 1934 er forkommet uten testators forsett, samt utstrykningen på testamentet av 1928 ikke er foretatt av testator. De ankende parter er heller ikke enig i at skifteretten har antatt at testamentet av 1928 påny er trådt i kraft etterat testamentet av 1934 er forkommet, og påtegningen på testamentet av 1928 overstrøket, idet den har antatt at det var unødvendig med testamentsform for å bringe testamentet av 1928 til å tre i kraft påny. De ankende har nedlagt sånn påstand:

«1. Det fastsettes av lagmannsretten, at Ingebjørg Vastvedts samtlige etterlatte midler - etterat boets mulige gjeld er fratrukket - i sin helhet skal fordeles etter Arvelovens regler på hennes arvinger etter loven, idet testamentet av 15/8 1928 kjennes å være uten gyldighet.

2. Klara Maria Aas dømmes til å betale saksomkostninger til saksøkerne for skifterett og lagmannsrett.»

Ankemotparten Klara Maria Aas har nedlagt sånn påstand:

«Skifterettens kjennelse stadfestes, dog således at ankemotparten tilkjennes saksomkostninger såvel for skifteretten som for lagmannsretten.»

I lagmannsretten har ankemotparten og Gjermund Graver avgitt partsforklaringer. Ankemotpartens far, gårdeier Otto Halvorsen Aas, er avhørt som vitne. Saka står i det vesentlige i samme stilling som i skifteretten.

Lagmannsretten skal bemerke:

Etter de framkomne opplysninger antar retten å kunne gå ut fra at det er avdøde Ingebjørg Vastvedt som har fjernet testamentet av 1934 fra sine papirer og overstrøket påtegningen på testamentet av 1928. Det er opplyst, at hun i mange år har bodd i huset hos ankemotpartens foreldre, og det er ikke kommet fram at det har vært uoverensstemmelser av noen betydning i forholdet mellom dem. Hun var ved god helbred og fullt åndsfrisk til hun døde 83 år gammel den 1. april 1938 av slag. Hun hadde til sin død testamentet av 1928 i sitt verge, og det antas ikke at noen overlevende har kunnet komme til hennes papirer eller har foretatt disposisjoner med hensyn til

Side:155

disse så lenge hun levde. Den 20. april 1938 ble testamentet forelagt for Gjermund Graver. Påtegningen på det var da overstrøket. Testamentet ble den 22. april s.å. tilstillet skifteretten og ble den 12. juli sendt den skriftsakkyndige kjemiker Bruff til undersøkelse. Bruff har i sin i sakas anledning avgitte rapport konkludert med å anføre: «I henhold til det foran anførte kan jeg uttale at blekket er sterkt oksydert. Dette er jo også rimelig, idet testamentet er framlagt i sin nåværende stand allerede for ca. 3 måneder siden. Hvorvidt overstrykningene er foretatt før eller etter 1. april 1938 tør jeg ikke bestemt uttalte meg om. Overtsrykningene kan, etter blekkets egenskaper å dømme, være foretatt før denne tid, men det er intet til hinder for at overstrykningene kan være foretatt senere. Hvis overstrykningene var foretatt av Ingebjørg Vastvedt personlig, ville det være rimelig og naturlig at overstrykningene var attestert foretatt av henne.»

Retten er ikke enig i det som er anført i siste setning. Konklusjonen iøvrig ses å være helt negativ, men dette kunne muligens ha vært annerledes hvis slektsarvingene eller skifteretten hadde sendt dokumentet til undersøkelse av rettskjemikeren så snart det var mottatt fra Aas eller da spørsmålet om å anlegge sak til prøvelse av testamentets gyldighet var reist i skiftesamling den 24. mai 1938. At bevismuligheter på denne måte kan være blitt avskåret bør ikke gå ut over ankemotparten. Under de nevnte omstendigheter antas det som allerede anført at retten må kunne gå ut fra at Ingebjørg Vastvedt har tilbakekalt sine disposisjoner av 1934, jfr. Arvelovens §54, annet punktum. Dette resultat styrkes også ved hva der er forklart av ankemotparten: At Ingebjørg, da ankemotparten var ca. 17 år, fortalte henne at Ingebjørg hadde testamentert henne et beløp og viste henne den passus i testamentet, hvor dette var anført samt at Ingebjørg ved flere anledninger senere hadde nevnt for henne at hun hadde testamentert henne penger.

Retten anser det lite tvilsomt, at Ingebjørgs mening, da hun fjernet testamentet av 1934 og overstrøk påtegningen på det tidligere testament, var at dette påny skulle komme i kraf. Etter rettens forståelse av Arvelovens §54, tredje punktum, må også dette være blitt følgen. Det

Side:156

kunne derfor ikke være nødvendig å treffe bestemmelse derom i testamentsform.

I henhold til det anførte vil skifterettens kjennelse bli stadfestet, også forsåvidt angår saksomkostningene, jfr. TI. §172, annet ledd. For lagmannsretten vil ankemotparten bli tilkjent saksomkostninger hos de ankende, idet retten ikke finner at disse på grunn av særlige omstendigheter bør fritas for erstatningsplikt.

DOMSSLUTNING:

Skifterettens kjennelse stadfestes.

I saksomkostninger for lagmannsretten betaler de ankende parter til ankemotparten 300 - tre hundre - kroner, én for alle og alle for én.

Oppfyllelsefristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.