RG-1940-644
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1939-12-30 |
| Publisert: | RG-1940-644 (154 1940) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sak nr. 40/1939 B. |
| Parter: | Den kjærende part: A/S Volvo, Oslo. (orsakf. H.J. Bjørnstad, Svolvær,) Motpart: Stine Jacobsen Riise, Fridheim i Lofoten. (Orsakf. B. Vik, Svolvær.) |
| Forfatter: | Lagmann Hartmann, lagdommer Munthe, lagd. Lunde |
| Lovhenvisninger: | Skjønnsprosessloven (1917) §66, §74, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §176 |
Lofoten herredsrett (dommerfullmektigen) avsa den 5/12 1939 kjennelse med denne slutning:
«Saksøkeren innrømmes utsettelse med å forevise og tilby den av retten fastsatte løsningssum kr. 2.556,70 til nytt rettsmøte som er berammet til tirsdag den 19. desember 1939 kl. 17.»
Det går fram av kjennelsens grunner hva saken gjelder.
Side:645
Lofoten herredsrett.
O.r.sakfører Vik henviste panteattest fremlagt som bilag 2 ad dok. 1 under den avholdte odelstakst over eiendommen Riise lille, gnr. 32, bnr. 4 i Buksnes og foreviste og tilbød takstsummen kr. 3.500.- med fradrag av panteheftelsen tilsammen kr. 3.451,40 med kr. 48.60. Panteheftelsen er etter saksøkerens oppgave: 2 obligasjoner til Hypotekbanken tilsammen til rest kr. 943.30 samt garantidokument fra Anders Rise til A/S Volvo for kr. 2.508.10.
Saksøktes prosessfullmektig opplyste at sistnevnte garantidokument er i sin helhet falt bort som udekket ved tvangsauksjon før taksten og at saksøkeren og hans fullmektig meget godt kjente til dette. Han påstår derfor forevist og tilbudt takstsummen kr. 3.500.- med fradrag av den påhvilende panteobligasjon til Hypotekbanken kr. 943.10 med kr. 2.556,60.
Retten finner etter de opplysninger saksøktes prosessfullmektig har fremkommet med, godtgjort saksøktes påstand om at det nevnte garantidokument er bortfalt før odelstaksten og at saksøkeren derfor må forevise og tilby kr. 2.556,70.
Saksøkerens prosessfulmektig begjærte utsettelse med å forevise den fastsatte løsningssum.
Saksøktes prosessfullmektig protesterte mot at utsettelse ble gitt, og nedla påstand om at odelsretten måtte ansees som tapt etter skjønnslovens §74 nr. 3. Rettsforhandlingene ble avsluttet og saken tatt opp til kjennelse.
Det ble avsagt
Kjennelse:
Saksøkeren har i rettsmøtet lovlig forevist og tilbudt kr. 48.60 som utgjør differansen mellem takstsummen kr. 3.500.- og de på eiendommen ifølge panteregistret hvilende heftelser, to obligasjoner til Hypotekbanken samt et garantidokument til A/S Volvo tilsammen til rest kr. 3.451,40.
Ifølge opplysniger fra saksøkte har retten funnet godtgjort at sistnevnte heftelse må anses for å være falt bort før taksten, selv om den ikke er slettet i pantebøkene, og retten har derfor i medhold av skjønnsprosesslovens §66, 2. ledd, pålagt saksøkeren å forevise og tilby en løsningssum av kr. 2.556,70 som utgjør differansen mellom taksten kr. 3.500.- og restgjelden til Hypotekbanken kr. 943.30.
Saksøkeren har i retten erklært at han ikke mente seg pliktig til å erlegge høyere sum enn den tilbudte, og har derfor i medhold av skjønnsprosesslovens §66, 2. ledd, begjært utsettelse med
Side:646
å forevise den fastsatte løsningssum i et nytt rettsmøte. Han har gjort gjeldende at nevnte gaarntidokument fremdeles iflg. grunnbøkene hviler som heftelse på eiendommen, og dette har ikke vært til hinder for at saksøkeren har kunnet få lån til løsningen.
Saksøktes prosessfullmektig har protestert mot utsettelse, idet han hevdet at retten i nærværende tilfelle ikke har adgang til å gi utsettelse som begjært, idet skjønnsprosesslovens §66 bare sikter til de tilfeller da en heftelse er falt bort etter at odelstaksten er holdt, men heftelser i nærværende tilfelle faktisk er falt bort som udekket ved tvangsauksjonen i 1936. Han hevdet at saksøkeren hele tiden hadde vært bekjent med dette. Til det siste har saksøkeren bemerket at han ikke har hatt kjennskap til at panteretten iflg. det tinglyste garantidokument var falt bort, at det heller ikke har vært saksøktes mening, bestyrkes ved at panteretten ikke er slettet til tross for at saksøkte hele tiden har hatt det i sin makt å få den vekk enten ved å kvittere dokumentene til slettelse eller ved å begjære det slettet som udekket ved tvangsauksjon med hjemmel i tvfbl. §176.
Retten skal bemerke at saksøkeren til tross for at han har hatt kjennskap til den avholdte tvangsauksjon over eiendommen kan ha hatt grunn til å tro at panteretten iflg. garantidokumentet fremdeles besto da eiendomsretten og panteretten etter tvangsauksjonen ble forenet på samme hånd, og panteretten derfor ikke naturnødvendig måtte falle bort som udekket ved tvangsauksjonen. Eieren kunne nemlig fremdeles ha interesse av å ha panteretten stående,og den er pr. i dag faktisk ikke slettet av grunnbøkene. Selv om retten derfor etter opplysning av saksøktes prosessfullmektig har funnet det på det rene at panteretten må bli å anse som bortfalt før odelstaksten, kan dette ikke være til hinder for at den tar hensyn til saksøkerens uvitenhet på dette punkt og innrømmer ham utsettelse med å forevise og tilby den av retten fastsatte løsningssum til et nytt rettsmøte. Retten finner ikke at det etter §66, 2. ledd, er noe til hinder for å innrømme utsettelse selv om heftelsen er falt bort før odelstaksten, all den stund det faktisk er tvist mellom partene om hvorvidt saksøkeren skal overta heftelsene. En finner tvertimot at det ville være urimelig i dette tilfelle å nekte en kort utsettelse.
Side:647
I rettsmøte den 19/12 1939 foreviste Stine Jakobsen Riise kr. 2.556,70 og tilbød å betale beløpet mot å få skjøte utstedt. A/S Volvo nektet å ta imot beløpet, idet det anså odelsretten bortfalt etter reglene i skjønnsprosesslovens §74 p ost 3. For øvrig henviste A/S Volvo til at firmaet den 15/12 1939 hadde påkjært herredsrettens kjennelse. Med hjemmel i §70 i nevnte lov bestemte derfor retten at saken skulle fortsette etter de alminnelige regler for tvistemål.
I kjæremålserklæringen, som er fremsatt i rett tid, gjør A/S Volvo gjeldende at det ikke er lovlig adgang til å gi utsettelse i dette tilfelle. Utsettelsen kan - hevdes det - bare gis, når heftelser ved taksten hvilte på eiendommen, senere er bortfalt eller nedbetalt, eller når det er tvist mellom partene om at saksøkeren skal overta en heftelse. Denne panterett som A/S Volvo hadde i eiendommen etter «garantierklæring» av 4/6 tgl. 5/8 1934, var endelig bortfalt ved at Norges Banks auksjonsbud ble stadfestet ved namsrettens kjennelse av 27/6 1936. At A/S Volvo senere kjøpte eiendommen av Norges Bank kan da ikke bevirke at panteretten igjen våkner tillive, og det har ingen betydning at den ikke er slettet av eiendommens folium i panteregisret. Stine Jakobsen og hennes prosessfullmektig har vært fullt klar over dette. Hadde de vært i tvil, kunne de rettet forespørsel til A/S Volvo. Når de har unnlatt dette og derfor møter overraskelser, kan de ikke nyte godt av reglene i skjønnsprosesslovens §66, 2. ledd.
A/S Volvo har nedlagt følgende påstand:
«1. Den av Lofoten herredsrett under 5/12 d. å. avsagte kjennelse i odelssak: Stine Jakobsen Riise, Fridheim-A/S Volvo, Oslo, oppheves.
2. Stine Jakobsen Riise tilpliktes å betale den kjærende part de med kjæremålet forbundne omkostninger.»
Kjæremålserklæringen er meddelt Stine Jakobsen, som ikke har gitt tilsvar.
Lagmannsretten kommer til det samme resultat som herredsretten og kan i alt vesentlig tiltde dens begrunnelse. Etter skjønnsprosesslovens §66, 2. ledd, kan retten gi utsettelse med å forevise den fastsatte løsningssum i ethvert
Side:648
tilfelle hvor det er tvist mellom partene om en heftelse skal overtas.
Det er på det rene at A/S Volvos tidligere panterett var bortfalt, men - muligens fordi den ikke var slettet av panteregistret - har Stine Jakobsen svevet i den villfarelse at den fremdeles bestod. Man kan formentlig si at det således er tvist mellom partene på dette punkt. Når herredsretten etter en skjønnsmessig vurdering av hvor undskyldelig sakførerens villfarelse var, har gitt utsettelse, finner lagmannsretten ikke tilstrekkelig grunn til å omgjøre denne avgjørelse.
Herredsrettens kjennelse blir derfor å stadfeste.
Saksomkostninger er ikke påstått.
Kjennelsen er enstemmig.
SLUTNING:
Herredsrettens kjennelse stadfestes.
Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 29 juni 1940:
Utvalget finner, at kjæremålet ikke kan tas under behandling, idet det ikke gjelder tolkningen av skjønnsprosesslovens §66 eller noen annen lovforskrift, men alene spørsmålet om hvorvidt den i saken omhandlede heftelse hviler på eiendommen.