RG-1941-174
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1941-05-14 |
| Publisert: | RG-1941-174 (45 1941) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Ankesak 190/1940. |
| Parter: | Den ankende part: Gårdbruker Kåre Arnestad. (Overrettssakfører Harald Muur.) Motpart: Karsten O. Hagen. (Lagmannsrettssakfører Herman Rustad.) |
| Forfatter: | Lagmann Krog, lagdommerne Borch, Stenersen med domsmenn |
| Lovhenvisninger: |
Med hensyn til sakens sammenheng henvises til Sør-Østerdals herredsretts dom av 16/2 1940 med sånn domsslutning:
«Saksøkte Karsten O. Hagen frifinnes. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Gårdbruker Kåre Arnestad har påanket dommen. Anken gjelder hele tvistgjenstanden, og anken grunnes på at herredsretten har tatt feil i rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen når den har ansett ankemotparten som husmann på bruket Rosenberg. Den ankende part mener at motparten er alminnelig forpakter og at han derfor plikter å fraflytte etter skjedd oppsigelse. Den ankende har nedlagt sånn påstand:
«Karsten O. Hagen dømmes uberettiget til å bebo og bruke gnr. 24, bnr. 5 Rosenberg i Åmot, tilhørende Kåre Arnestad. Karsten O. Hagen med sin familie tilpliktes - under utkastelses tvang - å ryddiggjøre og innen to måneder etter dommens avsigelse å fraflytte Rosenberg. Karsten O. Hagen dømmes til å betale Kåre Arnestad saksomkostninger for herreds- og lagmannsretten.
Subsidiært er nedlagt sånn påstand:
«Karsten O. Hagens stilling på Rosenberg fastslåes å være en alminnelig jordforpakters. Med denne innskrenkning som måtte følge av Forordning av 22. mars 1941 tilpliktes Hagen med sin familie under utkastelsestvang å ryddiggjøre og innen to måneder etter dommens avsigelse å fraflytte Rosenberg.»
Den ankende har anført at han også i dette tilfelle gjør påstand på saksomkostninger for herreds- og lagmannsrett.
Ankemotparten, husmann Karsten O. Hagen, som er tilstått
Side:175
bevilling til fri sakførsel, har ved sin prosessfullmektig nedlagt sånn påstand:
«1. Sør-Østerdal herredsretts dom av 15/2 1940 stadfestes. Subsidiært: K. Hagen blir for tiden å frifinne.
2. Kåre Arnestad dømmes til å betale saksomkostninger både for herredsretten og lagmannsretten.
3. Lagmannsretten fastsetter det salær jeg som befalet sakfører tilkommer hos statskassen for sakens utførelse.
Saken står for lagmannsretten i vesentlig samme stilling som herredsretten. Begge parter har avgitt forklaringer, og det er avhørt i alt 19 vitner. Dessuten er fremlagt noen nye dokumenter, deriblant utskrift av jordbrukstellingen for Norge, Åmot herred, utskrift av kirkeboken for Åmot sogn med erklæring fra Joh. Veum, skrivelse fra Åmot ligningskontor av 17. juli 1940. Dessuten er forevist stemmerettsmanntal for Åmot for en rekke år.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten.
Den går etter hva det er opplyst ut fra at avtalen i 1901 gikk ut på forpaktning av det særskilt matrikulerte bruk Rosenberg som tidligere hadde vært gjenstand for en rekke kjøp og salg og som i 1888 også var blitt forpaktet bort. Hagen skulle i forpaktningsavgift betale 100 kroner årlig. Han hadde imidlettid på grunn av sin mindre gode økonomi vanskelig for å betale avgiften. Da han kunne få en stilling annetsteds, gikk han til Petter Arnestad og fortalte denne at han var nødt til å si seg opp. Arnestad tilbød ham da - etter hva det nu finnes godtgjort - plass som «skogshusbond» hos seg, og sa at han kunne arbeide etter tilsigelse i slåttonna i stedet for å erlegge avgiften. Hagen mottok dette tilbud. Skriflig kontrakt ble ikke opprettet, men retten er enig med herredsretten i at det må ha vært partenes forutsetning at deltagelsen i slåtten skulle påhvile ham som plikt. Han utførte også dette arbeid praktisk talt hver sommer inntil 1924, da han ble blind, og i dette år og senere har forskjellige av hans sønner møtt og arbeidet for ham. Hagen selv sier at han ikke har fått betaling for arbeidet i slåttonna og heller
Side:176
ikke sønnene (bortsett fra sønnen Magne i det år faren ble blind).
Kåre Arnestad gjør på sin side gjeldende at Hagen har fått betaling for arbeidet i slåtten på samme måte som for alt annet arbeid han utførte for Arnestad. Han støtter seg for så vidt til farens regnskapsbøker hvor Hagen (og sønnene) er blitt kreditert for alt utført arbeid, også slåttearbeid, mens han på den annen side er blitt belastet for den årlige avgift på kr. 100.-. Hvis hans konto ved utgangen av året viste underskudd - hvilket var regelen - er dette ikke blitt overført til regnskapet for neste år. Da regnskapene, som synes å være riktig ført, ikke noen gang har vært forevist for Hagen som under saken har benektet deres riktighet, tør retten ikke bygge på dem, men går ut fra at plikten til å erlegge avgift opphørte fra 1903, og at arbeidet i slåttonna er uført uten at Hagen har fått særskilt godtgjørelse for det. Den går ut fra at det siden 1903 har bestått et husmannsforhold og bygger i første rekke dette, utenom på arbeidsplikten, på at Hagen etter sine livs- og arbeidsforhold må regnes som tilhørende jordbruksarbeidernes klasse. At han var «skogshusbond» for Arnestad og derunder foretok blinking og avregning med arbeiderne, men uten å føre regnskaper, kan ikke forandre dette forhold.
Heller ikke kan retten ved avgjørelsen av hvorledes stillingen skal betegnes, legge avgjørende vekt på at Rosenberg er en særskilt matrikulert eiendom, at den ikke noen gang tidligere hadde vært brukt som husmannsplass eller til at den er større enn sånne vanligvis pleier å være i distriktet (40 mål inngjerdet og 12 mål dyrket), og med en større, men slett vedlikeholdt bebyggelse.
At husmannsnavnet ikke er brukt av partene, eller at Hagen ved flere leiligheter senere skal ha bemerket at «han ikke var husmann», kan forklares ut fra den lite ansette sosiale stilling husmannsklassen inntok i årene omkring århundreskiftet. De livsstillinger Hagen er tillagt i de forskjellige offentlige protokoller ansees heller ikke av synderlig betydning for spørsmålet.
Forholdet ansees vesentlig forskjellig fra det av nærværende lagmannsrett i kjennelse av 15/12 1939 omhandlede
Side:177
tilfelle, hvor det bl.a. var truffet en slags pensjonsordning til erkjentlighet for brukerens mangeårige arbeid for bortfesteren og hvor det også var opprettet en skriftlig «forpaktningskontrakt» som ikke var endret ved senere avtale.
Med disse bemerkninger vil herredsrettens dom bli å stadfeste. På grunn av sakens tvilsomhet vil det heller ikke bli tilkjent omkostninger for lagmannsrett.
Mindretallet (dommer Stenersen og domsmann Hagen) er blitt stående ved å måtte gi Arnestad medhold i at det ikke er tilstrekkelig bevist å foreligge et husmannsforhold, og at derfor ikke regelen om livsfeste ifølge husmannslovens §1 for det tilfelle at det ikke er opprettet skriftlig kontrakt, kan komme til anvendelse.
Det må først fremheves at Hagens leie ikke angikk noen husmannsplass, men et særskilt matrikulert lite gårdsbruk, som aldri hadde vært husmannsplass under Arnestads gård, men som siden det i 1846 var blitt særskilt skyldsatt, hadde gått i handel og vandel som eiendomsbruk, inntil det i 1901 kom på Petter Arnestads hånd. Etter mindretallets meing sikter livsfesteregelen i Husmannslovens §1 først og fremst til at festet gjelder en tidligere husmannsplass.
Dernet er det på det rene og erkjent av Hagen at han i 1901 kom til Rosenberg som forpakter. Det er videre erkjent av ham at han ikke har kalt seg husmann. Han drev meget som byggmester, og ifølge stemmerettsmanntallene har han til stadighet vært oppført som forpakter. Disse er forevist fra 1912 til 1934 - for enkelte av disse år mangler dog manntallet. Manntallet for 1901 angir ham som husmann, men dette er utferdiget på den tid han ennå var husmann på et tidligere sted.
Mindretallet finner å måtte gi Arnestad medhold i at Hagen må føre et fullt, juridisk bevis for at forpaktningsforholdet med begge parters vilje er gått over til å bli et husmannsforhold. Hagen påberoper seg herfor sin egen forklaring som det vesentligste bevis, og forklaringen støttes ved at det ikke er godtgjort at Hagen har vært avkrevet eller har betalt den for forpaktningen avtalte årsavgift av kr. 100.-. Imidlertid trenges det også bevis for at Petter Arnestad på sin side er gått med på å gjøre
Side:178
forholdet om til et husmannsfeste. Dette bevis mangler etter mindretallets mening. Det er i seg selv ikke så sannsynlig at en mann med Arnestads kunnskaper ville gjøre det uten i skriftlig form.
Forpaktningen av 1901 gjaldt ikke for forpakterens livstid, men må ha vært på alminnelig jordleieoppsigelse. Om Petter Arnestads mening har man en skrivelse av 2/6 1931 til fylkesagronom Teige som i egenskap av fattigstyrets formann hadde spurt ham om Hagens vilkår. I denne skrivelse gir Arnestad klart uttrykk for at Hagen var forpakter av Rosenberg med muntlig avtale om at han skulle holde plassen hus og gjerder i forsvarlig stand og svare årlig avgift av kr. 100.-, og at Hagen i den utstrekning Arnestad hadde arbeid å by ham - særlig onnearbeid - skulle ta dette fortrinsvis hos ham mot herfor å oppebære alminnelig dagsbetaling. Det er ikke grunnlag far å anta annet enn at dette var Arnestads i god tro framførte oppfatning av forholdet. I samsvar med skrivelsen har Arnestad i sine regnskaper år etter år kreditert Hagen for arbeidsytelser, derunder slåttearbeidet, og debitert ham for forpaktningsavgiften. I regnskapene er det tatt inn større beløp som Hagen har opparbeidet, især ved skogsarbeid. I tre av årene (1913, 1919 og 1920) har Arnestads regnskap vist overskudd for Hagen etter at avgiften er fratrukket. Skjønt Hagen benekter å ha fått se disse regnskaper, er det vanskelig å tro at han skulle vært helt i villrede med mellomværendets virkelige stilling. Således hadde han i 1913 foruten slåttearbeid for kr. 42.- gjort skogsarbeid for kr. 420.-. Det kunne da vel ikke godt unngåes at partene da har foretatt et oppgjør seg imellom, 0.2 at Hagen har godkjent at avgiften ble fratrukket i dette med kr. 100.-.
Det gode forhold som besto mellom partene og Hagens meget vanskelige økonomiske stilling synes tilstrekkelig til a forklare at Petter Arnestad ikke har krevd ham for underskudd i de mange år. Men at Arnestad skulle ha frafalt avgiften og gått med på i stedet for å motta pliktarbeid av Hagen som husmann i slåtten, finnes det etter dette ikke tilstrekkelig holdepunkt for.
Det som også for mindretallet gjør saken så tvilsom, er
Side:179
at Arnestad lot Hagen tilsi til slåttearbeid. Det må nemlig sies å være ført tilstrekkelig bevis for at Petter Arnestad enten selv eller ved andre ga beskjed om at i morgen begynte slåtten, og en måtte møte fram. Men mindretallet kan ikke finne dette avgjørende under de foreliggende omstendigheter. Dels kan det forklares ut fra den oppfatning som Arnestad har gitt uttrykk for i den nevnte skrivelse av 2/6 1931, nemlig som den måte Hagen etter avtalen skulle ha anledning til å erlegge avgiften ved, dels synes noen få dagers slåttearbeid ikke å være et så bestemt indisium på husmannsforhold eller så uforenlig med det bestående forpaktningsforhold, at en kan bygge avgjørelsen på det, når det ellers finnes så lite til større for å anta et husmannsforhold å foreligge.
Mindretallet er enig i at saksomkostinger ikke tilkjennes.
DOMSSLUTNING:
Herredsrettens dom stadfestes.
Saksomkostninger tilkjennese ikke.