RG-1941-18
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1941-02-07 |
| Publisert: | RG-1941-18 (6 1941) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Ankesak nr. 229/40. Bo ved testament. |
| Parter: | Ankende parter: Rådmann Jonas Jacobsen m. fl. (Advokat Elise Sem.) Motparter: Fru Karethe Dahl m. fl. |
| Forfatter: | Lagmann Hjelm-Hansen, lagdommer Jebe, hjelpedommer Kviberg |
| Lovhenvisninger: |
Oslo skifterett avsa 18 september 1940 i boet etter enkefru Inger Hanssen kjennelse med sådan slutning: «Fhv. brukseier Andreas Hanssens arvinger etter loven kjennes arveberettiget for tilsammen en halvdel i boet etter Inger Hanssen og hennes tidligere avdøde mann.»
Tvistens gjenstand fremgår av kjennelsens grunner.
Side:19
Oslo Skifterett. (Skifteforvalter Urdal).
Inger Hanssen døde 3/7 1940. Hun satt i uskiftet bo etter sin mann Jacob Andreas Hanssen som døde 16/2 1934. Mellem ektefellene var det opprettet gjensidig testament 11/11 1889. Testamentet lyder slik:
«Undertegnede Ægtefolk Brugseier Jacob Andreas Hanssen og Hustru Inger Hanssen, født Jacobsen, der ikke har Børn, gjør herved vitterligt, at vi har besluttet, at den Længstlevende af os udelt skal beholde det hele Bo, naar den ene af os dør. Naar den Længstlevende er afgaaet ved Døden, skal vaart Bo deles i to lige Dele, hvoraf den Ene tilfalder først Afdødes Arvinger efter Loven, og den Anden Længstlevendes, forsåvidt denne ingen anden Disposition maatte have truffet.»
14/11 1939 opprettet Inger Hanssen testament hvorved hun disponerte over hele boet. Som følge herav er det innledet tvist mellem førstavdødes og lengstlevendes arvinger.
Retten finner at løsningen av tvisten må avhenge av en fortolkning av det gjensidige testament. Når en leser dette testament, synes den liketille og naturlige forståelse å være den, at boet ved lengstlevendes død skal gå med en halvdel til førstavdødes arvinger etter loven og - forsåvidt lengstlevende ikke har bestemt noe annet - med den annen halvdel til dennes arvinger. Hadde ektefellene ment noe annet, hadde det vært en liketil sak å uttrykke dette utvetydig, f. eks. ved å si at «når lengstlevende er avgått ved døden, skal - såfremt denne ikke har bestemt noe annet - boet dedes i to like deler osv.»
Ved siden herav tillegger retten det ikke noen særlig betydning at formuen var skaffet tilveie av mannen. Og den ting at han for den største del av sine penger kjøpte en livrente for seg og konen, kan på den annen side ikke påberopes som noe bevis for at han ikke brydde seg om å gjøre noe for sine arvinger. Når de saksøkte sier det var på det rene mellem ektefellene at lengstlevende etter testamentet skulle kunne disponere hele boet, så er det jo nettopp dette som skulde bevises. Hva som var ektefellenes mening har vi ikke noe annet bevis for enn det gjensidige testament. Men dette sier etter lettens mening noe helt annet. Og noe annet bevis er overhodet ikke antydet.
Side:20
Saksøkerens påstand blir altså å ta tilfølge. Saksomkostninger er ikke påstått.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som skifteretten og tiltrer dens begrunnelse. Testamentet at 11. november 1889 inneholder først den bestemmelse at «den lengstlevende av oss udelt skal beholde det hele bo når den ene av oss dør» og dernest den bestemmelse at «når den lengstlevende er avgått ved døden, skal vårt bo deles i to like deler, hvorav den ene tilfaller førsrtavdødes arvinger etter loven og den andre lengstlevendes, forsåvidt denne ingen annen disposisjon måtte ha truffet.» Såfremt den siste tilføyelse ikke hadde stått ville det ikke ha vært tvil om at testamentet var av den alminnelige slags gjensidige testamenter som gir lengstlevende rett til å beholde fellesboet uskiftet, mens boet etter lengstlevendes, død skulle deles mellom ektefellenes slektsarvinger på begge sider etter loven. Ved den nevnte tilføyelse «forsåvidt denne ingen annen disposisjon måtte ha truffet» oppstår en viss uklarhet. Det hevdes fra den ene side at det herved er gitt lengstlevende rett til ved testament å disponere fritt over det hele bo, mens det fra den annen side hevdes at det kun er tillatt lengstlevende å forføye ved testament over sin del av boet. Lagmannsretten må være enig med skifteretten i at den siste forståelse må gis fortrinnet og at boet således skal gå med en halvdel til førstavdødes arvinger etter loven.
De foreliggende opplysninger om ektefellenes mulige mening da testamentet ble opprettet og uttalelser fra ektefellenes side senere finnes ikke å være tilstrekkelige til å fravike det resultat som nærmest tilsies av testamentets ord og som stemmer med hva der på den tid det gjensidige testament ble opprettet må antas å ha vært den alminnelige oppfatning blandt legfolk med hensyn til slike testamenters forståelse. Det har ikke formodningen for seg at noen av ektefellene den gang tenkte at den lengstlevende ved nye disposisjoner skulle kunne utelukke
Side:21
førstavdødes arvinger. Det er vistnok ikke grunn til å tvile på at fru Inger Hanssen da hun opprettet testamentet av 14 november 1939 selv hadde tilegnet seg den tro og gitt uttrykk for den oppfatning at hun var berettiget til å forføye over hele det uskiftede bo ved testamente slik som omprovet av vitnene, men denne hennes oppfatning er ikke avgjørende likeoverfor en riktig forståelse av det gjensidige testamente.
Etter dette vil skifterettens kjennelse måtte bli å stadfeste.
Saksomkostninger finnes ikke å burde tilkjennes på grunn av de tvil avgjørelsen etter rettens mening kan fremby.
DOMSLUTNING:
Skrifterettens kjennelse stadfestes.
Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.