RG-1941-239

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1940-06-04
Publisert:	RG-1941-239 (56 1941)
Stikkord:	Separasjon og underholdningsbidrag
Sammendrag:
Saksgang:	Ankesak nr. 14/1940.
Parter:	Ankende part: Fru Inger Tellefsen, Kristiansand. (Advokat A. L. Gullestad, Kristiansand.) Motpart: Julius Telleefsen, Kristiansand. (Lagmannsrettssakfører R. Vegusdal.)
Forfatter:	Lagdommerne Ånesen, Gaden samt sorenskriver Adler Lie
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §3, §423, §428, §42, Ekteskapsloven (1918) §35, §42, §4, §56, Sportelloven (1938) §143

Den 12.. januar 1940 ble det avsagt dom av Kristiansand byrett med sånn domsslutning:

«Ektefellene portør Julius Tellefsen og hustru Inger, født Jacobsen, separeres i henhold til lov av 31. mai 1918 med tilleggslover §42, 2.

Julius Tellefsen dømmes til å betale til Inger Tellefsen, f. Jacobsen, bidrag med kr. 100.- - ett hundre - pr. måned regnet fra 3. november 1939 til nærværende doms forkynnelse med fradrag av 50.- - femti kroner.»

Kristlansands byrett. (Byfogd Norem.).

Portør Julius Tellefsen har saksøkt sin hustru Inger Tellefsen, f. Jakobsen, og nedlagt sånn påstand:

1. Det ekteskapelige samliv mellom Julius Tellefsen og hustru oppheves.

Side:240

2. Fru Inger Tellefsen frakjennes retten til bidrag for seg personlig.

Inger Tellefsen har tatt til gjenmæle og nedlagt påstand prinsipalt om frifinnelse, subsidiært:

1. Det ekteskapelige samliv mellom partene oppheves.

2. Saksøkeren tilpliktes å betale underholdningsbidrag til saksøkte og barnet Helge.

Som saksøktes rettsfullmektig er av retten 23. novbr. 1939 oppnevnt høyesterettsadvokat A. L. Gullsetad i h. t. tvml.s §423, 2, idet hun er uformuende. Han har påstått salær av det offentlige for sakens utførelse.

Sakens sammenheng er i korthet følgende:

Julius Tellefsen, som er født xx.xx.1912, inngikk 15. okt. 1938 ekteskap med Inger Jacobsen, født xx.xx.1921. Den 1. nov. 1938 fødte hun et guttebarn, som i dåpen fikk navnet Helge.

Ved ekteskapets inngåelse gikk saksøkeren ut fra at det barn saksøkte ventet seg var hans. Da fødselen inntrådte 1. november 1938, og da barnet var fullbåret, ble begge parter klar over at barnet ikke kunne være saksøkerens, idet partene første gang hadde samleie 14. april 1938. Da han etter fødselen spurte henne hvordan sammenhengen var, fortalte hun saksøkeren at hun tidligere på året hadde hatt samleie med Thoralf Sørensen, men at hun da hun i august søkte lege Eriksen, ikke var klar over hvor langt hennes svangerskap var framskredet og at hun var av den oppfatning at saksøkeren var far til barnet, idet legens uttalelser ikke ga henne noen grunn til å tvile herpå. Saksøkeren slo seg til ro med denne hennes fremstilling, idet han gikk ut fra at hennes ungdom og uerfarenhet var grunnen til at hun tok feil av sin stilling, og at hun var absolutt i god tro. Han oppga derfor til fødselsregistret at han var barnets far, og han sier selv at han aktet å fortsette ekteskapet uten hensyn til hva som var passert. Han levde deretter en tid utover i et normalt ekteskap med saksøkte. Høsten 1939 fikk han gjennem hustruens uttalelser kunnskap om at hun allerede på den tid barnet skulle fødes var sterkt i tvil om hvem som var barnets far. Denne omstendighet, at hun da barnet var født, fremstilte forholdet for saksøkeren på en sånn måte at han fikk inntrykket av at hun var i absolutt god tro, men at det av hennes senere forklaring framgikk at så ikke var tilfellet, har etter saksøkerens oppgivende gjort et så sterkt inntrykk på ham, at han ikke kan tenke seg å fortsette i ekteskapet.

Side:241

Han har også i retten erklært at han under ingen omstendigheter vil fortsette. Hun på sin side har nektet å gi samtykke til separasjon, idet hun for sin del intet har å utsette på saksøkeren. På spørsmål om hvorfor hun ikke oppga Thoralf Sørensen som barnefar, sier hun, at han inngikk ekteskap sommeren 1938, og at hun således ikke kunne ekte ham. Når hun senere har erklært seg villig til separasjon, sier hun, at hun trodde hun var nødt til det. Denne erklæring har hun som anført nå trukket tilbake.

Retten skal bemerke:

Det er på det rene at saksøkeren i nærværende sak ikke retttidig har benyttet seg av den rett han hadde etter ekteskapslovens §35 nr. 4 til å få ekteskapet omstøtt ved dom.

Det spørsmål som foreligger til rettens avgjørelse er om ekteskapslovens §42, 2 nå kan anvendes, at det under de gitte omstendigheter ikke billigvis kan forlanges at ekteskapet skal fortsettes, er etter rettens mening gitt. Man behøver i så henseende kun å henvise til hva det før og ved ekteskapets inngåelse er passert, og til den mistillit saksøkeren nå har fått til sin hustru og som antas å være helt ekte - saksøkerens egen fremstilling legges her til grunn, en fremstilling som er helt naturlig og som man derfor ikke med rette kan dra i tvil. At det mellom ektefellene er oppstått uenighet eller uoverensstemmelse anser retten også for bevist. Det er riktignok så at denne uoverensstemmelse er ensidig, idet saksøkte ikke har noe ønske om separasjon. Men saksøkeren på sin side har fått det slik for seg at ekteskapet ikke kan fortsettes, fordi hustruens sannhetskjærlighet i hans bevissthet er helt undergravet. Han har kunnet tilgi henne hennes feiltrin, men han har ikke kunnet tilgi at hun like etter barnets fødsel fremstilte det slik for ham, at hun ved ekteskapets inngåelse var i god tro med hensyn til farskapet. Retten forstår og finner det naturlig at det som følge herav er en så rotfestet uoverensstemmelse i partenes oppfatning av hva det kreves av dem som betingelse for et lykkelig ekteskap, at separasjon må innrømmes. Separasjon er heller ikke noen definitiv avbrytelse av ekteskapet, men en prøvetid. Skulle saksøkerens oppfatning endres under separasjonen, vil ekteskapet kunne fortsettes, og dermed er de offentlige hensyn som her spiller inn tilgodesett.

Da saksøkte den 3 nov. 1939 forlot saksøkeren, hadde hun med seg 50 kr. Av disse brukte hun kr. 30.- til den første måneds

Side:242

forpleining av sitt barn. Hun har senere intet oppebåret av saksøkeren.

Efter loven om ektefellers formuesforhold av 20/5 1927 plikter saksøkeren etter evne å bidra til hustruens underhold. Saksøkerens grunnlønn på sykehuset er kr 2.700.- med et dyrtidstillegg av kr. 300.- foruten en ubetydelig ekstrafortjeneste. Hustruen er rent faktisk i den stilling at hun må forsørge sitt barn, og dette bevirker igjen at hennes underholdning i ekteskapet må settes noe høyere enn om hun var barnløs. Noen direkte underholdningsplikt for barnet kan saksøkeren ikke ha, da det er på det rene at barnet ikke er hans. Retten finner rent skjønnsmessig at underholdet til hustruen bør settes til kr. 100.- pr. måned regnet fra 3. november 1939 til dommens forkynnelse for saksøkte. I beløpet fragår kr. 50.- som hun alt har oppebåret.

Retten antar at underholdningsbidrag for øvrig ikke bør innrømmes saksøkte. Hennes utsikter for selv å sørge for et passende underhold til seg og barnet er ikke forringet som følge av ekteskapet. Heller ikke er her særlige grunner til stede for å innrømme henne bidrag. Hun oppfostrer ikke sitt barn og har således sin arbeidskraft til full rådighet, og det er derfor rimelig at hun fra separasojnen sørget for seg selv og sitt barn. Riktignok er hun ung, men hun har før ekteskapet ernært seg som hushjelp, og hun har også nevnt at hun fremtidig akter å ta huspost.

Advokat Gullestad har utført sitt verv som saksøktes rettsfullmektig forsvarlig. Han har tilstilt retten en redegjørelse for sitt arbeid, hvortil henvises. Hans utlegg utgjør kr. 5.-. Under hensyntagen hertil ansettes hans salær til kr. 150.- - ett hundre og femti kroner - utlegget innbefattet.

Denne dom har Inger Tellefsen påanket til lagmannsretten med sånn påstand:

«Prinsipalt:

Motpartens krav om separasjon tas ikke tilfølge.

Subsidiært:

1. Det ekteskapelige samliv mellom partenes oppheves.

2. Motparten tilpliktes å betale underholdsbidrag til den ankende part etter lov av 20. mai 1927 §4 fra 3. november 1939 til separasjonsdommen blir endelig.

Side:243

3. Motparten tilpliktes å betale underholdningsbidrag til den ankende part i separasjonstiden.

4. Motparten tilpliktes å betale den ankende part oppfostringsbidrag til barnet Helge fra 3. november 1939 til motparten ved endelig dom måtte få fralagt seg farskapet til barnet.

I begge tilfeller:

1. Motparten dømmes til å erstatte det offentlige sakens omkostninger ved byretten og ved lagmannsretten.

2. Advokat A. L. Gullestad tilkjennes som oppnevnt prosessfullmektig salær av det offentlige for sakens utførelse.»

Dommen er påanket i sin helhet både for så vidt angår rettens faktiske og dens rettslige bedømmelse av de omtvistede spørsmål. Av ankeerklæringen hitsettes:

«Jeg vil gjøre gjeldende det samme som for byretten og mener at et riktig domsutslag skulle gått ut på frifinnelse for motpartens påstand, subsidiært under forutsetning av separasjon, at motparten var tilpliktet å betale bidrag for meg og mitt barn. Jeg vil særlig gjøre gjeldende følgende:

1. Motparten hadde hatt anledning til å få ekteskapet omstøtt ved dom etter ekteskapslovens §35 nr. 4 innen 6 måneder etter barnets fødsel, dvs. inne ca. 1. mai 1939. Han har ikke benyttet seg herav, men valt å oppgi barnet som sitt til fødselsregisteret og fortsatt det ekteskapelige samliv etter 6 måneders fristens utløp og helt til 3. november 1939.

Han kan da ikke påberope seg forholdet med barnet som grunn til separasjon, og det er for øvrig ikke oppstått sånn uenighet eller uoverensstemmelse at det - hensett så vel til ektefellen som til barnet - ikke billigvis kan forlanges at samlivet skal fortsettes. Betingelsene for separasjon etter ekteskapslovens §42, 2. ledd, er ikke til stede, og byretten har uriktig ensidig lagt vekt på motpartens forklaring og tatt hensyn til de av ham opgitte følelser.

2. Det er uriktig at jeg ikke er tilkjent underholdningsbidrag og rettens begrunnelse i denne forbindelse. Det bemerkes at når jeg ikke oppfostrer barnet selv,

Side:244

er det fordi jeg ikke på grunn av mine økonomiske forhold har anledning til å ha det hos meg. Jeg bor nå hos min verge - som er min manns onkel - og har derfor foreløpig måttet anbringe barnet i et barnehjem her i byen, hvor det må betales kr. 30.- pr. måned.

3. Det er uriktig når retten ikke har pålagt motparten underholdningsplikt til barnet med den begrunnelse at det ikke er hans.

Barnet er født iekteskapet, og motparten har selv - fullt vitende om det riktige forhold - oppgitt barnet til fødselsregisteret som sitt. (Jfr. 1. 10. april 1914 nr. 6 §8.) Rettslig sett er han da å anse som barnets far inntil han ved dom har fralagt seg farskapet, jfr. tvistemålslovens §428. Fristen for saksanlegg er for lenge siden oversittet, og det kan da neppe være tvilsomt at motparten plikter å betale underholdningsbidrag til barnet, jfr. 1. 10. april 1915 nr. 6 §3.

4. Det bidrag som er fastsatt i henhold til 1. av 20. mai 1927 om ektefellers formuesforhold er feilaktig fastsatt under hensyntagen til rettens uriktige oppfatning at motparten ikke har noen direkte underholdningsplikt overfor barnet. Bidraget er derfor fastsatt for lavt.

Dessuten er bidraget feilaktig fastsatt for tiden 3. november 1939 til dommens forkynnelse. Det riktige er at bidraget etter 1. 20. mai 1927 må fastsettes for den tid ekteskapet består, dvs. til en separasjon er blitt endelig.»

I henhold til sportellovens §143, 1. ledd, har lagmannsretten ettergitt den ankende part gebyrer til staten i saken og fritatt henne for å godtgjøre staten dens utlegg etter nevnte lov. I henhold til tvml. §423, 2. ledd, 1. punktum, har letten oppnevnt høyesterettsadvokat A. L. Gullestad som prosessfullmektig for henne.

Som setteverge for den ankende part har byggmester Peder Jacobsen avgitt møte.

Ankemotparten, portør Julius Tellefsen, har tatt til gjenmæle og nedlagt påstand om at byrettens dom stadfestes,

Side:245

og at den ankende part dømmes til å erstatte motparten saksomkostninger ved lagmannsretten.

For lagmannsretten har partene avgitt forklaring, og det er avhørt 3 vitner.

Lagmannsretten er med hensyn til kravet om separasjon kommet til samme resultat som byretten, og kan i alt vesentlig tiltre dens begrunnelse.

Det er fra fru Tellefsens side framholdt at når den frist av 6 måneder som gjelder etter ekteskapslovens §35 for adgangen til å forlange omstøtelse, var gått, kunne ikke forholdet med hensyn til barnet danne separasjonsgrunn, idet det ikke senere er kommet noe nytt til. Hertil er å bemerke at man ikke kan forkaste Tellefsens forklaring at forholdet den hele tid har hvilt på ham som en tyngsel i sinnet, og at dette er blitt verre og verre etter hvert, liksom han forutså at det stadig ville tilta etter hvert som barnet ble større. Det er på det rene at han allerede i april 1938 flyttet bort fra hjemmet en tid, idet han erklærte overfor hustruen at han ikke holdt ut. Den gang gikk han imidlertid med på å fortsette, bl.a. etter påvirkning av hans far, som har forklart seg herom som vitne, og det er innrømmet av ham at det en tid utover, særlig mens de hadde sommeropphold utenfor byen hos hans far, hvor det var adgang til å treffe mange mennesker og i det hele få mer adspredelse, var lettere for ham. Da ekteparet var flyttet tilbake i september, ble det igjen like galt eller verre. Han har forklart at han også hadde fått en anelse om at hustruen hadde talt usant, når hun hadde fortalt ham at hun ved ekteskapets inngåelse hadde den sikre tro at han var far til barnet som var ventet. I oktober forlangte han å få vite den virkelige sannhet, idet han samtidig sa at det i alle tilfelle måtte være slutt mellom dem. Hustruen innrømmet da at hun i hvert fall hadde vært klar over at hun hadde større grunn til å tro allerede da ekteskapet ble inngått, at Sørensen var far enn Tellefsen. Han fant det da også av den grunn helt utelukket å fortsette ekteskapet med en hustru som således hadde ført ham bak lyset den hele tid. Det måtte etter dette være utelukket at han for framtiden kunne ha den tillit til henne som man må ha til sin hustru.

Side:246

Fru Tellefsen har i sin forklaring innrømmet riktigheten av hva mannen har opplyst om det som hendte i april, likså at hun merket at mannen sturet fra september og utover høsten, og at hun i oktober gjorde den innrømmelse på mannens spørsmål som han har forklart seg om.

Retten finner det etter det foreliggende ikke tvilsomt at betingelsene for å gi separasjon i henhold til ekteskapslovens §42, 2. ledd, er til stede.

Hva angår spørsmålet om å tildele hustruen underholdbidrag i separasjonstiden, er man likeledes enig med byretten. Også for så vidt kan man i det vesentlige tiltre byrettens begrunnelse. Man vil imidlertid tilføye at etter fagmannsrettens mening har man etter saksforholdet tilstrekkelig hjemmel for ikke å gi underholdsbidrag i ekteskapslovens §56, 4. ledds siste punktum, hvor det heter at «også ellers kan det bestemmes at underholdsbidrag ikke skal gis, når det finnes urimelig å gi sånnt bidrag».

Derimot er man kommet til et annet resultatet enn byretten med hensyn til spørsmålet om å tildele hustruen underholdsbidrag inntil separasjonen.

Idet man henviser til den nettopp siterte bestemmelse i ekteskapslovens §56, 4. ledds siste punktum, jfr. lov om formuesforhold mellom ektefeller, §4, 1. ledd, finner man at det heller ikke er grunn til å tildele henne underholdsbidrag i dette tidsrom. Det bemerkes for øvrig at hun også i den vesentligste del av denne tid har vært i stand til å forsørge seg selv ved arbeid som hushjelp.

På den annen side antar retten - også her i motsetning til byretten - at Tellefsen må ansees pliktig til å yte bidrag til barnet Helges underhold så lenge det ikke gjennom en eventuell farskapssak er blitt fastslått at en annen mann er barnets far. Tellefsen har oversittet den frist av 6 måneder som er fastsatt i tvistemålslovens §428 for en ektemanns adang til å reise sak til fraleggelse av farskap til hustruens barn. Han kan da ikke unngå i enhver henseende rettslig å måtte behandles som om han var far, så lenge det ikke foreligger dom for en annens farskap.

Etter de foreliggende opplysninger om Tellefsens og hustrus inntektsforhold har man funnet at bidraget bør

Side:247

fastsettes til kr. 30.- pr. måed. Man har herved tatt i betraktning at hustruen som har i lønn kr. 40.- pr. måned hus og kost, også bør yte noe. Bidraget pålegges fra og med 3. november 1939 - med fradrag av de kr. 50.- hun hadde med seg da hun reiste.

Etter det resultat man er kommet til, vil partene ha hver å bære sine saksomkostninger.

Lagmannsrettens dom er enstemmig.

DOMSSLUTNING:

Ektefellene portør Julius Tellefsen og hustru Inger, f. Jacobsen, separeres i henhold til §42, 2net ledd i lov om inngåelse og oppløsning av ekteskap av 31. mai 1918 (med tilleggslov).

Julius Tellefsen dømmes til å betale underholdningsbidrag til barnet Helge med kr. 30.- - tretti kroner - pr. måned fra og med 3. november 1939 - med fradrag av 50 - femti - kroner.

Hver av partene bærer sine omkostninger for byretten og lagmannsretten.