RG-1941-395
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1941-12-08 |
| Publisert: | RG-1941-395 (86 1941) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | |
| Parter: | Ankende part: Joakim Bølgen (Høyesterettsadvokat G. Eriksen). Motpart: A/S Forsikringsselskapet Viking Adv, Kallevig).) |
| Forfatter: | Lagdommerne Borch, Jebe, hjd. Knudsen |
| Lovhenvisninger: | Motorvognloven (1926) §30, §335 |
Om saksforholdet henviste lagmannsretten til byrettens dom av 29. mai 1941 med flg. domsslutning: A/S Forsikringsselskapet Viking frifinnes. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Av byrettens saksfremstilling og votering inntas følgende:
Sakssøkeren skulle den 8. august 1940 om ettermiddagen se over et arbeid han hadde gjort på A/S Kværner og Jøtul Bruks eiendom og påtraff herunder en lastebil, som sto stille. En del skrapjern hadde raset ned fra en skrapjernhaug og lå foran og bak bilens ene bakhjul. Bilen forsøkte først å komme fram, men kunne ikke komme løs av skrapjernet. Deretter forsøkte den å rygge bakover. Saksøkeren rakte en hånd i været for å varsle sjåføren. Han sto herunder på bilens ene side. Han ropte to ganger til sjåføren at denne skulle holde an. Saksøkeren bøyde seg så ned for å fjerie skrapjernet, men i det samme rygget bilen, og saksøkerens høyre hånd ble klemt mellom bilens høyre bakhjul og et stykke jern. Saksøkeren blødde nokså mye, og han ble kjørt til legevakten og forbundet. Saksøkeren ble på grunn av hendelsen arbeidsudyktig fra 8. august til 3. oktober og senere på grunn av tilbakefall. fra 19. desember 1940 til 13. januar 1941 og fra 25. februar til 25. mars 1941. Saksøkeren har hevdet at bilen hadde den hele skyld, og at han selv kun gjorde hva et hvert fornuftig menneske ville gjøre. Bilføreren overtrådte trafikkreglenes §12. Han har henvist til Hrd. i Rt-1931-25. Han så ikke hvilket nummer bilen hadde, og han foretok seg heller ikke noe for å få erstatning, da han ikke var kjent med bestemmelsene om bilansvar. Først senere fikk han vite at lastebilen hadde tilhørt Kristiansens spedisjonsfirma, som driver med 4 lastebiler. Da han utpå høsten sendte erstatningskrav til Kristiansen, ville denne
Side:396
ikke erkjenne noen erstatningsplikt. Kristiansens lastebiler er etter hva han selv har opplyst forsikret i «Viking». Videre har Kristiansen meddelt saksøkeren, at en av hans sjåfører hadde meldt ulykken.
I den senere anlagte erstatningssak mot forsikringsselskapet Viking har selskapet ikke gjort noen innsiglese mot selve erstatningskravet. - Under hovedforhandlingen har selskapet imidlertid gjort gjeldende, at intet bevis foreligger for at ulykken er skjedd ved sammenstøt med en i Viking forsikret bil, likesom selskapet har hevdet at saksøkeren har gjort seg skyldig i grovt uaktsomt forhold ved å stikke hånden inn mellom bilhjulpet og jernskrammelet. Sjåføren hadde ikke bedt saksøkeren om å fjerne jernet og intet kan bebreides sjåføren. Skal motorvognlovens §30 anvendes, må ulykken henregnes til 2net ledd. Saksøkte mener imidlertid at ingen motorvognulykke foreligger i lovens forstand.
Byretten fant bortsett fra saksøkerens egen partsforklaring ingen legitimasjon for, at det er en i Viking forsikret bil, som har voldt ulykken. Angjeldende sjåfør har som vitne provet, at han på den tid ulykken inntraff hadde kjøring med lastebil fra speditør Kristiansen og hadde kjøring på Kværner og Jøtuls eiendom, men han har ingen erindring om at noen ulykke har funnet sted som av saksøkeren påstått. Heller ikke har dette vitne hørt av de øvrige sjåfører i Kristiansens forretning at noen ulykke har funnet sted. Hverken saksøkeren eller 1ste vitne, som var til stede ved ulykken, har kunnet kjenne igjen 2net vitne som den sjåfør, som ved anledningen kjørte angjeldende lastebil. Det eneste som forelå for retten var således bare saksøkerens foran refererte forklaring. Byretten ble stående med ikke å kunne godta den som fyldestgjørende legitimasjon for at ulykken skyldtes en lastebil, som var forsikret i Viking, hvorfor selskapet ble frifunnet.
Saksøkeren påanket byrettsdommen til lagmannsrett, idet han hevdet at det foreligger feil i saksbehandlingen fra byrettens side av den grunn at innsigelsen om at den bil, som påkjørte og skadet ham den 8. august 1940, ikke tilhørte speditør Kristiansen, ikke ble avvist av byretten under hovedforhandlingen som ny og utilstedelig i henhold
Side:397
til tvm.l.s §335. Det anføres videre at byretten har tatt feil når den ikke har ansett det godtgjort, at det var en av Kristiansens biler, som alle var forsikret i Viking, der ved anledningen hadde påført ham skade. Saksøkeren har for lagmannsretten påstått seg tilkjent kr 1.275.28, utgjørende hans tap hittil som følge av skaden samt renter og saksomkostninger som om saken ikke var benefisert.
Viking har påstått byrettens dom stadfestet og seg tilkjent saksomkostninger for begge retter.
Felleskontoret for oppgjør av ansvarsskader for ukjente og uforsikrede motorvogner er av den ankende part blitt prosessvarslet, men har ikke avgitt møte under saken.
Lagmannsretten kom til et annet resultat enn byretten. Den ankende part fikk ikke medhold at det ikke skulle være prosessuelt tilstedelig å framkomme med den foran nevnte nye anførsel under hovedforhandlingen for byretten. Etter det opplyste gikk langmannsretten ut fra, at Viking helt til da gikk ut fra at det var en av speditør Kristiansens biler, som hadde forårsaket ulykken. Først vitneførselen for byretten ga selskapet anledning til å tro og hevde at dette ikke var tilfelle. Under disse omstendigheter kan det ikke antas at innsigelsen kunne ha vært avskåret med hjemmel i tvm.l.s §335. Og under enhver omstendighet må det være anledning til å gjøre innsiglesen gjeldende for ankedomstolen. - Lagmannsretten anså det videre på det rene at ikke bare Kristiansens firma og forsikringsselskap inntil nevnte tidspunkt har gått ut fra at skadevoldelsen skyldtes en av Kristiansens biler, men at så vel Kristiansen eller hans funksjonærer som forsikringsselskap den hele tid før byrettssaken lot saksøkeren stå i den sikre forvissning at dette var en kjensgjerning som erkjentes, og at det bare var antagelsen av at det var saksøkeren selv som ved anledningen hadde opptrått grovt uaktsomt som forårsaket vegringen ved å utbetale ham erstatning. Det antokes at denne opptreden fra Kristiansens og Vikings side har skapt bevisvanskeligheter for saksøkeren, idet Ran etter så lang tids forløp sikkerlig ville hatt meget vanskelig for å få brakt på det rene om det på ulykkestiden var andre enn Kristiansens firma som hadde kjøring på angjeldende
Side:398
sted, da ulykken inntraff og i bekreftende tilfelle hvem dette var.
Det er på det rene at Kristiansen på denne tid hadde fast kjøring for Kværner og Jøtul Bruk og at han drev med kjøring av jernskrap til det sted hvor ulykken skjedde. Etter de opplysninger som ellers foreligger, gikk rettens flertall ut fra som sterkt sannsynlig at det var en av Kristiansens biler som kjørte på saksøkeren. Riktignok har sjåfør Hafsten, som av kontorsjef Eriksen hos Kristiansen tidligere har vært utpekt som gjerningsmannen, bestemt benektet dette i sitt vitneprov, men hensett til det anførte om skadens umiddelbare omfang og til at det så vidt skjønnes på ulykkestiden ikke ble gjort noe større vesen av den, kan det tenkes at Hafsten ikke har festet seg synderlig sterkt ved hele episoden. Hertil kommer at Kristiansen også hadde flere biler ute i kjøring hvorfor det er mulig at en av disse kan ha forårsaket hendelsen. Under enhver omstendighet har etter flertallets mening saksøkeren tilveiebrakt et så godt bevis for at en av Kristiansens folk har vært skyld i skaden som det etter omstendighetene kan forlanges av ham og godtok hans bevis som tilstrekkelig til å underbygge hans påstand. Flertallet bemerker i denne forbindelse at når saksøkeren nå ikke er i stand til å prestere et helt uigjendrivelig bevis, kan dette ikke antas å lede til forsikringsselskapets frifinnelse, idet det her må tas i særlig betraktning at saksøkeren som nevnt i lang tid med all grunn har gått ut fra at det var enighet om at en av Kristiansens biler hadde forårsaket skaden.
Mindretallet, lagdommer Jebe, bemerker at med hensyn til den ankende parts besværing over saksbehandlingen ved byretten er han enig med lagmannsrettens flertall. Han antar videre med flertallet at Vikings innsigelse om at den bil, som har påført saksøkeren skade, ikke tilhørte Kristiansen kan gjøres gjeldende for lagmannsretten.
Mindretallet kan ikke finne at Kristiansen, da han mottok saksøkerens krav på erstatning fordi en av Kristiansens sjåfører angivelig hadde skadet ham, i svarskrivelsen til saksøkeren 4. desember 1940 framkom med noen erkjennelse for at så var tilfelle. Kristiansen bemerket i skrivelsen at det var galt at «reklamasjon» først framkom nå
Side:399
og meddelte at han hadde oversendt saken til sitt forsikringsselskap, som ville ta standpunkt til saken. Av den senere korrespondanse kan synes å framgå at Kristiansen ved avdelingssjef Eriksen har erkjent at skaden var påført saksøkeren av en av firmaets sjåfører. Det henvises i denne forbindelse til den førte korrespondanse mellom Eriksen og Viking, samt til saksøkerens prosessfullmektig. I denne første skrivelse til Viking anfører Eriksen: «Min sjåfør innrømmer at herr Bølgen fikk en hånd skadet. Han så selv ikke ulykken og var heller ikke oppmerksom på mannen, idet han var opptatt med å manøvrere bilen bakover.» I en annen skrivelse til selskapet uttaler Eriksen: «I besvarelse av Deres skrivelse av 8. ds. skal jeg meddele at min sjåfør intet så eller hørte før etter at ulykken var skjedd.» I Vikings svar til Eriksen på dennes skrivelse uttaler selskapet at det ikke anser seg erstatningspliktig for skaden, idet denne som før nevnt skyldes Bølgens egen grove uaktsomhet. Vedkommende sjåfør på lastebilen visste at han hadde klar bane bakover og hørte intet varselsrop fra Bølgen.
Kontorsjef Eriksen har som vitne provet at hvis skaden var voldt av en av Kristiansens biler, ville det bli spørsmål om en av de 7 biler, som kunne ha voldt skaden. Dessuten var der andre leverandører enn Kristiansen som hadde kjøring på stedet og hvis biler kunne ha voldt ulykken. Eriksen hadde spurt samtlige firmaets sjåfører og hjelpemannskaper om ulykkeshendelsen, men samtlige med unntagelse av Hafsten svarte at de intet kjennskap hadde til noen ulykke. Av Hafstens svar hadde imidlertid Eriksen fått det inntrykk at han en tid i forveien hadde fått høre at Bølgen hadde fått en hånd skadet og hadde oppfattet ham derhen at Hafsten kunne være skadevolderen, idet denne svarte at han ikke kunne se hva som foregikk bak seg. Ved nærmere ettertanke over saken har Eriksen dog forklart at han kan ha misforstått Hafstens svar. Hafsten har på sin side bestemt benektet at han ropte: «Hvordan gikk det?» således som Bølgen har forklart at vedkommende sjåfør gjorde. Mindretallet kunne ikke forkaste Eriksens beedigede forklaring om hvorfor hans skrivelser til selskapet er formet som skjedd, og fant heller ikke å
Side:400
kunne tilsidesette Hafstens bestemte nektelse og med ed bekreftede vitneprov.
Mindretallet antok således at hvis skaden er voldt ved en av Kristiansens biler, må det være en av Kristiansens andre sjåfører. Det er imidlertid et faktum i saken at man ikke vet, hvem der har voldt ulykken. Vedkommende lastebil eller dens sjåfør eller hjelpemann er ikke gjenkjent, og bilens nummer vites ikke. - Mindretallet kom således til det resultat at det ikke foreligger bevis for at ulykken er voldt av en av Kristiansens sjåfører.
Mindretallet bemerker sluttelig at det må være klart at når saksøkeren krever erstatning av Kristiansen eller dennes forsikringsselskap, må han ha bevisbyrden for at skaden er voldt av den person, for hvem Kristiansen er rettslig ansvarlig. Etter mindretallets mening kunne begge parter ha sørget for å tilveiebringe et fyldigere bevismateriale for lagmannsretten gjennom innstevning av alle de av Kristiansens sjåfører som det kan være spørsmål om kan være den skyldige. Enhver av partene plikter i en sivil rettstvist å framskaffe det bevis som det er mulig for ham å skaffe, men det var dog i første linje ikke Kristiansens sak å føre vitner på at skaden ikke er voldt av en av hans folk.
Mindretallet stemte således for stadfestelse av byrettens dom.
Etter voteringen ble således Viking dømt til å erstatte saksøkeren påstandsbeløpet kr 1.275.28, idet retten var enig om at det ikke fra skadedes side var utvist grovt uaktsomt forhold.
Da saken har frambudt særlig stor tvil, ble saksomkostninger ikke tilkjent.
STADFESTELSE.
Ålesund byretts dom Heggen - Sponland, RG-1939-187 er stadfestet av Høyesterett. Rt-1942-231.
Romsdal herredsretts dom av 8/2 1939 Molde havnestyre - Harald Rasmussen RG-1939-227 er stadfestet av Høyesterett 4/3 1941. Rt-1941-128.