RG-1941-422

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1941-02-27
Publisert:	RG-1941-422 (93 1941)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:
Parter:	Ankende parter: Fru Mathilde Kristiansen m. fl. (Adv. Sveen). Motpart: 1) Norske Allianse. (Advokat Fr. Winsnes). 2) N. F. H, Becker, (Advokat Arne Dahl). Ankende part: Rikstrygdeverket. (O.r.sakfører Hans Aubert). Motpart: 1) Norske Allianse. (Advokat Fr. Winsnes).
Forfatter:	Lagdommerne Borch, Miøen, kst. lagdommer Knudsen med domsmenn
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §172

Oslo byrett med domsmenn av det alminnelig utvalg avsa den 28. desember 1939 i sak mellom fru Mathilde Kristiansen og fru Inga Hokkine Spansdahl på den ene side dom med sann domsslutning:

«A/S Norske Alliance og Nils Frithjof Henrich Becker dømmes til in solium innen 2 uker fra dommens forkynnelse å betale til 1) fru Mathilde Kristiansen kr. 7.000.-. 2) fru Inga Hokkine Spansdahl kr. 11.000.- med 4 prosent rente fra 21. april 1939 til betaling skjer. For øvrig frifinnes Nils Becker og Norske Alliance. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Den 20. januar 1941 avsa Oslo byrett i sak mellom Rikstrygdeverket og Norske Alliance A/S dom med sånn domsslutning:

«A/S Norske Alliance forsikringsselskap betaler innen 2 uker etter dommens forkynnelse til Rikstrygdeverket kr. 10 849.62 med 4 prosent årlig rente fra 27. juni 1940 til betaling skjer samt kr. 300.- i saksomkostninger.»

Om saksforholdet, som angikk renovasjonsarbeiderne

Side:423

Ole Kristiansen og Thomas Alfred Spansdahls forulykkelse ved bilpåkjørsel på Ljabroveien utenfor Grønliovergangen innenfor Oslo bygrense, henvistes til byrettens 2 ovennevnte dommer. - Den skadevoldende bils eier og fører og bilens forsikringsselskaps erstatningsansvar er på det rene.

Oslo byrettsd. 28. desember 1939. Sak nr. 673/1939.

Rettens formann Dommer Julsrud, Domsmenn av det alm. utvalg.

Tap av forsørger, krav på erstatning for:

1) Fru Mathilde Kristiansen.

2) Fru Inga Spansdahl på egne og sine umyndige barn. (Adv. Ola Sveen).

1) Norske Alliance (adv. Fr. Winsnes ved fullm., o.r.sakf. Moe).

2) Nils Frithjof Becker (adv. Arne Dahl).

Den 8. februar 1939 mistet renovasjonsarbeiderne Ole Kristiansen og Thomas Alfred Spansdahl livet ved en bilulykke på Ljabroveien utenfor Grønliovergangen innenfor Oslo bygrense. De ble påkjørt av lastebil A. 47547, hvis eier og fører var Nils Heinrich Becker. Bilen var forsikret i Norske Alliance.

De forulykkedes etterlatte har etter å ha erholdt Justisdepartementets bevilling til fri sakførsel, anlagt felles sak mot eieren av bilen og dennes forsikringsselskap. Desuten har de gått til søksmål mot Forsikringsselskapet Storebrand, men dette søksmål er blitt stanset i medhold av tvm.l.s §105.

Saksøkerne har nedlagt flg. påstand:

1) at Forsikringsselskapet Norske Alliance og Nils Becker dømmes in solidum til å betale fru Mathilde Kristiansen og fru Inga Spansdahl på egne vegne og på vegne av sine umyndige barn Gunnar, Borghild og Åse, erstatning etter rettens skjønn, oppad begrenset til kr. 60.000 med lovlige renter. Beløpet fastsettes spesifisert for hver enkelt.

2) Nils Becker dømmes til å betale de samme saksøkere oppreisning for den ved ulykken voldte tort og smerte med renter.

Videre påstås saksomkostninger tilkjent det offentlige som om saken ikke var benefisert.

Side:424

Saksøkte nr. 1, Norske Alliance, har nedlagt påstand på at det dømmes til å betale fru Kristiansen og fru Spansdahl erstatning for tap av forsørger, men for øvrig frifinnes og tilkjennes saksomkostninger.

Saksøkte nr. 2, Nils Becker, har nedlagt påstand på at han in solidum med saksøkte nr. 1 dømmes til å betale saksøkerne erstatning for deres tap av forsørger, men for øvrig frifinnes.

Det er fra saksøkernes side hevdet at saksøkte nr. 1's erstatningsplikt er helt på det rene. Oppreisningskravet overfor saksøkte nr. 2 er begrunnet med at der ved anledningen er utvist grov uaktsomhet fra dennes side. Det hevdes således at Becker overtrådte flere bestemmelser i motorvognloven og trafikkreglene og at han ved Oslo Lagmannsretts dom av 20. juni 1939 ble dømt til en bot for overtredelse av vejlovens §69, jfr. trafikkreglenes §21 nr. 1 og 2.

Med omsyn til erstatningskravet anføres:

Forulykkede Kristiansen forsørget fullt ut sin hustru. Han var født xx.xx.1874 og hadde i mange år vært ansatt i Oslo kommune som renovasjonsarbeider, årlig lønn kr. 4.382,-. Ved fylte 66 år ville han få en pensjon på kr 2.604,- pr. år. Hans enke får kr 1.422,-, heri iberegnet kr. 400,- som R. T. V. yter i erstatning. Kristiansen og hustruen eide et lite bruk på ca. 7 1/2 mål - alt oppdyrket. De holdt to kuer, slik at familien hadde gratis melk, hvilket må verdsettes til kr. 600,- pr. år. Da mannen levde, greide de seg uten nevneverdig leid hjelp på bruket, nå må hustruet stadig ha hjelp, som koster ca. kr. 150,- pr. mnd. Samlet økonomisk tap for enken blir etter dette minst kr. 2.000.- pr. år, som kapitalisert blir over kr. 22.000,-. Hertil kommer et tap inntil pensjonsalderens inntreden på minst kr. 4.000,-.

For Spandahls vedk. anføres at han var født xx.xx.1873 og hadde samme arbeid og inntekt som Kristiansen. Han ville ved sitt 66. år likeledes fått en pensjon på kr 2.604,- pr. år. Han forsørget fullt ut sin hustru samt sine barn: sønnen Gunnar, som ved farens død var 19 år og nettopp var begynt å studere medisin. Sønnen bodde hjemme, og kunne om faren hadde levd gjort regning med å fortsette å bo hjemme studietiden ut. Datteren Borghild var 17 år og bodde hjemme. Hun tjener nå kr. 20,- pr. uke, men ikke tilstrekkelig til å forsørge seg selv. Datteren Ase var 15 år, bor hjemme og er uten inntekt. Hun skal begynne på husmorskole. Hun får til sitt fylte 17de år (19. juni 1940) kr. 606,- pr.

Side:425

år i pensjon av kommunen. Fru Spansdahl får en pensjon stor kr 1.368 pr. år, heri iberegnet kr. 400,- fra R. T. V. Spansdahl ut. førte meget arbeid for familien og sparte således mange utgifter. Skaffet gratis ved. Videre hevdes at han etter oppnådd aldersgrense ville kunne gjøre regning med inntekt ved ombæring av illustrerte vlader, idet familien gjennom mange år har hatt fast forbindelse med et par slike blad - antatt fortjeneste herpå minst kr. 20,- pr. uke.

Saksøkte nr. 2, Becker, har bestemt benektet at hans forhold kan betegnes som uaktsomhet, langt mindre som grov. Ulykken var etter hans mening et hendelig uhell som skyldtes en sum av uheldige omstendigheter. Da han kom kjørende fra Sjursøya, var kjørebanen som følge av at en annen lastebil hadde kjørt på et renovasjonskjøretøy med den følge at to hester hadde løpt ut, blitt helt korket. Den farlige situasjon var derved skapt av denne lastebils fører. Føreforholdene var likeledes ved anledningen så helt ekstraordinære og uberegnelige, at da Becker bremset, mistet han helt kontrollen over bilen, og ulykken skjedde uten den minste skyld fra hans side. Føreforholdene var blitt omtrent plutselig umulige, uten at han hadde hatt anledning til å konstatere forandringen.

Saksøkte nr. 1. Norske Alliance, benekter ikke sin erstatningsplikt, men finner de fremsatte krav meningsløst høye. Under ingen omstendighet mener selskapet seg ansvarlig for mer enn de skadelidtes økonomiske tap, som betegner kravets maksimum. Selskapet har for begge de forulykkedes vedk. fremholdt at ved erstatningens beregning må tas i betraktning at mannen var det mest konsumerende medlem av familien, minst for 1/2 dels vedkommende. Det beløp som spares når han faller fra, er derfor ganske betydelig og mer enn oppveies ved de inntekter han muligens kunne ha skaffet familien etter pensjonsalderen. Da R. T. V. yter hver av enkene en erstatning på kr. 400,- pr. år, har R. T. V. overfor selskapet fremsatt refusjonskrav i medhold av §32, 2 i l. 24. juni 1931 nr. 6. Det beløp R. T. V. krever må derfor gå fra i erstatningen for hver av de to.

M. h. t. Kristiansens forhold mener selskapet at tapet inntil pensjonsalderens inntreden ikke kan regnes til mer enn kr 1.300,-. Etter pensjonsalderens inntreden vil enkens årlige tap bli høyst kr. 280,- under forutsetning av at mannen regnes som konsument for halvdelen av inntekten (2 604,-). Hun får nemlig i pensjon av

Side:426

kommunen kr 1.022,- årlig, hvortil kommer kr. 400,- fra R.T.V. Etter de opplysninger som er gitt i «Regnskapsresultater for Norske Småbruk» for driftsårene 1935-1936 og 1936-1937, kan det årlige tap på det lille bruk Kristiansen eide, ikke settes høyere enn kr. 175,-. Utgiftene til enkefru Kristiansens leiede hjelp skyldes ikke ulykken og kan ikke tas i betraktning. Det samlede årlige tap blir da ca. kr. 455,-, som kapitalisert etter livrenteberegning og tillagt de nevnte kr 1.300,- utgjør kr. 7.000,-. En slik kapitalisering er imidlertid for høy. Fra beløpet må trekkes R. T. V.s refusjonskrav utgjørende kr. 4.293,31.

For Spandahls vedkommende stiller forholdet seg omtrent på samme måte, dog således at mannen her hadde en noe lengere tid tilbake i aktiv tjeneste. Tapet for enkens vedkommende blir her inntil pensjonsalderens inntreden, når mannens anpart som konsument og hustruens og datterens pensjonsinntekt i dette tidsrom tas i betraktning, høyst kr 1.400.-. Etter pensjonsalderens inntreden for mannen blir stillingen at enken måtte kunne gjøre regning med høyst halvdelen av mannens pensjon (kr 2.604.-) kr 1.302,-. Hun får imidlertid (fraregnet R.T.V.s ytelse) kr. 968.-, altså et årlig tap kr. 334.-.

Det må sees bort fra hva mannen mulig kunne ha tjent ved småjobber etter å være blitt pensjonist. Disse mulige inntekter må det nemlig forutsettes at han ville ha brukt til dekning av sine personlige behov. Men selv om en i noen grad regner med tap for enken for slike inntekter, vil det årlige tap ikke bli høyere enn enn kr. 400-500. Også herfra må fra det kapitaliserte beløp trekkes R.T.V.s refusjonskrav kr. 6.533.31.

For barnas vedkommende benekter selskapet at det foreligger noe, idet de vil kunne få underhold i samme utstrekning i hjemmet som før ulykken.

Retten bemerket ad skadens forløp:

Ved 8-tiden om morgenen 8. februar 1939 var to hestekjøretøyer fra Oslo Renholdsverk parkert på Ljabroveien litt utenfor Grønnliovergangen. Hestene stod vendt mot Oslo. Kjørekaren var oppe i noen hus like overfor. Lastebil A 48337, som kom utenfra, har antagelig støtt på det bakerste kjøretøyet, slik at hestene ble skremt og den forreste hesten løp ut innover mot Oslo, mens den bakerste hest snudde seg og stod med kjøretøyet vendt utover i retning fra Oslo, hvorved kjørebanen var blitt blokert. Bak bil A 48337 stoppet en personbil tilhørende Amundsen, og bak denne

Side:427

igjen en lastebil tilh. Hoel. Begge disse bilene var kommet utenfra og skulle innover mot Oslo. På den annen side av kjøretøyet var stoppet en lastebil, som var kommet i retning fra Oslo og som tilhørte Dæhli. Saksøkte nr. 2, Becker, kom så med sin lastebil fra Sjursøya på vei innover mot Oslo. Han oppdaget først Hoels lastebil og ville kjøre forbi denne, hvorfor han svingte til venstre ut i kjørebanen. Her fikk han imidlertid se at det også stod en personbil parkert og deretter nok en lastebil (A 48337). Omtrent samtidig har han også sett hestekjøretøyet og fått forståelsen av at veien var sperret. Idet han så bremset, mistet han herredømmet over bilen, som gled framover på det glatte føret som en kjelke og kolliderer med hestekjøretøyet. De to arbeidere, Kristiansen og Spansdahl, var nå kommet bort til hesten og ble kjørt ned av Becker, med den følge at de begge to ble drept på stedet. Retten kan ikke finne annet enn at Becker ved anledningen overtrådte de lovbestemmelser som han ble dømt for ved Oslo lagmannsretts dom av 20. juni 1939, og at han forsåvidt er skyld i ulykken. Etter en samlet vurdering av de opplysninger som foreligger, kan dog retten ikke finne at hans uaktsomhet kan betegnes som grov. Retten bemerket herom, at føreforholdene denne dag på dette tidspunkt var ganske ekstraordinære og slik at en vanskelig kan bebreide Becker at han ikke var blitt oppmerksom på dem før ulykken. Været var noe tåket, og temperaturen slik at fuktigheten la seg som et tynt, nærmest usynlig islag på veien, som her er brolagt. Da veien heller nedover mot byen, er det forklarlig at Beckers bil skled såvidt langt som den gjorde. Da det ikke er bevis for at Becker kjørte med særlig stor fart, men hadde nærmest vanlig fart under normale forhold, kan retten vanskelig bebreide ham at han ikke beregnet virkningen av bremsingen, eller at han manøvrerte som han gjorde. At forholdene var ekstraordinært vanskelige, fremgår også av forklaringene til flere politifolk, som ved anledningen rykket ut med politiets bil og som ikke langt fra ulykkesstedet også kolliderte med en foranstående lastebil, fordi bilen under bremsingen gled fremover lengre enn det var mulig å beregne. Ulykken synes således, som av Becker fremholdt, vesentlig å skyldes et sammentreff av en rekke uheldige omstendigheter, Da retten ikke kan finne at Becker har gjort seg skyldig i grov uaktsomhet, er det intet grunnlag for kravet om oppreisning, og Becker vil forsåvidt bli å frifinne.

Forsikringsselskapets og Beckers ansvar etter motorv.l.s §30 er ikke bestridt.

Side:428

Ad erstatningens størrelse

Begge de forulykkede hadde samme arbeid og lønn og samme pensjonsrettigheter i Oslo kommune. Det tap som først blir å beregne, er tapet til de etterlatte inntil pensjonsalderens inntreden for hver av dem. Dernest vil bli å beregne det årlige tap for de etterlatte etter pensjonsalderens inntreden og kapitalisere dette tap.

Saksøkte Norske Alliance har krevd at den sum som således kommer fram, skal fratrekkes det kapitaliserte refusjonskrav som R. T. V. har fremsatt. Dette refusjonskrav har sin grunn i at R. T. V. yder hver av de etterlatte en årlig erstatning på kr. 400,- i medhold av loven om ulykkestrygd for industriarbeidere av 24. juni 1931. Dette beløp tar Oslo pensjonskasse til inntekt og trekker det fra i de to enkers pensjon med hjemmel i pensjonsvedtegtenes §15. De to enker har således ingen interesse av denne ydelse fra R. T. V., som bare reduserer deres kommunale pensjon med et tilsvarende beløp. Skal de derfor få full erstatning, må de erstatningsbeløp retten kommer til under forutsetning av full pensjon av kommunen, legges til et beløp svarende til refusjonskravene. Da det imidlertid under hovedforhandlingen viste seg at partenes prosessfullmektiger var uenige om hvor langt R. T. V.s refusjonskrav går og hvordan det rettelig bør beregnes, finner retten - også fordi R. T. V. ikke har møtt under saken - ikke å burde ta refusjonskravet med i dommen som tillegg til erstatningsbeløpene. I den utstrekning de erstatningsberettigedes krav går over på R. T. V., forutsetter retten derfor at de blir gjenstand for senere oppgjør mellom R. T. V. og de erstatningspliktige.

Erstatningen for Kristiansens vedk.: Enkens tap til pensjonsalderens inntreden - ut april 1940 - settes til kr 1.500,-. Kristiansens lønn inntil dette tidspunkt er da lagt til grunn med fradrag av den pensjon enken har fått samt et skjønnsmessig fradrag for mannens antagelige forbruk av inntekten.

Videre fant retten etter det opplyste om bruket og mannens delaktighet i arbeidet på dette, skjønnsmessig å burde sette enkens tap på dette til ca. kr. 150,- årlig. Retten kan videre ikke finne annet enn at enken også må ha lidd et årlig tap ved at hun bare får sin egen pensjon å leve av. Retten må nemlig gåt ut fra at hun og mannen ville ha levd bedre og rommeligere av dennes pensjon og mulige ekstrainntekter for mannen utenom arbeidet på bruket, så lenge han var arbeidsfør, enn hun alene med sin pensjon.

Side:429

Retten antok at dette tap skjønnsmessig kan settes til ca. kr. 350,- årlig. Til sammen blir da det årlige tap ca. kr. 500,-. Idet retten stort sett legger livrenteprinsippet til grunn ved kapitaliseringen og legger til det foran nevnte beløp på kr 1.500,-, blir det beløp enken må ha krav på å få erstattet kr. 7.000,-, uten fradrag for R. T. V.s refusjonskrav.

For Spandahls etterlatte gjør tilsvarende betraktninger og beregninger seg gjeldende. Retten setter her tapet inntil pensjonsalderens inntreden (ut juli 1941) til ca. kr. 3.000,-. Etter pensjonsalderen finner retten å måtte regne med et noe større beløp som årlig tap for de etterlatte enn for Kristiansens vedkommende, nemlig kr. 700,-. Retten har da gått ut fra at mange av familiens utgifter ville ha vært spart ved mannens arbeid i hjemmet, likesom han ved sitt arbeid - særlig med ombringelse av de foran nevnte blader - ville ha kunnet skaffe seg en ikke ubetydelig inntekt. Retten fant opplysningene om denne familiens forbindelse gjennom mange år med noen bestemte ukeblader tilstrekkelig til å gjøre det overveiende sannsynlig at Spansdahl, om han hadde levd, ville ha fått et slikt ekstraarbeide. Dessuten må retten gå ut fra at han ville ha hatt tid og anledning til i en viss utstrekning å skaffe seg inntekter ved annet arbeide. Kapitalisert på lignende måte som for Kristiansens vedk. fant retten å burde sette erstatningen til kr. 8.000,-, som tillagt de foran nevnte kr. 3.000,- utgjør kr. 11 000,-, også uten fradrag av R. T. V.s refusjonskrav.

Angående kravet om særskilt erstatning for Spandahls barn Gunnar, Borghild og Åse, fant retten ikke grunn til å imøtekomme dette. Barna må nemlig forutsettes å få det samme underhold i hjemmet som før faren døde. Ved hjelp av pensjonen og den nå tilkjente erstatning til fru Spandahl, må retten gå ut fra at hun blir i stand til å opprettholde hjemmet for barna omtrent som om mannen hadde levd.

De saksøkte Norske Alliance og Nils Becker ble således dømt til in solidum å betale til

1. fru Mathilde Kristiansen med kr. 7.000,-, og

2. fru Inga Spansdahl med kr. 11.000,-.

Da retten i flere henseender fant saken tvilsom, ble sakens omkostninger opphevet i medhold av rettergangslovens §172, 2net ledd.

Side:430

Oslo byretts d. 20. januar 1941. Sak nr. 924/40 Rikstrygdeverket (o.r.s. Hans Aubert)

mot

Forsikringsselskapet Norske Alliance (av. F. Winsnes v. o.r.s. Moe)

Prosessvarslet: Fru Mathilde Kristiansen og fru Inga Spansdahl (adv. Ola Sveen)

Etter denne domsavgjørelse har R. T. V. krevd refusjon for sine utlegg hos forsikringsselskapet i medhold av ulykkestrygdelovens §32 nr. 5. - Refusjonskravet er beregnet på følgende måte:

Vedk. Kristiansen:

a) Utbetalte renteterminer pr. 30. september 1939 kr. 258,31

b) Renten kapitalisert (etter enkens alder) kr. 3.960,-

c) Begravelsesbidrag kr. 75,-

d) Hertil kommer senere dekket utgift til skyss kr. 20,-

Tils. kr. 4.313,31

Vedk. Thomas Spansdahl:

a) Utbetalte renteterminer pr. 30. september 1939 kr. 258,31

b) Renten kapitalisert (etter enkens alder) kr. 6.200,-

c) Begravelsesbidrag kr. 75,-

d) Hertil kommer senere dekket legehonorar kr. 3,-

Tils. kr. 6.536,31

Rikstrygdeverket har i henhold til denne beregning nedlagt påstand om tilkjennelse av (kr. 4.313,31 + kr. 6.536,31) kr. 10 849,62 med renter og saksomkostninger.

Saksøkte Norske Alliance har prinsipalt påstått seg frifunnet mot å betale R. T. V. kr. 173,-, subsidiært at Norske Alliance dømmes til å betale kr. 173,- + erstatning for utbetalte renteterminer etter saksøkerens påstand og utbetalte renteterminer på basis av mannens sannsynlige levealder.

Som prosessvarslet har fru Mathilde Kristiansen og fru Inga Spansdahl ved sin prosessfullmektig henholdt seg til saksøktes subsidiære påstand.

Saksøkte anfører bl.a. at R. T. V. og de skadelidte til sammen ikke kan få et større samlet krav enn skadelidte ville ha hatt alene, hvis ikke vedkommende hadde vært trygdet i Rikstrygdeverket. Den omstendighet at en person er ulykkestrygdet, kan aldri medføre at skadevolderen skal betale større erstatning enn han ville

Side:431

pliktet å betale skadelidte. Dette prinsipp er også uttrykkelig presisert i §32, siste punkt, første punktum. «Den erstatning som den skadelidte kan kreve av andre etter regelen foran i denne §, fastsettes etter lovgivningens alminnelige regler til en sum en gang for alle.» Videre fremgår det også av §32, pkt. 3, hvoretter tredjemanns ansvar for ulykker som går inn under loven blir uberørt av denne.

Konsekvensen herav må da bli at Rikstrygdeverket i nærværende tilfelle intet krav kan gjøre gjeldende mot forsikringsselskapet. Det krav som de skadelidte har mot selskapet, er i byrettsdommen fastsatt til henholdsvis kr. 7.000,- og kr. 11.000,-. Disse beløp utgjør de tap som de to enker antas å ha lidt ved mannens død. Herunder er tatt i betraktning at enkene hver får utbetalt ca. kr 1.400,- året i pensjon (herav kr. 400,- fra R.T.V.). Enkene har ikke krav på hverken mer eller mindre enn disse beløp hos forsikringsselskapet under forutsetning av at de skjønnsmessige vurderinger er riktige, hvilket saksøkte bestrider. Men disse beløp skal enkene ha utbetalt ubeskåret iflg. byrettens dom. I disse krav kan R. T. V. ikke inntre, da R. T. V. ikke har erstattet noen del av dette tap. Hadde ikke de to avdøde vært trygdet i R. T. V., ville enkenes tap og dermed enkenes erstatningskrav mot saksøkte vært nøyaktig det samme, fordi man også da måtte ha regnet med en pensjon på kr 1.400,- året av Oslo kommune.

Utover de nevnte beløp, kr. 7.000,- og kr. 11.000,-, påstås således de to enker ikke å ha noe krav hvori R. T. V. kan inntre. Skulle R. T. V. kunne kreve erstattet kr. 10 826,62 i tillegg til hva enkene kunne kreve erstattet, ville ikke erstatningen fastsettes «etter lovgivningens alminnelige regler til en sum en gang for alle». Den omstendighet at de to arbeidere var trygdet i R. T. V., vil altså iallfall medføre en ekstraerstatning på det ovennevnte beløp, hvilket står i strid med loven. - Saksøkte hevder videre at hvis skadelidte ikke har vært ulykkestrygdet i R. T. V., ville enkene ha fått full pensjon av kommunen. Da kommunen ikke har refusjonsrett for sine utlegg, skal selskapet ikke ha ansvar for dem. Men selskapet skal ikke komme i dårligere stilling fordi de skadelidte (deres enker) mottar erstatning fra R. T. V. Derfor skal selskapets ansvar ikke overstige det beløp enkene får tilkjent utenom hva de mottar av kommunen og R. T. V. (tils. 14.000,-).

Saksøkeren, R. T. V., hevder at saksøkte ikke kan fri seg fra sitt ansvar overfor R. T. V. ved å fastslå hvordan erstatningen skal beregnes i et tenkt tilfelle. Ved utregningen av erstatningen

Side:432

i denne sak må det bygges på de foreliggende faktiske forhold: 1) De skadelidte var ulykkesforsikret i henhold til industriarbeidertrygdeloven, hvilket medfører renteutbetaling fra R. T. V. til enkene. 2) Da enkene mottar denne rente, nedsettes den kommunale pensjon med et til renten svarende beløp. Pensjonen skal altså ikke være høyere enn det beløp som derved fremkommer. 3) R. T. V. har lovbestemt refusjonsrett for sine utlegg.

Ved fastsettelsen av den erstatning enkene skal ha fra den for skaden ansvarlige tredjemann, må retten derfor ta hensyn også til disse utlegg, og legge dem til det tap enkene påvises å ha hatt utover hva renten fra R. T. V. dekker. Hvis således enkene i rettssaken mot saksøkte, slik som i Høyesterettssaken referert i Rt-1934-666, hadde fremsatt fullt erstatningskrav mot saksøkte, ville Rikstrygdeverkets utlegg ha vært innkludert i kravet. Rikstrygdeverket krever altså ikke mer enn enkene har rett til.

Selvsagt må summen av refusjonskravet og de øvrige tap ikke overstige «full» erstatning. Finner således retten at full erstatning ikke kan settes høyere enn den renten enkene får fra R.T.V., kan de ikke kreve mer av tredjemann, men R. T. V. skal iflg. lovhjemlet rett ha refundert sine utlegg. Finner retten at full erstatning egentlig ligger under det beløp renten fra R. T. V. representerer, kan selvsagt ikke R. T. V. kreve refundert mer enn hva full erstatning skal være. I et slikt tilfelle har da enkene fått mer enn full erstatning gjennom R. T. V.

I Oslo byretts dom av 28. desember 1939 har retten fastsatt enkenes tap til summen av pensjonen fra kommunen, renten fra R. T. V. (tils. kr 1.400,- pr. år for hver) og de tilkjente beløp henholdsvis kr. 7.000,- og 11.000,-. Saksøkeren hevder videre at når hensyn tas til R. T. V.s refusjonskrav, skulle saksøktes ansvar bli dette:

Vedk. skadesaken Ole Kristiansen:

1) Ovennevnte beløp kr. 7.000,-

2) R. T. V.s refusjonskrav kr. 4.313,31

Tils. kr. 11.313,31

Vedk. skadesaken Thomas Spansdahl:

1) Ovennevnte beløp kr. 11.000,-

2) R. T. V.s refusjonskrav kr. 6.536,31

Tils. kr. 17.536,31

Side:433

Retten bemerker at under byrettssaken mellom de forulykkedes etterlatte og saksøkte m. fl., ble det opplyst at R. T. V. hadde meldt sine refusjonskrav overfor forsikringsselskapet. Som det av premissene til byrettens dom av 28. desember 1939 fremgår, var retten fullt oppmerksom på dette, men har av de grunner som nevnt uttrykkelig sagt at erstatningen til de to enker fastsettes slik at det ikke kan kreves refundert noe av enkene i de beløp som de tilkjennes ved dommen. Erstatningen til enkene er videre fastsatt under hensyntagen til at de begge får en årlig pensjon av Oslo kommune og en årlig rente av R. T. V. - Den kommunale pensjon er for fru Kristiansen kr. 1.022,- pr. år, og for fru Spansdahl kr. 968,-. R. T. V.s rente er for begge kr. 400,- pr. år. Den kommunale pensjonskasse har benyttet seg av pensjonsvedtektenes §15 p. 1 til å korte av R. T. V.s rente i medhold av Pensjonsvedtektenes §15 p. 1. - Nå er forholdet at kommunen ikke har noen refusjonsrett for sin pensjonsytelse i et tilfelle som dette på samme måte som R. T. V. har etter ulykkestrygdelovens §32 nr. 5. Hadde de to enker ikke hatt kommunal pensjon eller rente av R. T. V., ville den kontanterstatning selskapet ble dømt til å betale blitt fastsatt så meget høyere. At enkene hadde pensjonsrett og rett til rente av R. T. V., vil således være til fordel for det skadeansvarlige selskap, hvis ansvaret derved blir minsket. Og når det gjelder den kommunale pensjon er dette nettopp tilfelle, idet den kommunale pensjonsordning ikke har noen positiv lovhjemmel for å kreve refusjon hos noen som følge av at den i et tilfelle som dette må ut med enkepensjoner istedenfor egenpensjoner til vedk. tjenestemenn (eller pensjonsberettigede arbeidere). R. T. V. derimot har denne hjemmel i §32 nr. 5 i ulykkestrygdeloven. Denne lovbestemmelse sier likefrem at de erstatningsberettigedes krav går over på R. T. V. «så langt saken medfører utgifter og ansvar for disse». Retten kan ikke finne annet enn at forsikringsselskapets ansvar overfor enkene er blitt redusert med et beløp som svarer til kapitaliseringen av R. T. V.s renteytelse. Som følge av de kommunale pensjonsvedtekter blir den kommunale pensjon i dette tilfelle ikke mer enn de foran nevnte beløp på hver av de to enker - henholdsvis kr 1. 022,- og kr. 968,-. Ved bedømmelsen av det spørsmål som det her gjelder, må derfor disse beløp legges til grunn, idet de erstatningsberettigedes krav også avhenger av hvor meget de får i pensjon. Når det gjelder R.T.V.s rente, må denne bli å kapitalisere og så tillegge erstatningen nettopp

Side:434

for at det kan sees hvor meget av de erstatningsberettigedes krav skal gå over på R. T. V. i medhold av lovens §32 nr. 5. Hadde det i byrettsdommen mellom de etterlatte, skadevolderen og hans selskap ikke vært uenighet om dette refusjonsspørsmål og refusjonens omfang, ville retten i dommen ha forholdt seg på denne måte, slik at refusjonskravet var blitt tatt med i erstatningen til enkene, jfr. Rt-1934-666. For å komme frem til de erstatningsberettigedes krav, må R. T. V.s rente nødvendigvis kapitaliseres og legges til kontanterstatningen, idet det nettopp er i dette krav at R. T. V. har sin refusjonsrett. - Retten fant altså at R. T. V. i denne sak kan kreve refusjon hos saksøkte i medhold av nevnte lovbestemmelse, som direkte gir hjemmel for kravet.

Angående omfanget av denne refusjon skal retten bemerke at loven likefrem sier at refusjon skal finne sted «så langt skaden medfører utgifter og ansvar» for R. T. V. - Saksøkte har subsidiært hevdet at det må være mennenes (forulykkedes) sannsynlige levealder som må legges til grunn ved beregningen og ikke enkenes - slik som R. T. V. har krevd. - Retten kan imidlertid ikke finne noe holdepunkt for at mennenes sannsynlige levealder skal legges til grunn. Det faktiske forhold er at enkene i henhold til ulykkesforsikringsloven får rentene utbetalt så lenge de lever. Det blir altså deres sannsynlige levealder som blir avgjørende for hvor meget R. T. V. ialt må ut med. Dette må være avgjørende for kapitaliseringen. Denne må derfor foretas slik som R. T. V. hevder er riktig.

Etter det som er anført foran, kan retten ikke innse at enkene derved har oppnådd noe mer enn full erstatning etter de alm. erstatningsregler, slik som de etter byrettsdommen har krav på.

Saksøktes samlede ansvar er selvsagt begrenset til polisens maksimumsbeløp, kr. 30.000,-. Det som enkene skal ha utbetalt og det som R. T. V. kan kreve refundert av saksøkte, må tilsammen ikke overstige dette beløp. Hvorvidt det vil bli tilfelle, avhenger av det endelige resultat i den foran nevnte sak (dom av 28. desember 1939). R. T. V.s refusjonskrav må i tilfelle reduseres.

Da begge partene er enige i dette prinsipp, fant retten det unødig å gi noe spesielt uttrykk herfor i domskonklusjonen.

Mot R. T. V.s beregning av refusjonskravet har saksøkte ikke gjort noen innvending under forutsetning av at enkenes sannsynlige levealder legges til grunn.

Det saksøkte selskap ble således dømt til å refundere Rikstrygdeverket

Side:435

det påståtte beløp, kr. 10 849,62, med renter fra 27. juni 1940 samt i saksomkostninger kr. 300,-.

Den første dom av 28. desember 1939 er påanket til Eidsivating lagmannsrett så vel av fru Mathilde Kristiansen og fru Spansdahl som av Norske Alliance A/S. - De to enker hevder at byrettens ansettelse av de erstatningsbeløp som de ble tilkjent, er for lav og har i ankeerklæringen nærmere redegjort for denne sin oppfatning ved en del faktiske opplysninger.

For fru Kristiansen og fru Spansdahl, som begge er meddelt fri sakførsel, har deres prosessfullmektig, advokat Ola Sveen, nedlagt sånn påstand:

Prinsipalt 1) A/S Norske Alliance og Nils Frithjov Heinrich Becker dømmes til in solidum å betale til fru Mathilde Kristiansen og fru Inga Spansdahl på egne og sine umyndige barn, Gunnar, Borghild og Åse Spansdahl erstatning etter rettens skjønn, oppad begrenset til kr. 60.000,- med lovlige renter. Beløpet fastsettes spesifisert for hver enkelt saksøker. Subsidiært Byrettens dom stadfestes. I begge tilfelle har de to enker påstått A/S Norske Alliance og Nils Becker dømt in solidum til å betale det offentlige sakens omkostninger som om saken ikke var benefisert, samt salæret til den beskikkede prosessfullmektig.

Norske Alliance A/S har i sin ankeerklæring hevdet at byrettens ansettelse av erstatningen til de to enker er for høy. Selskapet hevder at erstatningen må fastsettes under hensyntagen til den reduserte pensjon som utbetales av den kommunale pensjonskasse og at Rikstrygdeverkets refusjonskrav må bli å dekke av enkenes samlede erstatningskrav.

Norske Alliance A/S har nedlagt påstand på at det dømmes til å betale fru Kristiansen og fru Spansdahl erstatning for deres tap av forsørgere etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr. 30.000,- med fradrag av det som allerede er utbetalt, kr 1.486,13. Derhos påstår selskapet seg tilkjent saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.

Side:436

Norske Alliance A/S har videre påanket byrettsdommen av 20. januar 1941 i saken mellom Rikstrygdeverket og Norske Alliance A/S. Selskapet hevder her at byretten har tatt feil når den har funnet at selskapets ansvar overfor enkene er blitt redusert med et beløp som svarer til kapitaliseringen av Rikstrygdeverkets renteytelse, og at Rikstrygdeverkets rente må bli å kapitalisere og å tillegge erstatningen for at det kan sees hvor meget de erstatningsberettigede krav skal gå over på Rikstrygdeverket i medhold av lov nr. 6 av 24. juni 1931 §32 nr. 5. Videre har byretten etter selskapets mening tatt feil når den m. h. t. omfanget av refusjonen har funnet at det blir enkenes sannsynlige levealder som blir avgjørende for hvor meget Rikstrygdeverket i alt må ut med. Norske Alliance A/S har i denne ankesak påstått seg frifunnet for Rikstrygdeverkets krav og seg tilkjent saksomkostninger.

Rikstrygdeverket har påstått byrettens dom stadfestet og seg tilkjent saksomkostninger for begge retter.

Lagmannsretten har i medhold av tvm.l.s §98 forenet begge ankesaker til felles behandling og pådømmelse.

Forsikringsselskapet Storebrand har vært prosessvarslet i ankesakene, men har ikke nedlagt noen påstand.

Som nytt for lagmannsretten er fremlagt indekstall for leveomkostninger for årene 1920-1940, en livrentetabell og regnskapsresultater fra Norske småbruk for driftsårene 1935-1936 og 1936-37, utgitt av det Kgl. selskapet for Norges Vel.

Under ankebehandlingen besluttet lagmannsretten å avskjære bevisførselen for såvidt angår selve den ulykkeshendelse som danner grunnlaget for erstatningskravene. Det er nemlig på det rene mellom partene at enkene tilkommer full erstatning for tapet av sine forsørgere, og det er da uten rettslig betydning om der fra skadevolderen Beckers side ble utvist skyld eller ikke ved skadetilføyelsen, likesom heller ikke spørsmålet om skyldgraden har noen interesse for sakens avgjørelse. Oppreisningskravet er frafalt.

Lagmannsretten bemerket at det er på det rene at de to enker som følge av deres tap av forsørgere ikke får full pensjon utbetalt av Oslo kommune, idet det i pensjonen

Side:437

gjøres fradrag med kr. 400,- pr. år for hver. Til gjengjeld erstatter Rikstrygdeverket enkene denne differanse helt ut. Ved beregningen av enkenes tap blir etter lagmannsrettens oppfatning ytelsene fra Rikstrygdeverket ikke å fratrekke de erstatningsbeløp som skjønnsmessig fastsettes, således at bare den reduserte kommunepensjon blir å bringe i fradrag. På den annen side vil da enkene måtte avstå til Rikstrygdeverket den del av erstatningen som denne institusjon har krav på i medhold av Ulykkestrygdelovens §32 post 5. Ved erstatningsbeløpenes ansettelse blir for begge enker deres menns sannsynlige levealder å ta i betraktning.

Rikstrygdeverkets krav antas etter Ulykkestrygdelovens §32 post 5 å omfatte refusjon av de rentebeløp som Trygdeverket vil ha å utbetale enkene, dog begrenset inntil deres menns beregnede levealder. Det syns nemlig naturlig å forstå lovbestemmelsen slik at Trygdeverket ikke kan kreve refundert hos de erstatningspliktige sine utgifter for lengre tid, hensett til at enkenes erstatningskrav overfor skadevolderen er begrenset på denne måte. Loven antas m. a. o. å være slik å forstå at Rikstrygdeverket kan kreve refundert sine utgifter i den utstrekning hvori disse vedkommer den skade som tredjemann er ansvarlig for. Tredjemanns ansvar strekker seg imidlertid i dette tilfelle inntil mennenes beregnede levealder - ikke enkenes.

Med omsyn til erstatningskravenes størrelse fant lagmannsretten med byretten at fru Spansdahls tre barn Gunnar, Borghild og Åse, ikke har krav på noen erstatning. For øvrig følger lagmannsretten byrettens systematikk og fastsetter først den erstatning de to enker tilkommer uten fradrag og deretter Rikstrygdeverkets refusjonskrav.

Ad fru Kristiansens krav: Lagmannsretten kom til et noe høyere beløp enn byretten. Når hennes tap skal beregnes, blir spørsmålet hvordan forminskelsen av hennes inntekter influeres av mannens død. En må her ta i betraktning at en rekke vesentlige utgifter, såsom til husleie, lys, brensel m.v. blir uforandret etter dødsfallet. Videre er å bemerke at mannens forbruk etter det som er opplyst var

Side:438

meget beskjedent. Hensett hertil fant lagmannsretten at byrettens skjønnsmessige ansettelse av inntektstapet til kr. 350,- pr. år er noe lite. Videre er etter lagmannsrettens mening også det anslåtte tap på gårdsbruket, kr. 150,-, noe snaut. Hensett til at Kristiansen, hvis han hadde levd, antas å kunne ha utført den vesentlige del av arbeidet på bruket selv og bare i liten utstrekning ville ha hatt behov for leiet hjelp, fant retten at enkens inntektstap også forsåvidt bør settes noe opp. - Alle forhold tatt i betraktning fant lagmannsretten å burde forhøye fru Kristiansens erstatning med kr. 2.000,- til kr. 9.000,-.

Ad fru Spandahls erstatning

Også for hennes vedkommende kom lagmannsretten til et høyere erstatningsbeløp enn byretten. M. h. t. nedgang i pensjonsinntekt gjør de samme betraaktninger seg gjeldende for henne som for fru Kristiansen. Videre fant lagmannsretten at den inntekt Spansdahl ville ha kunnet påregne ved ombæring av illustrerte ukeblader ville andra til et ikke uvesentlig årlig beløp. Også for fru Spandahls vedkommende fantes således erstatningen å burde forhøyes med kr. 2.000,- til kr. 13.000-.

Ad Rikstrygdeverkets refusjonskrav: Dette krav beregnet etter mennenes sannsynlige levealder er for fru Kristiansens vedkommende oppgitt til i alt kr. 4.095,-, og for fru Spandahls vedkommende til i alt kr. 4.198,-. Størrelsen av disse beløp er ikke bestridt fra Beckers eller forsikringsselskapets side. For selskapets vedkommende spiller det dog her inn at det samlede ansvar i anledning av dødsulykken er begrenset til kr. 30.000,-. Det er uimotsagt opplyst at selskapet til andre har utbetalt i alt kr 1. 486,13 i anledning av ulykken. Hertil kommer så de to enkers erstatningskrav på i alt kr. 22.000,-, til sammen kr. 23 486,13, som fratrukket kr. 30.000,- gir til rest kr. 6.513,87. Til dette beløp må ifølge ulykkestrygdelovens §32 post 5 in fine Rikstrygdeverkets refusjonsbeløp reduseres overfor selskapet.

For Beckers vedkommende blir det ikke spørsmål om noen sånn reduksjon, således at han vil bli tilpliktet å betale Rikstrygdeverket fullt ut med kr. 4.095,- plus kr. 4.198,- = kr. 8.293,-.

Side:439

Dommer Miøen og domsmann kaptein Østbye stemte for at Norske Alliance A/S og Becker frifinnes for Rikstrygdeverkets tiltalte, men sluttet seg for øvrig til flertallet.

Da Oslo kommune har nedsatt enkepensjonen med det beløp Rikstrygdeverket yter, fant de dissenterende at der ikke tilflyter enkene noen fordel fra Rikstrygdeverket. Der foreligger da ikke noe tap for enkene som dekkr disse av Rikstrygdeverket. Deres tap ligger i pensjonenes forminskelse, men erstatningen av dette tap har Rikstrygdeverket ikke krav på. Det er i virkeligheten kommunen som får erstatning av Rikstrygdeverket. Men den har intet erstatningskrav i anledning av ulykken, og kan derfor ikke overføre noe krav videre til Rikstrygdeverket.

Nils Becker og Norske Alliance A/S ble således in solidum dømt til å erstatte fru Kristiansen kr. 9.000,- og fru Inga Spansdahl kr. 13.000,-.

Videre ble Becker og Norske Alliance A/S dømt til in solidum å betale Rikstrygdeverket kr. 6.513,87.

Derhos ble Nils Becker alene dømt til å betale ytterligere til Rikstrygdeverket kr 1.779,13.

I tillegg til erstatningsbeløpet kommer prosessrenter.

Norske Alliance ble derhos dømt til å erstatte det offentlige sakens omkostninger med kr 1.113,-. For Beckers vedk. ble sakens omkostninger opphevet, da denne ikke hadde påanket byrettsdommen.