RG-1945-292

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1945-02-24
Publisert:	RG-1945-292
Stikkord:	Jernbane
Sammendrag:
Saksgang:	Dom av 24. februar 1945. Ankesak.
Parter:	Ankepart: Norges Statsbaner (prosessfullmektig: O.r.sakfører Lorentz H. Aas). Motpart: Fru Elisabeth Falkenberg (prosessfullmektig: H.r.advokat E. Boysen).
Forfatter:	Lagmann Fin Krog, lagdommerne Bernhard Leivestad, Kyhn Gløersen
Lovhenvisninger:

Ved Oslo byretts dom av 9. september 1943 ble Norges Statsbaner dømt til å betale til fru Elisabeth Falkenberg kr. 8914.45 med renter. Sakskostnader ble ikke tilkjent.

Dommen er av Norges Statsbaner påanket til Eidsivating lagmannsrett. Anken gjelder dommen i sin helhet, idet Statsbanene mener at retten har tatt feil når den har funnet at jernbanen er erstatningspliktig på det grunnlag at jernbanen bør bære ansvaret for den økede risiko som mørkleggingen medfører, 2) når den tillegger mørkleggingen og ikke tåken skylden for uhellet, 3) når den pålegger den skadede bare halve ansvaret for den uaktsomhet å stige

Side:292

av toget i fart, 4) ved beregningen av erstatningens størrelse. - Norges Statsbaner har i ankesaken påstått seg frifunnet for fru Falkenbergs erstatningskrav i anledning av uhellet på Paradis holdeplass 29. november 1941. Videre påstår jernbanen seg tilkjent sakskostnader for byrett og lagmannsrett.

Fru Elisabeth Falkenberg har motanket. For så vidt angår ansvarsspørsmålet, vil hun påstå byrettens dom stadfestet, idet, hun vil hevde at jernbanen er objektivt ansvarlig for ulykken. Det objektive ansvar begrunner hun med at det kom et rykk i toget ved avstigningen. Videre med tåken og mørkleggingen og med at det ellers var ekstraordinære forhold til stede som jernbanen bør svare for, bl.a. plattformens innretning ved at avstanden mellom plattformen og stigbrettet var så stor. - Det hevdes videre at jernbanens objektive ansvar er uavhengig av om noen særlige forhold - bedriftsuhell og likn. - forelå. Endelig påstås jernbanen ansvarlig for funksjonæren, konduktør Bøes forsømmelse ved anledningen og fordi plattformen ikke var strødd. Byrettsdommen påankes for så vidt angår delingen av erstatningen, idet det benektes at fru Falkenberg har utvist noen uaktsomhet.

Fru Falkenberg har påstått Norges Statsbaner dømt til å betale henne erstatning - deriblant kontante utlegg kr. 828.90 og erstatning for varig invaliditet og tap i framtidig erverv med renter. Den samlede erstatning er oppad begrenset til 25 000 kroner. Endelig påstås sakskostnader tilkjent for byrett og lagmannsrett.

Partsforklaringer er ikke avgitt under lagmannsrettssaken. Derimot er overingeniør ved Norges Statsbaner, Peder Oluf Eliassen, avhørt som vitne. Det framlagte nye bevisstoff ansås det unødvendig nærmere å spesifisere.

Lagmannsretten er enig med byretten i at det ikke er overført jernbanen noen uaktsomhet eller noen feil ved det driftsmessige arrangement som kan bringe banen opp i erstatningsansvar. Heller ikke finner en at konduktør Bøe ved anledningen har forsømt sine plikter, så derav skulle kunne følge erstatningsansvar for jernbanen.

Derimot antokes objektivt ansvar å foreligge i nærværende tilfelle. Herom bemerkedes nærmere:

Side:293

Jernbanedrift kan neppe i sin alminnelighet regnes som «farlig bedrift» i forhold til passasjerenes sikkerhet. Det framgår av en statistikk over personer der uten egen skyld er blitt drept eller såret ved jernbaneuhell i årene 1925-1926-1941/1942 at ulykkene sett i forhold til det kjørte personkilometerantall er meget få, såfedes at jernbanetrafikken ikke antas å by noen risiko større enn den livet normalt medfører. Imidlertid antas jernbanedriften under de nåværende blendingsforhold å innebære en risiko ved på- og avstigning - en risiko som antas å måtte betegnes som så betydelig at driften for så vidt må karakteriseres som en «farlig bedrift».

Blending er nok en forbigående tilstand av uviss varighet, men tilstanden hadde vart en god tid da nærværende ulykke inntraff, og jernbanen antas å burde ha til plikt å søke faremomentet så vidt mulig fjernet eller minsket ved å sørge for tilstrekkelig belysning ved passasjerers avstigning og påstigning på stasjonene. Det antas at en måtte kunne arrangere avblendet belysning på jernbanevognen som opplyste stigbrettet og det stykke av perrongen som de reisende ved avstigning skulle stå på. Ved en ordning som antydet ville risikoen i det minste bli sterkt forminsket, selv i tilfelle hvor det i tillegg til ordinært nattemørke kom den vanskelighet som tett tåke, således som i nærværende tilfelle, volder. - Da jernbanen ikke har sørget for betryggende belysning ved de reisendes av- og påstigning antas jernbanen å være nærmest til å bære det økonomiske ansvar når som i dette tilfelle en ulykke inntreffer der må antas å skyldes manglende belysning. - Jernbanen vil imidlertid helt eller delvis gå klar av nettopp nevnte ansvar hvor en reisende ved eget uaktsomt forhold har medvirket til ulykken.

Ad fru Falkenbergs forhold:

Fru Falkenberg har under bevisopptagelse forklart følgende om sin avstigning: «Da de nærmet seg Paradis, gikk parten og hennes mann ut på plattformen, og da de stoppet der, så hun først konduktøren gikk av toget og gikk framover i retning mot maskinen, og deretter gikk parten, forsiktig famlende seg trinn for trinn. Hun holdt seg under

Side:294

det med sin høyre hånd i høyre håndtak. Parten er helt sikker på at toget var stoppet. Parten satte så den høyre fot på plattformen og merket da straks at denne var glatt, hun holdt seg derfor framleis fast i håndtaket, venstre hånd var helt fri. - Parten satte så også venstre fot på perrongen, men holdt seg fremdeles fast i håndtaket. Og mens hun sto på denne måte, var det hun merket 2-3 voldsomme støt gjennom toget, og disse gjorde at hun tapte balansen og falt.»

I erklæring av 27. november 1943 hår imidlertid fru Falkenberg anført følgende: «Jeg ser av domsutskriften at spørsmålet om hvilket ben jeg satte først ned på perrongen, er tillagt avgjørende betydning m.h.t. skyldspørsmålet. I den anledning ønsker jeg opplyst at jeg ikke kan svare på om jeg satte høyre eller venstre ben først ned på perrongen. Det hele foregikk så hurtig at jeg ikke kan erindre dette. I mørket gikk jeg forsiktig ned, trinn for trinn, idet jeg holdt meg med høyre hånd i gelenderet.

Hvis jeg i min vitneforklaring har besvart spørsmålet om jeg satte høyre fot først ned på perrongen med ja, så må dette skyldes en sammenblanding hos meg av spørsmålene om høyre hånd og høyre fot. Jeg føler meg nokså opprevet av vitneforklaringene. Hadde jeg tenkt klart og vært oppmerksom på det stilte spørsmål, så ville jeg ha gitt det eneste riktige og naturlige svar: Det er det meg umulig å svare på.»

Lagmannsretten fant det rimelig at fru Falkenberg ikke festet seg ved hvilken fot hun først satte ned på perrongen. At fru Falkenberg har kunnet få den oppfatning at toget var stanset, uaktet det faktisk må antas å ha vært i sig da hun steg av, synes etter de foreliggende opplysninger meget rimelig.

I rapport av 1. desember 1941 uttaler stasjonsbetjent Bolstad:

«Jeg sto på nederste stigbrettet i venstre ende på vognen og ser framover da toget siger sakte inn til perrongen. Det siger så sakte at det er vanskelig å se om det går i det hele tatt på grunn av tåken.»

Togfører Fikke har i rapport av 11. mars 1942 uttalt: «Fru Falkenberg trodde sikkert at toget var stoppet,

Side:295

hvilket er helt naturlig så sakte dette gikk.» Under bevisopptagelsen har Fikke forklart at innkjøringen på Paradis skjedde meget langsomt. «Det var vanskelig å se om toget beveget seg.» - Så vidt erindres oppholdt vitnet seg da i den forreste ende av sin vogn, hvor en som regel pleier å stå, spesielt i mørke, og også fra den plass var det vanskelig å avgjøre om toget kjørte eller sto stille.»

Fru Falkenbergs medpassasjer, Gudrun Danielsen, har provet at hun mente at toget var stanset da fru Falkenberg begynte nedstigningen. - Ekstrabetjent ved jernbanen, Reinart Bøe, uttaler: «Under innkjøringen på Paradis stasjon sto vitnet på stigbrettet i annen vogn på nederste trinn, og han gikk av toget mens det ennå var i sig, han hadde nemlig følt med sin venstre fot om det var i fart og da han skjønte at foten støtte mot perrongen, måtte han flytte ned også den høyre fot på perrongen for ikke å falle.»

Etter de foreliggende opplysninger synes det å ha vært vanskelig å kontrollere om toget var stanset eller ikke. Det er mulig at Statsbanenes advokat har rett i at fru Falkenberg skulle ha kunnet se at toget var i fart da billettør Bøe steg av umiddelbart før henne, men det antas ikke å kunne regnes som uaktsomt at hun ikke merket at toget i forhold til Bøe viste seg å være i sig. Det er forklarlig at hun ved leiligheten var opptatt av selv å stige av. Retten må anta at hun har stått i den mening at toget sto stille og finner ikke å kunne bebreide henne at hun hadde fått dette feilaktige inntrykk. Den rystning hun forklarer å ha merket så sterkt at hun falt, har formentlig vært den sitren som gikk gjennom vognen i det øyeblikk denne stoppet.

Retten fant det ikke etter de opplysninger som forelå noen grunn til å anta at toget faktisk har vært satt i bevegelse etter at det først hadde vært stoppet.

Fru Falkenberg ble således tilkjent full erstatning.

Lagdommer Krog: Jeg er kommet til samme resultat som de øvrige dommere også med hensyn til jernbanens plikt til å betale erstatning, men mener det ikke er nødvendig å bygge avgjørelsen på de særlige forhold som var til stede den aften ulykken inntraff. Jeg mener nemlig at jernbanen er ansvarlig for enhver ulykke, hvis følger har gått ut over andre, såfremt ulykken ikke er foranlediget ved

Side:296

skadelidendes eget forhold. At slik ulykkestilfelle vil inntre under jernbanedrift er uunngåelig. Hverken sikkerhetsforanstaltninger fra jernbanens side eller den mest vidtdrevne forsiktighet fra de privates side kan forhindre det. Men økonomisk kan jernbanen sikre seg derimot ved forsikring mot en premie som vil være ubetydelig i forhold til dens øvrige driftsutgifter. Det eneste rimelige er da at tapet bør bæres av jernbanen, ikke av de enkelte private som skaden tilfeldigvis rommer. Det er formentlig først og fremst dette hensyn som vår retts sedvanemessig fastslåtte regler om ansvar for «farlig bedrift» er bygget på. Jeg legger vekt på at jernbanen er en bedrift som i første rekke skal komme offentlige og almene interesser til gode og ville også av den grunn finne det ubillig om private skulle betale for de ulykker som er uunngåelige forbundet med driften. Dertil kommer at når ulykkene er ute, vil det meget hyppig være store skader som tilføyes den enkelte - ødeleggelse av liv eller arbeidskraft eller av store økonomiske verdier. Det må etter min mening oppveie hensynet til at antallet av slike ulykker ber i landet er relativt lavt og at det derfor kanskje må sies at jernbanen i og for seg ikke er noe særlig «farlig» framkomstmiddel. Å begrense ansvaret til de tilfeller som skyldes tekniske feil eller mangler ved anlegget eller driften, forekommer meg å være noe vilkårlig. Da jeg med de øvrige dommere ikke kan finne det godtgjort at fru Falkenbergs opptreden ved anledningen betegnes som uaktsom, behøver jeg ikke komme inn på hva følgen av en slik uaktsomhet fra hennes side måtte bli.

Ad skadens størrelse:

Lagmannsretten fant med byretten å kunne godta skadelidtes tap på spesifiserte utgiftsposter på i alt 2 828.90. Fru Falkenberg har opplyst at hun før ulykken hadde en hushjelp og fikk dessuten en del hjelp av en eldre hushjelp, som bodde hos dem. Etter ulykken er det inntrådt den forandring at den eldre hushjelp nå må yte betydelig mer hjelp i huset enn før.

Hennes ervervsmuligheter er ikke blitt forringet som følge av ulykken på annen måte enn som husmor.

Retten kan vanskelig skjønne at det til en husholdning for mann og hustru skulle trenges ytterligere tjenerhjelp

Side:297

enn den fru Falkenberg hadde da ulykken inntraff. Hennes arbeidsvilkår må anses meget rommelige som situasjonen var på ulykkestiden. Hennes invaliditet er nok satt til 33 1/3 prosent, men hun antas å måtte kunne administrere sitt hus og utføre det nødvendige kroppsarbeid som måtte trenges i tillegg til en hushjelpassistanse svarende til den hun disponerte på ulykkestiden. Noen økonomisk skade antas ulykken under disse omstendigheter ikke å ha voldt i skadelidtes erverv, idet hennes husmorgjerning ikke skulle nødvendiggjøre ekstra utgifter til hjelp, unntagen måskje leilighetsvis, noe som er tatt hensyn til ved fastsettelsen av erstatningsbeløpet.

Etter sakens utfall finnes det ikke å burde bli tale om sakskostnader.

Den samlede erstatning sattes til kr. 7000.- som Statsbanene ble dømt til å betale.