RG-1951-232
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1950-09-30 |
| Publisert: | RG-1951-232 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 30. september 1950 i kjæremålssak nr. 164: |
| Parter: | Rekonvalesenthjemmet Godthaab (overrettssakfører Erling Tveten) mot Osvald Nilssen (overrettssakfører Conrad B. Olsen). |
| Forfatter: | Lagmann Reidar Aasgaard, skifteforvalter Kristen Urdal, hjelpedommer T. Krog |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §174, §181, §388, §403 |
Asker og Bærum herredsrett avsa den 10. juni 1950 dom med sådan domsslutning:
«Godthaab Rekonvalesenthjem v/styrets formann, dømmes til å betale Osvald Nilssen kr. 619,44 med 4 % rente fra 22. juli 1948 til betaling skjer.
I saksomkostninger tilkjennes Osvald Nilssen kr. 200,00.
Oppfyllelsesfristen er 14 dager fra dommens forkynnelse.»
Om saksforholdet vises til domsgrunnene.
Med hensyn til saksomkostningene uttales i domsgrunnene alene følgende:
«Saksøkeren tilkjennes i saksomkostninger kr. 200,00.»
Denne dom er i rett tid påkjært av Rekonvalesenthjemmet Godthaab for så vidt avgjørelsen av omkostningsspørsmålet med sådan påstand:
«1. Herredsrettens dom oppheves for så vidt angår avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet.
2. Prinsipalt: Rekonvalesenthjemmet Godthaab tilkjennes saksomkostninger hos Osvald Nilssen.
Subsidiært: Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
I kjæremålet har den kjærende part anført følgende:
«1. Dommen inneholder ingen begrunnelse for avgjørelsen av omkostningsspørsmålet. I denne forbindelse henviser jeg til Høyesteretts Kjæremålsutvalgs kjennelse av 30. mai 1931 ( Rt-1931-1179).
2. Ved dommen ble saksøkte, Rekonvalesenthjemmet Godthaab, frikjent for det vesentligste av saksøkerens krav. Kravet gikk i stevningen ut på betaling av kr. 3423,68 og var basert på 4 forskjellige punkter. Herav ble saksøkte frifunnet i punkt 1 som var sakens absolutte hovedpunkt og som alene utgjorde kr. 2313,60 i påstanden. Videre ble saksøkte frifunnet i post 2 som dreiet seg om kr. 430,08. I punkt 3 ble saksøkte dømt til å betale kr. 375,00, mens påstanden for dette punkt utgjorde kr. 400,00. Post 4 ble saksøkte dømt til å betale kr. 240,44 mens påstanden utgjorde kr. 280,00. Saksøkte hadde erkjent sin forpliktelse til å betale feriegodtgjørelse (grunnlagets punkt 4), mens det var en viss dissens om selve utregningen.
Side:233
Saksøkte hadde før stevningen ble innlevert tilbudt seg å betale kr. 400,00.
Mens saksøkte altså hadde tilbudt å betale kr. 400,00 av påstandens kr. 3423,68, ble saksøkte dømt til å betale kr. 619,44. Saksøkeren oppnådde altså kr. 219,44 mer enn tilbudet gikk ut på, mens han samtidig ble tilkjent kr. 2804,24 mindre enn stevningen gikk ut på. At han da blir tilkjent saksomkostninger, er helt i strid med rettergangslovens bestemmelser. Etter §174 annet ledd, skulle saksøkte vært tilkjent saksomkostninger hvis ikke disse oppheves, hvilket jo er hovedregelen når en sak dels vinnes, dels tapes.»
Ved kjæremålet til lagmannsretten har den dommer som avsa dommen, dommerfullmektig A. Bratholm, bemerket følgende:
«Det er med hjemmel i rl. §174 annet ledd, 1. punkt at saksøkeren er tilkjent saksomkostninger. Det kan ikke sees at avgjørelsen er i strid med loven, jfr. §181 annet ledd. Som begrunnelse for resultatet anføres: Saksøkeren hadde et uomtvistelig krav på kr. 619,44. Etter en del forhandling tilbød saksøkte seg før saken ble brakt inn for retten å betale kr. 400,00 som endelig oppgjør, dog med det forbehold at han ikke hadde noen plikt til å erlegge beløpet. Etter dette var øyensynlig saksøkerens søksmål nødvendig for at han skulle få seg utbetalt den arbeidslønn og feriegodtgjørelse han åpenbart hadde krav på.
At saksøkeren ikke fikk medhold i sine øvrige krav, var en avgjørelse som ble truffet under stor tvil. Retten fant det ganske sannsynlig at kravet i alle fall til dels var begrunnet, men da saksøkeren ikke kunne legitimere sine krav på en betryggende måte, fant en det riktigst å la tvilen gå ut over ham.
Under de nevnte forhold sto det for retten som rimeligst at saksøkeren fikk seg tilkjent kr. 200,00 i saksomkostninger. Det bemerkes at retten er kjent med Alex. Reins artikkel i T. f. R. 1941 594.»
Motparten har tatt til motmæle og nedlagt sådan påstand:
«1. Herredsrettens dom stadfestes for så vidt angår omkostningsspørsmålet.
2. Osvald Nilssen tilkjennes omkostninger i kjæremålssaken.»
Motparten har anført at det er på det rene at det var den kjærende parts steilhet som tvang Osvald Nilssen til å gå til søksmål for å få sin åpenbare rett med hensyn til betaling av lønn i oppsigelsestiden samt feriegodtgjørelse.
For øvrig har motparten uttalt seg i tilslutning til dommeren.
Den kjærende part har til dommerens og motpartens fremstilling gjort gjeldende, at det ikke fremgår av dommen at retten var i så sterk tvil angående punktet om overtidsbetaling,
Side:234
og for så vidt angår punkt 2, fridager, gir ikke retten uttrykk for noen som helst tvil. At saksøkeren hadde krav på 1 måneds lønn i ferietiden var ikke bestridt, det som var tvilsomt var når han måtte betraktes som sluttet. Det var under saken på det rene at saksøkte hadde utbetalt saksøkeren full lønn i 2 måneder som han ikke hadde arbeidet, idet han var syk. Og da arbeidet ikke ble gjenopptatt, anså saksøkte situasjonen så ledes at han var sluttet 27. desember 1947.
Den kjærende part hevder videre, at det var ganske klart at det var Nilssens meningsløse krav på vel kr. 2300,00 i overtid som ødela enhver tanke på ordning. Det var dette beløp som var hovedkravet, og på dette ville han ikke fire. Var Nilssen kommet med en rimelig oppgave over lønn i oppsigelsestiden og feriegodtgjørelse, ville Godthaab uten videre ha utbetalt dette. Så vel den forutgående korrespondanse som prosedyren i saken dreiet seg hovedsakelig om overtiden, og dette var sakens hovedpunkt. Endelig har den kjærende part hevdet, at når det gjelder saksomkostninger, må herredsrettens bedømmelse av bevislighetene legges til grunn selv om dommeren senere fortolker sine premisser noe annerledes enn det som er naturlig. Rettergangslovens §174 annet ledd er ikke således å forstå at retten står helt fritt ved fastsettelsen av saksomkostninger og dette fremgår ganske klart av samme ledds 2. punktum som angir retningslinjene for de tilfelle at hovedregelen kan fravikes. Følger man disse retningslinjer i nærværende sak og fraviker hovedregelen, må resultatet bli at Godthaab tilkjennes saksomkostninger hos Nilssen. Den kjærende part erklærer at han ikke påstår motparten ilagt omkostninger i kjæremålssaken.
Lagmannsretten skal bemerke:
Det er en feil ved herredsrettens avgjørelse av sakskostnadene, at den er helt uten begrunnelse. ( Rt-1931-1179, 1224, 1947 503). Lagmannsretten finner imidlertid at denne feil i nærværende sak ikke hindrer lagmannsretten i å prøve av gjørelsen etter tl. §181, II, da den dommer som har avsagt dommen, har avgitt en lengere begrunnelse for sin avgjørelse ved kjæremålets kjennelse.
Lagmannsretten forstår tl. §181, II, 1. pkt. således at denne prøvelse omfatter så vel lovforståelse som subsumsjonen, jfr. Skeie Civilpr. 3. utg. Bind III, 449 og Altens kommentar til tl. §181 II side 212 note 2, jfr. også Høyesteretts Kjæremålsutvalgs kjennelse i Rt-1949-588. Det foreliggende spørsmål er om det av dommerens begrunnelse fremgår at hans avgjørelse er bygget på en riktig forståelse av tl. §174. I så henseende er det etter domsgrunnene på det rene at hovedsaken dels er vunnet og dels tapt og at det derfor var adgang for herredsretten til i samsvar med hovedregelen i tl. §174 1. ledd å la partene hver bære sine omkostninger. Herredsretten har imidlertid anvendt unntagelsesreglene i §174 annet ledd, 1.
Side:235
punkt til gunst for saksøkeren (kjæremålsmotparten), men har i så henseende, og det med rette, ikke kunnet støtte seg til noen av de særlige grunner, som er nevnt i §174 annet ledds 2. punktum. At det må foreligge en særlig grunn til å fravike hovedregelen i første ledd, er klart, men oppregningen i annet ledds 2. punktum er ikke uttømmende og det er overlatt til rettens skjønn om andre særlige omstendigheter gir tilstrekkelig grunn til å fravike hovedregelen. Dette skjønn kan ikke prøves av lagmannsretten, med mindre skjønnet må ansees som rent vilkårlig. Imidlertid synes herredsretten ikke å ha vært oppmerksom på, at etter utfallet av saken var betingelsene etter tl. §174, II, 2. punktum for å tilkjenne saksøkte (den kjærende part) saksomkostninger til stede, idet det etter domsgrunnene og domsslutningen må sies, at det bare var i tvistepunkter av liten betydning saksøkeren vant, liksom det fremgår av omstendighetene, at de vesentlige utgifter ved rettssaken er voldt ved de tvistepunkter saksøkeren tapte. Og når så er tilfellet antas det å være i strid med bestemmelsen i tl. §174, II å tilkjenne den annen part saksomkostninger. Etter lagmannsrettens mening skulle derfor enten hver av partene bære sine omkostninger i samsvar med hovedregelen i §174, I eller tilkjent saksøkte (den kjærende part) med hjemmel av unntagelsesregelen i §174, II, 1. og 2. punktum. Etter det av herredsrettens dommer anførte antas det at det riktigste må være å anvende hovedregelen.
Herredsrettens dom blir etter dette å endre for så vidt angår avgjørelsen av sakskostnadene, idet sakskostnader i herredsrettssaken i samsvar med den kjærende parts subsidiære påstand ikke tilkjennes. (Se tl. §403, jfr. §388.)
Sakskostnader i kjæremålssaken blir ikke å tilkjenne da den kjærende part ikke har påstått sådanne.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Sakskostnader for herredsretten tilkjennes ikke.
2. Sakskostnader for lagmannsretten tilkjennes ikke.