RG-1955-538

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1955-03-26
Publisert:	RG-1955-538
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 26. mars 1955 i ankesak nr. 315/1954
Parter:	Lilla Hunes m.fl. (overrettssakfører Ørger Solbjør) mot Petra Hunes og Annie-May Seth (høyesterettsadvokat Arne Vislie).
Forfatter:	Lagdommer K. Strømsted, sorenskriver Otto Rømcke, skifteforvalter M.C. Rosenhavn
Lovhenvisninger:	Odelsloven (1821) §5, Skifteloven (1930) §62, Odelsloven (1821), Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Skjønnsprosessloven (1917), Ekteskapsloven (1918) §54, §51, Skifteloven (1930)

Nedre Romerike skifterett avsa den 24. april 1954 kjennelse med denne slutning:

«Fru Petra Hunes utlegges boets skogeiendommer med påstående hytte.»

Om saksforholdet vises til kjennelsens grunner.

Fru Lilla Hunes, Johan Arne Hunes og Ragnhild Johanne Hunes v/verge Arne Lunnan har i rett tid påanket skifterettens kjennelse til lagmannsretten, og har nedlagt slik påstand:

«1. Fru Petra Hunes kjennes uberettiget til å få seg fellesboets faste eiendommer utlagt på skiftet i kraft av odelsrett.

2. Prinsipalt: Fellesboets faste eiendommer selges til høyestbydende.

Subsidiært: Saken hjemvises til fornyet behandling ved skifteretten.

3. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger.»

De ankende parter anfører at skifteretten har tatt feil når den er kommet til at fru Petra Hunes må ansees odelsberettiget til hele eiendommen. Skifteretten synes å ha kommet frem til dette ved en fortolkning av odelslovens §5. Denne bestemmelse taler om «Egtefolk som leve i Fællig», men forholdet er her at Johan Hunes og Petra Hunes ble skilt før utløpet av odelshevdstiden. Ved skilsmissen opphørte formuesfellesskapet og odelslovens §5 kommer da ikke til anvendelse. Fru Petra Hunes har derfor ikke odelsrett til hele boets faste eiendom. Hvorvidt Petra Hunes har odelsrett til en ideell andel av eiendommen anser de ankende parter det unødvendig å komme inn på, idet de hevder at fru Petra Hunes under ingen omstendighet i kraft av odelsrett kan kreve eiendommen utlagt til seg på skiftet. Hun er ikke loddeier i Johan Hunes' dødsbo

Side:539

og har derfor ikke krav på å få seg utlagt eiendommen i medhold av skiftelovens §62.

Denne bestemmelse gjelder bare ved dødsboskifte og har ingen anvendelse på skifte av fellesbo mellom ektefeller. En mulig odelsrett kan fra hennes side bare gjøres gjeldende ved vanlig odelsløsningssak etter skjønnslovens bestemmelser.

Ankemotpartene, fru Petra Hunes og fru Annie-May Seth, har nedlagt denne påstand:

«Nedre Romerike skifteretts kjennelse av 24. april 1954 stadfestes.

Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger ved Lagmannsretten.»

Ankemotparten har under ankeforhandlingen først søkt å imøtegå de ankende parters påstand om at fru Petra Hunes, selv om hun har odelsrett til eiendommen, ikke kan kreve den utlagt til seg i henhold til odelsretten. De anfører herom at det riktignok er så at skiftelovens §62 uttrykkelig bare gjelder dødsboskifte, men dette må ha sin grunn i at det vanligvis bare er i slike skifter at krav på utlegg av fast eiendom i henhold til odelsrett er aktuell. Man kan ikke herav slutte antitetisk at bestemmelsen ikke også kan anvendes ved fellesboskifte, når behovet for anvendelse av bestemmelsen er til stede. Og det, hevder de ankende parter, er tilfelle her. Det vil være både upraktisk og tungvint, og medføre unødvendige utgifter, om fru Petra Hunes skulle være henvist til vanlig løsningssak for å få ervervet eiendommen i kraft av sin odelsrett.

Med hensyn til spørsmålet om hvorvidt fru Petra Hunes har ervervet odelsrett til hele eiendommen hevder ankemotpartene at dette er tilfelle. Det er på det rene, anføres det, at fru Petra Hunes ville ha vært odelsberettiget til hele eiendommen hvis hun og Johan Hunes ikke var blitt skilt i 1947, men skilsmissen endrer etter ankemotpartenes mening ikke dette forhold.

Etter ekteskapslovens §54 opphører riktignok formuesfellesskapet mellom ektefeller ved separasjon eller skilsmisse, men denne bestemmelse tar bare sikte på fremtidig erverv. Så lenge skifte av det felles bo ikke er avsluttet består det felles økonomiske forhold som er stiftet før skilsmissen, og et bo «i Fællig» som odelslovens §5 omhandler, består derfor fremdeles så lenge skiftet ikke er avsluttet. At Petra og Johan Hunes etter skilsmissen ikke lenger var ektefolk hevder ankemotpartene ikke berører fru Petra Hunes' odelsrett. Etter odelslovens §5 kreves bare at vedkommende er ektefolk «i Fællig» når eiendommen erverves, ikke at de er ektefolk når odelshevdstiden utløper. Om den ene ektefelle dør før odelshevdstidens utløp - således som uttrykkelig nevnt i odelslovens §5 - eller om ektefellene er blitt skilt før dette tidspunkt, berører således ikke odelshevden.

Ankemotpartene har subsidiært hevdet at lagmannsretten, om den skulle komme til det resultat at fru Petra Hunes ikke

Side:540

har adgang til å kreve seg eiendommen utlagt i kraft av odelsrett ikke har adgang til å ta til følge de ankende parters påstand om at eiendommen skal selges til høystbydende, men at saken i så fall må hjemvises til ny behandling ved skifteretten, således som subsidiært påstått av de ankende parter. Det pekes på at saken for så vidt står i lignende stilling nå som ved lagmannsrettens kjennelse den 6. januar 1954, hvorved skifterettens kjennelse av 2. juni 1953 ble opphevet og hjemvist til ny behandling. De spørsmål som den gang forelå til avgjørelse for skifteretten er fremdeles uløst, og må avgjøres av skifteretten. Det anføres at fru Petra Hunes - hvilket ikke er bestridt av de ankende parter - iallfall har ervervet odelsrett til den ideelle halvpart av eiendommen - og at hun i kraft av denne rett har løsningsrett til den annen halvdel. Videre at hun - hvis en slik «subsidiær løsningsrett» ikke godtas - i henhold til N. L. 5-3-51 har forkjøpsrett til den annen halvpart av eiendommen hvis denne halvpart utbys til salgs. Den halvpart som Petra Hunes har odelsrett til kan ikke, hevdes det, utbys til salgs.

Det er også andre spørsmål som eventuelt må løses av skifteretten. Således pekes blant annet på at det er tvist mellom loddeierne i dødsboet om hvorvidt eiendommen skal kreves solgt, idet en av arvingene, Annie-May Seth, motsetter seg dette. Denne tvist må avgjøres av skifteretten ved forvaltningsmessig beslutning før det eventuelt kan treffes avgjørelse om salg, idet den enkelte loddeier i dødsboet ikke kan fremsette krav i så henseende. Hvis resultatet blir at dødsboet ikke krever salg, må eiendommen utlegges Petra Hunes i henhold til skiftelovens §51. Det kan også bli spørsmål om å utlegge eiendommen til henne av rimelighetshensyn hvis det ved et eventuelt salg blir like bud bare blant loddeierne i fellesboet.

Under ankeforhandlingen har fru Petra Hunes avgitt partsforklaring.

Lagmannsretten bemerker:

Skifteretten synes å ha gått ut fra som gitt at Petra Hunes i kraft av den odelsrett til fellesboets hele faste eiendom som skifteretten mener at hun har, kan kreve eiendommen utlagt til seg på skiftet. Noen begrunnelse for at hun har et slikt krav kan iallfall ikke sees gitt. Lagmannsretten er imidlertid kommet til at Petra Hunes, selv om hun måtte ha ervervet odelsrett til hele eiendommen, ikke i kraft av denne rett, har krav på å få seg utlagt eiendommen. Hjemmelen for et slikt krav mener ankemotpartene, som foran nevnt, er å finne i skiftelovens §62. Til støtte for dette er påberopt en kjennelse av Sunnfjord herredsrett, stadfestet av Gulating lagmannsrett, inntatt i Rt-1943-33 flg. Lagmannsretten antar imidlertid at den nevnte bestemmelse ikke får anvendelse ved skifte av fellesbo mellom ektefeller, og således heller ikke i nærværende tilfelle hvor det gjelder skifte mellom

Side:541

lengstlevende ektefelle og den avdøde ektefelles dødsbo. Til støtte for dette syn henvises til dom av Agder lagmannsrett, inntatt i Rt-1940-361, hvor det blant annet sies:

«Hovedregelen om den måte odelsretten gjøres gjeldende på har man i skjønnsloven av 1. juni 1917, 3. kap.

Bestemmelsen i skifteloven av 21. februar 1930, §62, om den odelsberettigede loddeiers rett til å kreve seg jordegods utlagt på skifte, er en særbestemmelse. Etter sitt eget innhold og etter sin plass i lovens 3. del med overskrift: «Dødsboskifte» gjelder bestemmelsen bare sådant skifte, derimot ikke skifte mellom ektefeller som omhandles i 2. del av loven, men ikke bare den positive ordning av spørsmålet i skifteloven, men også lovens forarbeid, taler mot å anse den her av den ankende part hevdede oppfatning for å stemme med gjeldende rett. I Ot. prp. nr. 5, 1928 28 uttales det således om lovens 3. del, dødsboskifte: «Bestemmelsene i nærværende avsnitt kommer hvor intet motsatt er sagt til anvendelse på alle tilfelle av arveskifte», mens der intet uttales om at bestemmelsen også får anvendelse på skifte mellom ektefeller.»

Retten tiltrer de betraktninger som her er gjort gjeldende, jfr. også Augdahls Lærebok i Norsk Skifterett side 25. Den nevnte avgjørelse inntatt i Rt-1943-33 flg. er basert på rimelighetsbetraktninger som retten antar ikke fører frem. Etter det standpunkt som retten således inntar finnes det ikke nødvendig å komme inn på spørsmålet om hvorvidt Petra har ervervet odelsrett til eiendommen.

Punkt 1 i de ankende parters påstand vil etter dette bli tatt til følge.

Retten finner imidlertid ikke å kunne ta den prinsipale påstand under punkt 2 til følge. Det finnes for så vidt tilstrekkelig å henvise til det som er anført av ankemotpartene om at saken nå står i lignende stilling som ved lagmannsrettens kjennelse av 6. januar 1954. Saken vil derfor, således som subsidiært påstått av de ankende parter, bli å hjemvise til ny behandling ved skifteretten.

Da de ankende parters påstand bare delvis har ført frem, vil saksomkostninger ikke bli tilkjent, tl. §174 første ledd, jfr. §180 annet ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

Fru Petra Hunes kjennes uberettiget til å få seg fellesboets faste eiendommer utlagt på skiftet i kraft av odelsrett.

Saken hjemvises til ny behandling ved skifteretten.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Av skifterettens kjennelse (dommerfullmektig R. Fosmark):

Ved dom av 26. mars 1947 ble ekteskapet mellom Johan A. Hunes

Side:542

og Petra Hunes oppløst. I ekteskapet var det et fellesbarn, nemlig Annie May, født xx.xx.1933.

Den 15. desember 1948 inngikk Johan Hunes nytt ekteskap og med ektefellen i 2. ekteskap fru Lilla Hunes har han 2 barn, nemlig Johan Arne, født xx.xx.1945 og Ragnhild Johanne, født xx.xx.1952.

Johan og Petra Hunes' fellesbo ble den 18. mars 1949 begjært skiftet ved nærværende rett.

Johan Hunes avgikk imidlertid ved døden 3. oktober 1952 og skiftet av fellesboet er ennå ikke gjennomført. Det som i første rekke har vært årsak til at skiftet har tatt så lang tid er til hvem fellesboets faste eiendom skal utlegges. Denne eiendom består av 2 skogteiger i Enebakk, en hytte med uthus samt en stall. Ved skifteovertakst 10. september 1952 ble skogteigene, den søndre og nordre, taksert til henholdsvis kr. 60000 og 42000. Hytten med uthus ble taksert til kr. 5000 og stallen til kr. 300. - - -

Skifteretten avsa deretter den 2. juni 1953 kjennelse med slik slutning for så vidt angår den faste eiendom:

«Fellesboets faste eiendom (de 2 skogeiendommer i Enebakk, hytta med uthus samt stall) selges blant loddeierne til høystbydende.»

Denne avgjørelse ble av fru Petra Hunes og Annie-May Seth, v/vergen Arve Seth påkjært til Eidsivating lagmannsrett som avsa kjennelse den 6. januar 1954 med slik slutning:

«Nedre Romerike skifteretts kjennelse av 2. juni 1953 med den til grunn for samme liggende saksbehandling oppheves for så vidt den er påkjært til lagmannsretten. Saken hjemvises til fornyet behandling ved skifteretten.

Sakskostnader tilkjennes ikke.»

Saken ble deretter på nytt behandlet i skiftesamling 22. april 1954 hvor partene var til stede og fikk komme med sine anførsler.

Fru Petra Hunes henholdt seg her til de anførsler som tidligere forelå for skifteretten og lagmannsretten, men innbrakte dertil et nytt forhold, idet fru Petra Hunes påstår seg odelsberettiget til skogeiendommen og at eiendommene derfor må utlegges henne i kraft av denne odelsrett.

Fru Petra Hunes nedla slik påstand:

«Prinsipalt: Fru Petra Hunes utlegges boets skogeiendommer med påstående hytte.

Subsidiært: Fru Petra Hunes utlegges halvpart av boets skogeiendommer samt hytta, og gis rett til kjøp av den annen del til halvparten av skifteovertakst.»

Hun hevder at skifteretten må ha adgang til prejudisielt å avgjøre hvorvidt hun har odelsrett til eiendommen eller ikke og at det må være unødvendig for henne som loddeier i fellesboet å måtte gå til vanlig odelsløsningssak.

Hun hevder videre at skogeiendommen (de to skogteiger) ble ervervet i fellesskap av henne og Johan Hunes ved skjøte tinglyst 15. desember 1933. Den 15. desember 1953 var det således gått 20 år siden de ervervet eiendommen. Det er ikke tvil om at denne eiendom kan odles.

Prinsipalt påstår fru Petra Hunes at hun har ervervet odelsrett

Side:543

til hele eiendommen for seg og sin datter Annie-May Seth. Hun viser i den anledning til odelslovens §5, hvoretter ektefeller som erverver en eiendom i fellesskap «odle - den fælleds og for fælleds Afkom, og det endog, om kun den Ene, og hvilkensomheist af dem, oplever Odelshævdstiden». Loven sier da med rene ord, at når to ektefeller erverver en eiendom sammen, så avbrutes ikke odelshevden ved at den ene ektefelle dør. Og det er nettopp det som er skjedd i dette tilfelle. Johan Hunes døde før odelshevden var fullbyrdet, og den gjenlevende ektefelle i det fellesbo som eiendommen er en del av, fortsetter odelshevden alene. Skilsmissen kan for så vidt ingen betydning ha, for det fellesbo som Johan og Petra Hunes hadde ved begjæringen om skiftet eksisterer fremdeles og må betraktes som formuesfellesskap i odelslovens forstand. - - -

De saksøkte hevder:

Det er ikke adgang til å gjøre odelsretten gjeldende på skiftet, da det kun er i dødsboskifter denne adgang står åpen, og ikke i skilsmisseboer. Videre hevder de saksøkte at Johan og Petra Hunes ikke levde i fellig da odelshevdstiden utløp og derfor kan ikke odelslovens §5 komme til anvendelse. Ellers må det ved delingen av fellesboet legges til grunn det tidspunkt da skiftet ble åpnet, nemlig i 1949, og da var ingen odelshevd påløpet. - - -

Retten skal bemerke:

Etter rettens mening er saken kommet i en helt ny stilling ved den påberopte odelsrett fra fru Petra Hunes' side, og retten antar at det intet er til hinder for å treffe en prejudisiell avgjørelse om dette forhold. Etter rettens mening må det ansees naturlig og rimelig at fru Petra Hunes som loddeier må ha adgang til å påberope seg odelsrett i fellesboet uten å gå til løsningssak like så vel som en loddeier i et dødsbo kan gjøre dette.

Etter rettens mening er det ikke tvilsomt at den omhandlede eiendom er gjenstand for odelshevd. Det er heller ikke tvil om at Petra og Johan Hunes innbrakte eiendommene i fellesskap i fellesboet ved det skjøtet som ble tinglyst den 15. desember 1933 og at de fra samme tidspunkt begynte å odle den felles og for felles avkom, jfr. odelslovens §5. Etter rettens mening må odelslovens §5 komme til anvendelse også etter den nye formuesordning mellom ektefeller i lov av 20. mai 1927. Men odelsloven inneholder ingen regler om hvordan det skal forholdes med odelsretten og odelshevden ved skilsmisse, og det er så vidt vites hverken omhandlet i teori eller rettspraksis forhold av lignende art som i nærværende sak. Men det må etter rettens mening være helt på det rene om odelshevdstiden hadde utløpet før skilsmissen, så hadde så vel Petra som Johan Hunes vunnet odelsrett til hele eiendommen.

Ble så odelshevden avbrutt eller opphørte den ved skilsmissen i 1947 da formuesfellesskapet mellom Petra og Johan Hunes opphørte? Etter rettens mening ville dette både virke urimelig og uheldig så lenge fellesboet ikke var delt og det ikke var avgjort til hvem den faste eiendom skulle utlegges. Det eneste riktige ville være - hvis det etter skilsmissen hadde blitt enighet mellom Petra og Johan Hunes hvem som skulle overta eiendommen - at

Side:544

vedkommende ektefelle som overtok eiendommen uavbrutt fortsatte hevden alene. Dette synspunkt kan ikke sees å stride mot odelslovens §5 eller odelsinstituttets mening, snarere tvert imot. Avbrytes så odelshevden i den tiden fellesboet står under skifterettens behandling? For så vidt angår hevdstiden ved dødsboskifter er visstnok den alminnelige oppfatning at hevdstiden løper i den tid skiftet pågår og en viser i den anledning til lagmannsrettsdom i Rt-1944-359 som bygger på dette. Retten kan ikke se at det skulle være noe til hinder for at det samme også skulle kunne gjelde for skilsmisseboer. Etter de forannevnte betraktninger er retten kommet til det resultat at om så vel Petra som Johan Hunes hadde opplevet odelshevdstidens utløp den 15. desember 1953, så ville de derved begge ha vunnet odelsrett til hele eiendommen. Og ut fra dette synspunkt kan ikke Petra Hunes stå svakere med sin odelsrett fordi om Johan Hunes døde før odelshevdstidens utløp, helier motsatt.

Retten er således kommet til det resultat at Petra Hunes må ansees odelsberettiget til hele fellesboets faste eiendom og at hun i kraft av denne sin odelsrett kan kreve eiendommen utlagt til seg på skiftet. Dette er etter rettens mening også en rimelig løsning da det ikke er tvil om at hun er den av partene i nærværende sak som har sterkest tilknytning til skogeiendommene og i en årrekke har vært beskjeftiget med disse. - - -