RG-1960-624
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett |
|---|---|
| Dato: | 1960-06-13 |
| Publisert: | RG-1960-624 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 13. juni 1960 i ankesak nr. 83/1959 A |
| Parter: | Otto Kibsgård (overrettssakfører Asbjørn Kaasen) mot Ole Valberg (overrettssakfører Ivar A. Romstad). |
| Forfatter: | Lagdommerne E. Wessel Holst, Hans M. Michelsen, sorenskriver Egil Fiane |
| Lovhenvisninger: | Lakseloven (1930) §42, §6, Tvistemålsloven (1915) §384, Skjønnsprosessloven (1917) §12, §42 |
Etter begjæring fra Otto Kibsgård som eier av g.nr. 71, b.nr. 2 Valberg i Leirfjord, holdt lensmannen i Sandnessjøen med skjønnsmenn den 11. juli 1958 skjønn i medhold av lov om laksefiske av 27. februar 1930 §6 til regulering av laksefisket mellom denne eiendom og bl.a. Ole Valbergs eiendom g.nr. 71, b.nr. 1 Valberg. For disse eiendommers vedkommende har skjønnet denne slutning:
«Eier av Valberg, g.nr. 71, b.nr. 2, Otto Kibsgård, og eier av Valberg, g.nr. 71, b.nr. 1, Ole Valberg, fisker annet hvert år på Skogviken, slik at nota kan plaseres fritt - uansett eiendomsrett
Side:625
til laksenotsett forsåvidt angår nevnte eiendommer. Etter loddtrekning skal Otto Kibsgård fiske i 1959, Ole Valberg i 1960 osv.»
Kostnadene ved skjønnet ble delt likt mellom sakens 3 parter. Skjønnet var enstemmig.
Ole Valberg begjærte overskjønn, da han mente at det ikke var tatt hensyn til hans eiendomsrett og derav følgende enerådighet over sjøgrunnen som tilligger g.nr. 71, b.nr. 1 Valberg. Overskjønnsretten - sorenskriver Steinholt med skjønnsmennene gårdbruker Elfon Grotnes, arbeider Erling Dypvik, gårdbruker Haldor Stormo og småbruker Aubert Hermansen - avsa den 18. april 1959 skjønn med denne slutning:
«Eieren av g.nr. 71, b.nr. 1 i Leirfjord, Ole Valberg, skal - som hittil - ha eneretten til å benytte notsettet som ligger innenfor grensene av hans eiendom i Skogvika.»
Otto Kibsgård ble i medhold av skjønnslovens §42 pålagt å utrede de lovbestemte utgifter.
Kjennelsen ble avsagt under dissens, idet skjønnsmannen Aubert Hermansen voterte for en bruksordning som anordnet ved underskjønnet, med den endring at Kibsgård bare skulle fiske i Skogvika hvert 5. år.
Otto Kibsgård har i rett tid påanket overskjønnet til opphevelse på grunn av feil i saksbehandlingen og rettsanvendelsen. Han anfører bl.a. at etter lakselovens §42 annet ledd skal formannen i fiskeristyret varsles til skjønn som det omhandlede. Han var til stede ved underskjønnet, men var ikke varslet og ikke til stede ved overskjønnet, hvor for øvrig bare den dissenterende skjønnsmann hadde særlig kyndighet. Dette siste er også en feil, idet skjønnsmennene i medhold av lov om skjønn, ekspropriasjonssaker og odelsløsning av 1. juni 1917 §12 skulle ha vært oppnevnt blant dem som har særlig kyndighet i det skjønnet gjelder, dvs. laksefiske som det omhandlede. Skjønnsrettens manglende innsikt sammen med den omstendighet at fiskeristyrets formann ikke var til stede og ga faglig rettledning, må antas å ha resultert i et uriktig overskjønn som må oppheves i medhold av tvistemålslovens §384 første ledd.
Kibsgård mener for øvrig at overskjønnet bygger på uriktig rettsanvendelse når det anføres, «at lakselovens §6 ikke kan anvendes til fordel for Otto Kibsgård. Flertallet legger da vekt på at Ole Valberg bare har ett laksesett på sin eiendom». Det foreliggende tilfelle er nettopp et av de hvor det er aktuelt med skjønn etter lakselovens §6. Dessuten har overskjønnet feilaktig sett bort fra at det så sent som i 1951 er frasolgt g.nr. 71, b.nr. 1 Valberg en parsell med et laksesett. Begge de to gårder som fremkom ved delingen av b.nr. 1 Valberg i 1883 hadde nemlig tidligere hver to laksesett.
For øvrig er overskjønnets begrunnelse så uklar at det ikke er mulig å prøve rettsanvendelsen.
Den ankende part har nedlagt denne påstand:
«Overskjønnet oppheves.
Side:626
Den ankende part tilkjennes saksomkostninger.»
Ole Valberg har tatt til gjenmæle og har i det vesentlige anført: Det erkjennes at fiskeristyrets formann skulle ha vært varslet, men denne feil har ikke hatt noen innflytelse på avgjørelsen, som han ikke tar del i. Angrepene på overskjønnet gjelder dessuten ikke avgjørelser av skjønnsmessig art.
Det er heller ikke noen feil i rettsanvendelsen. Flertallets premisser etterlater, når de leses i sammenheng, ingen tvil om at lovanvendelsen er riktig. Flertallet har funnet at lakselovens §6 ikke har anvendelse i det foreliggende tilfelle, hvor det bare er den ene grunneier, Kibsgård, som har så kort sjøstrand at hans fiske forringes ved naboens. En bruksordning etter §6 er uten interesse for Ole Valbergs eiendom, fra hvilken fisket har vært utøvet i flere slektsledd, og ville innebære et inngrep i hans eiendomsrett som også fremstiller seg som urimelig, hensett til at Kibsgård også har andre laksesett. Forutsetningen for en bruksordning etter lakselovens §6 må være, at begge parter får fordel av en slik regulering, jfr. uttrykket «to eller flere sammenstøtende eiendommer».
Ole Valberg har nedlagt denne påstand:
«1. Anken forkastes.
2. Overskjønnet stadfestes.
Subsidiært: Saken hjemvises til nytt overskjønn.
3. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger hos den ankende part for lagmannsretten.»
Under ankeforhandlingen er mottatt forklaring fra partene, samt foretatt dokumentasjon som fremgår av rettsboken.
Lagmannsretten skal bemerke:
Etter de lovforarbeider som er nevnt i overskjønnet, må det ansees på det rene at Otto Kibsgård var berettiget til å begjære avholdt skjønn i medhold av lakselovens §6. Denne bestemmelse tar også sikte på tilfelle «hvor de stedlige forhold er sådanne, at redskap til fiske av laks eller sjøørret i sjøen, anbragt fra den ene eiendom, kan antas å forringe eller umuliggjøre fiske med sådant redskap, anbragt fra naboeiendommen», og det er lovens ordning at hver av partene kan forlange «den enhver eiendom tilkommende rett til fiske... avgjort ved skjønn». At slike regulerende inngrep i eierrådigheten skal være til fordel for begge parter, kan åpenbart ikke kreves.
Det fremgår videre av forarbeidene, at det ble funnet maktpåliggende å sørge for at disse vanskelige skjønnsavgjørelser ble truffet på mest mulig betryggende måte av «forstandige mænd» til «størst mulig betryggelse mod mislige afgjørelser». Påbudet i lakselovens §42 annet ledd om at fiskeristyrets formann skal tilkalles til disse skjønn må også antas å være gitt i den hensikt at hans faglige innsikt skal søkes nyttiggjort. Det kan ikke sees å være bestridt at de til overskjønnet tilkalte skjønnsmenn - på én nær - ikke hadde særlig kyndighet som påbudt i skjønnslovens §12. Partene har videre begge opplyst, at fiskeristyrets formann, P. Forsvik ved underskjønnet uttalte seg om
Side:627
fiskeriforholdene og bl.a. fremholdt at «det var ikke forhold for 2 nøter», hvorfor han foreslo den ved underskjønnet etablerte bruksordning, at partene skulle fiske annethvert år.
Lagmannsretten finner det etter dette sannsynlig, at unnlatelsen av å tilkalle fiskeristyrets formann til overskjønnet kan ha virket bestemmende på avgjørelsens innhold.
Overskjønnet blir etter dette opphevet, og saken hjemvises etter Ole Valbergs subsidiære påstand til ny behandling ved overskjønn.
Opphevelsen av overskjønnet medfører ingen endring for så vidt angår Otto Kibsgård, der er pålagt å utrede de lovbestemte utgifter, jfr. Rt-1956-112 og Rt-1957-507. Lagmannsretten finner ikke grunn til å ilegge noen av partene saksomkostninger i anledning av anken, som er foranlediget av feil som ingen av partene kan lastes for.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Overskjønnet oppheves, og saken hjemvises til nytt overskjønn.
Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.